Hva skjer med kunsten når det males på forlatte og falleferdige hus langt uti ingenmannsland?

Kunstneren Pøbel har blant annet via kunstprosjektet «Ghetto spedalsk» brutt grensene for hva gatekunst er, og vist sjangeren fra en helt ny side.

Se: Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se: Del 2 – Fra gate til galleri her!
Se: Del 3 – Lovlig eller ulovlig? her!

På enden av Norge, 70 grader nord, like langt øst som Istanbul og nesten tusen mil fra hovedstaden, ligger Vardø. En by som sliter med fraflytting og er preget av værslitte hus og tomme butikkvinduer. En by med knapt to tusen innbyggere.

Se siste episode øverst i saken og les hele intervjuet med Pøbel under!

I sommer arrangerte Pøbel kunstfestivalen Komafest i Vardø. En festival for de byggene han mener ligger i koma – tilsynelatende livløse, men som i beste fall kan reddes. Pøbel skaffet tillatelse fra blant annet byggeiere, riksantikvaren og kulturminneforvaltningen, som ga fritt spillerom til kunstnerne på en rekke bygninger og vegger, 12 kunstnere ble invitert til Finnmark og i løpet av to uker var den triste byen fargelagt.

Det er rart å kjøre gjennom Vardøs tomme gater og spotte urbane motiver i sterke farger mellom de triste, grå murveggene. Pøbel, som egentlig er fra Stavanger-området, liker seg så langt nord og har tilbragt mye tid her siden han for første gang satte sine ben i Finnmark.

En kompis’ naust på brygga fungerer som Pøbels atelier her oppe. På veggen utenfor er det malt budskapet «Cod is great» og langs bryggekanten ligger fiskebåtene og vugger i vannet.

Les også: – Fuck street art!

– Alt ble et sirkus uten like

Hvordan startet du med gatekunst?
– Jeg startet egentlig aldri med gatekunst. Jeg tror ikke jeg visste at det var noe som het det engang på den tiden. For min del startet det med sjablonger. Jeg begynte å tegne skygger på motiver i avisen, kutte ut skyggene og plutselig hadde jeg laget noe som så jævlig fett ut. Det var da jeg ble hekta. Det første året lagde jeg kanskje mellom 500 og 1000 sjablonger med mer eller mindre betydning.

Sprayet du mye på gata før?
– Jeg har gjort det, men det har aldri vært min greie. Det er jo en del av greia og det kan være gøy, men det var aldri en hovedmotivasjon for min del.

Hva er motivasjonen bak det du gjør da?
– Min motivasjon har alltid vært å jobbe for meg selv, drive med mine egne ting og mine egne tanker og ideer. Det har vært ganske motiverende å bare komme opp hit og jobbe helt på egenhånd, komme meg helt bort fra folk å gjøre ting litt mer personlig. I byene er det så mange andre inntrykk fra før, her oppe maler man på et hus langt bort fra folk, hvis man har lyst til å se det, må man oppsøke det selv. Det blir ikke noe man presser ned over hode på folk.

– Gatekunst er verdens dummeste betegnelse, det er jo helt meningsløst

Hva synes du om å male på gatene?
– Jeg har mistet litt sansen for det. Alt ble liksom et sirkus uten like. Med én gang galleriene og fotografene skulle begynne å selge det ble historien skrevet av personer som stod utenfor. Det var aldri artistene selv som skrev historien. Med en gang alle definisjonene og reglene for gatekunst kom, trakk jeg meg mer og mer ut. Det er derfor jeg har endt opp her, for å komme meg vekk fra hele sirkuset.

Stiller du ut på lerret?
– Litt av og til, men det er ikke der fokuset ligger. Når det er vinter og snøstorm ute er det ganske digg å sitte inne og male på lerret. Det er en helt egen ting enn å male på lerret enn å male ute. Man tenker helt annerledes og bruker et helt annet språk.

Men kan det kalles gatekunst når det ikke er på gata?
– Jeg har alltid hatet betegnelsene gatekunst og street art. Det er få artister som kaller seg selv gatekunstnere. Graffiti var mye mer heldig enn gatekunsten sånn sett. De fikk muligheten til å drive mer for seg selv. Det var en undergrunnskultur mye lenger slik at de fant sin egen stil. Gatekunst derimot ble døpt av fotografer og folk som var ute etter å selge. Gatekunst er verdens dummeste betegnelse, det er jo helt meningsløst. Gatekunst er en måte å tenke på mer enn det er en uttrykksform. Det må jo ikke bokstavelig talt være kunst i gata. Er det gatekunst hvis Picasso hadde malt på gata? Eller hvis Pushwagner maler ute, er han da en gatekunstner? Det er grunnen til at jeg ikke ser et skille på om jeg maler gatekunst inne eller på gata. De tingene jeg maler på lerret er ideer og historier som passer i seg selv. Noe passer på lerret, annet passer på gata eller i Vardø , for den saks skyld.

