Det er ingen tvil om at gutta har vært gjennom mye, og blitt enda bedre kjent med Norge, men de konkluderer med følgende etter siste episode: De vil alltid føle seg som utlendinger.

– Jeg føler meg ikke norsk, men jeg føler at Norge er endel av meg. Jeg har jo bodd her halve livet, sier AP.

Det handler bare om å passe inn og ikke kræsje.

– Jeg føler det samme, gutter. Jeg kommer til å være utlending for alltid. Jeg er ikke født her. Men jeg føler jeg er integrert uten å bli en som de. Det handler bare om å passe inn og ikke kræsje. Pluss minus batteri, du vet, sier Leo.

Soya sier det på denne måten:

– Jeg kommer aldri til å bli norsk. Aldri. Vi er utlendinger. Alle ser jo det. 

Hva har dere lært da?

Soya: – Jeg har lært å utfordre meg selv mer. Jeg har lært at Norge hjelper alle uansett hvordan de har det, med sosialpenger og sånn. Jeg har lært å takle problemene mine på andre måter, og at det ordner seg så lenge man har gode venner. Vi har hverandre og gir hverandre råd.

AP: – Alle situasjonene har vært utfordrende, og jeg har fått mange nye erfaringer. Spesielt det med å realisere oss selv, det visste jeg ikke så mye om før U-landslaget.

Jamal: – Jeg har lært å se Norge på en annerledes måte. Jeg er ikke så usikker lenger. Jeg føler meg trygg i Norge og vet at det alltid er noen der for å hjelpe hvis jeg trenger det.

Leo: – Jamal er nok den som det har skjedd mest med gjennom serien. Han har blitt mer tolerant og er mer “du må gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg” nå.

Les også: Før hatet jeg homofile

Har dere oppdaget noe nytt om nordmenn?

AP: – Jeg ble veldig overrasket over hvor sosiale de kan være. I Nord-Norge var de skikkelig keen på å snakke med oss og de var veldig gjestfrie. I Oslo og sånn er folk så opptatt av seg selv og karrieren sin, mens der oppe virket det som om folk tar seg mer tid til å snakke med hverandre og ikke ta alt så alvorlig. Det var fint.

Soya: – Jeg har skjønt mer av hvorfor de er så glade i å gå på tur. Det er de stolte av, og det kan jo være gøy. Litt kjedelig av og til, men gøy hvis man drar med venner.

Jamal: – Jeg syns de er hyggeligere nå enn tidligere. De er liksom mer åpne enn før, men det er kanskje fordi de kjenner meg igjen fra tv.

Hva har vært det beste med reisa?

Så satt vi der som fire venner som har opplevd mye sammen.

Soya: – Å være med på det her. Alt er så gøy og spennende. Jeg har ikke vært noe særlig rundt i landet før, og vi har fått reist mye.

Leo: – Å være sammen med gutta, oppleve ting og sjekke ut tradisjoner.

AP: – Det må være sydenturen og rappelleringen. Sydenturen var det siste vi gjorde sammen. Da kom alle kreftene sammen, på en måte. Det var fint, men også litt trist. Så satt vi der som fire venner som har opplevd mye sammen.

Jamal: – Å reise helt nye steder og oppleve nye ting. U-landslaget er en kanonbra gjeng. De er kjempebra gutter, og det var mye lettere å gjøre nye ting sammen med de.

Den verste opplevelsen?

Dagsen er helt fucked.

Soya: – Rappelleringen fra SAS-hotellet. Jeg trodde jeg skulle dø. Og Dagsen. Dagsen er helt fucked.

Leo: – Rappelleringa! For første gang i livet tenkte jeg: Hva er det jeg holder på med? Skal jeg gjøre hva som helst for tv?

Les mer om rappelleringa og se videoklipp her!

AP: – Det må være NAV. Det var mange der som var skikkelig deprimert. De var langt nede på grunn av systemet. Det var ganske nedverdigende.

Jamal: – Jeg visste ikke at det fantes et så forferdelig sted som Dagsen i Norge. Det skal være verdens beste land å bo i, og så skal folk slite sånn som det der.

Dere får “ekte utlending” til å høres ut som en superkraft. Hvor fett er det?

Soya: – Haha. Man kan bruke det som et frikort for å slippe unna nynorsk. Jeg føler at det er kult å være ekte utlending, men det kan også være kjipt. Folk er jo redd for deg. Folk tror man er skummel og at man er gangster. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn at folk tror at alle utlendinger er banditter?

