Del to i vårens herlige reiserapport fra Ivar og Enslaved

President Cato i storform. Alltid. Les siste del for denne gang. Vi aner at det blir mer når Enslaved legger ut på tur neste gang…

Turneblogg 2: Europa april 2011.

Bergen 03. mai

Da var vi hjemme igjen fra en relativt kort og veldig trivelig tur. Her følger de episke detaljene fra siste halvdel av reisen.

Morgenen etter fridagen i Zaandam var det fortsatt sol og sommer i Nederland. Foreløbig var det undertegnede, vokalist Grutle og lydmann Kabel (nytt nederlandsk fantastisk tilskudd til crewet) som var stått opp. Over en kopp kaffe åpenbarte det seg en mulighet for litt underholding. Vi sto parkert rett over broen fra sentrum i Zaandam, og representerte tydeligvis en mulighet for ungdom til å lure seg vekk litegrann. To dudes og to damer i alderen 15-16 gjemte seg på ene siden av bussen, hvor de røykte en deilig jumbo-joint til lunch. For å understreke vinnerpotensialet sitt hadde sågar begge gutta barbert mønstre i øyenbrynene sine. I en buss med sotete vinduer, Kabel sin iPhone med prompe-app og et fett anlegg er det bare en ting å gjøre; vente til de blir tilstrekkelig steine, lydløst rulle ned noen vinduer og så fyre løs med et utall ulike prompelyder. Ungdommen var nok for stein til å skjønne helt hva disse lydene var, men det var nok til å skape forvirring og kløing under capsen. Vi kan jo bare drømme om at alle fire sto der og trodde sidemannen/-damen var den skyldige for denne akutte og sonisk imponerende flatulensen midt i røykepausen.

(lydmann Kabel)

Når den moroa tok slutt (de skulle vel tilbake til skolen for å ikke få med seg så altfor mye) var det på tide med brunch (på turne står jeg aldri tidlig nok opp til frokost, med dertil resulterende sult). Det ble en lekker pizza-sandwich basert på tomater, italiensk krydder og mozarella skylt ned med noen liter kaffe. Turmanager/manager/backlinetech Tonje hadde besøk av en utvandret bergenserinne, nå bosatt i Amsterdam. Jeg benyttet anledningen til å sitte på med sistnevnte inn til Amsterdam, en tur på ikke mer enn en halvtime (nå er det ikke mye i Nederland som er mye lengre fra hverandre enn en halvtime eller fire).

(turmanager Tonje)

Med et par timer til disposisjon var planen å få sjekket litt bokhandlere og kanskje Van Gogh-museet. Rett nedover fra Sentralstasjonen finner man etterhvert handlegaten Kalverstraat, og et stykke nedi den dukker Waterstone’s English bookshop Amsterdam opp. Denne fire-etasjers butikken har en herlig erkebritisk atmosfære. I andre etasje finner man en egen hylle med diverse Twinings og Liptons te. I tillegg til en pakke Lipton Earl Grey fikk jeg revet med meg Goetes ”Faust” del 1 og 2, James Ellroys The Cold Six Thousand (del 2 av triologien Underworld USA, Asbjørn: jeg har forresten fortsatt del 1 ”American Tabloid”, den må du få igjen host, host), og en alldeles nydelig H.P. Lovecraft-samling med tittel Nekronomicon: The Best Weird Tales, innbundet i sort skinn med gullinngravering og innholdende flere titall av Lovecraft sine beste skrekkhistorier, inkl hele Cthulu-syklusen.

