Enslaved på rundtur i Nord-Amerika, reisebrev nummer 2

(foto: Mirjam Vikingstad)

Enslaved fortsetter sin invasjon av det amerikanske (og kanadiske) farvann.

TURNEDAGBOK 4:
Minneapolis, Minnesota, USA.

Du store. Jeg er fortsatt i relativ storform etter to uker på veien, eller… Det er hvor lenge jeg tror jeg har vært på veien her jeg sitter midt på natten i sval cognac-bris. På disse lengre turene (alt over 4 uker sammenhengende kvalifiserer til ”lengre tur”) er ”cabin fever” tilnærmet uunngåelig. Man mister følelsen av tid, sted og ikke minst personlig sfære. Det som skiller de som klarer det fra de som ikke holder ut er ren og skjær standhaftighet. Sunn O))) sin smått berømte to mann i munkekappe- slåsskamp på scenen i London for en tid tilbake skal visstnok ha vært et direkte resultat av tilstanden. Ja, jeg hører dere (særlig en) som nå mumler at vi durer rundt i buss, har softe backstager og mottar støtte fra riksløvekassen. La meg minne dere på at vi har gått opp ruten fra bunnen av. Vår rekord er fortsatt 40 timers tur i lagerrommet på en van mellom Minneapolis og Dallas i 1995. Mind you, uten seter. Kun oss tre gutta på gulvet bak i en bil uten air-condition. Eller hva med episoden noen uker etter? Promoter/sjåfør stakk av midt i Mexico slik at vi måtte ta rutebuss tilbake til USA (”excuso mistro; o est el busso de la USA por favor?” etc etc). So don’t you try you on me.

Grunnen til at jeg tar opp alt dette er stedet vi har vært i dag. Som tidligere nevnt er vi fire band, hvorav to og et kvart er  tungt sminkede/dressed-up band. Så kommer vi til klubben Cabooze hvor det er et halvt back-stage rom. Det ble en dag i bussen, som vi for øvrig deler med Dimmu sitt svært så hyggelige crew, med omkledning og oppvarming på minus en god del kvadratmeter. Da er det greit at gutta i bandet faktisk er dine beste venner. Jeg har aldri skjønt folk som spiller i band med folk de egentlig ikke liker.

Tilbake til fortiden. Vi tilbrakte en reisedag ned til Atlanta, Georgia. Plutselig var vi i sommertemperatur, noe som frembrakte i overkant mange glis og god stemning (til å være en tur med norsk ”black” og ”ekstrem” metal). Vi ble sittende utenfor hvor vi skiftet strenger og pusset opp gitarene våre, mens teknikerne jobbet med et litt slitent anlegg inne. Vi husker forrige konsert i 2007, som var særdeles vellykket, og valgte dermed å se frem til konserten. Det gjorde vi rett i. Publikum var fantastisk, og vi møtte mange gamle og nye fans ute ved merchen etter endt konsert.

Det ble en god del fyring (sensitive ”metal”-folk får slå opp hva ”fyring” betyr og ta det derfra) og så surret jeg rundt i komplekset (det var nemlig et par konsertsaler til i bygget). Plutselig befant jeg meg i kjelleren hvor indie-bandet Maps and Atlases spilte. Her snakker vi indie. Skjegg, briller, skjorter og innadvendthet. Vent litt… Minus skjorta og innadvendthet er det en helt grei beskrivelse av meg! Så jeg sklei rett inn. Og for et flott band! Jeg liker jo god indie, jeg. Etter at de lokale teknikerne heiv bandet av scenen på grunn av curfew kjørte de like greit en runde med låter ute på gulvet uten strøm. Ikke kassagitarer, men el-gitarer uten forsterkere. Kul slutt på kvelden for de av oss som ga oss der.

En av våre venner hadde med gave i form av Virginia plomme-moonshine, og gamlegutta i bandet spiste like greit plommene fra glasset til slutt, og holdt det dermed gående utover natten og morgenen. Neste dag var enda en kjøredag tilbake nordover, tilbake nesten hvor vi hadde vært dagen før Atlanta. Og hvem sa at bookingagenter ikke bruker dart-piler når de planlegger?