Graffiti er graffiti, og det betyr kun graffiti

Finnes det et annet ord som er mer passende for dette uttrykket?
– Det er jo helt klart en egen greie, men hva slags navn jeg ville gitt det, vet jeg ikke. Det burde bare hatt sitt eget navn, akkurat som graffiti. Graffiti er graffiti og det betyr kun graffiti, mens street art kan være så mangt. Det burde hatt et eget navn, fordi det har et eget formspråk. Det er måten man leser det på som skulle vært definert, ikke hvor det er. Før var alt dette en gøy og frigjørende ting å drive med. Da hypen kom, kom også reglene og satte grenser for kunstformen.

Se:Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se: Del 2 – Fra gate til galleri her!

Les også: P3s kræsjkurs i gatekunst

Men er de lovlige veggene med på å øke eller minske taggingen? Med utsagn som «Det er tydelig at slike taggevegger rekrutterer nye taggere» og «Tiden er inne for å kaste silkehanskene og ikke akseptere denne form for kriminalitet» er debatten fortsatt brennhet.

Oslo kommune bruker omtrent 40 millioner kroner hvert år på å fjerne tagger på t-bane og eiendommer, heter det i byrådets tiltaksplan mot tagging. De vil også forhindre bydelene i å etablere lovlige graffitivegger.

Se tredje episode “Lovlig eller ulovlig” øverst i saken og les mer om graffitimaleren Halvor Harsem under.

Oslo kommune bruker omtrent 40 millioner hvert år på å fjerne tagging.

Vi befinner oss ved den offentlige veggen på Torshov sammen med Halvor Harsem, bedre kjent som bloggeren Kong Halvor. Det du kanskje ikke visste er at Halvor er en traver innen graffiti, og har drevet med hobbyen i over 11 år.

Hvordan begynte du med graffiti?
– Som tiåring fikk jeg interessen for graffiti og begynte å legge merke til graffitien rundt omkring der jeg bodde. Så startet jeg å ta bilder av all graffitien jeg kom over. Som tolvåring malte jeg de første piecene mine i gamle Hall of Fame i Asker.

Halvor har nå drevet med graffiti i halve livet sitt, han har alltid vært interessert i å lage ting med hendene og har lenge hatt en god kreativ sans. I dag maler han kun på lovlige vegger og på oppdrag.

Hvor mye har du sprayet på det meste?
– Da jeg var yngere sprayet jeg mye mer, alt fra to til ti ganger i uka. Det var det eneste som betydde noe i livet mitt på den tiden. Alt jeg gjorde handlet om graffiti.

Hvordan har interessen preget deg?
– Det har bare vært positivt. Den konstante jakten etter å skape noe har utviklet mine kreative evner. Det har også vært bra i forhold til selvstendighet og det å ta egne valg. Som for eksempel da jeg som trettenåring dro inn til Oslo å finne en butikk jeg bare hadde hørt om, for å kjøpe spraybokser – de andre i klassen min gjorde ikke det, de spilte fotball og playstation, for å si det sånn.

– Det skulle bare mangle at folk som ønsker å uttrykke seg kunstnerisk skal få muligheten til det på en lovlig måte.

Har du sprayet i et crew?
– Ja, jeg har vært med i ulike crews, men målet mitt har alltid vært å utvikle meg selv. Jeg sprayer egentlig mest for min egen del.

Hvor stor del har graffiti i livet ditt nå?
– Det er vel det jeg tenker mest på fortsatt. Jeg kan relatere det aller meste jeg gjør til graffiti. Nå jobber jeg mye mer med filming og skriving, men jeg tror graffitibakgrunnen min har vært viktig for mye av det også.

Hvor står du i debatten mellom lovlig og ulovlig graffiti?
– Jeg ser på lovlig graffiti og ulovlig graffiti som to forskjellige ting. Jeg føler det er to ulike debatter. Den lovlige graffiti-debatten handler om hvorvidt man skal ha lovlige vegger og hvorvidt graffiti skal være en akseptert ting, noe jeg synes er på sin plass. Det burde vært tilstrekkelig med lovlige vegger. Det skulle bare mange at folk som ønsker å uttrykke seg kunstnerisk skal få muligheten til å utfolde seg på en lovlig måte. Den andre debatten går på ulovlig graffiti, og den handler om hvor stort problem det egentlig er, og hvor mye ressurser man skal sette inn for å fjerne graffiti.

