En backstage-rapport fra alliansen, Purified In Blood-style

Tommy fra Purified In Blood skriver om opplevelsen av å spille support for Slayer.

Dagen nærmet seg med stormskritt og jeg valgte å reise til Oslo et par dager i forveien. Folk som drikker kaller det forspiel. Jeg benyttet anledningen til å få hive innpå litt mer blekk på kroppen på Invictus Custom Tattooing. Før jeg ble stukket fikk jeg meg en deilig tur i Nordmarka for å lufte hodet og resten av skrotten. Episk tur det der.

De resterende i Purified in Blood kjørte fra Stavanger til Oslo på gamlemåten, og ankom sent søndag kveld. De var jævli klare for en bytur. Så fort de fikk strekke ut beina og kommet seg i horisontal posisjon innhenta kjøreturen dem og de dovnet til. Vi var så heldige å vinne en plass som supportband for selveste Slayer, bandet som har stått våre hjerter nærmest. Dette er stort for en gjeng brøleaper fra Stavanger. Ikke bare fikk vi se storheter som Slayer og Mastodon, men vi fikk spille support. Perfekt.

Vi ankom Spektrum ca. 13.00, og begynte med å loade utstyret. Timene gikk før vi fikk lov å sette opp utstyret vårt på scenen. Vi fikk beskjed om å holde oss på en plass til vi beskjed om noen annet. Det klarte vi ikke. Ved siden av scenen stod Brent fra Mastodon og gitartechen hans og så litt trøtte ut. De kviknet til da de så gitaren min, og plutselig hadde vi en ting gående om gitarer. Brent ville vise meg sin gitar som han nettopp fant igjen i Danmark etter den ble stjålet for 8 år siden. Han var stoka. Jeg var stoka. Det var visst ikke bare gitaren min de syns om, de likte tydeligvis kjæresten min Camilla også, noe hun etter min mening ble altfor glad for og tar opp ved enhver passende og upassende anledning.

Tiden mellom lydjsekk og “stagetime” var ikke lang. En gjeng kids og en gjeng eldre kids hadde samlet seg foran scenen og tok oss vel imot. Det var ikke et fullsatt Spektrum, men det var rått uansett. Kunne ikke høre plektrene mine falle i bakken når jeg kastet et par ut etter konserten, hvilket er et bra tegn. Productionsmanageren hadde gitt oss masse regler på hva vi ikke fikk gjøre; ingen spytting, ingen vannsøl, ingen føtter på monitor. En skulle tro det ikke var mulig å gjennomføre en konsert med slike regler ettersom en vanlig Purified konsert består av nettopp disse tingene. Men det gikk på hengende håret. Productionmanageren var bare ute og kjeftet på oss én gang. Ikke verst.

Amon Amarth spilte etter oss, og jeg hadde vel strengt tatt sett mer frem til en dusj i de fotballgarderobe-dusjene på backstage enn å se Vikingarna igjen. Dessuten virket de utrolig dølle der de gikk og sopet skjegget sitt i bakken på backstagen. Ikke så mye som en brøl fra garderoben deres. Lite vikingaktig. Mastodon var på som neste band, og jeg hadde gledet meg lenge. De er for tiden en trio ettersom gitarist Bill ble igjen i London grunnet sykdom. Brent forklarte meg at han spilte på gitarer med litt flere strenger enn normalt for å få mer trøkk ettersom det bare var én gitar på scenen nå. Syns det funket som faen. Melvins cover var siste sang og den ga virkelig hodet noe å gynge på. Helt rått. Må inrømme at Trivium ble litt neglisjert fra min side, men fikk sett siste låt og de kan det de holder på med. Det er bare at det de holder på med ikke treffer meg helt. Men for all del.

Så var det tid for Slayer. Kerry King la fra seg avisa på backstagen, og slengte på seg litt kjetting som dinglet fra buksa. Jeg hadde vært og “drøst” (Stavangerutrykk for løst snakk i god tone) litt med gitartechen til King tidligere på dagen, og var fornøyd med å få sjekke ut gitarene hans. Selv om hele Reign in Blood ble spilt i en eneste gallopp, virket ikke publikum storfonøyde av den grunn. Kanskje det hadde noe med lyden å gjøre..? En interessant observering fra min side var at Jeff Hannmann ved et tidspunkt lente seg mot trommeriseren mens King spilte solo. Han trodde kanskje ingen så han, ettersom spotlighten lynte mot King. Klandrer han ikke. Et pust i bakken er kanskje det som skal til for å klare å meie igjennom hele Reign in Blood. Bak hele gjengen hang en low-tech LED skjerm som så ut til å være leftovers fra en nedlagt 90-talls arkadehall. På denne skjermen hadde de mekka til masse kjekke skjermsparere som gikk under hele konserten. Veldig necro, som Heavy Bård passende sa i sin rapport fra samme turné.

Da kvelden var omme var den likevel ikke omme. Det ble en efterfest på et utested i Oslo. Kerry King var eneste representant fra Slayer. Mens crewet slafset i seg norske jenter, satt han i hjørnet og fiklet med iphonen sin. Litt nerdat. Alle i Mastodon (Utenom Bill såklart) var tilstede og det var god stemning. Vår svenske venn og ubrukelige trommetech Ulven var også med. Han, Anders og jeg drakk hylleblomstdrikk og Farris mens vi så alle bli mer og mer vindskeive i blikk og gange. Alltid like morsomt.

Etter mye lekeslossing utenfor uteplassen, bar det hjemover. Flesteparten hadde søkt ly hos kompisene våre på Invictus. Setter pris på det. Mye inntrykk fra denne dagen. Stor takk til juryen som ga oss sjansen til å rocke med gamlekara.

-Tommy Svela, Purified In Blood

Tags: Amon Amarth, Heavy-Bård, Mastodon, Purified In Blood, Slayer, Trivium, Unholy Alliance 3