Det beste med snowboard er at uansett hva som skjer så kan aldri noen ta fra en opplevelsen av å fylle en sekk med noen kjeks og en termos med noe varmt i, ta på seg et par truger, og traske opp et fjell sammen med en eller flere kompiser. Ta en pustepause på toppen, strappe inn og kjøre ned på en tiendedel av tiden det tok å gå opp. Bygge et hopp som man har session på til det blir mørkt. Traske hjem igjen med et par bangere på samvittigheten eller noen blåmerker. Samtidig får noen den samme følelsen av å møte felles kjente på en barneskole på en nedsnødd søndag, hvor de setter igang med å skrape en trapp fri for snø og kjører en rail en hel dag. Snowboard inneholder mange ytterpunkter og kontraster, og få vet hvor sammensatt og variert kulturen kan være. Samme hvor mye sirkus det blir av denne kulturen, så er den likevel grunnet i en utrolig individuell følelse av personlig frihet og kreativ utfoldelse.

Samtidig så må snowboardere, spesielt i Norge, anerkjenne hva dette VMet kan gjøre. I opptakten til forestående OL har det dannet seg to leire innenfor sirkus snowboard. Snowboard VM i Oslo er det første, store “taktiske” trekket til den ene leiren, eller de som deler et synspunkt om at det er ingen andre enn snowboardere som skal få shape sportens framtid. På den andre siden av banen, et sammensurium av forskjellige interesser som jeg mener deler en felles grådighet. IOC og FIS har en stor økonomisk og politisk interesse av å kapitalisere på momentet som har blitt bygget stein for stein av blodet, svetten og slitet til snowboardere med noe mellom ørene de siste årene. Dette har lagt press på unge kjørere som stilles ovenfor et dilemma: bygge opp en karriere ved å kvalifisere seg til OL, misledet av tanken av at det er den eneste måten man kan hevde seg internasjonalt og skape en profil, innenfor en sport der yngre og yngre proffer eksploderer ut fortere enn noensinne. Mange av disse kjørerne er naive og i mine øyne ikke modne nok til å ta et standpunkt for integritetens skyld. Ambisjonene gjør at verdier noen ganger flyr ut vinduet.

Det er vanskelig å overbevise disse unge kjørerne for de har ingen naturlig tilknytning og følger ingen tilhørliget til snowboards historie. De vil også egentlig bare kjøre snowboard, de får hodepine av all politikken, de føler kanskje det ikke angår dem. De har ambisjoner, de vil opp og fram, må man kjøre FIS-renn, så får man kjøre FIS-renn. Er det noen vits i å sette seg på bakbena? Man kan kalle det ungdommelig naivitet eller dumskap, men jeg mener det ligger en grådighet i bunn som gjør at man lett kan la seg friste som ung kjører.

Jeg tror Håkonsen og andre krefter innenfor snowboard skjønte allerede etter OL i 1998 og fallet til ISF at man måtte gjøre noe, ta et standpunkt, skitne til hendene sine, spille spillet smartere. Dette VMet er resultatet av en lang rekke hendelser satt i sving av mange som ville ta tilbake kulturen sin, og som er en del av en koordinert bølge har ment å slå tilbake mot interesser utenfor verdiene som har utviklet seg innenfor snowboardkulturen de siste 30 årene. Arctic Challenge, The Battle, Air & Style, TTR-tour og Red Bull Supernatural er noen av eksemplene jeg peker mot. Hvordan dette mesterskapet blir avholdt, hvordan det blir presentert og mottatt blir samtidig også en demonstrasjon til de som ikke har snowboards verdier som første prioritet på hvordan man skal gjennomføre et stort snowboardmesterskap.

Snowboardere har ikke arrangert sitt eget VM siden 1999. Iløpet av disse 13 årene har man slikket sine sår etter å ha vært for naive og for uorganiserte, tatt seg en tur i tenkeboksen og kommet tilbake med bedre strategier og taktikker. MEN, vi kommer ikke noe sted uten støtte fra samfunnet RUNDT snowboarderne. Jeg synes NRK har gjort en utrolig jobb med å presentere snowboard-VM for det norske folk og å inkludere de i det som bør være en folkefest. Vi kan ikke drømme om støtten Oslo viste Ski-VM ifjor. Ennå.

