Hei igjen.

Etter fem lange og deilige ferieuker får man tid til å tenke. Spesielt på jobben og kollegaene der. Man får en sunn avstand – og med det et langt klarere bilde av deres positive og negative karaktertrekk. Fikk også tid til å tenke på hvordan jeg traff Steinar, Tore og Bjarte for første gang og hva jeg tenkte om dem da. Hvis det er greit så tenkte jeg å dele noen tanker om dette.

Jeg velger å skriver dette i romanform, selv om det er fra virkeligheten. En subjektiv virkelighet. Selve formen er objektiv. Kjøpte meg forresten et nytt objektiv i sommer. Kjempefornøyd.

Nå begynner den korte romanen fra virkeligheten:

RR-skuta og dets medlemmer

Kapittel 1 – Første møte

Vinden stod helt stille denne dagen. Vindstille altså. Linsen var zoomet inn på Steinars øyeeple. Jeg har fokus, det er bare å starte, roper kameramannen. Året var 2005 og solen steikte på kameraet. Dramaserien vi filmet het «Fremtiden kommer bakfra» hvor Steinar Sagen spilte hovedrollen, og jeg var en ussel kameraassistent.

Det var i disse varme høstukene jeg fikk et innblikk i Steinars private karakter for første gang. Kulheten var til å ta og føle på. Fra avstand var bildet mer diffust. Da så han mer ut som en helt vanlig lubben gutt. Men nært, ja se da kjente man autoriteten hans slå i brystkassen som en basshøytaler, gjemt under en seng på et gutterom, selv om man står i stuen, etasjen under, om vinteren, våren og sommeren. Men nå er det høst og Steinar er den store helten på filmsettet. Jeg hadde for lav selvtillitt til å ha en dialog med han den gangen. Jeg lo godt inni meg av lettbeintheten hans. Lot være å le utover i redsel for at han skulle tro at jeg prøvde å elge meg innpå.

Dette er DVD-coveret til serien Fremtiden kommer bakfra. Ble vist på NRK i 2005

To år senere, og like mange kilo på Sagens kropp, møttes vi igjen. Da skulle jeg filme en liten snutt med RR i forbindelse med Alarmprisen som de skulle lede dette året. Jeg svettet av redsel. Nå hadde jeg regi, men ingen erfaring. Var like sårbar som ei ungjente som har slått opp telt i en militærleir. Der kom giganten Steinar, hans psykopatiske bror og han gamle fyren fra Stavanger.

Dere kan sitte her, sa jeg, og pekte på noen utslitte stoler som jeg hadde plassert i forhold til kameralampene. Bare sett dere ned og la stolene stå slik de står nå, sa jeg nervøst. Steinar og Bjarte satte seg forsiktig ned. Tore vippet forsiktig på stolryggen og så meg inn i øynene. Som om han ville teste meg. Han snudde stolen 45 grader og skjøv stolen en halv meter tilbake Allerede her forstod jeg at han var psykopat. Eller sosiopat. Kunne jo vært tillært psykopati? Det var noe nihilistisk over auraen hans, som om han hadde en indre selvsikkerhet ingen kunne rokke ved. Han forholdt seg ikke til de normer og regler vi andre i samfunnet innrettet oss etter.

Takk for at dere kunne komme, da begynner vi, sa jeg. Allerede etter første spørsmål gikk det galt. Svaret de gav fikk meg til å riste av latter. Måtte bryte av opptaket og le ut. Følte meg avkledd og dum. Umodent stod jeg der og ristet av latter mens jeg presset imot. Ville fremstå som proff, men nå rant det lattertårer nedover det kokende røde skinnet mitt. Det var Bjartes kommentar som satte alt i gang. Mitt spørsmål var i forbindelse med Alarmprisen og hvilke klær de skulle ha på seg. Jeg spurte Bjarte om hvem som var mest feminin av gutta. Han svarte at Steinar hadde mest kvinne i seg. Videre sa han at Steinar har mye rart i sin kropp – blant annet en kvinne. Da var det gjort. I ettertid viste det seg disse tårene hadde sjarmert dem. Det forteller jeg mer om i kapittel 2 neste uke når det er min tur å skrive artikkel.

Under kan du se resultatet av den første videoen vi laget sammen: