Det sureste bandet i byen har laget den beste platen i landet. Hils på The Cumshots.

10
Skrevet av:
Publisert 13:50 7 October, 2009

The Cumshots er ute med albumet A Life Less Necessary, og det låter hardtslående, episk, bekmørkt og rett og slett briljant. Sjekk hva gitarist og produsent El Doom forteller om den nye platen.

Om du ikke har kjøpt The Cumshots-platen A Life Less Necessary, så har du seriøst misset ut på noe viktig den seneste uken. Med ltåer som What Bleeds Must Be Butchered, I Still Drink Alone og Nonversation demonstrerer de seks karene at de er landets råeste metalband akkurat nu. Om du ikke tror oss, så sjekk ut platen og bli enig. Vi sendte en mail til Ole Petter Andreassen aka Olis aka El Doom, mannen som trakterer både gitar og produsentknappene. Svarene leser du rett under her.

PS (pre-scriptum): Husk å se The Cumshots spille live på Lydverket i kveld. NRK 1 kl 23.15. Vi garanterer at du kommer til å falle i bakken av begeistring.

PS2: The Cumshots spiller på Bergen i kveld, Stavanger torsdag, Oslo fredag og Sandvika lørdag. Sørg for at du får det med deg om du har anledning.

Grattis med ny plate! Vi i Pyro-redaksjonen er veldig begeistret, men fortell med egne ord hva The Cumshots gir til folket på A Life Less Necessary?
– Det har blitt en ganske kompleks plate, mer av alt lissom, og det ligger svært mye arbeid bak. Åra på baken og en større og større felles forkjærlighet for alt som ikke er metal, gjør at lerretet har blitt større, og sansen for å klatte godt med malinga her har vel vært nesten i overkant til stede. Som produsent blir jo oppgaven å gjøre hvert parti til spennende lytting, og i kampen mot utlandet ble det klint til skikkelig denne gangen. Og de siste åra har jeg også blitt flinkere til å skjønne når nok er nok, fra aldri mer enn én stemme av gangen (What Bleeds Must Be Butchered) til å overdrive litt (Blood Dont Lie, And The Sun Pissed Red, Existence Should Be Singing). Det blir mye påpekt at vi har blitt mer melodiske, men det er da ganske så mye mer bråk enn tidligere også. Jeg orker IKKE å høre hele skiva i ett strekk. Morsomt at de sureste banda i byen akkurat nå er oss på 40 år og kidsa i Haust eller hvem faen.

Dere begynner å bli ganske etablerte nå, hvordan vil du beskrive utviklingen til Cumshots fra debuten til A Life Less Necessary?
– Vi har absolutt prøvd å lage så bra metal som vi har kunnet fra første stund, men de to første platene bærer litt mye preg av regler og forbilder. Last Sons Of Evil har en sjarmerende “øving, six-pack og alt-på-fullt” feeling, og jeg liker nok den bedre enn Norwegian Jesus som prøver å være litt smart uten å tørre helt. Men det var på Just Quit Trying vi virkelig fant formen, og halvparten av den er så bra som vi blir. På A Life Less Necessary er nivået høyt hele veien, det er alltid et godt tegn når alle har forskjellige favoritter. Føles mer som et samlet verk enn enkeltlåter, og det skyldes i høy grad at vi klarte å finne den mørke, røde, lett progressive tråden i de ni som ble med, og våget å kaste ut en del øs-pøs death&roll-låter som nok kom litt kjappere til poenget, men manglet denne litt svære auraen. Live-biten av bandet har også forandret seg mye opp igjennom, fra veldig utagerende til ganske proffe, kort fortalt. Foretrekker helt klart det siste, men synes egentlig det er flott at vi har gått gjennom forskjellige faser på den biten også. Hadde vært kjedlig med pre-prods og mails om lys, lyd og oppførsel fra dag én. “The Wild Years”, som vi liker å kalle de første 5 åra, var akkurat det. Og det måtte noen pauli ord til, både her og der, for å ta steget videre. Er drittlei av å snakke om slåssing, beinbrudd, knark, puling og legevakta, men dette bandet har i alle fall opplevd alt man leser om i bøkene. Og det er en livserfaring jeg er glad for å ha. Så når Kris begynner på biografien sin neste år blir det ikke mye vits å reise hjem til jul.

Tekstene er like bekmørke og livsbeneiende som tidligere, har dere noen agenda eller noe dere vil oppnå med lyrikken? Et slags U2-aktig mål om å redde verden eller noe?
– Skillet mellom tekstene på de to første og de to siste skivene er som natt og dag, så “som tidligere” stemmer vel ikke helt. Kris skriver alle, så jeg skal vel egentlig ikke oppnå noe som helst. Men jeg synes han skriver enormt bra. Til tvilerne: Prøv selv. 99 prosent av alle artister synger bare piss. Å finne nye, bra bilder å beskrive ting på etter så mange millioner skrevne låter, er noe inni fitta vanskelig, men han klarer det. Hver gang. Men det er ikke alltid så gøy å lese dem.