Ute på gaten kom jeg ca. en meter avgårde før The American Bookstore åpenbarte seg. Å være musiker er ikke så lukurativt (til tross for at vi tjener 17-20 øre i året på Spotify med et par hundre tusen streaminger) så i denne butikken var planen å se mest mulig fremfor å kjøpe mest mulig. Det vil si, da jeg fant den ”originale” Necromicon, måtte jeg nesten ha den også. Original står i anførselstegn da boken er særdeles myteomspunnet, noe som gjorde den til et perfekt utgangspunkt for Lovecraft og hans skrekknoveller. Men hva vet jeg, helt umulig er det kanskje ikke at jorden en gang skal ha vært underlagt en gjeng med snedige kreaturer med blekkspruthoder som kommuniserte ved telepati og brukte gigantiske plasmaklumper som trekkdyr der de bygget sine templer? Til sammenligning hadde Søndagsrevyen (Nrk) i fullt alvor en sak 1. mai om at forrige pave (John Paul II) snart kan bli helgen, det gjenstår bare litt etterforskning rundt det påkrevde mirakelet (for å bli ordentlig helgen); kryssklippet med intervjuer av gråtende amerikanere som på Petersplassen hyler ut at de simpelthen elsket ham og at de bare vet at han nå er en helt fantastisk leder for kirken i himmelen (sic). Om han har det ensomt der oppe får vi håpe hans gode venn Robert Mugabe kommer og holder han med selskap om ikke så lenge. Mugabe var en av de distingverte gjestene under nevnte half-way-to-sainthood event 1. mai. Vatikanet holder døren åpen for alle, så lenge du ikke var jøde under 2. verdenskrig, da.

Nok om det, vil mange si. Togturen tilbake til Zaandam tok bare 10 minutt, og på vei til lydsjekk stakk jeg innom en fiskehandel for å få med noen matjessild, som ble slukt på høykant med løk på bussen noe seinere. Lydsjekk var som alltid på denne turen kjapt, effektivt og trivelig, så fulgte bespisning ute på restaurant med promotør; noen nydelige kjempereker sterkt krydret i noe som kan ha vært indisk stil. Forrige gang vi spilte i denne byen var helt tilbake til 1995, så vi visste ikke altfor mye om hvordan det skulle bli, men det ble helt kanon. Bra oppmøte og relativt høy steming til å være Nederland. Ikke misforstå; de er særdeles vennlig innstilt og oppmerksommme, de er bare så endeløst steine. For meg personlig utgjør det ikke all verdens tragedie at de står der og dupper og drømmer seg bort (om blekkspruthoder?), men av og til synes jeg veldig synd på Ice Dale og særlig Grutle, som begge jobber mye ut mot publikum. Det blir jo litt rart å levere så mye energi oppi fleisen på folk uten å få noe tilbake. En som derimot ga mye av seg selv var den artige skruen som klatret opp på scenen en god del ganger for å vise alle i salen, og etterhvert alle i bandet, at han hadde en flott diger Enslaved-logo tatovert på armen. Han gikk ikke ned igjen før alle hadde sett ordentlig og gitt tommelen opp.

(majestetisk sild!)

Så var det å pakke ned att, komme seg i bussen og ta nok en natt i Zaandam. Neste morgen gikk turen videre til Den Bosch, et par timer unna, også i Nederland. Her spilte jeg og Grutle sist i 2009 sammen med Inge Rypdal (Emmerhoff & The Melancholy Babies, Warpigs etc) som del av et interaktivt video-, musikk- og ballettprosjekt. Intet mindre. Noen stikkord fra den helgen; cognac, fyllearrest, ballettdansere, mer cognac, høy musikk. Nå var vi tilbake i litt mer ”normal” utgave, for første gang som Enslaved. Jeg tok turen innom museet S’MS (hvor vi blandt annet spilte den gangen) og så en knakende god utstilling av en slags abstrakt arkitektur i forskjellige skalaer av kunstneren Frank Havermans. Hvorfor gå på utstillinger sånt rent utover Munch og nasjonale samlinger? Hvorfor ikke? Så lenge der noe å oppleve (les: altså mer enn bare et hvitt rom eller en enslig Cola-kork på toppen av fjorten brukte q-tips i en haug) så tar jeg ikke det så tungt om jeg ikke ”skjønner” all verden. Det meste kan være inspirerende. Sa brura…

(kunst, sa brura…)

