Enslaved gjør USA (og Canada) 2015

0
Skrevet av:
Publisert 11:48 19 March, 2015

Enslaved goes do-nuts foto Ivar

På den amerikanske landeveien igjen. Endelig nytt reisebrev fra Ivar Peersen i Enslaved.

On the road again… så vidt!

Av og til så kan man lure på hvor mye sprøtt som kan skje ett band. Så tar jeg en kikk rundt meg på oss fem galninger i backstagen (ja, jeg ser jo ikke meg selv, jeg vet det) her i Seattle, og det begynner å demre for meg at saken tvert om er at vi slipper billig unna. Makan til samling «eksentrikere» skal du leite lenge etter, men sånt blir det fin musikk av. Men nok om meg – som brura sannsynligvis ikke sa… Hva var det så som skjedde denne gangen?

Vi skal tilbake til de første par dagene i 2015. Skrotet etter rakettene ligger strødd i borettslag over det ganske land og juletreet begynner å bli ganske irriterende i stuen. Selv setter jeg nynnende i gang visumsøkeprosessen i forbindelse med turneen vi nå er ute på. Mine frostbitte beregninger tilsier at å bestille sjekker nå vil sette prosessen i bevegelse på det mest perfekte tidspunktet. Sjekkene kommer fra banken, og kopier av søknadene sendes over til de respektive fagforeningene der borte, sånn at de kan cashe inn et par kjappe tusenlapper på å ikke protestere på søknadene for band og crew. De går nemlig ikke god for oss per se (de sier vel mer at de ikke betviler at vi finnes, og at vi kan være inne på noe – det er så langt de strekker seg for skarve $ 450 dollar hver). Så, med bekreftelsene satt inn i originalsøknaden – årets utgave veide for øvrig lodne 2,5 kg uten emballasje – var det bare å fyre avgårde pakken og fortsette med å skli rundt på isen i Bergen.

Nix. Første feilskjæret sto jeg helt og holdent for selv – i samme runde som søknadene sendte jeg avgårde papirer til andre offentlige instanser i USA, og kom i skade for å sende søknaden til feil kontor. Noe jeg heldigvis og mirakuløst kom på etter skarve fire dager. Jeg var til og med så heldig å få tak i noen på kontoret som kunne bekrefte at de husket pakken («from Norway») – og tror du ikke dette var noe som skjedde fra tid til annen. De hadde rett og slett et system for dette. Pakken ville bli lagt i en statlig konvolutt og sendt til rett kontor. Flott, vi var enda godt innenfor tidsrammene, ingen skade skjedd.

Selvfølgelig var skaden skjedd. Etter at pakken ble sendt fra feil til rett plass forsvant den helt og holdent fra jordens overflate. Helt til i dag, mens jeg sitter her trygt installert på turnebussen. Hva som skjedde med den forunderlige pakken og dens magiske reise skal dere få vite til slutt, så stay tuned. Uansett, på et tidspunkt i jakten på pakken (og alle catch 22-ringerundene «Sir, we can not confirm that it’s not here/Sir, we can not confirm that it is here»), og en haug med det som skulle vært “far har en hyggelig lekedag med de små før han skal på turne resten av året» rett i dass, var jeg nødt til å innse at om ikke pakken dukket opp i løpet av de neste par døgnene var slaget om visum tapt. Så jeg fikk tak i New Yorks (etter sigende) beste immigrasjonsadvokat og presenterte saken. I et sånt krisetilfelle ville jeg trenge all hjelp jeg kunne få. Fyren ba meg samle det jeg hadde av materiale, og sende dette over til ham med dobbel-super-ekspress-bud. Jeg droppet søvn den påfølgende natten, neste lekedag måtte også vike, og utpå neste kveld var jeg klar til å levere pakken til en lokal Doug Heffernan for sending.

3822232366_e006d744a9_o

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Neste dag var det vanskelig å få tak i advokaten (det var jo ulidelig spennende hva han ville si når han hadde mottatt papirene). Da jeg endelig utpå kvelden fikk tak i ham var visa (pardon the pun) en annen, og en litt merkelig en. Nå hadde han ikke tid til hjelpe oss likevel («say whaaaaat?»). Hva med pakken? Vel, vi kunne jo få noen vi kjente til å hente den («say whaaaaat?»). Ikke si at siste sjans også var gått nå!? Forbanna opplegg, altså.