Synes du det burde settes opp flere offentlige taggevegger eller bør tagging totalforbys? Skriv din mening i kommentarfeltet under!

Se: Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se andre episode “Fra gata til galleri” øverst i saken og les mer om gatekunstneren Aram under.

På en tur i Bergen by kan du bivåne gateverk av en rekke norske og utenlandske kunstnere og graffitimalere. For mannen i gata er gatekunst de humoristiske, politiske eller uttrykksfulle bildene som blir sprayet eller malt opp på en vegg når du ikke ser, og som overrasker, gleder eller provoserer på vei mellom daglige gjøremål.

Dermed gjenstår det store spørsmålet: Er gatekunst gatekunst hvis det ikke er på gata?

Les også: P3s kræsjkurs i gatekunst
Les også: Fuck street art!

Aram er en av mange som gjennom maling og lakk er med på å prege bybildet i Bergen. Han er også en av de som velger å ta kunsten sin bort fra gatene, ned på lerret og inn på galleri.

På veggen i Kaos galleri henger tre av Arams stensilarbeider. De triste, grå murveggene er byttet ut med rene, hvite lerreter. Det mest kjente, som også pryder coveret på boken Street Art Norway, er allerede solgt.

Les også: Fra gata til galleriene

Hvor ofte er du ute på gata og sprayer?
– Det var da jeg startet, i 2008, at jeg var mest ute på gata. Siden den gang har det gått i perioder, men jeg har vært veldig forsiktig med å velge ut veggene, jeg ville ikke gjøre det hvor som helst. Nå i det siste har jeg prøvd meg på lerret.

Hvorfor ville du ikke spraye hvor som helst?
– Jeg føler sympati med de som ikke vil ha noe på veggene sine og jeg vil ikke ødelegge private vegger. De få jeg har malt, har jeg likevel gjort uten tillatelse.

Hvordan velger du ut veggene du maler på?
– Jeg går stort sett for de veggene som ikke brukes til noe, eller de veggene som har godt av å pyntes litt på.

Opplevelsen av å male på lerret var mye bedre enn jeg hadde trodd.

Hvordan synes du det er å male på lerret kontra vegg?
– Det er veldig fristende å male på lerret. Man kan bruke mer tid til flere detaljer og mer farger, i stedet for å gjøre seg fort ferdig for å stikke av. Opplevelsen av å male på lerret var mye bedre enn jeg hadde trodd.

Hva liker du best av å stille ut bildene på en utstilling og på gata?
– Det er vanskelig å si enten eller. Gata gir en helt egen følelse, å gjøre det ute midt på natten er noe helt annet enn å stille det ut på en utstilling. Jeg foretrekker helst gata på grunn av den personlige følelsen jeg har når jeg lager bildene.

Mange mener at gatekunsten tilhører gata og ikke galleriet, hva tenker du om det?
– Jeg er ikke så konservativ sånn sett, men jeg skjønner hva de mener. Mange av motivene gir kanskje mer mening på gata enn på et lerret, men det går an å lage arbeider som ikke prøver å vise noe mer enn seg selv. Jeg synes det funker begge veier.

Hvorfor begynte du å male på gata?
– Jeg ville veldig gjerne tømme meg og det ble en slags terapi for meg. Det var spennende å gå ut på gaten å gjøre det på natten, og følelsen av at det dagen etter blir synlig for folk var et kick.

Nå som du har erfaring fra både gata og galleri, hva kommer du til å gjøre mest fremover?
– Jeg tror absolutt jeg vil gjøre det igjen på lerret, mye på grunn av den hvite, rene overflaten. Hvis jeg skal gjøre det mer på vegger ute, kommer til å være steder jeg har tillatelse. Jeg kommer ikke til å gjøre male mer uten lov, det synes jeg bare er dårlig gjort.

Se første episode “Graffiti VS. gatekunst” øverst i saken og les mer om OGS under!

Les også: Om NRKs nye serie om gatekunst The Spiral

De tre representantene fra Oslos største graffiticrew fisker opp avkuttede t-skjorteermer og snowboardbriller fra et snitt i sekken. Hullet gjøre det enkelt å stjele øl fra butikkene. Noen trekk hasj og en slurk pils senere er de klare for intervju.

Les også: Fuck street art!

Hvem er OGS?
– OGS er Oslos største graffiticrew og startet som gjeng i 2005. Vi er mellom 10 og 30 aktive medlemmer som sprayer og som passer på å holde miljøet i live. Å spraye er en stor hobby som vi gjør i tillegg til å jobbe, eller stjele som noen gjør, for å få penger til det vi trenger. Vi sprayer mellom én og tjue ganger i uka.