Uansett ble fridagen en fin en. Etter en kjapp frokost-burrito på en lokal diner ble det opphenting av ugjort biz på hotellrommet, oppfrisking på badet (eller sss = ”sh*t, shower and shave” som de stiligste roadiene kaller det) og så ut og spise på et lokalt steakhouse. Jeg skjønte at det var håp når kelneren spurte om jeg ville ha Sam Adams Winter Ale(den har blitt turneens store vinner sammen med Sierra Nevada Pale Ale) som en pint eller en liter. Litersglasset var sågar frossent, og som følgesvenn ble det en gigantisk rib-eye steak. Til og med salatbaren var full av kjøtt, ost og andre mandige saker. Desserten besto i et par runder av drinken Old Fashioned (i det siste gjort popular av Don Draper i Mad Men), en lekkerbisken basert på bourbon, seltzer vann, kirsebær og gjerne sitronjuice. For en aften!

(Ølen er like stor som hodet til manager Tonje!)

Neste dag ble jaggu bra den og. Vi våknet opp i Millwale hvor vi spilte med Opeth mai 2009. Selve Millwale er i bunn og grunn bare en slags bakke med venuen på toppen (en tidligere kirke for sikkerhets skyld) i tillegg til to andre åpne etablissement. Apotek-dineren og vinylsjappen. Apotek-dineren er et digert apotek med noen bord og et kjøkken på ene siden av rommet. Saklig mix, og veldig god hel-amerikansk mat (ble en helt drøy jalapeno-burger-frokost denne gangen). Vinylsjappen ble det ikke tid til for meg denne gangen, men Grutle fikk plukket med seg en ganske så respektabel bunke. Etter lydsjekk ble det gjensyn med en gammel favoritt jeg allerede har begynt å savne; rød thai-curry. Kroa Thai på Høyden i Bergen er fast post på programmet i ellers i året. Millwale-varianten var nesten på høyden (host..). Promoteren skjønte alvoret og besørget Sierra Nevada, så det ble nesten glemt at PA-en var delvis ødelagt og dermed i mono på selve konserten (mye å tenke på når man driver et konsert-sted, gitt). Publikum var helt ok, men ikke så mye mer. En helt grei dag på jobben.

Detroit Rock City. Stakkars by etter at den amerikanske økonomien kokte over og General Motors lot titusener i stikken og la ned produksjonen i ex-Motor City.  Vi har spilt i byen et par ganger tidligere, i bydeler hvor det eneste trygge var å sitte pal i bussen med lås og gardiner nede. I 2007 var det meningen at vi skulle spilt i det verste av de verste strøkene, på en skikkelig skitten klubb. Det giget ble (heldigvis) avlyst i siste sekund av promoter (vi har selv aldri avlyst en eneste konsert) av uvisse grunner. Stor og positiv var derfor overraskelsen da vi kikket rundt hjørnet av klubben denne gangen og fant en særdeles trivelig og sivilisert bydel av Detroit. Få meter ned i veien for å finne noe mat lokket skiltet ”Town Tavern” oss inn i varmen. Det ble en italiensk frokostpizza akkompagnert av en lokal Michigan mikro-brygget IPA til frokost, og jeg sverget på å komme tilbake. Den ene siden i menyen med utvalg fra lokale mikrobryggerier samt øvrige matretter måtte belyses ytterligere. Det ble etter hvert lydsjekk (for første gang på turneen var hele produksjonen; lokal og tilreisene, i rute) og tilbake til Town Tavern for litt videre studier. De tre-fire øvrige lokale bryggene jeg fikk smakt var særdeles gode, og reisefølget ble cæsar salat med buffalo-reker (spicy!). Nydelig.

Tilbake til klubben og konsert, med et svært så responderende og begeistret publikum. Hva nå? Tilbake til Town Tavern. Det begynte jo kanskje å bli litt rart dette. Jeg var ikke forberedt på at de samme fem servitørene skulle være på jobb hele døgnet. Men, i USA skjønner de i alle fall konseptet med kundeservice, så stemningen var på topp. Dagens siste måltid ble en saftig hjemmelaget biffburger under et solid lag av ost matchet med en iskald lokal Brown Ale jeg ikke husker merket på. Good night Detroit og lykke til videre!

