En litt forsinket rapport fra Pearl Jam

Skrevet av: Asbjørn Slettemark
Publisert 16:13 11 July, 2012

Del

Mandag spilte Pearl Jam i Oslo for første gang på 12 år. Pyro var på plass, 20 år etter vår forrige Pearl Jam-konsert.

Sorry, litt sent ute med denne rapporten, men det ble litt reising og styr rett etter konserten. Her er uansett oppsummering etter mandagens Pearl Jam-konsert i et smekk utsolgt Oslo Spektrum.

— Pearl Jam spilte i underkant av 30 låter, og inkludert pausene mellom to runder med ekstranummer rakk de 2 timer og 25 minutter. Det høres lenge ut, men det føltes forbløffende kjapt.

— Det er ganske nøyaktig 12 år siden forrige Pearl Jam-konsert i Oslo/Norge. Forrige var i juni 2000, dagen før den skjebnesvangre konserten på Roskilde, hvor 9 mennesker mistet livet.

— Materialet var fordelt på hele karrieren, pluss noen coverlåter: Mother av Pink Floyd og den tradisjonelle Keep On The Rockin In The Free World av Neil Young. Overraskende nok var det kun to spor fra sistealbumet, Backspacer, mens debuten Ten ble presentert med seks låter.

— Eddie Vedder klaget på stemmen mellom låtene, og når han snakket var det tydelig at det var rusk på stemmebåndene. Men når han tryllet frem melodier, la jeg knapt merke til problemer. Vedder synger latterlig bra live, og er langt mindre grungepompøs enn hva ryktet hans tilsier.

— Kom plutselig på: For min egen del er det 20 år siden jeg så Eddie Vedder & co. Da var jeg 17 år og stedet var Roskilde-festivalen i juni 1992. Tyve år! Saklig. Jeg har bare gode minner fra den konserten, husker at Eddie Vedder åpnet alene med Bob Marleys Redemption Song og at de spilte Singles-låten State Of Love And Trust midt i alt Ten-materialet.

— I mine ører er Pearl Jam best når Eddie Vedder ikke spiller gitar, og konsentrer seg om den klassiske vokalist/frontmannrollen. Det vil si: på rockelåter fra de to første platene. Why Go, Animal, Once og Even Flow er kontante, hissige og helstøpte i livetapning, mens det mer hippie/jammeorienterte midtempomaterialet fra No Code og utover får et mer utflytende sound.

— Akkurat det er ikke negativt, for Hail Hail og Do The Evolution og Elderly Woman (jada, vet den er fra Vs) og denslags fungerer også aldeles nydelig, men da viser Pearl Jam seg mer som jammeinspirert enn classic rock-band, slik de opprinnelig var.

Les om Ten og tre andre plater som forandret verden i 1991

— Nydelig å høre balladen Immortality fra Vitalogy live. Klissete og pompøs, men også smellvakker og rørende. Fin erstatning for Indifference fra Vs, som jeg håpet å få høre.

— Strålende publikum, det må sies. Hovedgruppen av publiken besto av Hvit Mann (35), men det virket som alle koste seg, enten man var blodfan fra Island på første rad eller klinende bygdepar på sommerbytur for å synge med på Alive. Og dette til tross for at det var mandag, klamt og trykkende vær i Oslo.

— Alive, ja. For et anthem. Det er åpenbart at Pearl Jam elsker å spille låten, selv om den er i kategorien vår-største-hit-vi-er-møkklei-av.

Lydverkets Jørgen Hegstad anmelder seneste Pearl Jam-platen

— Åpningsbassriffet til Jeff Ament på Why Go Home. Kveldens tyngste og råeste. Skulle tro det var White Stripes som covret Black Sabbath.

— På 90-tallet vitnet Pearl Jam mot Ticketmaster i en høring om dyre konsertbilletter og markedsmonopol. Tyve år senere selger de billetter til 860 kroner i Oslo Spektrum. Kremt.

— Spektrum føltes overraskende intimt denne julikvelden. Nå var vi heldige med plassene våre på rad 2 bak stående publikum, men det har neppe skjedd før at man ikke savner storskjerm i drittlokalet Spektrum. All oppmerksomhet rettes mot scenen, bandet er flinke til å bevege seg og til å inkludere publikum, og det føltes mer som klubbjobb enn arenakonsert. Lekker og enkelt scenedekor også.

— Mike McCready er en gudsbenådet gitarist. Hans crispe, analoge gitartone er så klassisk og digg som classic rock kan bli, og når Mike på slutten ble så entusiastisk at han rocket baris, var rockestjernifiseringen av ham komplett.

— Eddie Vedder er en flott vokalist/frontmann, men mellompratet hans er, ehem, ganske fjernt. Hyggelig med hilsen til en død kompis, men ellers var det som en kompis påpekte “mye østrogen mellom låtene”. Men fuck det. Vedder leverer jo der han skal: på låtene.

— Midtveis i konserten slo det meg at Pearl Jam har blitt akkurat det de drømte om å bli. Da de slo gjennom med Alive og Jeremy og albumet Ten på tidlig 90-tallet, var de tydelig ukomfortable med å bli dyrket som typiske rock/popstjerner. Dette førte til at de blant annet ga ut album på vinyl før CD (Vs), distanserte seg fra hitsene sine, og ble et demonstrativt inadvendt band. Nå er de på et sted i karrieren hvor de ikke trenger å opponere mot alt og alle. Pearl Jam har en fanskare som elsker dem og som de setter pris på, bandet forstår at de gamle hitsene er dødsfete låter som er gøy å spille live, og livet er like laidback som konsertene er energiske og morsomme. Pearl Jam fremstår som komfortable med å være det bandet de er i 2012.

— Om jeg er fornøyd med konserten? Meget. Underholdende, intenst, vakkert, mimrende, overraskende og alt man vil ha fra et band som Pearl Jam. Håper vi snakkes igjen før det har gått tyve år til.

Tags: Oslo Spektrum, Pearl Jam

En litt forsinket rapport fra Pearl Jam

Del "En litt forsinket rapport fra Pearl Jam"

Neste sending

Siste kommentarer

Pyro på Twitter

Hør Pyro om igjen!

Info

Kontakt

Besøk