Se første episode “Graffiti VS. gatekunst” øverst i saken og les mer om OGS under!

Les også: Om NRKs nye serie om gatekunst The Spiral

De tre representantene fra Oslos største graffiticrew fisker opp avkuttede t-skjorteermer og snowboardbriller fra et snitt i sekken. Hullet gjøre det enkelt å stjele øl fra butikkene. Noen trekk hasj og en slurk pils senere er de klare for intervju.

Les også: Fuck street art!

Hvem er OGS?
– OGS er Oslos største graffiticrew og startet som gjeng i 2005. Vi er mellom 10 og 30 aktive medlemmer som sprayer og som passer på å holde miljøet i live. Å spraye er en stor hobby som vi gjør i tillegg til å jobbe, eller stjele som noen gjør, for å få penger til det vi trenger. Vi sprayer mellom én og tjue ganger i uka.

Vi koser oss, sprayer, stjeler, sloss, drikker, ruser oss, lever livet.

Hvorfor tagger dere?
– Vi er kreative mennesker som liker å uttrykke oss. Vi er alle flinke til å tegne og male, så vi gjør egentlig bare det vi er gode til. Vi sprayer for crewet og ikke for mannen i gata. Vi gjør det for oss selv, fuck alle andre.

Hvordan er graffitimiljøet i byen?
– Oslo har et så å si ikkeeksisterende graffitimiljø, og Norge har den minste graffitiscenen i hele Europa. Det er kun 20 til 30 ildsjeler som står for den ulovlige graffitien som synes rundt i byen. I Oslo er det kanskje 10 forskjellige seriøse taggegrupper, men antallet går veldig i bølger.

Representerer hver gruppe noen spesielle steder og eller holdninger?
– Noen taggere kommer fra helt forskjellige steder og har funnet hverandre på internett eller på lovlige vegger. Andre er fra samme sted og søker derfor sammen. Vi i OGS representerer Oslo, men gir ellers ganske faen i alt. Vi vil bare eie hele byen. Vi koser oss, sprayer, stjeler, sloss, drikker, ruser oss, lever livet og er frie til å gjøre akkurat det vi vil.

Sprayerne er nøye med å dekke seg til. Til og med hender og tatoveringer må være skjult. Gutta som er i midten av tyveårene har nemlig gjort hærverk for millionbeløp.

I våre øyne er ødeleggelsen kunst.

Er det noen konkurranse mellom gruppene?
– Både ja og nei. Det er et lite miljø hvor nesten alle er venner. Det er altfor lite konkurranse, og vi pleier å lage små konkurranser oss imellom, bare for at det skal skje noe fett.

Hva tenker dere om at mange ser på det dere gjør som hærverk?
– Det driter vi i. Vi synes egentlig det selv, vi er profesjonelle på hærverk. Det er det vi driver med, men i våre øyne er den ødeleggelsen kunst.

Så dere anser det dere gjør som kunst?
– Ikke hver gang. Noen ganger trasher vi en stasjon og det ser jo ikke akkurat pent ut, vi ser jo det, men vi lager kule tags. Noen ganger er vi ute etter å få et skikkelig rush og da smeller vi på noe ganske fort. Andre ganger vil vi få frem noe mer kunstnerisk og fokuserer mer på farger og bra flyt.

Et skikkelig rush får OGS når de for eksempel sprayer flere meter med graffiti på de nye t-banevognene, midt på lyse dagen. Da hender det at de blir sett og at sjåføren hopper ned i skinnene, kaster stein eller spruter vann på dem.

Så dere gjør begge deler?
– Ja. Vi liker for eksempel å kaste maling på t-banene, så det treffer over alt. Det er humor for oss, men vi holder oss unna kirker, biler og ting som ser fine ut, holder oss til steder som er tagget ned og som ser stusselige ut fra før. Vi pynter opp og vi går sjelden fra et sted med dårlig samvittighet.

Tag dine bilder med #gatekunst på Instagram!
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

– Moderne gatekunst er en forlengelse av den tradisjonelle grafittien, og er lagd for å kommunisere med folk på gata, gjerne om sosiale eller politiske temaer, sier daglig leder i Kontur Forlag, Martin Berdahl Aamundsen. Kontur Forlag har gitt ut flust av bøker om urban kultur, flere av dem om gatekunst.

