Dag Sørås anmelder Machine Head

Norges morsomste mann anmelder USAs tyngste band.

I går dukket plutselig en flunkende ny låt fra Machine Head opp på internetten, og her i Pyro-redaksjonen hoppet vi opp og ned av glede i timevis mens vi headbanget til Now We Die. Innimellom den ville ekstasen klarte vi også å tenke så journalistisk at vi bestemte oss for å få en uhildet, nøktern og ekstern stemme til å synse om denne nye sangen fra Robb Flynn og gjengen.

Så vi tok kontakt med Norges morsomste mann, narvikingen og standup-komikeren Dag Sørås. Han er egentlig veldig opptatt med showet Kognitiv Dissonans (som går på Vulkan i Oslo denne helgen, helt sjukt morsomt og underholdende. pedojokes og Syria-monologer i underlig vellykket blanding. Anbefales varmt om du liker Bill Hicks og sånt!), men tok seg tid til å skrive en liten anmeldelse av Now We Die. Så nok fra meg, under selve låten her får du Dag Sørås om Machine Head:

– Som kvisete tenÃ¥ring satt jeg i 1994 og sÃ¥ pÃ¥ MTV’s Headbanger’s Ball da de spillte videoen til Davidian av Machine Head for første gang. Det resulterte i et kjærlighetsforhold som nÃ¥ har vart i over 20 Ã¥r. Og selv om bandet har hatt sine kreative opp- og nedturer, har jeg lojalt fulgt dem gjennom hele karrieren. Da er det ekstra godt Ã¥ kunne konstatere at de for øyeblikket er pÃ¥ en oppsving som matcher deres (i utgangspunktet) uslÃ¥elige debutskive Burn My Eyes.

Tidligere denne uken ble nemlig deres nye single Now We Die sluppet på britiske iTunes, tilfeldigvis uten bandets og plateselskapets samtykke. En stakkars jævel som jobber hos Apple hadde gjort låta tilgjengelig for nedlasting for de som hadde forhåndsbestilt det kommende albumet Bloodstone and Diamonds , og det spredde seg som ild i tørt, bensindynket gress. Det er som kjent ingen vei tilbake når noe først har spredd seg på nettet, og frontmann Robb Flynns respons var resolutt. Han la låtene ut på Machine Heads offisielle Youtube-side, og oppfordret alle til å spre singelen til alle som vil høre.

Og for en singel det er! Etter en kort Requiem for a Dream-lignende symfonisk intro kjører bandet på med et riff som kan gi selv en evnukk pumpende ereksjon. Robb Flynn er i storform på vokal, og spytter ut herlige linjer som «Screaming violence into the void/ Is anyone listening or is all destroyed?/ Fighting heaven and earth/ Saving your children from their pain and hurt» med maksimal overbevisnin. Refrenget bringer tilbake den symfonisk introen vi hørte i starten, og det er først ved gjentatte gjennomhøringer at man innser hvor mange lag låten faktisk har. Det er en breakdown i midten som vil ta liv på den kommende europaturneen, og Phil Demmels solo vil bringe ut luftgitaren i deg uansett hvor du befinner deg. Plutselig blir låten gråtende vakker, før den igjen voldtar sansene dine med knusende brutalitet. Kort oppsummert liker jeg denne låten ganske så godt. Om resten av skiva holder denne kvaliteten snakker vi en moderne klassiker av episke proposjoner. Skål, og headbang motherfucker!!!