Folk tror at man er gangster.

AP: – Når vi sier “ekte utlending” er det positivt, men det er egentlig ikke så fett heller. Det er viktig at det ikke går ut over integreringsprosessen, man må jo fungere i det norske samfunnet. Men vi har jo en annen oppvekst.

Leo:  – “Ekte utlending” handler om å keep it real. Vi må kunne være stolte av hvor vi kommer fra, uansett om vi bor i et annet land.

Hvordan har livet forandra seg etter at dere ble med i serien?

Soya: – Folk vil ta bilder og jeg får mer jobbtilbud. Jeg har fått prøvd meg litt på andre ting, blant annet jobbe i norsk restaurant. Folk kommer bort og hilser på gata. Det gjelder voksne også, og det er mange gamle folk som smiler til meg. Jeg syns det er cool. Det er bra at vi får vist at vi ikke er skumle, men bare ungdommer som liker å ha det morsomt.

Minst 500 nye venner på facebook..

AP: – Jeg har fått veldig mye oppmerksomhet. Minst 500 nye venner på facebook, og mange meldinger fra folk som skriver at de har samme bakgrunn og vet hva vi går gjennom. Veldig mye god respons.

Jamal: – Uansett hva jeg gjør så kommer det folk bort til meg og hilser. Jeg får nye venneforespørsler hele tida på Facebook og jeg bruker nesten aldri mine egne penger når jeg er ute på byen.

Hva tar dere med dere videre fra U-landslaget?

Juletre er cool.

Soya: – Kanskje det å gå på tur, og kanskje prøve å holde litt mer på noen tradisjoner. Jeg hadde jo norsk stefar før og da feiret vi jul på den norske månen. Vi gikk rundt juletre og sånn. Juletre er cool.

AP: – Å være på en oljeplattform gjorde stort inntrykk på meg. Det er jo det som har gjort Norge til Norge. Jeg fikk veldig lyst til å jobbe på plattform etter å ha vært der.

Jamal: – Jeg skal fortsette å gå tur i skogen. Det var fint å komme seg bort fra by og støy og det der. Jeg skal faktisk gå tur på søndag med sønnen min, kanskje til og med overnatte.

Leo: Det er mye som har fått meg til å tenke. Sånn som for eksempel etter gay parade. Skal man være direkte og si “Jeg liker deg ikke, jeg liker ikke det du tror på” og snakke om det,  eller skal man holde det skjult, aldri ta opp noe og late som man liker folk? Det blir et dilemma. Jeg håper folk skjønner at Jamal har ekstreme holdninger fordi han kommer fra et ekstremt sted.

Leo om serien

Leo Ajkic håper at folk som har fått et bedre inntrykk av utlendinger i Norge etter serien, og at folk slutter å generalisere så mye.

-Vi er innvandrere, men vi er akkurat like forskjellige som alle andre nordmenn. Det er jo for eksempel ikke sånn at alle nordmenn har noe med ABB å gjøre, bare fordi de er norske. Jeg håper folk gir utlendinger en sjanse, og syns at gutta mine er kule og at de forstår seg litt mer på dem.

Hvordan har det vært å lede gutta?

– Det har vært utrolig fint. Av og til skulle jeg ønske jeg slapp å gjøre alt som gutta måtte gjøre, men det er liksom sånn at de blir med hvis jeg blir med. De bryr seg ikke om autoriteter, men om at det er noen der som de kjenner. Jeg vet at Jamal aldri ville blitt med på gay parade hvis jeg sendte han av gårde og sa “nå møtes vi om en halvtime så skal du fortelle hvordan det var”. Vi har gjort alt sammen.

Håper på mer

Mange har etterspurt en sesong til på sosiale medier, og det er noe alle i U-landslaget kunne tenke seg.

Vi kommer jo til å bli gamle i dette landet en dag.

– Jeg har kjempelyst til det, hvis jeg kan. Jeg håper folk spør om mer, og maser, slik at det kan bli noe av! Det er mange ting vi har igjen å utforske. Vi har for eksempel ikke besøkt gamlehjem, og det er viktig, vi kommer jo til å bli gamle i dette landet en dag. Vi har ikke vært i fiskebåt, og vi har ikke sjekka ut bondelivet, sier Leo.

Her kan du se alle episodene av Leo & U-landslaget, eller sjekke ut Soyacam!