“La byen leve” av forteller.ipernity.com, brukt med Creative Commons Attribution-ShareAlike lisens.

– En tagg er en signatur, og taggen er det viktigste i grafitti. Uten taggen hadde ikke gatekunst eksistert heller. Taggen ble større og større, det ble laget outline rundt skriften, så begynte folk å fylle inn outlinen og lage konturer, og så ble det til en piece, som er navnet på de store grafittimaleriene.

Motivet er viktigst

Aamundsen skiller den tradisjonelle grafittien fra moderne gatekunst ved den tekniske utførelsen.

– Å lage en grafitti-piece er omfattende, og alt gjøres på frihånd. Ingen i grafittimiljøet godtar deg før du har lært deg endel teknikker og kommet til et visst nivå. Gatekunst handler mer om motivet og plasseringen i bymiljøet. Jeg sier ikke at det er lett å lage en sjablong, men du lager den gjerne ut i fra noe du har tegnet med en datamaskin. Så lenge motivet er bra og du lærer deg å ha sprayboksen langt nok unna når du fester verket på veggen, er du good to go, mener Aamundsen, som understreker at gatekunstnere også stadig utvikler teknikkene sine.

– De som lager de største veggmaleriene bruker først sjablong, og så legger de skygger og sånn oppå med frihånd, slik man gjør i grafitti.

De siste bildene tagget med #gatekunst fra Instagram:
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Filmen som startet det hele

Gatekunsten som preger bybildene i dag med sprayede stensiler, opplimte plakater og installasjoner integrert i det offentlige rom har sitt utsprang i grafitti, som igjen har sitt opphav i Philadelphia, USA. Grafittiens far sies å være artisten Cornbread, som debuterte med sprayboksen i 1967.

Men i Frankrike lagde Fluxus-kunstneren Ernest Pignon-Ernest rabalder allerede i 1966, med en stensil av silhuetten til et atombombe-offer. En annen franskmann med artistnavnet Blek Le Rat, ble sett på som en gatekunst-pionér på tidlig 80-tall, da han med inspirasjon fra grafittimiljøet i New York fylte Paris med stensiler av rotter. Han mente rotten var det eneste frie dyret i byen og at de kunne spre pest overalt, akkurat slik gatekunsten ønsket å gjøre. Blek Le Rat regnes som stensilkunstens far.

– Jeg husker utrolig godt da jeg så hiphop-filmen Beat Street på Colosseum i 1984. Da var det gjort,sier Aamundsen i gatekunstglade Kontur Forlag.

– Beat Street og dokumentaren Style Wars kom fra USA omtrent samtidig, og tok ungdommene i Europa med storm. Fra da og ut på 90 tallet var grafitti den regjerende gatekunstformen, sier Aamundsen, som noen år etter løp rundt med spraybokser selv.

Beat Street var med på å starte grafitti-bølgen i Norge. (Foto: IMDB/Beat Street)

– Beat Street var starten på gatekunst i Norge uansett stilart, og i en periode på 80-tallet drev veldig mange litt med grafitti. Det skjedde en endring på slutten av 80-tallet, da begynte de dedikerte artistene å dra utenlands. I 1989 var det et grafittitreff i Stockholm der det ble opprettet grafittigrupper med medlemmer fra forskjellige land. Da begynte det globale fenomenet, før man engang visste hva globalisering var. Jeg var med jeg, fascinert av alt som skjedde i USA og all taggingen på t-banen her i Oslo, og gjorde mitt beste for å dra to runder på hodet på dansegulvet slik som breakdancerne i Beat Street, ler Aamundsen.

Pøbel med sprayboks

På 90-tallet var det ingen dominerende gatekunstnere i Norge, men da det nærmet seg år 2000 dukket to store navn opp: Pøbel og Dolk. De er mest kjent for prosjektet «Ghetto Spedalsk», der de sammen dekorerte forlatte hus og bygninger i Lofoten med gigantiske stensilverk. Like etter fikk de i oppdrag å utsmykke togstasjonene i Oslo og Trondheim. Begge kunstnerne er blitt kjente
navn på verdensbasis, og Dolk har levd av gatekunsten sin de siste sju årene.

Dolk. (Foto: Flickr/ Anne-Sophie Ofrim)

Han selger både trykk og originaler på nett, og har deltatt på galleriutstillinger over hele verden.