Vi koser oss, sprayer, stjeler, sloss, drikker, ruser oss, lever livet.

Hvorfor tagger dere?
– Vi er kreative mennesker som liker å uttrykke oss. Vi er alle flinke til å tegne og male, så vi gjør egentlig bare det vi er gode til. Vi sprayer for crewet og ikke for mannen i gata. Vi gjør det for oss selv, fuck alle andre.

Hvordan er graffitimiljøet i byen?
– Oslo har et så å si ikkeeksisterende graffitimiljø, og Norge har den minste graffitiscenen i hele Europa. Det er kun 20 til 30 ildsjeler som står for den ulovlige graffitien som synes rundt i byen. I Oslo er det kanskje 10 forskjellige seriøse taggegrupper, men antallet går veldig i bølger.

Representerer hver gruppe noen spesielle steder og eller holdninger?
– Noen taggere kommer fra helt forskjellige steder og har funnet hverandre på internett eller på lovlige vegger. Andre er fra samme sted og søker derfor sammen. Vi i OGS representerer Oslo, men gir ellers ganske faen i alt. Vi vil bare eie hele byen. Vi koser oss, sprayer, stjeler, sloss, drikker, ruser oss, lever livet og er frie til å gjøre akkurat det vi vil.

Sprayerne er nøye med å dekke seg til. Til og med hender og tatoveringer må være skjult. Gutta som er i midten av tyveårene har nemlig gjort hærverk for millionbeløp.

I våre øyne er ødeleggelsen kunst.

Er det noen konkurranse mellom gruppene?
– Både ja og nei. Det er et lite miljø hvor nesten alle er venner. Det er altfor lite konkurranse, og vi pleier å lage små konkurranser oss imellom, bare for at det skal skje noe fett.

Hva tenker dere om at mange ser på det dere gjør som hærverk?
– Det driter vi i. Vi synes egentlig det selv, vi er profesjonelle på hærverk. Det er det vi driver med, men i våre øyne er den ødeleggelsen kunst.

Så dere anser det dere gjør som kunst?
– Ikke hver gang. Noen ganger trasher vi en stasjon og det ser jo ikke akkurat pent ut, vi ser jo det, men vi lager kule tags. Noen ganger er vi ute etter å få et skikkelig rush og da smeller vi på noe ganske fort. Andre ganger vil vi få frem noe mer kunstnerisk og fokuserer mer på farger og bra flyt.

Et skikkelig rush får OGS når de for eksempel sprayer flere meter med graffiti på de nye t-banevognene, midt på lyse dagen. Da hender det at de blir sett og at sjåføren hopper ned i skinnene, kaster stein eller spruter vann på dem.

Så dere gjør begge deler?
– Ja. Vi liker for eksempel å kaste maling på t-banene, så det treffer over alt. Det er humor for oss, men vi holder oss unna kirker, biler og ting som ser fine ut, holder oss til steder som er tagget ned og som ser stusselige ut fra før. Vi pynter opp og vi går sjelden fra et sted med dårlig samvittighet.

Tag dine bilder med #gatekunst på Instagram!
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Sist vi så Victor Detta, nå avslørt som den beryktede Arturo, lå han lenket til en sykeseng på Rigshospitalet i København, bevoktet av politi. Medhjelperne bestemte seg for likevel å gjennomføre planen om å stjele maleriene,  thespiral.eu er live og alt gikk etter planen. Og så, i dag  kom beskjeden gjennom internetts irrganger: Arturo er død! Hva har hendt? Er det sant at han har blitt myrdet? Er dette slutten på The Spiral?

Jeg snakker altså om kunstverket. TV-serien skal heldigvis vises fire søndager til på NRK1 og her på https://p3.no/thespiral.

Selvsagt er det fiksjon. Men bli, til ære for Arturo, med en tur på innsiden av historien

Arturo, som i så mange år har vært hatet og elsket for sine tydelige budskap i offentlige rom. Som har tatt inn ukjente talenter og latt dem få utfolde seg i The Warehouse. Som har utfordret, utmattet, fascinert og forvirret.  Jeg graver i arkivene og finner dette eksempelet.

Klassisk Arutro: Et velplassert spark mot en kjent kjede.