I Bergensregnet, på jakt etter “Tom Soya”, løper jeg inn på Ichiban sushi og prøver å se over disken etter U-landslagets desidert korteste medlem. Han jobber her, som sushikokk.”Hvor er Soya?”. Det høres rart ut, spesielt i en sushirestaurant, men det funker. En hvit lue beveger seg bortover bak disken, og der disken ender ved kassaapparatet møter jeg en sjenert fyr med et stort blygt smil. Noe gutta i U-landslaget har til felles: De smiler hele tida.

Ekachai Khunsaengkhao, som han egentlig heter, må være på jobb i ti minutter til. Han kutter grønsaker, ruller maki, setter bokser med sushi forsiktig i hvite papirposer og strekker seg litt ekstra over disken hver gang han gir dem til en kunde.

Kallenavn

Jeg er oppkalt etter mannen på en soyaflaske og etter “Tom Saywer”.

– Vi liker kallenavn i gjengen vår. Det var Leo som kom på mitt, fordi jeg ligner på fyren på en soyaflaske, og når du putter Tom foran blir det liksom “Tom Saywer”. Jeg er på en måte oppkalt etter begge deler, sier Soya fornøyd, mens han kvitter seg med den hvite arbeidslua og henger fra seg forkleet sitt.

I likhet med de andre disiplene til Leo i U-landslaget, lyser han opp når han snakker om Messias (Ehh..altså Leo), og det er enkelt å forstå hvem NRKs bosniske stjerneskudd er i gjengen. Han er limet.

– Jeg liker AP og Jamal kjempegodt, men vi møtes vel egentlig bare når Leo er i byen. Det er liksom da det skjer ting. Leo er kul å henge med. Det er aldri noe stress med han.

Hvordan har det vært å være på opptak med gjengen da?

– Det tok jo litt tid å bli vant med kameraet, men det var veldig gøy. Jeg tror det blir utrolig morsomt å se det på tv. Vi sier så mye dumt.

Soya rister på hodet.

Dårlig norsk

– Vi har sett på noen av opptakene og jeg blir helt overraska over hvor dårlige vi er til å snakke norsk. Det er helt ille. Jeg trodde ikke jeg snakka så dårlig.

Soya kom til Norge da han var ti-elleve år gammel, sammen med mora og søstra si. Nå har de dratt tilbake til Thailand.

I Norge er det vanskelig å bli kjent med mennesker.

– Det var vanskelig da vi kom hit. I Norge er det så vanskelig å bli kjent med mennesker. Du snakker med folk, men neste gang du møter dem er det ikke sikkert at de husker deg en gang, og så må du liksom starte på nytt, sier Soya.

Han trives godt nå, men det er ikke sikkert han vil bo i Bergen eller Norge for alltid.

– Nå er det ingen i familien min her i landet, men jeg vil være her for å finne ut av meg selv, så kan det hende jeg flytter tilbake når jeg føler at jeg er ferdig med det.

“Finne ut av deg selv”. Leo og U-landslaget har kanskje hjulpet til med noe av det?

– Ja, vi har opplevd mye rart. Jeg har jo møtt min største frykt. Det er nok det beste og verste med hele serien for min del.

På gata i Bergen går Soya alltid noen skritt foran meg. Han kjenner byen sin. En horde av paraplyer passerer oss, og Soya når bergenserne som passerer såvidt opp til skuldra. Litt typisk at gutten som er vant til å være nærmere bakken enn de fleste, har høydeskrekk så det synger.

– I episoden som handler om selvrealisering måtte vi rappellere oss ned fra et hotell. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, og jeg veldig fornøyd med å ha gjort det.

Skogens mann

Med Leo i spissen har gutta gjort mye de ellers ikke ville gjort. Gay-parade, chaterferie, skogstur, hyttetyr, yoga, after-ski, snøballkrig, nav og 17. mai er noen av stikkorda. Sistnevnte har kun betydd en av årets travleste arbeidsdager for Soya, inntil nå.

– Det var gøy å få være endel av feiringa på ordentlig. Fra nå av har jeg lyst til å feire 17.mai, selv om jeg tviler på at jeg får fri da.

Men det er også andre aktiviteter som frister til gjentagelse.

– Å dra på skogstur. Det likte jeg godt. Det var mye mygg, men det var så deilig og stille å være i naturen. Og så følte jeg at vi alle har egenskaper som gjorde at vi var et veldig godt team der.

Har du blitt mer integrert da?

