5 tanker om Machine Head på Rockefeller

Kjøttkaker, dårlig kasting, mektig premiere og tyve år med gåsehud. Pyro har vært på Machine Head-konsert.

I går spilte Machine Head på Rockefeller, med flunkende nye Bloodstone & Diamonds i gigbagen, tyve år etter de sto på Sentrum Scene sammen med Slayer på Burn My Eyes-turneen. Her er 5 tanker om konserten:

1. Få band kler å spille i overkant av to timer, men Machine Head får det til. Setlisten var hentet fra samtlige av bandets åtte studioalbum, og det ga flott variasjon og oversikt over den turbulente karrieren deres. Fin blanding av episke storheter som Locust og Imperium på den ene siden, og kjappe bangers som Aesthetics of Hate og Bite The Bullet på andre siden.

2. Bandet kjørte verdenspremiere på Sail Into The Black fra Bloodstone & Diamonds, og det føltes stort å se/høre dette buldrende, saktebrennende mesterverket bli fremført live for første gang. Låten er den kanskje beste på Bloodstone & Diamonds, og fikk ekstra tyngde, energi og dynamikk live. Mektige greier.

3. Robb Flynn kaster så dårlig at han kunne fått fast plass på årets Oakland Raiders. I gamle dager traff han presist med drinkglassene som fløy gjennom rommet, i går var han skikkelig søndagsskjelven.

4. Det er tyve Ã¥r siden Davidian Ã¥pnet bandets første album, og den stÃ¥r sterkere enn noensinne som en moderne metalklassiker. Enten det er den mektige Ã¥pningen, “Let freedom ring with a shotgun blast”-refrenget eller det so…fucking…heavy-avsluttende monsterriffet. FÃ¥r fremdeles gÃ¥sehud av denne lÃ¥ten.

5. To timer med Machine Head på Rockefeller føles som en skikkelig lang og digg torsdagsmiddag på Schrøder. Tradisjonene er i orden, det serveres karborike kjøttkaker med poteter og brun saus, og det finnes ikke noe fancy dilldall. Machine Head spiller god gammaldags metal, kokt opp på feite riff, episke singalong-melodier og tekster om bibelske plager og reaksjonære duster. Man blir riktig så mett og fornøyd, og trenger bare å sove litt før man begynner å glede seg til neste gang.