Nå er han altså død.  Ifølge mine kilder døde han på Rigshospitalet i København i går kveld, og det skal ikke ha vært knyttet til skadene han fikk under politiraidet, eller den påfølgende operasjonen. Det er klart Arturo hadde fiender. Mange av dem, til og med. Men hvem ville tjene på å gå så drastisk til verks som å ta livet av ham? En hel kunstverden, en hel aktivistverden – la oss si en hel verden, har mistet en inspirator, en mentor, en joker som man aldri kunne regne ut hva ville finne på som sitt neste stunt. Verden vil rett og slett bli et kjedeligere sted uten Victor Detta, uten Arturo.

Sjokk, forvirring og håp

Støttespillerne i The Warehouse tar det selvsagt tungt, men det ser ut til at i alle fall enkelte av dem beholder håpet:

På The Warehouse på facebook har det de siste timene hersket full forvirring, men ryktet om kunstnerens død ser nå ut til å være bekreftet. I Danmark planleggs det en markering utenfor sykehuset. Følg med på utviklingen selv, ved å melde deg inn i gruppen. (Husk, det er lov å spille med!)

The Spiral uten Arturo?

Ja! Arturos plan er igangsatt og lar seg neppe stoppe nå. På thespiral.eu bruker tusner av mennesker sine kreative krefter for å skaffe seg poeng til å lokalisere bildene i kartet.

Tv: Ecce homo Th: Ecce homo restaurert av bruker ‘Jomp’

Det dukker hele tiden opp nye, kreative utfordringer i spillet. Det er vanskelig å glemme saken om den kreative, overivrige naboen som “restaurerte” Ecce Homo av Elías García Martínez.

Den nyeste utfordringen på thespiral.eu gir deg muligheten til å gjøre det samme og få 3500 poeng for det! Og du trenger slett ikke å være en mester i verken maleri eller photoshop, du maler med musepekeren din direkte på bildet. Det har allerede kommet en hel haug med morsomme bidrag, som for eksempel dette.

Arturo 2.0

Arturo sa det selv: “Think of it as Arturo 2.0.” Vi tror at Arturo lever videre gjennom The Spiral, og vi er fryktelig spent på å se episoden på søndag!

Som en oppvarming skal vi gå på skattejakt på Nasjonalgalleriet. Der finnes det nemlig mange, mange hemmelige koder gjemt, som når du taster dem inn på thespiral.eu gir deg poeng til å lete etter bildene. Resultatet forteller vi om på fredag!

Arturo er død. Leve Arturo 2.0!

Les også: The Spiral – Om serien

– Leker artsy

Hver fredag i fem uker fremover besøker vi ulike steder og møter folk som alle har en tilknytning til taggsene, veggmaleriene og gatekunsten du kan se på nesten alle husveggene rundt omkring i norske byer.

Vet du for eksempel hva som er forskjellen på gatekunst og graffiti? Det er noe gutta i Oslos største graffitigjeng har gitt oss svar på.

– Fuck street art! De som driver med det leker så jævlig artsy og så digger folk når de sprayer opp et bilde av Bill Clinton suge pikk, eller hva faen de lager. Det tar dem 30 sekunder å lage, og Photoshop gjør over halvparten av jobben. Da er du liksom plutselig kunster? Jeg merker jeg blir provosert av å prate om det, sier “Schmø” og de andre medlemmene av OGS.

Les hele intervjuet med OGS på P3.no fredag 7. september!

#gatekunst

Graffitimiljøets harde kjerne og stemmene bak mye av kunsten du opplever, mer eller mindre bevisst, hver eneste dag er bare noe av det du får se, høre og lese om i serien om gatekunst og graffiti på P3.no.

Les også: P3s kræsjkurs i gatekunst

Har du sett noe fet gatekunst? Tagg ditt Instagram-bilde med #gatekunst

[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Hva synes du om graffiti og gatekunst? Si din mening i kommentarfeltet

– Det kommer an på hvordan du ser på det. En gatekunstner som blir tatt inn i varmen hos en etablert kunstinstitusjon, vil få kredibilitet i en kunsthistorisk sammenheng. Men hvis det er en kunstner som er kjent for å ha drevet med typisk aksjonistisk og politisk gatekunst, så mister kanskje innholdet eller budskapet litt av kraften. Premisset for gatekunst er jo i utgangspunktet at det skal skje live ute i gatene, mener Kroksnes.

Les også: Gatekunst – en introduksjon

Banksy, det mest kjente navnet innen nåtidens gatekunst, har solgt verk til flere tusen pund på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i England. Men han er ikke den første gatekunstneren som har flyttet strekene sine over fra brokete murvegger til strukket lerret.

Gjennom den Oscar-nominerte dokumentarfilmen Exit Through the Giftshop utforsker Banksy blant annet hvordan den eksplosive interessen for gatekunst åpna dørene for at selv de den ferskeste “gatekunstner” kunne gjøre suksess, til og med han surrete fyren som prøvde å lage en dokumentar om Banksy.