Igjen bar middagen preg av noe indisk (eller kan det være smaken av den gamle nederlandske kolonien Indonesia som sniker seg inn her?), og etter en kjapp middagslur var det klart for gig igjen. Middagslur er passe gamlis, men må til om man skal prestere halvannen time med intens metal hver kveld. Det blir litt langt til Olympiatoppen for oss bergensere, liksom, når vi blir tungpustet trøster vi oss med at det er metafysikk og ikke sport vi bedriver. Det finnes ikke uoverkommelige hindre, bare dårlig utarbeidede selvbedrag, som jeg liker å si. Uansett, i kveld var det mye fint besøk på W2 venuen. Walter (Roadburn-sjefen) og mange andre av våre venner fra Tilburg og Eindhoven hadde tatt turen for å hilse på. Dette området i Nederland har på mange måter blitt et slags andre hjem for oss etterhvert. Giget ble en seier på hjemmebane, og etterpå ble det noen timer med fyring for noen og film for andre før vi forlot Pays Bas for denne gangen.

Om vi følte oss hjemme i Den Bosch var følelsen en god del mer ”E.T., phone home” da vi sto parkert utenfor Ragnarök-festivalen sør-øst i Tyskland. Joda, vi har en filosofisk-esoterisk (les: mumbo-jumbo, liksom-psykologisk, godt kokt saus) basis fra Det Norrøne, men på en sånn ”true Pagan/viking”-festival er vi jaggu meg fisk på land. Vi kom til fire kategorier: først har vi vanlig/metal-fans. Her er det mulig å se at man liker metal vved hjelp av sveis og/eller merchandise. Hakket over har vi Ze German Metal-fan. Fortsatt fra Tellus, men med litt mer ”klubb-preg” i form av vest med masse patches og army-boots. Disse to første kategoriene er vi jo alle vant med og glad i fra bl.a. Wacken. Det begynner å bli eksotisk når tredje kategorier dukker opp. Her er man kledd i middelalder-replika som f.eks vadmels-kapper, og med f.eks drikkehorn i beltet. Dette er jo på en måte litt uvanlig, og ikke noe for meg personlig, men fortsatt ”innenfor” der jeg synes det er underholdende og kanskje litt ufrivillig komisk til tider. Det er siste kategorien som plager meg av en eller annen grunn. Cyber/militia-pagans. Her har man barbert sidene på hodet men en altfor forseggjort flette i midten, med sorte små runde solbriller og et konstant surt uttrykk a la herr Flick om munnen. Videre er det sort skinnfrakk, offiser-støvler og tro det eller ei et gigantisk drikkehorn i beltet. Kompisen til cyber-hedningen er militia-paganisten. Han har militia-sveis (sideskill og barbert på sidene) og har camo- eller skinnjakken dekket av en studie i nesten-fascistiske symboler (”nei det er ikke det SS-et, det står for ”Solbær-Saft”). Det mest positive med pagan-/vikingfestivalene er at vi vet hvor cyber-hedningen og militia-paganisten oppholder seg, og så stikker vi et annet sted. Nå finnes det en haug med joviale folk i de tre første kategoriene også, så for all del, det er verdt det. Fotballspillere blir vel irritert over casuals og hooligans i ny og ne uten at det fratar dem lysten til å spille på stadion…

(signing på Ragnarök)

Stor var gleden i bussen før konsert da jeg fant en liten samling flasker med IPA bakerst i kjøleskapet. At denne tyske festivalen klarte å hoste opp noe så sjeldent som kjempedårlig tysk pils var vel ikke noe kjempepluss det heller, mens chili-gryten i artistområdet var enkel og god. Ja, og en annen flott ting med tyske festivaler er pølsene som er å få kjøpt ute på området. Ja, frau Doktor, geben Sie mir einer mega-Würst in midte meiner Fleisen! Det ble en curry-Würst med pommes som en liten bonus til meg selv i løpet av dagen, og jeg traff vel de fleste andre i følget med en pølse i hånden i løpet av dagen også. Etter showet ble garderoben kjapt oppfylt av kjente og ukjente, så det var bare å dusje og komme seg på bussen.