– Litt, kanskje. Jeg er ikke så sjenert som jeg var før. Jeg tør å snakke mer med folk. Men jeg har skjønt at jeg alltid vil være en utlending, uansett, sier Soya uten å virke spesielt misfornøyd med det.

Arbeidsinnsatsen til Soya er i hver fall mer asiatisk enn norsk av seg, skal man tro klisjeene.  Det er ettermiddag og Soya har allerede vært en hel arbeidsdag på jobb. Nå må han stille opp igjen.

– Sjefen er blitt sjuk, så jeg må tilbake nå. Men det gjør ingenting. Det er bra med litt ekstra penger.

Han smiler og skyter fram knyttneven. Like etter ser jeg Soya forsvinne i mengden, nesten hoppende under paraplyene til travle bergensere, og jeg lurer på om det er slik han holder seg tørr i Bergen uten regntøy eller paraply.

 Her kan du lese mer om resten av U-landslaget. 

Leo Ajkic snakker rett fra levra, ser passe gangster ut og er kjent for sine frekke og freidige spørsmål. Men hvor starta karrieren til den røffe Bergenseren?

Det hele begynte med at en katt ble kastet ned fra en balkong!

Det hele begynte med at en katt ble kastet ned fra en balkong.  Leo leda “Kåk” på Bergen TV, og selv om serien ble så populær at de måtte lage to sesonger, var det nettopp Leo sitt “katte-kast” folka huska aller best.

Rett på

Her ifra har hele Norge fått sin del av Leo gjennom P3 reportasjer, Trygdekontoret og Leo og de utstøtte. Nå om dagen er det Leo & U-landslaget som gjelder, og etter jul er han aktuell med enda et program på nrk3 (hva det blir, røper vi selvfølgelig aller først på p3.no)

Det er ingen tvil om at Leo sin “rett på,samme hva jeg støter på”-stil har gjort han til et populært tv-fjes.

Leo Ajkic kom fra Bosnia til Norge sammen med familien i 1994 og har vokst opp på Løvstakken i Bergen. Løvstakken, en av Bergens mest belasta bydeler, men også fellesnevneren mellom han og Lars Vaular, Jamal, AP og Soya fra U-landslaget.

– Vi kjenner hverandre fra nabolaget. Jamal var naboen min, han kom innom uten å ringe på når han følte for, og Soya bodde jeg sammen med i to år.

U-landslaget

Det er altså ikke tilfeldig at Jamal, AP og Soya er de utvalgte utlendingene som er med Leo på en reise gjennom alt som er norsk i Leo & U-landslaget på nrk3.

– De er jævlig bra gutter. Jeg har mange kompiser som er utlendinger, men av de jeg har er det liksom de som henger minst med andre nordmenn. Derfor tok jeg med meg de på U-landslaget, sier Leo.

Leo er også kjent som manager for A-laget og driver plateselskapet NMG/G-HUSET som har gitt ut Lars Vaular, A-laget, Fjorden baby! og John Olav Nilsen og Gjengen. Men Leo Ajkic har ikke glemt hvor han kommer fra, og gutta i U-landslaget mener han er en av bergens snilleste gutter.

Det er helt umulig å ikke le av de fucked-up vitsene hans.

Gjengen om Leo

Jamal om Leo: – Han er den morsomste personen jeg noensinne har møtt! Det er helt umulig å ikke le av de fucked-up vitsene hans. Man kan bare ikke motstå det. Han har et sinnsykt talent. Og så er han den mest trofaste vennen du kan ha. Han spør alltid om det er noe vi trenger hjelp til.

Soya om Leo: – Han er VELDIG snill som person, og utrolig kul å henge med. Det er aldri noe stress.

Han er en slags mentor for meg.

AP om Leo: – Han er en helt unik person. Han er en slags mentor for meg. Har en ansvarlig, han koser seg, han er snill, han er en ekte mann, han kan sakene sine, han er talentfull og så klarer han å drive med tusen ting samtidig. Jeg er imponert av han.

Soft?

Så, Leo? Betyr dette at du egentlig er en soft snilling med et tøft ytre?

– Haha. Eg blir aldri soft. Men jeg bryr meg jo mye om de gutta. Jeg håper virkelig at Leo og U-landslaget kan åpne noen dører for dem og andre utlendinger. Det er det viktigste for meg.