Pionerene

Den amerikanske kunstneren Jean-Michel Basquiat jobbet hovedsakelig med graffiti- og gatekunst-inspirerte verk. Han var gatekunstner i flere år på 70-tallet, og ble etter hvert en av de første afroamerikanske kunstnerne som ble akseptert inn i de store kunstinstitusjonene i USA.

Et annet klassisk eksempel på overgangen fra gate til galleri er en annen amerikansk gatekunstner, Keith Haring. Han startet karrieren tidlig på 80-tallet med krittegninger på New Yorks gater. Noen år senere hadde Haring hatt flust med utstillinger, kunstneriske samarbeid og malt både bestilte og selvstendige veggmalerier over hele verden. Han åpnet også sin egen butikk, Pop Shop, der han solgte t-skjorter, postere og andre objekter med sin egen kunst på.

– Harings verk kan du nå finne på postkort i omtrent hvilken som helst museumsbutikk over hele verden, sier Kroksnes, som mener gatekunstnere stort sett tjener godt på å samarbeide med kunstinstitusjoner.

Keith Haring var kjapp med å stille ut kunsten sin, i tillegg til å åpne butikk hvor han solgte blant annet t-skjorter med trykkene sine på. (Foto: Flickr/ it’s tea)

– Ingen av de store galleriene stiller ut kunstnere uten at de selv synes det er greit, så når gatekunsten flytter inn i etablerte gallerirom tror jeg det er en forutsetning at kunstneren syns samarbeidet er både spennende og lukrativt.

Les også: Hva er The Spiral?

Gatekunst i bokform

Det finnes etter hvert mange bøker om gatekunst der verk rundt om i forskjellige byer er avfotografert. I de fleste tilfeller er gatekunst i utgangspunktet ulovlig, men i og med at verkene stort sett er satt opp og delt i det offentlige rom, kan man si at kunstnerne også deler på rettighetene til publiseringen og bruken av kunstverkene?

– For store kunstbokforlag som Taschen er gatekunst et spennende tema og en interessant subkultur som er lett å markedsføre, men det er nok dessverre i stor grad forlagene som tjener penger på slike utgivelser, sier Kroksnes.

I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager. – Om Dolk og likheten til Banksy

Ok å tjene penger

Et av de største norske gatekunstnavnene er Dolk, som har blitt såpass stor at han gjennom blant annet salg av egne prints har levd på inntekter fra kunsten sin de siste årene. Den graffitiinspirerte kunstneren Espen Henningsen mener det er ingen som ser ned på Dolk på grunn av det.

– Selv graffitikunstnere innser at man må tjene penger, sier Henningsen, som tror folk i graffitimiljøet har helt andre ting å utsette på Dolk enn at han får det til å gå rundt økonomisk.

– Jeg er ikke gatekunstner selv, men jeg kjenner mange i klassiske graffitimalere i Oslo, og jeg oppfatter at Dolk er lite respektert blant dem. Jeg tror folk synes det er litt rart at ikke verden gjennomskuer ham og ser hvor utrolig lik Banksy han er. I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager.

Viktigst å få uttrykke seg

Selv om det kan være delte meninger om gatekunst i gallerier, forteller Henningsen at det derimot gir stor kredibilitet i gatekunstmiljøet å få kunstverkene sine på trykk i bøker.

– Det er annerkjennelse på en kul måte. De fleste jeg kjenner driver ikke med gatekunst for å tjene penger, og de lager ikke bråk om noen gjør det, heller. Det handler mer om å få uttrykke seg, og få respekt for det man har laget. Mange graffitimalere er også ivrige på å spre bilder av egne kunstverk selv, og sender inn til både forlag og nettsider.

– Jeg har inntrykk av at mange i gatekunstsjangeren har en slags ”world heritage”-holdning. De deler av seg og sine skills med verden, og er fornøyde så lenge de fikk gjort og malt det de planla den dagen, sier Henningsen.

Fra en utstilling på Galleri Kjeldaas. (Foto: Rashid Akrim)

Graffiti i gallerier

I Oslo har graffitimalere tidligere etablert seg i begge verdener ved å starte egne gallerier, gjerne for å stille ut de mest dedikerte taggerne fra gata.

– Så man blir ikke ansett som en ”sellout” av å være litt mer etablert?