Siste showdag var lagt til Antwerpen i Belgia, og mye av dagen gikk med til pakking og diverse avslutninger. Belgia er temmelig grått og kjedelig, og maten likeså (i alle fall på klubbene), så ikke noe voldsomt å rapportere om i så henseende. Lydsjekken gikk som en drøm, og så var vi klar for siste konsert. Tre kvarter unna var det Neurotic Deathfest i Tilburg, mens Corrossion of Conformity spilte nedi gata, så begeistringen var stor da lokalet ble rimelig bra fylt opp. Hele turneen har i så henseende vært en seriøs opptur. Vi har klart å løfte det hele et seriøst hakk i et marked hvor hund spiser hund (den oversettelsen var kanskje ikke helt optimal, jeg ser den). Et lite skår i gleden var det å se at et par folk foran scenen var så opptatt med å ta bilder hele tiden og filme rett oppi bandet at de ikke så hvor forstyrrende de var for de som bare ville få med seg konserten. Jæklig lite ekte metal å dunke en dame som står og headbanger og spiller luftgitar på skulderen og be henne flytte litt på seg så du kan få et bedre bilde av Grutle til Facebooken din. Hvis du ikke har fotopass som gir deg plass rett foran scenen de tre første låtene, ha i alle fall anstendigheten til å stå litt baki der eller langs veggen. Ikke kjemp deg til plass på første rad og stå der og se gjennom bildene dine. Det er like inspirerende for bandet på scenen og publikummerne rundt deg som å se noen smøre nisten og spise den. Nei forresten, jeg ville heller foretrukket å se publikum smøre og spise mat rett foran scenen i stedet for å se folk ta fire bilder, ta pause for å se gjennom bildene, finne ut av barten til Grutle ikke er synlig nok på bildet, ta fire nye etc etc ad nauseum.

(Grutle og Herbrand)

Konserten gikk uansett kanon, og så var det på tide med avskjedene med crew og Negura Bunget som skulle tilbakelegge 1600 km på veien hjem til Romania. De fleste av oss tok en rolig kveld mens bråke-brødrene (Grutle og Bekkevold) tok seg noen rolige brune (oversatt til menneskespråk: en god del sprit og øl) foran i bussen. Noe de muligens fikk betale for neste dag, men det får de eventuelt skrive om i sine egne blogger (når det dukker opp en maskin å skrive på høhø).

(sliten Grutle)

Så er tiden inne for noen kjappe Bekkis-sitater. Denne nye delen av bloggen synes allerede å ha blitt en formidabel suksess.

Grutle og Bekkis på Sushi-restaurant hvor konseptet er at man får servert småretter ved bordet så lenge man vil, de kommer med nytt til man sier stopp:

”Det fine med sånn matservering er at man kan skravle litt mellom slaga”.

Om bekledning til den gjengse festivalgjenger på Ragnarök-festivalen:

”Skikkelig pagan – med støvler med snøring og gutta”.

Vi runder av Bekkis-delen med en klassiker fra arkivene. Ice Dale foreslo at han skulle sette navnetag på cymbalkassen sin i forbindelse med reise.

Cato: ”Hva er poenget? Jeg veit jo hvordan den ser ut.”
Ice Dale: ”Men hva om den blir sendt feil? For eksempel til Paris?”
Cato: ”Jeg skal ikke til Paris.”

Helt til slutt kommer en turné-oppsummering av det vi kaller MIGSISUSHIZ, eller Mannen I Gata Synes Ivar Ser Ut Som Han I ZZ Top:

Frankrike: 1 (en slags fyllik lister seg helt oppi skjegget og skriker ”ZZ TOP!” og blir stående igjen og glise med tommelen opp, kjempefornøyd med seg selv)

Nederland: 1 (mor og tenåringsdatter gående i motsatt retning  snakker sammen på nederlandsk. Innimellom nederlandsken høres ordenene ZZ Top, hvorpå mor og datter begge to ser på Ivar og knegger. Sistnevnte kan ikke annet enn bukke å og si yeah, ZZ Top.

Total MIGSISUSHIZ-score Europa april 2011: 2.

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, reiserapport