House of Blues i Chicago er en klassiker. Ifølge mine kunnskaper også den første House of Blues i USA. Innkomsten var preget av noe forvirrende inntrykk. Frokosten vår var en himmelsk (!) buffet vi delte med en formiddags-gospel av den gode gamle sorten med afro-amerikansk predikant, band og kor. Temmelig absurd å stable diverse soul food (ribs, chicken, potetstappe, mais, saus etc ad infinitum) på tallerken mens sorte, hvite, gule og røde skriker ”halleluja” og hiver nedpå rundt en. Vi trakk oss tilbake til backstagen og en time på overtid var gospelgutta ferdige. Var det sabotasje, mon tro? Et stikk i siden til oss på den mørke siden? Hmmm… Uansett, det ble hysterisk travelt men vi kom i mål til dørene åpnet, og konserten ble helt enormt bra! Vi hadde besøk etterpå av våre gode venner Douglas og Rodney (managere for Macabre, St. Vitus og livsnytere) som brakte nydelige gaver i form av hvitvin (Chablis), øl (Sierra Nevada), cider (Magners) og sigarer (fra Honduras), som også arrangerte etterfest på Exit nedi klubben hvor Grutle DJ’et og Bekkis styrtet øl. Selv tok jeg noen rolige glass på bussen sammen med crewet.

Noen timer fra Chicago ankom vi Milwaukee og klubben The Rave. Klubben ligger rett over veien fra The Ambassador Hotel hvor seriemorderen Jeffrey Dahmer hadde et rom hvor han bedrev hobbyen sin. Å drepe og partere folk. Han prøvde å løse opp likene i badekaret uten videre suksess, og da politiet tok ham fant de kroppsdeler i alle krinkler, kroker, skap og skuffer. Konserten var steinbra, og etterpå møtte vi masse fete folk i merchen. Inkludert en liten gjeng som så oss forrige gang vi spilte her. Det var i 1995 på Milwaukee Metal Fest, og er et av våre (Grutle og meg) kjæreste minner. Etter konserten vår den gangen så vi Type O Negative på storscenen. De var på turne med ”Bloody Kisses”, et album vi hørte i hjel på den tiden. Plutselig ble vi invitert ut i bussen til Pete Steel & co hvor vi fikk øl og ble spurt ut om Enslaved og norsk metal, før køen av damer utenfor bussen som ville ”møte” Pete bak i loungen hans ble så påtrengende at han måtte unnskylde seg og gå. Femten år er gått og Pete er død (r.i.p.), så det var spesielt å møte disse guttene igjen. En annen kar kom bort i merchen med Bergen-caps og fortalte at søsteren hans var desperat etter å ”møte” Grutle. Ok, først og fremst: søsken skal ikke ha den samtalen. Etter litt rødming og hosting forsvant fyren og en særdeles hyggelig fan kom med sports-merch i gave til oss. Green Bay Packers (amerikansk fotball) til Grutle, Larsen og meg selv, og Milwaukee Brewers (baseball) til Ice Dale og Bekkis. Kanon!

Noen som husker en rimelig pinlig konkurranse Stavanger hadde noen år tilbake, hvor de ville ha et kult kallenavn a la Nordens Paris? Et av de som kom høyest opp var ”Det Littla Eple”. Vel, hadde de sjekket litt utenfor bibelbeltet ville de sett at Minneapolis allerede kalles The Little Apple (mini-apple-polis?). Selve navnet betyr visstnok Vannbyen, om noen lurte på det. Ikke det, nei. Uansett, her har vi spilt i dag og konserten gikk særdeles bra!  Om det virker som om det går veldig bra veldig ofte, så er det fordi et gjennomsnittlig Enslaved-gig er veldig bra. Noe må vi jo kunne. Under konserten dedikerte Grutle først en låt til de med norske aner (Minnesota er fullt av dem) og deretter dedikerte han neste låt til de uten norske aner. Demokrati og rock’n’roll i skjønn forening der altså. Etter konserten var det høy stemning på bussen og nå raser vi av gårde mot Canada og Calgary. Canada blir stort, dette gleder vi oss til!

Tags: Dimmu Borgir, Enslaved, Pyro, reisebrev, turnèblogg, Type O Negative