Jeg har i ettertid fått høre at fyren sannsynligvis ikke likte at vi hadde mekket ferdig en komplett 3-års-søknad på egen hånd (han trodde vel det kom en haug med klipp og fotokopier han kunne ta noen kroner for å sette sammen, og korrigere litt dårlig engelsk her og der), og dermed så det kanskje ut som at det beste for butikken var at vi misset visumene våre akkurat denne gangen.

Ok, her begynte jeg å bli ganske gåen i håpe- og skuffelsesmusklene mine. Men det er jo mørkest rett før daggry, som de sier (en av de få tingene «de» sier som faktisk ser ut til å holde vann, for øvrig). Og gode folk er det heldigvis massevis av rundt oss. Ved hjelp av regnskapsfører og bookingagentens assistent i USA fikk vi hentet ut pakken hos advokaten med de kalde føttene (bare opphentingen måtte jo selvsagt ta noen forsøk), skrevet ut nye sjekker (de første pålydende totalt $ 3100 befant seg i en pakke ingen visste hvor var), og fyrt den avgårde til myndighetene. Neste nødhavn var Pål Dimmen og Music Norway som fikk satt meg i kontakt med de utrolig dyktige og service-mindede folkene ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo som ga klart uttrykk for at de skulle gjøre det de kunne, og med mindre enn to uker igjen til avreise var det nå i alle fall en teoretisk mulighet for at dette forliset kunne ros i land. Ja, og parallelt pågikk en kamp om å få Det Amerikanske Konsulatet i Amsterdam i tale (vi har nederlandsk lydmann), men det er en annen historie.
Litt klabb og babb med nye rutiner for oppdatering av visumdatabaser, og en god del søvnmangel seinere slapp de sanne kulturvennene (null ironi, de er jaggu meg det) på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo inn trommis Bekkis klokken 16.03 tirsdag ettermiddag; 3 minutt etter ordinær stengetid og ganske nøyaktig 12 timer og 27 minutt før vi skulle være på Flesland for avreise neste morgen. Da kunne jo ikke nederlenderne være (mye) dårligere, så lydmannen kom seg over til konsert nummer to.

Ivar med Yob-gitar foto Mike

(Ivar låner gitar, foto: Mike)

Første stopp var hos plateselskapet Nuclear Blast America i Los Angeles for en kikk på det nypressede albumet vårt «In Times». Etter litt business-talk lånte vi konferanserommet til litt Enslavedsk kjernevirksomhet; et par kjappe IPA, en burger i nebbet og «Family Guy» på konferanseskjermen. Vi leker ikke butikk. Bussen tok oss tilbake til LAX for å plukke opp det amerikanske crewet, og så gikk turen til San Diego. Enhver plan om å finne på noe som helst havarerte i jetlag-tåke (og for meg et slags visum-kollaps). We’re back, baby!

Første dag gikk med til å sjekke utstyr, fyre innpå et par breakfast-burritos og noen elleville pulled-pork nachos til lunch. Et konsept som må tas med hjem, der. Mellom lydsjekk og konsert inntok vi en middag på Bull’s Smokin’ BBQ vegg i vegg med venue. Det begynte bra med noen lokale brygg og noen stykker røkte BBQ-spareribs. Så kom eieren, en eldre kar, på jobb, og han var for så vidt kul han. Problemet var bare at 1) han var enormt begeistret for de evinnelige hunde-, katte- og skrikende geite-videoene på Youtube, og 2) var i besittelse av en 4,5 x 4,5 meter storskjerm med tilsvarende lydanlegg. Hvis Dante hadde oppdatert sin «Gudommelige Komedie» i dag hadde garantert en av helvetes sirkler bestått av «brisen eldre kar med Youtube, storskjerm og fjernkontrollen». En intens og bra konsert fikk oss til hektene igjen, og bra oppmøte var det også. En meget sterk start. Ja, og selvsagt passet Grutle på å få inn hva San Diego egentlig betyr ifølge Ron Burgundy.

Tilbake i Los Angeles var det å ta seg en dusj på dagrommet en taxitur unna. Jeg må ha glemt hvordan varmt vær utarter seg for digre hårete menn som meg selv, og tenkte en trekvarter springmarsj uten vann måtte være en god ide. Det endte med sleping av føtter, hvesing, pusting og pesing, men digg med litt varme på skrotten alt i alt. Et forsøk på å teste «Hawaiian BBQ» var temmelig skuffende. Mye samme problemet som med det skotske kjøkken: når alt friteres forsvinner jo litt av poenget med «råvare»-konseptet. Det var uansett aldeles strålende å få tilbake lydmannen fra Nederland, og utsiktene for et knakandes godt gig til kvelden var sterkt til stede.