En ting vi likte veldig godt på nye platen er de dramatiske arrangementene på en del av låtene, mye digg dynamisk oppbygging av låtene. Fortell litt om hvordan dere jobbet fram låtene på A Life Less Necessary?
– Som nevnt tidligere har vi blitt flinkere til å spare på kruttet. Når man stoler på at hovedmelodien på reffet har blitt sterkt nok til å stå på egne ben, så venter jeg gjerne med korelinjer til andre eller tredje ref og bygger derfra. For få år siden hadde jeg nok puttet på alt med en gang. Synes det har funket veldig godt og setter pris på at dere har lagt merke til det.
Ellers er det jo krydring som gjelder, da gjerne med utypiske virkemidler. Slik blir kontrastene finest. Har også blitt litt lei av meg selv som sologitarist, og har ikke noe ego på å slippe til andre der, derfor spiller Jon Eberson på ett par, Brynjar Takle Ohr fra El Cuero spiller både på Bitter Erection fra Just Quit Trying og et foreløpig uutgitt spor fra A Life Less Necessary, og Tord Gustavsen spiller piano på en annen låt som ikke kom med, men som vil bli gitt ut snart. Alle utenom Kris lager musikk i The Cumshots nå, så der er vi ganske heldige. Fredrik og meg kommer som regel med ganske ferdige ting, mens Tommy og Christian sine låter gjerne går ei runde rundt i bandkverna før de er helt ferdige. Kris sitter ofte litt misfornøyd og brummer på naborommet, og ender som regel opp med å skrive stilen siste kvelden, selv om det alltid er mye fraser i omløp.

Fra vårt ståsted hører vi mye amerikansk metal i Cumshots, men kan du gi oss en kjapp oppsummering av hva du selv hører på for tiden?
– Har ikke noe særlig peiling på metal lenger, prøver å følge med litt, men blir stort sett skuffa. Hvis den nye til Lamb Of God liksom er the shit, så må jeg bare melde meg ut. Høres ut som om alt er spilt inn inni en veldig dyr synth. Hva skjedde med å på best mulig måte prøve å gjenskape lyden av 4-5 personer som spiller i ett band? Er det helt greit at trommer ikke låter som trommer? Og vokalisten? Lage sånn tøff lyd inni munnen? Prøv å brøl litt. Det kliniske lydbildet alle de nye banda har, ødelegger moroa for min del. Bra metal? Man kommer ikke utenom Mastodon og Opeth. Og Down skiva har litt av den sjelen jeg ellers savner, men mangler sterke nok låter. Black metal kan jeg ikke fordra, med unntak av Immortal, gleder meg til å høre den nye. De har den fantastiske egenskapen at akkurat i det man skal til å gi opp, så kommer det noe herlig thrash. Luremus-metal kan det vel kalles.
Ellers hører jeg mye på de siste til Justin Townes Earle, Bon Iver, Low, The Hold Steady, soloskiva til Conor Oberst, og Wilco. Siste til Wilco er fet, men Sky Blue Sky er mye bedre.
Typisk av anmeldere å ligge ei skive etter med toppkarakteren, ref Timothys Monster/Blissard og Heartbreaker/Gold.

Er det noe de andre i bandet hører på som bør nevnes?
– Fredrik liker svensk indie, Christian liker metal, Kris liker sånn amerikansk teen-country og Tommy har jeg ikke helt oversikt over.

Har du forresten hørt nye Megadeth?
– Nei, dessverre, den var utsolgt. Venter fortsatt på den i posten. Som gammal blodfan har jeg selvfølgelig høye forventninger, men var skuffet over den forrige, spesielt siden jeg likte The System Has Failed kjempegodt. Liker Dave best i sånn semi-singer/songwriter-mood. United Abominations ble litt mye thrash for thrashens del, synes jeg. For lite gode hooks. Frykter vel litt det samme nå, men gleder meg uansett veldig. Må jo også sies at jeg er en enormt lojal fan når jeg først setter i gang, har blant annet alle 13 skivene til Kings`s X, og har brukt en hel uke av livet mitt på å prøve å like Scream-plata til Chris Cornell. For en gjøk. Jeg altså.

Cumshots har fått overveldende mottakelse i England, med strålende kritikker i både Kerrang og Metal Hammer, to av Europas største musikkblader. Merker dere en annen mottakelse over Nordsjøen enn her hjemme?
– Mottakelsen er egentlig ganske lik, vi gjør det vi pleier, de blir stående å lure litt på hva som skjedde. Metal Hammer var sånn “vi stikker etter to låter hvis dette er dritt”, men de ble da værende. 8/10 i Metal Hammer, 5/5 i Kerrang og 10/10 i Rock Sound for en London konsert er det vel få som gjør etter oss. Forskjellen er å ikke ha en veldig kjent forhistorie. Det er ingen som tror vi tuller, for å si det slik. Noe som stadig forbauser meg her hjemme.

Dere skal spille mye live fremover, og vi har planer om å se noen konserter med dere. Noen spesielle steder du anbefaler at vi kommer, som du tror blir gærnere enn de andre stedene?
– Hulen i Bergen og Harvest Bar i Kvinesdal anbefales. Og Garage i Oslo selvfølgelig.

Sjekk The Cumshots på MySpace

Tags: , , , , , , , , , ,

Del "Det sureste bandet i byen har laget den beste platen i landet. Hils på The Cumshots."