– Det kommer an på hvordan du ser på det. En gatekunstner som blir tatt inn i varmen hos en etablert kunstinstitusjon, vil få kredibilitet i en kunsthistorisk sammenheng. Men hvis det er en kunstner som er kjent for å ha drevet med typisk aksjonistisk og politisk gatekunst, så mister kanskje innholdet eller budskapet litt av kraften. Premisset for gatekunst er jo i utgangspunktet at det skal skje live ute i gatene, mener Kroksnes.

Les også: Gatekunst – en introduksjon

Banksy, det mest kjente navnet innen nåtidens gatekunst, har solgt verk til flere tusen pund på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i England. Men han er ikke den første gatekunstneren som har flyttet strekene sine over fra brokete murvegger til strukket lerret.

Gjennom den Oscar-nominerte dokumentarfilmen Exit Through the Giftshop utforsker Banksy blant annet hvordan den eksplosive interessen for gatekunst åpna dørene for at selv de den ferskeste “gatekunstner” kunne gjøre suksess, til og med han surrete fyren som prøvde å lage en dokumentar om Banksy.

Pionerene

Den amerikanske kunstneren Jean-Michel Basquiat jobbet hovedsakelig med graffiti- og gatekunst-inspirerte verk. Han var gatekunstner i flere år på 70-tallet, og ble etter hvert en av de første afroamerikanske kunstnerne som ble akseptert inn i de store kunstinstitusjonene i USA.

Et annet klassisk eksempel på overgangen fra gate til galleri er en annen amerikansk gatekunstner, Keith Haring. Han startet karrieren tidlig på 80-tallet med krittegninger på New Yorks gater. Noen år senere hadde Haring hatt flust med utstillinger, kunstneriske samarbeid og malt både bestilte og selvstendige veggmalerier over hele verden. Han åpnet også sin egen butikk, Pop Shop, der han solgte t-skjorter, postere og andre objekter med sin egen kunst på.

– Harings verk kan du nå finne på postkort i omtrent hvilken som helst museumsbutikk over hele verden, sier Kroksnes, som mener gatekunstnere stort sett tjener godt på å samarbeide med kunstinstitusjoner.

Keith Haring var kjapp med å stille ut kunsten sin, i tillegg til å åpne butikk hvor han solgte blant annet t-skjorter med trykkene sine på. (Foto: Flickr/ it’s tea)

– Ingen av de store galleriene stiller ut kunstnere uten at de selv synes det er greit, så når gatekunsten flytter inn i etablerte gallerirom tror jeg det er en forutsetning at kunstneren syns samarbeidet er både spennende og lukrativt.

Les også: Hva er The Spiral?

Gatekunst i bokform

Det finnes etter hvert mange bøker om gatekunst der verk rundt om i forskjellige byer er avfotografert. I de fleste tilfeller er gatekunst i utgangspunktet ulovlig, men i og med at verkene stort sett er satt opp og delt i det offentlige rom, kan man si at kunstnerne også deler på rettighetene til publiseringen og bruken av kunstverkene?

– For store kunstbokforlag som Taschen er gatekunst et spennende tema og en interessant subkultur som er lett å markedsføre, men det er nok dessverre i stor grad forlagene som tjener penger på slike utgivelser, sier Kroksnes.

I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager. – Om Dolk og likheten til Banksy

Ok å tjene penger

Et av de største norske gatekunstnavnene er Dolk, som har blitt såpass stor at han gjennom blant annet salg av egne prints har levd på inntekter fra kunsten sin de siste årene. Den graffitiinspirerte kunstneren Espen Henningsen mener det er ingen som ser ned på Dolk på grunn av det.

– Selv graffitikunstnere innser at man må tjene penger, sier Henningsen, som tror folk i graffitimiljøet har helt andre ting å utsette på Dolk enn at han får det til å gå rundt økonomisk.

– Jeg er ikke gatekunstner selv, men jeg kjenner mange i klassiske graffitimalere i Oslo, og jeg oppfatter at Dolk er lite respektert blant dem. Jeg tror folk synes det er litt rart at ikke verden gjennomskuer ham og ser hvor utrolig lik Banksy han er. I gatekunstmiljøet er det mye verre å herme etter andres stil enn å tjene penger på det man lager.

Viktigst å få uttrykke seg

Selv om det kan være delte meninger om gatekunst i gallerier, forteller Henningsen at det derimot gir stor kredibilitet i gatekunstmiljøet å få kunstverkene sine på trykk i bøker.

– Det er annerkjennelse på en kul måte. De fleste jeg kjenner driver ikke med gatekunst for å tjene penger, og de lager ikke bråk om noen gjør det, heller. Det handler mer om å få uttrykke seg, og få respekt for det man har laget. Mange graffitimalere er også ivrige på å spre bilder av egne kunstverk selv, og sender inn til både forlag og nettsider.

– Jeg har inntrykk av at mange i gatekunstsjangeren har en slags ”world heritage”-holdning. De deler av seg og sine skills med verden, og er fornøyde så lenge de fikk gjort og malt det de planla den dagen, sier Henningsen.