Men kanskje en dag.

Mvh
JEM
(Jon-Eric Melsæter)

Dette faktumet kan ikke brukes som kritikk mot Shaun Whites prestasjoner.

Ovenstående er nærmest en definisjon av “kosekjørere” som tar resultater som velkomne tilfeldigheter.

Shaun White er tvertimot en “profesjonell”, på den måten at han driver det som et ekte levebrød, og er avhengig av å levere hele tiden, og uansett humør og graden av “kos”.

Jeg er ikke i tvil om hva som er den største prestasjonen.

White har nesten egenhendig, på godt og vondt, gjort snowboard som kultur og “sport” kjent for millioner og millioner av mennesker rundt om i hele verden. Han har en makeløs konkurransevilje og disiplin, noe som har gjort ham til (diskutabelt) verdens beste halfpipe-kjører. For utenforstående blir han presentert som “verdens beste snowboarder,” mest fordi halfpipe var den grenen, eller disiplinen som ble valgt ut i Nagano-OL.

Det viktige å huske på, er at konkurranse-kjøring innenfor snowboard utgjør tuppen av isfjellet av hva snowboard egentlig er. Snowboard er i realiteten en mangefasettert kultur, hvor storparten av snowboardere kun bryr seg om å delta i konkurranser for å blidgjøre sponsorer. Det er også en kultur som, i likhet med skateboard, rett og slett er mest opptatt av å uttrykke seg kreativt gjennom en samhandling med miljøet man befinner seg i. Dette miljøet kan være i store, snødekte fjell, konstruerte og velfriserte parker eller urbane miljøer.

Da skateboard og snowboard for alvor ble interessant for store mediekonserner på slutten av nittitallet, ble forskjellige formater prøvd ut i forsøket på å nå en målgruppe som hadde vært vanskelig å nå tidligere, nemlig ungdom. Ungdom har ikke mye penger å bruke, men de er perfekte forbrukere, for de kan brukes som helhetlig gruppe til å tiltrekke seg penger og annonsører gjennom TV.

X-games ble født.

Første X-games var i 1995, første vinter X-games var i 1997. I tillegg til skateboard og snowboard ble en hel rekke andre “idrettsgrener” profilert, men skate og snow ble raskt de største trekkplasterne. Man fant fort ut at ved å fokusere på spesielt en utøver innenfor grenene og ikonisere de, så kunne man “pakke inn” en idrettsgren og markedsføre den lettere. For utøveren som ble gjort om til posterboy for sin sport så betød dette lukrative avtaler med store mainstream annonsører som Coca Cola, McDonald’s osv.

Shaun White og X-games virker som født for hverandre. White er en snowboarder som lever og ånder for å konkurrere. Han er ung nok til å passe inn i målgruppen X-games er ment for, han har en lettkjennelig profil som lang- og rødhåret rockerebell og er i verdenstoppen i vertskating (halfpipe med rullebrett). Han krysser over i de to plattformene X-games tilbyr og personifiserer samtidig brandingen som lekene har lagt seg på.

De olympiske leker og X-games har mer felles enn mange tror. For IOC representerer et OL en unik TV-mulighet. Pengene det er mulig å inndrive gjennom et kringkastet OL er astronomiske.
På få år er idrettsidealene blitt satt i annen rekke, og markedsføring av lettkjennelige profiler og penger blitt hovedprioriteten. Men, vinter-OL spesielt har lidd av fallende seertall siden Nagano, spesielt på grunn av et spesiell geografisk TV-publikum: Nord-Amerika og USA  mer spesifikt.

I 2006 fikk vinter-OL det trekkplasteret de trengte for å bringe amerikanerne inn på banen, personifisert gjennom det amerikanske snowboardlandslaget, med White i spissen. Etter gullet vanket det besøk på Letterman, Conan O’Brien, Jay Leno, Tonight Show, Oprah, you name it. ALLE visste hvem Shaun White var. Med sin cocky fremtoning og rockebohemske stil var han et friskt pust og en OL-utøver amerikanere kunne relatere til. De millionene og millionene av unge mennesker som hadde fulgt White i OL blødde over i X-games, seertallene triplet. Idag er X-games og White synonymt med hverandre, de er knyttet i en symbiose der begge er smertelig klar over at de trenger hverandre for å overleve.