– Det kommer helt an på hvordan man gjør det. Jeg opplever å få greit med respekt for det jeg driver med, både fra graffitimiljøet og kunstmiljøet. Men jeg lever ikke av dette og skryter ikke på meg kredibilitet sånn sett. Jeg kan drive med graffiti i tverrsnittet til kunst og omvendt, uten å tape ansikt og uten å irritere folk. Jeg skjønner at en som holder på et kvarter på gata og så flytter inn i galleriene fordi han har gode kontakter blir kalt jypling. Men det er nesten like mange meninger om dette som det er gatekunstnere, sier Henningsen.

– Moderne gatekunst er en forlengelse av den tradisjonelle grafittien, og er lagd for å kommunisere med folk på gata, gjerne om sosiale eller politiske temaer, sier daglig leder i Kontur Forlag, Martin Berdahl Aamundsen. Kontur Forlag har gitt ut flust av bøker om urban kultur, flere av dem om gatekunst.

“La byen leve” av forteller.ipernity.com, brukt med Creative Commons Attribution-ShareAlike lisens.

– En tagg er en signatur, og taggen er det viktigste i grafitti. Uten taggen hadde ikke gatekunst eksistert heller. Taggen ble større og større, det ble laget outline rundt skriften, så begynte folk å fylle inn outlinen og lage konturer, og så ble det til en piece, som er navnet på de store grafittimaleriene.

Motivet er viktigst

Aamundsen skiller den tradisjonelle grafittien fra moderne gatekunst ved den tekniske utførelsen.

– Å lage en grafitti-piece er omfattende, og alt gjøres på frihånd. Ingen i grafittimiljøet godtar deg før du har lært deg endel teknikker og kommet til et visst nivå. Gatekunst handler mer om motivet og plasseringen i bymiljøet. Jeg sier ikke at det er lett å lage en sjablong, men du lager den gjerne ut i fra noe du har tegnet med en datamaskin. Så lenge motivet er bra og du lærer deg å ha sprayboksen langt nok unna når du fester verket på veggen, er du good to go, mener Aamundsen, som understreker at gatekunstnere også stadig utvikler teknikkene sine.

– De som lager de største veggmaleriene bruker først sjablong, og så legger de skygger og sånn oppå med frihånd, slik man gjør i grafitti.

De siste bildene tagget med #gatekunst fra Instagram:
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Filmen som startet det hele

Gatekunsten som preger bybildene i dag med sprayede stensiler, opplimte plakater og installasjoner integrert i det offentlige rom har sitt utsprang i grafitti, som igjen har sitt opphav i Philadelphia, USA. Grafittiens far sies å være artisten Cornbread, som debuterte med sprayboksen i 1967.

Men i Frankrike lagde Fluxus-kunstneren Ernest Pignon-Ernest rabalder allerede i 1966, med en stensil av silhuetten til et atombombe-offer. En annen franskmann med artistnavnet Blek Le Rat, ble sett på som en gatekunst-pionér på tidlig 80-tall, da han med inspirasjon fra grafittimiljøet i New York fylte Paris med stensiler av rotter. Han mente rotten var det eneste frie dyret i byen og at de kunne spre pest overalt, akkurat slik gatekunsten ønsket å gjøre. Blek Le Rat regnes som stensilkunstens far.

– Jeg husker utrolig godt da jeg så hiphop-filmen Beat Street på Colosseum i 1984. Da var det gjort,sier Aamundsen i gatekunstglade Kontur Forlag.

– Beat Street og dokumentaren Style Wars kom fra USA omtrent samtidig, og tok ungdommene i Europa med storm. Fra da og ut på 90 tallet var grafitti den regjerende gatekunstformen, sier Aamundsen, som noen år etter løp rundt med spraybokser selv.

Beat Street var med på å starte grafitti-bølgen i Norge. (Foto: IMDB/Beat Street)

– Beat Street var starten på gatekunst i Norge uansett stilart, og i en periode på 80-tallet drev veldig mange litt med grafitti. Det skjedde en endring på slutten av 80-tallet, da begynte de dedikerte artistene å dra utenlands. I 1989 var det et grafittitreff i Stockholm der det ble opprettet grafittigrupper med medlemmer fra forskjellige land. Da begynte det globale fenomenet, før man engang visste hva globalisering var. Jeg var med jeg, fascinert av alt som skjedde i USA og all taggingen på t-banen her i Oslo, og gjorde mitt beste for å dra to runder på hodet på dansegulvet slik som breakdancerne i Beat Street, ler Aamundsen.

Pøbel med sprayboks

På 90-tallet var det ingen dominerende gatekunstnere i Norge, men da det nærmet seg år 2000 dukket to store navn opp: Pøbel og Dolk. De er mest kjent for prosjektet «Ghetto Spedalsk», der de sammen dekorerte forlatte hus og bygninger i Lofoten med gigantiske stensilverk. Like etter fikk de i oppdrag å utsmykke togstasjonene i Oslo og Trondheim. Begge kunstnerne er blitt kjente
navn på verdensbasis, og Dolk har levd av gatekunsten sin de siste sju årene.

