– Norge trenger Diktaturet

TV-serien Diktaturet forsøker å kombinere lettbent reality med tunge temaer som demokrati, undertrykkelse og menneskerettigheter. De første som så programåpningen i går, lot seg tilsynelatende overbevise.

– Denne serien er det bra at Norge har, sier Manuel Zapata. Han er faren til Mia Valentina som er med i Diktaturet, og han er fra Chile som ble et diktatur på 70-tallet da militærsjefen Augusto Pinochet styrtet den folkevalgte regjeringen som var ledet av Salvador Allende.

Manuel tror at folk i Norge har det så fint at det blir enkelt å glemme at mennesker lever med helt andre regler andre steder. I hver episode av Diktaturet ser man nærmere på land som er eller har vært diktaturer, og man tar for seg hvilke herskegrep autoritære regimer tyr til.

– Programmet tar opp et dypt og viktig tema på en lett måte. Det er bra at folk blir bedre kjent med hva et diktatur er, sier Manuel Zapata, før han spøkende legger til at Mia og de andre hadde altfor mye luksus inne i Diktaturet.

Det var mye latter blant publikum under visningen, men det at Diktaturet serien opp et alvorlig tema ble ikke glemt. Aller minst av Hege, som synes at det er trist at mange av de politiske diskusjonene deltakerne hadde under innspilling ikke fikk plass i episodene på 30 minutter. Ellers tror hun serien får frem poenget.

 

Tidligere i år sa åtte unge mennesker ja til å leve i et fiktivt diktatur i åtte dager. En av dem kunne få en premie til en verdi av hundre tusen kroner på slutten av oppholdet, men ingen fikk vite hva man skulle gjøre for å vinne. De ble kjørt til en nedlagt skole i Sandvika med bind for øynene, uten mobiltelefon, og uten å vite hva de hadde takket ja til.

I går fikk de se resultatet på premierefest – og dommen fra eksborgerne er klar:

– Morsommere enn Paradise

– Selv om dette ikke er et humorprogram, er det veldig gøy og morsommere å se på enn Paradise. Det er den råeste realityserien jeg noen gang har sett, konkluderer Joachim.

– Det er skikkelig underholdende og jeg håper seere vil synes det er lærerikt også, sier Arslan.

Maria lo så mye at hun ble svart under øynene, og hun håper andre vil synes det er like gøy å se så forskjellige folk bli sperret inne sammen.

– Vi er jo en artig gjeng og alle er seg selv på skjermen, sier Kent.

Se første episode av Diktaturet her.

Rørende minner

For Jamila og August ble det en heller rørende opplevelse å få et gjensyn med diktaturet.

– Da jeg så de omgivelsene igjen satt jeg pris på friheten nok en gang, sier Jamila.

August hadde gruet seg til å se serien han har vært med i, men etter premieren har klumpen i halsen forduftet. Han gleder seg til å se resten av episodene.

– Så langt er jeg absolutt ikke flau. Diktaturet har vært en fantastisk opplevelse hele veien. Ikke at det var så gøy å være innesperret, men da jeg kom ut, følte jeg at det hadde skjedd noe med meg på åtte dager. Jeg innså at jeg er mer verdt enn jeg trodde før. Jeg har en stemme og den skal brukes.

Han håper folk som ser på Diktaturet vil føle noe av det samme.