Både Dolk og Pøbel er tydelig inspirert av britiske Banksy, som etterhvert har blitt den mest kjente gatekunstneren i verden. Han startet med grafitti på 90-tallet, men gikk over til sjablonger og stensiler da han skjønte hvor mye raskere han kunne få et verk ferdig på veggen før noen oppdaget ham. Han er kjent for å ha en humoristisk og politisk snert i arbeidene sine, og det er ofte en
samfunnskritisk kommentar i det han maler. Enkelte av verkene hans har blitt auksjonert bort til ekstreme summer på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London, og han har også plassert modifiserte kunstverk i blant annet nasjonalgalleriet Tate Britain, MoMA og The Metropolitan Museum of Art i New York.

– Når man snakker om gatekunst, kommer man ikke utenom Banksy, sier Aamundsen. – Han besøkte Bergen i 2000 og inspirerte folkene der enormt. Bergen er siden blitt hovedstaden for gatekunst i Norge.

Pøbel: (foto: Flickr/svennevenn)

Norges gatekunsthovedstad

Walter Wehus har drevet gatekunst-bloggen Mot veggen siden 2009, der fotografier av gatekunst fra Bergens gater publiseres omtrent hver dag.

– Et eller annet sted der ute er det folk som bruker mye tid og penger på stensiler, klistremerker, vannfaste tusjer, importerte spraybokser, høykvalitetspapir og lim, bare for å gi forbipasserende noe ekstra når de er ute og bruker byen. Det synes jeg er så bra at jeg ville dokumentere det, sier Wehus.

Han forteller at Bergens gatekunstnere er et positivt og konstruktivt miljø bestående av forskjellige typer folk, som er interesserte i å reflektere over hva gatekunst kan være. Nylig ble det også arrangert et såkalt wheatpastekurs for ungdommer i samarbeid med Bergen kommune. Wheatpaste er en teknikk der man lager sitt eget lim og fester egne bilder til ulike overflater.

– Kurset kulminerte i at ungdommene dro rundt i byen og limte opp sine egne kunstverk på strømbokser, og det var det tilsynelatende ingen som hadde noe imot. Det er flott at kommunen er positiv til slike kurs, og jeg tror det ga ungdommen et aktivt forhold til egen by, sier Wehus. På bloggen Mot veggen har Wehus og hans kumpaner laget en omfattende oversikt av de mest aktive, norske navnene du kan se på vegger rundt om i Norge.

– Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil.

– Ett av navnene jeg har mest tro på er en veldig aktiv gatekunstner som kaller seg Argus. Han bruker stensiler og er særs dyktig. Jeg tror han kan bli den nye Dolk, sier Wehus. Norge har også blitt et populært sted for internasjonale gatekunstnere, og kjente navn som Alice, C215 og Indie 184 har flere ganger satt sine merker på Oslo og Bergens bygninger.

– Hvorfor er gatekunst viktig?

– Jeg oppfatter at kunst som er i gallerier må henvende seg til et spesialisert publikum for å i det hele tatt rettferdiggjøre sin eksistens. Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil. Det er en demokratisk kunstform som jeg får mye mer ut av enn et hvilket som helst tradisjonelt maleri, sier Wehus. Aamundsen stemmer i.

– Det er veldig viktig at gatekunst fins. Det er en urban stemme, noe som er i vårt felles byrom, og hadde det ikke vært gatekunst, så hadde det vært noe annet. Når vi bor så tett og alle blir et enkeltmenneske blant veldig mange andre, er det viktig for folk å få uttrykke seg, sier Aamundsen.

Opposisjonskunst

Både Wehus og Aamundsen ser på gatekunstfremtiden med funklende øyne, selv om de største navnene fra tid til annen dukker opp på utstillinger.

– Gatekunst er jo opposisjonskunst, det skal liksom være mot makta og det etablerte. Så da blir det trøblete når det skal inn på etablerte gallerier, sier Aamundsen.

– Jeg er enig i at kunsten mister gata, men det er samtidig veldig viktig å få Banksy og de store navnene inn i de svære kunstinstitusjonene. Det viser at gatekunsten er blitt en stor del av vår samtidskunst. Og så handler det også om at publikum vil ha gatekunsten både på lerret og på gata.