Fra en utstilling på Galleri Kjeldaas. (Foto: Rashid Akrim)

Graffiti i gallerier

I Oslo har graffitimalere tidligere etablert seg i begge verdener ved å starte egne gallerier, gjerne for å stille ut de mest dedikerte taggerne fra gata.

– Så man blir ikke ansett som en ”sellout” av å være litt mer etablert?

– Det kommer helt an på hvordan man gjør det. Jeg opplever å få greit med respekt for det jeg driver med, både fra graffitimiljøet og kunstmiljøet. Men jeg lever ikke av dette og skryter ikke på meg kredibilitet sånn sett. Jeg kan drive med graffiti i tverrsnittet til kunst og omvendt, uten å tape ansikt og uten å irritere folk. Jeg skjønner at en som holder på et kvarter på gata og så flytter inn i galleriene fordi han har gode kontakter blir kalt jypling. Men det er nesten like mange meninger om dette som det er gatekunstnere, sier Henningsen.

– Moderne gatekunst er en forlengelse av den tradisjonelle grafittien, og er lagd for å kommunisere med folk på gata, gjerne om sosiale eller politiske temaer, sier daglig leder i Kontur Forlag, Martin Berdahl Aamundsen. Kontur Forlag har gitt ut flust av bøker om urban kultur, flere av dem om gatekunst.

“La byen leve” av forteller.ipernity.com, brukt med Creative Commons Attribution-ShareAlike lisens.

– En tagg er en signatur, og taggen er det viktigste i grafitti. Uten taggen hadde ikke gatekunst eksistert heller. Taggen ble større og større, det ble laget outline rundt skriften, så begynte folk å fylle inn outlinen og lage konturer, og så ble det til en piece, som er navnet på de store grafittimaleriene.

Motivet er viktigst

Aamundsen skiller den tradisjonelle grafittien fra moderne gatekunst ved den tekniske utførelsen.

– Å lage en grafitti-piece er omfattende, og alt gjøres på frihånd. Ingen i grafittimiljøet godtar deg før du har lært deg endel teknikker og kommet til et visst nivå. Gatekunst handler mer om motivet og plasseringen i bymiljøet. Jeg sier ikke at det er lett å lage en sjablong, men du lager den gjerne ut i fra noe du har tegnet med en datamaskin. Så lenge motivet er bra og du lærer deg å ha sprayboksen langt nok unna når du fester verket på veggen, er du good to go, mener Aamundsen, som understreker at gatekunstnere også stadig utvikler teknikkene sine.

– De som lager de største veggmaleriene bruker først sjablong, og så legger de skygger og sånn oppå med frihånd, slik man gjør i grafitti.

De siste bildene tagget med #gatekunst fra Instagram:
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Filmen som startet det hele

Gatekunsten som preger bybildene i dag med sprayede stensiler, opplimte plakater og installasjoner integrert i det offentlige rom har sitt utsprang i grafitti, som igjen har sitt opphav i Philadelphia, USA. Grafittiens far sies å være artisten Cornbread, som debuterte med sprayboksen i 1967.

Men i Frankrike lagde Fluxus-kunstneren Ernest Pignon-Ernest rabalder allerede i 1966, med en stensil av silhuetten til et atombombe-offer. En annen franskmann med artistnavnet Blek Le Rat, ble sett på som en gatekunst-pionér på tidlig 80-tall, da han med inspirasjon fra grafittimiljøet i New York fylte Paris med stensiler av rotter. Han mente rotten var det eneste frie dyret i byen og at de kunne spre pest overalt, akkurat slik gatekunsten ønsket å gjøre. Blek Le Rat regnes som stensilkunstens far.

– Jeg husker utrolig godt da jeg så hiphop-filmen Beat Street på Colosseum i 1984. Da var det gjort,sier Aamundsen i gatekunstglade Kontur Forlag.

– Beat Street og dokumentaren Style Wars kom fra USA omtrent samtidig, og tok ungdommene i Europa med storm. Fra da og ut på 90 tallet var grafitti den regjerende gatekunstformen, sier Aamundsen, som noen år etter løp rundt med spraybokser selv.

Beat Street var med på å starte grafitti-bølgen i Norge. (Foto: IMDB/Beat Street)

– Beat Street var starten på gatekunst i Norge uansett stilart, og i en periode på 80-tallet drev veldig mange litt med grafitti. Det skjedde en endring på slutten av 80-tallet, da begynte de dedikerte artistene å dra utenlands. I 1989 var det et grafittitreff i Stockholm der det ble opprettet grafittigrupper med medlemmer fra forskjellige land. Da begynte det globale fenomenet, før man engang visste hva globalisering var. Jeg var med jeg, fascinert av alt som skjedde i USA og all taggingen på t-banen her i Oslo, og gjorde mitt beste for å dra to runder på hodet på dansegulvet slik som breakdancerne i Beat Street, ler Aamundsen.