OK. Hvor mann er du? Se for deg at du og U-landslaget er på en asteroide med kollisjonskurs mot jorda. Dere kan redde verden, men en av dere må være igjen på asteroiden for å trykke på knappen som sprenger dritten til helvette.

– Faen, det blir vanskelig. Jamal har barn, så det ville jo vært dumt om det ble han. Faen. Vi kan i hvertfall ikke bli igjen alle fire.

Blir det deg?

– Eg har det. Stein-saks-papir for faen! Faen ja! Stein-saks-papir, så klart!

Om to år

Genialt. Men blir du bare tøffere og tøffere for hvert år som går?

Når jeg blir 30 skal jeg slutte med sexjokes. Det er faen meg to år igjen med sexjokes det!

-Nei. Eg blir eklere. Det er jo sånn, når man blir eldre så blir man ekkel. Du kan ikke kødde om unge jenter lenger, for da er du en ekkel pedofil, ikke sant? Så når jeg blir 30 skal jeg slutte med sexjokes. Det er faen meg to år igjen med sexjokes det!

Hva gjør du da?

– Da skal jeg begynne mer med ordspill! Sånn som sosialantropofobi, haha.

Drømmen

Leo Ajkic poengterer gjerne at det ikke er en rik far eller rik onkel som har fått han dit han er i dag. Leo har jobba, stått på og vært seg selv.

– Det flaueste jeg vet er hvis noen sier at jeg må møte opp og se sånn eller sånn ut. Jeg liker ikke det. Du får det du får, liksom. Drit i å prøv å kle meg ut eller noe!

Hva er drømmen din nå da?

Det hadde vært fett med noe eiendom. Hvis det er noen der ute som skal dø snart, så gi det til meg!

– Drømmen er å kjøre opp plateselskapet! Og få meg noe eiendom, så klart. Det hadde vært fett med noe eiendom. Hvis det er noen der ute som skal dø snart, så gi det til meg. Eg skal faen meg tidoble det, mann!

Inne på et trangt og hvitt treningssenter på Danmarks plass jogger en blid cubaner på tredemølla.  Det er AP, Alejandro Ernesto Perez, U-landslagets jentefut. Han har ikke vært særlig flink til å trene i det siste, og nå vil han komme i gang med å pumpe litt jern igjen.

– Jeg skal bare løfte litt vekter, kjapt, så kan vi snakke mer om Leo og U-landslaget, smiler han.

Tidligere denne dagen har AP sovet lenge og møtt moren sin på en cafe. Han har ingen jobb akkurat nå, men har veldig lyst på en, og håper at tid på skjermen kan bidra i positiv retning.

Her kan du lese mer om Leo & U-landslaget. 

Store romper

Jeg håper folk ser på og tenker at vi er OK folk.

– Jeg håper at Leo og U-landslaget vil åpne noen dører for meg selv, og for utlendinger i Norge generelt. Jeg håper folk ser på og tenker at vi er OK folk, også håper jeg at andre utlendinger blir motivert til å integrere seg mer, sier AP.

Dagens treningsøkt er over, og han tar på seg klokka. Vi finner en cafe like ved og AP lurer på om jeg har møtt de andre gutta i U-landslaget.

– Ja, og de sier at du er helt gal etter damer?

– Det er ikke sant, hvorfor sa de det?

Han ler høyt, og når han gjør det lurer jeg på om han noengang har trengt å dra til tannlegen. Jeg har sett hver eneste tann. Kritthvite tenner fra Cuba. Når jeg senere s spør om hva slags type damer han liker, blir jeg litt overraska over at svaret ikke inneholder hverken lange ben, store pupper eller store rumper. (Men U-landslaget har en felles fasinasjon for sistnevnte).

– Jeg liker damer som tar seg tid til å forstå meg. Jeg syns det er viktig at vi er på nett og at vi kommuniserer bra.

Kultursjokk

Alejandro kom til Norge i 1998, og fikk kultursjokk. Han har måttet tilpasse seg, og mener selv at det er en av hans beste kvaliteter. Evnen til å passe inn, hvor det måtte være.

Jeg har hørt at nordmenn syns det er litt skremmende når man veiver sånn med armene.

– Det var litt kaos da vi kom, men jeg har jo klart meg. På Cuba er man mer ute, hjemmet er liksom bare et sted man sover. Og så roper man høyt og gestikulerer mye. Det har jeg måttet tone ned etter jeg kom hit. Jeg har hørt at nordmenn syns det er litt skremmende når man veiver sånn med armene, sier AP.

