AC/DC – BLACK ICE: Pyro går gjennom albumet låt for låt
Publisert 21:36 20 October, 2008
Black Ice er på plass i platehyllen! Pyro guider deg fra låt til låt.
Da er omsider Black Ice i landets platebutikker. Selv om mange av våre kjære lyttere sikkert har hatt albumet på spilleren en ukes tid, er det først nå det føles virkelig at det faktisk er en ny AC/DC-plate i hus.
Så da må Pyro selvsagt trå til med en gjennomgang av hva vi synes, eller i hvert fall hva 50 prosent av Pyro-redaksjonen synes. Vi vil også veldig gjerne høre deres syn på albumet og enkeltlåter, så kjør i gang diskusjonen under her.
Rock N Roll Train
– Åpningsspor og første single fra albumet. Rock N Roll Train er ingen innertier på første gjennomlytt, men vokser veldig etter hvert som man får hørt den litt på radio og kjørt den i headset noen runder. Den åpne, glassklare produksjonen til Brendan O´Brien kommer til sin rett med en gang.
Skies On Fire
– Litt ned i tempo etter den pumpende åpningen, og Angus og Malcolm spiller synkront et enkelt riff på verset under Johnsons gneldring, før de bretter ut klassiske AC/DC-melodier på det fete refrenget.
Big Jack
– Litt opp igjen i tempo, og pumpende bass legger grunnlaget for et insisterende driv. Refrenget blir en sikker slager dersom de tar Big Jack inn i konsertsettet på den kommende turneen.
Anything Goes
– Jeg antar at dette blir den neste singlen fra Black Ice. Det lystige og lett gjenkjennelige gitarriffet er klassisk Angus Young, mens Malcolm legger et harmonisk grunnlag med sin supertette rytmegitar. ”There she goes, she goes/and noboby knows”, nesten synger Johnson i det som etter flere gjennomlyttinger framstår som en ren poplåt i AC/DC-tapning. Og det er ment som et pluss i boken, for selv om det er melodiøst og lekent, er det utvilsomt Australias store sønner vi hører på.
War Machine
– Men så var det slutt på popperiet. War Machine er albumets første bordsetting fra det litt mer skumle AC/DC, det bandet vi kjenner fra farlige låter som Night Prowler og Kicked In The Teeth. Kjapp og effektiv låt.
Smash N Grab
– Ned igjen med tempoet, og etter bunnsolide Anything Goes og War Machine kommer Smash N Grab litt i skyggen. Kanskje litt ufortjent, siden det er en god låt, men slik er det når man hopper etter Patrick Sjóberg.
Spoilin For A Fight
– Digg med frekk riffåpning fra Malcolm, før Brian Johnson overrasker med en slags sexy David Lee Roth-mumling i åpningen. Speinnandes. Fin låt dette også, veldig høyt nivå så langt på albumet.
Wheels
– Nok et ensomt og frekt riff som åpner låten, før det ruller inn i boogiewoogieland. Wheels er en av de mer anonyme låtene på albumet.
Decibel
– Egentlig er det litt underlig at AC/DC ikke har laget en låt som heter Decibel før i 2008. I likhet med Wheels er dette noe anonymt, men det litt snikende riffet til Malcolm holder interessen oppe.
Stormy May Day
– Litt slapp åpning, før slidegitaren kommer rullende inn i lydbildet. Det gir låten et herlig preg av vintage Cinderella/Badlands, og drar albumet opp på høyt nivå igjen etter noen låter som føltes som fyllstoff.
She Likes Rock N Roll
– Albumets dårligste spor, takket være et uinspirert vers og et håpløst refreng. AC/DC aspirerer ikke til Nobel-pris i verken matematikk eller litteratur, men litt mer sprut enn det de byr på her forventer man.
Money Made
– Etter albumet s dårligste låt kommer det som kanskje er den beste. ”Money Made” har et herlig, sprutende riff hvor Malcolm og Angus virkelig får vist hvilken kjemi de har.
Rock N Roll Dream
– Her om dagen diskuterte jeg med en kamerat om AC/DC noensinne hadde laget en ballade, og jeg påstår hardnakket av Ride On kan kategoriseres som ballade. Rock N Roll Dream topper uansett Ride On, dette er en vaskekte powerballade med sødme, følelse og hele følelsesregisteret Aerosmith og Bon Jovi har forsøkt å ta patent på.
Rocking All The Way
– Det skal i hvert fall ikke være noen tvil om at AC/DC spiller rock. Rock N Roll Train, She Likes Rock N Roll, Rock N Roll Dream og nå altså Rocking All The Way, det betyr at nesten 27 prosent av låtene på Black Ice har ordet rock i tittelen.
Black Ice
– Aiaiai, ryst dine grunnvoller for en avslutning. Her er AC/DC på sitt farligste og frekkeste, med et gitarriff signaliserer at en gjeng glisende småbanditter med kniv på baklomma entrer gatehjørnet. Vi snakker Powerage-groove og gitararbeid som er så kriminelt bra at noen kommer til å bli satt i fengsel. Strålende avslutning på en gjennomført og solid plate fra AC/DC.