Pøbel med sprayboks

På 90-tallet var det ingen dominerende gatekunstnere i Norge, men da det nærmet seg år 2000 dukket to store navn opp: Pøbel og Dolk. De er mest kjent for prosjektet «Ghetto Spedalsk», der de sammen dekorerte forlatte hus og bygninger i Lofoten med gigantiske stensilverk. Like etter fikk de i oppdrag å utsmykke togstasjonene i Oslo og Trondheim. Begge kunstnerne er blitt kjente
navn på verdensbasis, og Dolk har levd av gatekunsten sin de siste sju årene.

Dolk. (Foto: Flickr/ Anne-Sophie Ofrim)

Han selger både trykk og originaler på nett, og har deltatt på galleriutstillinger over hele verden.

Både Dolk og Pøbel er tydelig inspirert av britiske Banksy, som etterhvert har blitt den mest kjente gatekunstneren i verden. Han startet med grafitti på 90-tallet, men gikk over til sjablonger og stensiler da han skjønte hvor mye raskere han kunne få et verk ferdig på veggen før noen oppdaget ham. Han er kjent for å ha en humoristisk og politisk snert i arbeidene sine, og det er ofte en
samfunnskritisk kommentar i det han maler. Enkelte av verkene hans har blitt auksjonert bort til ekstreme summer på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London, og han har også plassert modifiserte kunstverk i blant annet nasjonalgalleriet Tate Britain, MoMA og The Metropolitan Museum of Art i New York.

– Når man snakker om gatekunst, kommer man ikke utenom Banksy, sier Aamundsen. – Han besøkte Bergen i 2000 og inspirerte folkene der enormt. Bergen er siden blitt hovedstaden for gatekunst i Norge.

Pøbel: (foto: Flickr/svennevenn)

Norges gatekunsthovedstad

Walter Wehus har drevet gatekunst-bloggen Mot veggen siden 2009, der fotografier av gatekunst fra Bergens gater publiseres omtrent hver dag.

– Et eller annet sted der ute er det folk som bruker mye tid og penger på stensiler, klistremerker, vannfaste tusjer, importerte spraybokser, høykvalitetspapir og lim, bare for å gi forbipasserende noe ekstra når de er ute og bruker byen. Det synes jeg er så bra at jeg ville dokumentere det, sier Wehus.

Han forteller at Bergens gatekunstnere er et positivt og konstruktivt miljø bestående av forskjellige typer folk, som er interesserte i å reflektere over hva gatekunst kan være. Nylig ble det også arrangert et såkalt wheatpastekurs for ungdommer i samarbeid med Bergen kommune. Wheatpaste er en teknikk der man lager sitt eget lim og fester egne bilder til ulike overflater.

– Kurset kulminerte i at ungdommene dro rundt i byen og limte opp sine egne kunstverk på strømbokser, og det var det tilsynelatende ingen som hadde noe imot. Det er flott at kommunen er positiv til slike kurs, og jeg tror det ga ungdommen et aktivt forhold til egen by, sier Wehus. På bloggen Mot veggen har Wehus og hans kumpaner laget en omfattende oversikt av de mest aktive, norske navnene du kan se på vegger rundt om i Norge.

– Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil.

– Ett av navnene jeg har mest tro på er en veldig aktiv gatekunstner som kaller seg Argus. Han bruker stensiler og er særs dyktig. Jeg tror han kan bli den nye Dolk, sier Wehus. Norge har også blitt et populært sted for internasjonale gatekunstnere, og kjente navn som Alice, C215 og Indie 184 har flere ganger satt sine merker på Oslo og Bergens bygninger.

– Hvorfor er gatekunst viktig?

– Jeg oppfatter at kunst som er i gallerier må henvende seg til et spesialisert publikum for å i det hele tatt rettferdiggjøre sin eksistens. Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil. Det er en demokratisk kunstform som jeg får mye mer ut av enn et hvilket som helst tradisjonelt maleri, sier Wehus. Aamundsen stemmer i.

– Det er veldig viktig at gatekunst fins. Det er en urban stemme, noe som er i vårt felles byrom, og hadde det ikke vært gatekunst, så hadde det vært noe annet. Når vi bor så tett og alle blir et enkeltmenneske blant veldig mange andre, er det viktig for folk å få uttrykke seg, sier Aamundsen.

Opposisjonskunst

Både Wehus og Aamundsen ser på gatekunstfremtiden med funklende øyne, selv om de største navnene fra tid til annen dukker opp på utstillinger.

– Gatekunst er jo opposisjonskunst, det skal liksom være mot makta og det etablerte. Så da blir det trøblete når det skal inn på etablerte gallerier, sier Aamundsen.

– Jeg er enig i at kunsten mister gata, men det er samtidig veldig viktig å få Banksy og de store navnene inn i de svære kunstinstitusjonene. Det viser at gatekunsten er blitt en stor del av vår samtidskunst. Og så handler det også om at publikum vil ha gatekunsten både på lerret og på gata.