Best i klassen? Pyro sjekker Sweden Rock 2012

Skrevet av: Asbjørn Slettemark
Publisert 14:01 11 June, 2012

Del

Pyro var tilbake på Sweden Rock Festival etter fem års opphold. Det ble en aldeles strålende tur.

Forrige gang Totto og jeg var på Sweden Rock Festival viste kalenderen 2007, og Mötley Crüe sto øverst på plakaten. Det gjør de jommen meg i år også, og verken festivalen, plakaten eller publikum har endret seg nevneverdig siden forrige gang vi var på beøsk i den svenske skogene.

Men hyggelig er det uansett. Faktisk helt enormt hyggelig. Sweden Rock Festival lever i fortiden med alt fra Slaughter og Sacred Redich til Return og Lynyrd Skynyrd, men de er blant de beste i klassen på å lage jovial og innbydende festival.

Fire dager, fire scener, fire karer på tur. Her er min oppsummering av årets Sweden Rock Festival:

Best: Dee Snider og hans Twisted Sister kom/så/vant da de inntok hovedscenen fredagskvelden. Makan til energi, punkattityde og spilleglede skal man til Kvelertak på en god dag for å finne. Og bandet bak Dee ser ut som en beinhard gjeng mafiaassosierte dudes fra New York. Høydepunkter: I Believe In Rock And Roll, You Can´t Stop Rock And Roll og I Wanna Rock, generelt alle oppfordringer til at man ikke skal kødde med rocken.

Verst: Nå orker jeg ikke gi Mötley Crüe flere sjanser. At de klager og syter i media (Vince Neil gidder ikke lage ny musikk, han påstår albumformatet er dødt. Tips, Vince: Sjekk nye platene til Lamb Of God og Rival Sons) får stå sin prøve, men når de spiller så dårlig, svakt og giddalaust som på Sweden Rock Festival, er det ikke vits å bruke mer energi på de gamle L.A.-horebukkene. Bandet spiller sloppy, men karbokongen Vince Neil er ikke lenger i stand til å engang grynte tekstene. De ti minuttene jeg så av Mötley Crüe-konserten er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Mulig det ble moro med det 360-hjulet som Tommy Lee spilte trommer i, men sorry: jeg har meldt meg ut.

Overraskelsen: Mangt har blitt sagt om Return opp gjennom årene, men på Sweden Rock Festival beviste de en rekke ting. 1) De har en stabil katalog av overraskende mange hits. 2) Mange av låtene kler det litt voksnere preget de nå får live. 3) Return må være verdens streiteste band, alle sammen ser ut som norske småbarnsforeldre på campingtur i Sverige. 4) Tekstene er mer melankolske enn jeg husker. Sing Me A Song og Bye Bye Johnny er jo anthems om død og bilulykker og slikt. 5) Det er fryktelig gøy å høre på Return i 2012, låter som Steal Your Heart og To The Top passer perfekt en lørdags formiddag på festivalscenen.

Tyngst: Soundgarden låter tungt som Black Sabbath, spesielt når Jesus Christ Pose kom rullende inn som første ekstranummer.

Morsomst: En eller annen svensk avis syntes Steel Panther ble litt langtekkelig, vedkommende journalist ble lei all vitsingen om kokain, fitte, horer og hoftetransplantasjoner, men NEINEINEI. Det slutter jo aldri å være morsomt. Spesielt ikke når Steel Panther også har låter som Asian Hooker, Party All Day og Girl From Oklahoma på lager. Høydepunkt: Death To All But Metal og da Michael Starr roper: “Sweden, make some noise for my screeeeaaaam!”

Eldst: Det er ganske awkward å se/høre på Lynyrd Skynyrd, når man får alle de grumsete konnotasjonene fra sørstatsflagget midt i fleisen. Men så er det nå slik at de skrev låter som Tuesday´s Gone, Simple Man, Sweet Home Alabama og Free Bird, og da svever tankene mer over til hvor klassisk, delikat og deilig rock bandet har skrevet.

Yngst: Rival Sons er snart klar med ny plate, og jeg håper de da også tar seg en liten pause før de skal ut på ny tur. For selv om bandet rocker hardere og feitere enn de fleste, er de litt slitne nå. Spesielt vokalist Jay småsprekker her og der, mens gitarist Scott leker litt vel mye med de kontakte riffene som preget Pressure & Time-albumet.

Mest irritert: At Mastodons Brent Hinds er en løs kanon er ikke noen stor hemmelighet, men utskjellingen av publikum på torsdag var rar/uforståelig/fjasete. Brent var åpenbart irritert på noe ingen andre la merke til, for midt i konserten ba han folk skjerpe seg, at det var love å “tenke selv iblant” blablabla, og etter neste låt hveste han “pathetic” inn i mikrofonen. Skjønner ikke helt hvorfor, for Mastodon spilte dritbra, og publikum var strålende fornøyd. Underlig seanse.

Hyggeligst: Sweden Rock er en av de best organiserte festivalene jeg har vært på. Det er lite kø, matutvalget er fabelaktig (Langos, min nye ungarske favoritt, er fritert pizzabunn med pizzafyll og rømme på toppen. SNAKK om sikringskost) og ikke minst billig, det er nesten ingen ølkøer, avstand mellom camping og festivalområde er helt akseptabel, og alle som jobber på festivalen er blide og imøtekommende. Aldeles strålende.