Før den tid tok jeg turen til mitt nye favorittsted i Los Angeles: Umami Burgers. Det er en litt halv-fancy burgerplass med vanvittig bra mat. «Manly burger» var dagens valg: top notch-burger, husets øl-cheddarost, store baconterninger, saltrøkte løkringer, huset Umami-ketschup og sennep. Det må oppleves. Det må også stemningen inne på El Rey Theatre senere på kvelden. Dette var definitivt vårt L.A.-beste så langt i karrieren. Muchos personas og topp stemning!

Topp stemning er en god beskrivelse av almenntilstanden til San Fransisco, og i dag var intet unntak. Etter litt henging på klubben tok jeg meg en spasertur ned mot sentrum, og fikk murt innpå noen vietnamesiske vårruller til frokost (tenk at det finnes så mye utover «skjevo» og tubeosten der ute – partytime!). Litt mer promenering og tilbake for lydsjekk. Småskuffende at Crazy-José var sluttet som kokk på Slims, men Nye-José laget gode meksikanske burritos han (til tross for at han ikke virket crazy i det hele tatt). Og konserten ble nok en California-suksess. Så godt som fullt hus og headbangende ovasjoner. Surfin’ Bird!

3822232910_4a21c4d811_o

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En liten fridag på vei nordover fulgte deretter i Redding, California. Og der var det ikke mye annet å ta seg til utover å få unna masse arbeid på hotellet, bare avbrutt av en liten tur på lokale Cattlemens for en artisjokk- og ostedip fulgt av en frekk 400 grams Ribeye-stek. Og en brus. Må jo ta en liten pause fra brygget i ny og ne for å kunne nyte det skikkelig når man først fukter strupen. Når jeg kikket opp fra papirene en gang utpå kvelden var alt stengt rundt oss, så det ble en pakke peanøtter og en Cola Zero til kvelds. Men joda, nydelig dag det og til slutt.

Det er på tide å nevne de fantastiske bandene vi reiser med. Support gis så det monner fra Ecstatic Vision; et utsøkt syrerock/hardrock-orkester som gir jernet kveld etter kveld. Ikke noe nykker, ikke noe support-komplekser, bare hardtarbeidende og psykedelisk som få. Special guests er legendariske Yob, og her er det vanskelig å sette ord på hvor inn i skogen fett det er å reise med disse guttene. Øverst på listen over kriterier for denne typen lykke er at det er et av mine absolutte favorittband (regner med alle har hørt siste albumet «Clearing the Path to Ascension» – hvis ikke er dette en like bra tid som noen annen til å rette opp i den glippen), deretter hjelper det at personkjemien er 100% på plass. Mike Scheidt er ikke bare en genial frontmann og gitarist, men også i front for en gjeng absurd trivelige, profesjonelle og ydmyke folk. Ja, og så hjelper det ikke så reint lite heller at de trekker folk i bøtter og spann. Det eldste og beste special guest og/eller support-trikset i boka. Vi må ha gjort noe rett på et eller annet nivå når vi lander i kremen med begge beina på denne måten.

Ivar Enslaved og Mike Yob hårete venner foto Sean(Ivar med Mike fra Yob, hairy dudes all around, foto: Sean)

Portland er en finfin by som minner litt om San Fransisco med mye «alternativ» kultur. Jeg er jo langt fra noen hippie selv (altfor glad i fancy mat, drikke og Excel til det), men trives godt rundt folk som ikke er så altfor opptatt av å dømme og vurdere alt mulig rundt seg. Så får jeg heller tåle det når de spiller blokkfløyte ute på høylys dag. Etter lydsjekken var det på tide med turens første pilgrimsreise til Fire on the Mountain – stedet med de hittil sterkeste kyllingvingene jeg har funnet på mine reiser i USA. Originalen ligger her i Portland etter det jeg har skjønt, og de skuffet ikke denne gangen heller. Svettetokter, magekramper og en kjapp chili-high er et sikkert tegn på at man har fått i seg ghost-chilis med futt i (deres variant heter «El Jefe»). Vakkert. Giget ble ikke like fyrrig, men var slett ikke verst for en mandag aften i Portland. Også svært artig å få levert en knallfet «In Times»-kake fra lokale Voodoo Donuts. En ide for Baker Brun? Skillingsbolle-logo-kaker til gjestende band i Bergen?