For mange utenfor snowboard er White det mange tror snowboard handler om. For snowboardere flest handler snowboard om en ting: GLEDE. Gleden av å uttrykke seg ved å samhandle og mestre snø via et brett man står sidelengs på. Gleden av å tråkke til toppen av et snødekt fjell og stå ned, som å surfe på silke. Gleden av å kunne imponere sine venner man står sammen med, eller bli imponert og inspirert selv til å pushe seg selv til å bli bedre. Ikke bedre enn noen andre i bakken, eller fra et annet land, kun seg selv.

Innenfor snowboard har de skandinaviske landene, med Norge, Sverige og Finland i spissen, vært en sentral del for snowboard som kultur. Lille Norge, som har vært besatt av langrenn og fotball siden tidenes morgen, har i all hemmelighet klekket ut det ene utrolige snowboardtalentet etter det andre. Og dette i et land der snowboardere ble skjelt ut av bakkene og ledd av da de første brettkjørerne dukket opp.

Men, da alpinbakker og skisentre på slutten av nittitallet opplevde krise etter krise ved at de tiltrakk seg mindre og mindre folk, da stilnet latteren. Da skikjørere lei av alpint utviklet twin-tip ski og kopierte det kreative uttrykket og kulturen til snowboarderne, da hadde pipen en annen lyd. Da måtte skisentrene oppdatere tankegangen sin og gjøre om på tilbudet. Fra å være en motkultur som mest av alt var opptatt av naturopplevelser, vennskap og kreativ utfoldelse, ble snowboard akseptert inn i varmen, men med en integritet og sjel få andre idretter kunne matche.

Historie er derfor ekstremt viktig for de fleste oppegående snowboardere idag; i forhold til andre idretter er de svært klar over at aksepten for sporten idag skyldes at vi står på skuldrene til kjemper. Kjemper som Håkonsen og Franck er en integrert del av den internasjonale snowboardmytologien. Til og med triksene vi tar bærer med seg historie; hver gang vi tar en method, en stalefish eller en boardslide, er det en direkte forbindelse til fortiden, til stamsnowboarderen som gjorde det først, eller best. Måten man utfører trikset på sier mye om hvem man har latt seg inspirere av. Legender som Håkonsen og nye ikoner som Travis Rice, er snowboardere som har tatt på seg å bære sporten videre på sine skuldre, vel vitende om ansvaret for å bevare kulturens identitet, integritet og sjel.

White er en snowboarder som befant seg i en unik posisjon da han eksploderte ut i mainstreamen. På grunn av snowboardsportens spesielle historie, var det mange som naturlig så til ham og forventet at han ville steppe opp og tilby sine skuldre slik at snowboard kunne vokse videre på det grunnlaget som hadde blitt lagt. Isteden valgte han å tenke på seg selv, grabbe til seg det han kunne, gape glupsk over alt det fantastiske dette nye livet tilbød ham, og la sporten seile sin egen sjø.

Shaun White er veldig god til å kjøre halfpipe. Det er fantastisk å se ham kjøre. Men, han mangler modenhet og dybde. Han er en dårlig taper, og kun et forbilledlig sportsmenneske når han vinner. Han er en snowboarder som ikke ser seg tilbake for å bukke takknemlig til de gjorde det mulig for ham å være der han er idag. I hans øyne tror jeg det virker det som han tror at alt startet med ham, at snowboard var ingenting før han kom på scenen. Idag har sporten utviklet seg såpass at kjørere som behersker alle disipliner innenfor kulturen oppnår mest respekt.

Terje kunne lett ha tatt White sin rute veldig tidlig. Men, han tok et standpunkt i 1998, et standpunkt det fremdeles står massiv respekt av. Han begynte istedet med å bygge en motsats til det glorifiserte sirkuset OL idag er, og videreutvikle snowboard på sine egne premisser, slik at når World Cupen går av stabelen om noen få dager, så er det et arrangement som bygger på snowboardernes egne verdier.