Hva har vært det aller beste med å være med i serien?

– Jeg syns det var utrolig gøy å være i syden. Og det var liksom det siste vi gjorde sammen, og derfor ble det ekstra gøy. Men det var også utrolig fett å være på yoga og på Plumbokonsert. Vi fikk feste med dem og alt, sier Alejandro fornøyd.

Han har altså ikke lagt Vestfoldbandet for hat etter Mokkamann-styret. 

– Jeg fordømmer aldri mennesker. Jeg liker å prate med dem og bli kjent med de først. Jeg likte de godt da jeg møtte de og syns de var utrolig hyggelige. Vi var oppe på scenen sammen med dem og vi klikka bra med de.

Ikke Lars Monsen

I den helt andre enden av skalaen av norske opplevelser er den klassiske telturen i skogen, noe både Jamal og Soya er frista til å gjenta etter å ha testet det ut med U-landslaget. AP er mer usikker.

Vi sleit med å finne veien inn og ut av skogen, og hvis jeg skal dra på en sånn tur igjen skal jeg ikke dra med rookies.

– Jeg var så sykt skeptisk til at vi skulle dra å telte i skogen. Jeg har aldri klart å fiske, jeg kan ikke sette opp telt eller noe. De andre gutta var mye flinkere enn meg. Men vi sleit med å finne veien både inn og ut av skogen, og hvis jeg skal dra på en sånn tur igjen skal jeg ikke dra med rookies. Da skal jeg dra med en jeger eller noe, ler AP.

– Leo kan sakene sine

Når Alejandro ikke spiller inn tv-serie, eller er på tredemølla, søker han etter jobb, henger med venner, slapper av eller fester.

– Hvis folk har inntrykk av at jeg er en skikkelig partyløve, så er det rett og feil på samme tid. Jeg liker å slappe av og jeg kan godt bare henge hjemme mange helger på rad. Men når det først skjer en fest, da fester jeg 150 prosent. Da tar det av.

Alejandro ler igjen. Det begynner å bli kveld ute, og han skal snart møte noen venner.

– Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på U-landslaget. Jeg vil takke regissøren Maria og Leo. De er så bra. Leo er en mentor for meg. Han kan sakene sine, og jeg blir imponert av han hele tida, sier AP.

Har du noen tips til andre utlendinger som vil bli bedre integrert?

Prøv å tilpass deg og hold deg unna bråk.

– Bare vær deg sjøl, men prøv samtidig å forstå at du er i et annet land og at de har andre måter å gjøre ting på. Prøv å tilpass deg, og hold deg unna bråk. Kom godt overens med folk og respekter at du og mange nordmenn er veldig forskjellige, uten at du trenger å gjøre det til et stort problem.

Gutta drar på påskefjellet i Hemsedal, nylig kåret til verdens dyreste vintersportssted. De tester ut statskirka, afterski, svenskehandel og lager sin egen tolkning av en påskemiddag. AP, Jamal og Soya blir ganske sjokkert over det som møter dem.

– Å bruke 20 000 kroner på ei helg, det er fuckings galskap!

Det sier Jamal om opplevelsen i ettertid. Soya og AP syns det hele var som et eventyr, men er enig i at de ikke ville latt noen av partyguttene i Hemsedal styre økonomien deres.

Les mer om Leo, AP, Soya og Jamal her.

Leo og U-landslaget går i åtte episoder, hver tirsdag klokka 21.30 på nrk3. På p3.no slippes tredje episode allerede neste tirsdag!

Se andre episode av Leo & U-landslaget allerede nå. 

– Yukigassen her kommer vi! Ekte utlendinger, gjør vår ting. Vi skal ut og leke krig, pow pow!

Det sier lagkaptein Leo, etter å ha fortalt laget hva som skal skje i første runde av Leo & U-landslaget.

Yukigassen er ett snøballspill for lag, som kom til Vardø og Norge fra Sobetsu i Japan på slutten av 90-tallet. Vi kan allerede nå røpe at U-landslaget havnet på 38.plass under Yukigassen 2012, selv om det ikke var noe å si på innsatsen.

Hvis du vil bli bedre kjent med U-landslaget, kan du lese mer om Jamal fra Somalia, AP fra Cuba og Soya fra Thailand her.

Leo & U-landslaget går hver tirsdag klokka 21.30 på nrk3, men på p3.no kan du se neste episode allerede rett etter tv-sendinga!