Fire On The Mountain Portland foto Ivar

FIre in the Bjørnson foto Ivar

(Fire On The Mountain, og Fire In The Ivar, fotos: Ivar)

Så var det tilbake til Hamsterdam (eller området rundt venuen Rickshaw i Vancouver). En kjapp recap for nye lesere: en eller annen gang før OL i 2010 kom et lyst hode på at de skulle flytte alle byens løse narko- og alkofugler opp i et kvadratisk område på fire-seks kvartaler hver vei. Der kunne de gjøre det de ville uten å bli forstyrret av politiet – vel å merke så lenge de holdt seg innenfor dette definerte området. Litt som Plata eller Vågsbunnen (tidligere Nygårdsparken) i en slag gigant-utgave. Helt «Blade Runner» i nekro-utgave. Med den spesielle bivirkningen at man kan tråkke inn og ut mellom «helt vanvittig» og «helt normalt» rundt et gatehjørnet. Det gjorde vi, og inntok en lett salatfrokost før vi tok turen videre ned i sentrum. Her møtte vi Herbrand sin gamle sambygding Gunnar, nå lokalisert i Vancouver, som tok oss med på Cactus Pub. Et skikkelig ålreit sted for lunch bestående av pasta og sjømat for meg, akkompagnert av husets egen Cactus IPA. Fortreffelig!

Heldigvis var innsiden av klubben betraktelig mer renovert enn området rundt. Dette inkluderer lydanlegget – til stor glede for folkene på scenen og fyren bak mikseren. Vi tok en tur til den lokale metalsjappa Scrape Records for signering og meet and greet. Masse folk, trivelig stemning, og noen fans hadde med en haug med påskegodterier (metal er bare så metal til tider). Til middag ble det tid for det som kanskje er det aller mest spektakulære ved Vancouver: sushien hos Hime Japanese Restaurant (som ved et okkult fenomen lå vegg i vegg med nevnte platebutikk). All denne gleden og velsmakenheten måtte lede til en formidabel konsert, snakk om dag!

Vancouver Sushi foto Kabel

(Vancouver-sushi, foto: Kabel)

Neste morgen var vi tilbake på amerikansk side i Seattle. Som seg hør og bør ligger klubben i byens minst attraktive kvartal, og det eneste spisende i umiddelbar nærhet var Subway. Helt greit det, om ikke annet fremstår prisene i forhold til produktets kvalitet litt mindre elleville her enn hjemme. I sedvanlig stil spankulertes det rundt i byen, både mot havnen og andre vei over fjellet til universitetsområdet. Uten å finne noe spesielt spennende, så det ble take-away Thai på bussen (har smakt Pad Thai med kylling en god del steder på kloden etter hvert). Konserten på El Corazon var helt glimrende. Vi var innom nabobaren for en nightcap med gode venner, og dermed var dagen over.

Ja, hva skjedde med den pakken med de opprinnelige søknadene? Jo, nå skal du høre. Nå har de kommet i retur til vår amerikanske oppdragsgiver (det må være oppført en amerikaner eller et amerikansk selskap som søker for arbeidsvisum). Med forklaring på hele problematikken rundt den første søknaden: vår norske bank skrev ut sjekker femte januar: «05.01.2015», mens det på amerikansk format blir femte mai. «05.01.2015». Dette har ikke vært et problem tidligere, og ikke for andre artister jeg har hørt om heller. Men denne gangen traff vi altså den statsansatte som virkelig skjønte det (nå er det ironi). Som det sto i brevet sammen med den ikke lengre forsvinnende søknaden: «søknaden kan ikke behandles da sjekkene er datert 5. mai 2015, altså etter starten for omsøkt periode». Det tok 2 måneder å nå den konklusjonen, og det var heller ikke mulig å gi beskjed om at den lå der med disse helsprø sjekkene datert til mai. Om ikke annet var det hele så teit at det gikk an å le av det umiddelbart.

Snakkes neste uke. Dersom reisebrevet mitt når frem.

-Ivar

Tags: , , , , ,

Del "Enslaved gjør USA (og Canada) 2015"