Fantastisk låt av Metallica der!

det er fordi den viser at gudene forsatt lever (udødelige forhåpentligvis). de går tilbake til røttene. dette minner om den gamle gode thrashen de spilte før; de 10 første årene de spilte sammen. man kan vel si at vokalen er en smule tøffere (i allefall klarere) enn i 1981, trommelyden er etter min menig noe av det tøffeste jeg har hørt fra metallica og riffene på denne låta får meg ta frem den gamle luftgitaren jeg alltid drasser rund på, og svinge armen villt rundt. selve sangen minner klart om slagere som Blackened og Whiplash, og det er jo positivt. (jeg tror faktisk jeg hører noe som minner om Fu*king Hostile av mektige Pantera der inne også…).

Lord Hetfield har jo også en av verdens røffeste og mest mandige stemmer. dette gjør også at sangen blir tøffere. mer aggresiv. sint. typisk metallica.

låta viser at den ekte thrashen forsatt lever i raske, fengende riff, steintøff vokal og heftige trommeslag som får det til å rykke heftig i rytmefoten.

“So we cross that line
Into the crypt
Total eclipse
Suffer unto my apocalypse!”

hardt, agressivt og heftig.
en låt hvor luftgitar spilling, lufttromme spilling, luftbass spilling (osv), headbanging, og/eller andre rytmiske bevegelser av andre kroppsdeler er fullt lovlig (ikke missforstå).
long live metallica.

Ved de første gjennomlyttingene bidro sangen til at jeg var skuffet over albumet, fordi den sangen var så mye bedre enn de andre. Nå er derimot det meste av albumet godkjent, og vel så det, men likevel stikker denne komposisjonen seg ut som det fremste Metallica har laget på 17 år, minst.

All nightmare long har i det hele tatt et slikt driv at den egner seg kanonbra til både å synge med, og til å spille luftgitar til. 😉

Med fare for å følge massen, vil jeg si at The Day That Never Comes er den låten fra Death Magnetic jeg har fått et størst personlig forhold til. I begynnelsen syns jeg låten var så som så, men etter et par gjennomhøringer festet låten seg bare mer og mer på hjernebarken, og den gikk rett til most played listen. Det gikk virkelig opp for meg da jeg satt meg ned med gitar tabsene for å jamme litt til den. Det er Metallica through and through, enkelt men samtidig fantastisk gitarspill, det enkle er sjelden det beste, men innen gitarspill klarer ‘tallica det gang på gang. Teksten er forbasket genial, følelsesladet og rå, og i kjent metallica sjargong lader sangen opp fra intro til outro hele veien. Alt bygger opp mot klimakset, og i dette tilfellet klimaksene. Melodiøs onanering, hardt mot hardt og forrykende thrash metal. Ellers vil jeg prise Metallica for å klart det igjen, på konserten i Bergen kunne man høre at de var i form, og de leverte virkelig varene med det nye albumet. Tilbake til standard tuning, gitar soloer og Kirk’s hyppige bruk av wah wah pedal.

Ha en fin kveld på luften!

Her hører man at Hetfield og gutta trives med det de gjør. Legg litt godvilje til så hører man at de gliser bredt gjennom hele innspillingen og tenker &#%” det er godt å være tilbake!! Terningkast nydelig.

Fantastiske riff og herlig vokal, samt at jeg liker teksten, noe som ikke er like fantastisk på hele skiva. Soloen er også i god gammal “Kirk på wah”-tradisjon. Deilig….