Dolk. (Foto: Flickr/ Anne-Sophie Ofrim)

Han selger både trykk og originaler på nett, og har deltatt på galleriutstillinger over hele verden.

Både Dolk og Pøbel er tydelig inspirert av britiske Banksy, som etterhvert har blitt den mest kjente gatekunstneren i verden. Han startet med grafitti på 90-tallet, men gikk over til sjablonger og stensiler da han skjønte hvor mye raskere han kunne få et verk ferdig på veggen før noen oppdaget ham. Han er kjent for å ha en humoristisk og politisk snert i arbeidene sine, og det er ofte en
samfunnskritisk kommentar i det han maler. Enkelte av verkene hans har blitt auksjonert bort til ekstreme summer på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London, og han har også plassert modifiserte kunstverk i blant annet nasjonalgalleriet Tate Britain, MoMA og The Metropolitan Museum of Art i New York.

– Når man snakker om gatekunst, kommer man ikke utenom Banksy, sier Aamundsen. – Han besøkte Bergen i 2000 og inspirerte folkene der enormt. Bergen er siden blitt hovedstaden for gatekunst i Norge.

Pøbel: (foto: Flickr/svennevenn)

Norges gatekunsthovedstad

Walter Wehus har drevet gatekunst-bloggen Mot veggen siden 2009, der fotografier av gatekunst fra Bergens gater publiseres omtrent hver dag.

– Et eller annet sted der ute er det folk som bruker mye tid og penger på stensiler, klistremerker, vannfaste tusjer, importerte spraybokser, høykvalitetspapir og lim, bare for å gi forbipasserende noe ekstra når de er ute og bruker byen. Det synes jeg er så bra at jeg ville dokumentere det, sier Wehus.

Han forteller at Bergens gatekunstnere er et positivt og konstruktivt miljø bestående av forskjellige typer folk, som er interesserte i å reflektere over hva gatekunst kan være. Nylig ble det også arrangert et såkalt wheatpastekurs for ungdommer i samarbeid med Bergen kommune. Wheatpaste er en teknikk der man lager sitt eget lim og fester egne bilder til ulike overflater.

– Kurset kulminerte i at ungdommene dro rundt i byen og limte opp sine egne kunstverk på strømbokser, og det var det tilsynelatende ingen som hadde noe imot. Det er flott at kommunen er positiv til slike kurs, og jeg tror det ga ungdommen et aktivt forhold til egen by, sier Wehus. På bloggen Mot veggen har Wehus og hans kumpaner laget en omfattende oversikt av de mest aktive, norske navnene du kan se på vegger rundt om i Norge.

– Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil.

– Ett av navnene jeg har mest tro på er en veldig aktiv gatekunstner som kaller seg Argus. Han bruker stensiler og er særs dyktig. Jeg tror han kan bli den nye Dolk, sier Wehus. Norge har også blitt et populært sted for internasjonale gatekunstnere, og kjente navn som Alice, C215 og Indie 184 har flere ganger satt sine merker på Oslo og Bergens bygninger.

– Hvorfor er gatekunst viktig?

– Jeg oppfatter at kunst som er i gallerier må henvende seg til et spesialisert publikum for å i det hele tatt rettferdiggjøre sin eksistens. Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil. Det er en demokratisk kunstform som jeg får mye mer ut av enn et hvilket som helst tradisjonelt maleri, sier Wehus. Aamundsen stemmer i.

– Det er veldig viktig at gatekunst fins. Det er en urban stemme, noe som er i vårt felles byrom, og hadde det ikke vært gatekunst, så hadde det vært noe annet. Når vi bor så tett og alle blir et enkeltmenneske blant veldig mange andre, er det viktig for folk å få uttrykke seg, sier Aamundsen.

Opposisjonskunst

Både Wehus og Aamundsen ser på gatekunstfremtiden med funklende øyne, selv om de største navnene fra tid til annen dukker opp på utstillinger.

– Gatekunst er jo opposisjonskunst, det skal liksom være mot makta og det etablerte. Så da blir det trøblete når det skal inn på etablerte gallerier, sier Aamundsen.

– Jeg er enig i at kunsten mister gata, men det er samtidig veldig viktig å få Banksy og de store navnene inn i de svære kunstinstitusjonene. Det viser at gatekunsten er blitt en stor del av vår samtidskunst. Og så handler det også om at publikum vil ha gatekunsten både på lerret og på gata.