Etter en rolig sommer er vi tilbake med en ny gjennomgang av det vi har hørt på denne måneden. Nytt fra Oslo Ess, Baroness, Lynyrd Skynyrd, Testament, Gallows og mye mer for dine øyne only.

August er en god måned for ny musikk. Så også i år. Pyro gir deg vår ærlige mening om de nye rockeplatene.

Oslo Ess-Verden På Nakken, Venner I Ryggen

Oslo Ess spiller ufarlig punk, de er joviale, de er forutsigbare, de er folkelige typer, det er lett å plukke inspirasjonskildene, men uansett hvor mye man kan “ta” dem spiller de så utrolig fengende og treffbar rock at jeg driter i å prøve å være kritisk. Låter som Kakkerlakkene, Bislett Stadion og God Morgen gir gjenklang av Offspring, Rancid, Social Distortion og alle de andre fine punk-heltene fra USA. Litt Springsteen får man også med på kjøpet i Caroline. Men Oslo Ess er samtidig så veldig norsk i all sin fremtoning. Farlig nær å gå i midtempo-fellen og bli Dum Dum Boys på låter som Gaselle I Tigerstaden og Ut Av Det Blå, men som oftest helt perfekt rock til livet som helhet. Stikk meg en øl ellers slår jeg flikkflakk. Kakkerlakkene i videoformat under.

Totto.

Baroness-Yellow & Green (Relapse Records)

Baroness har virkelig vokst seg til å bli en stor favoritt her i Pyro de siste årene. Tidligere har de kalt platene sine Red Album og Blue Record, og begge anbefales med mye varme. Tredjealbumet som kom i juli har blitt dobbelt, og har dermed fått navnet Yellow & Green, der den gule siden er den mest umiddelbare og rockete, mens den grønne siden er dvelende og vakker. Baroness er et band du MÅ få med deg, og både Yellow & Green MÅ høres om du skal kalle deg rockeinteressert når nyttårsaften kommer. Lite tid å miste, altså. Videoen til Take My Bones Away under.

Totto.

The Darkness-Hot Cakes

Jeg har ventet på denne platen lenge. Omtrent helt siden The Darkness gjorde en helt strålende konsert på aller siste Norway Rock Festival sommeren 2011. Det er lett å avfeie The Darkness som en hardrock-parodi, og det er ingen tvil om at bandet har godt med selvironi, men de to platene fra 2003 og 2005 låter fremdeles bra. Langt over the top, men bra likevel. The Darkness holder ikke tilbake på Hot Cakes heller, og gjør akkurat som de vil og litt til. Ofte blir det musikalsk gull av slikt. Som i Nothing’s Gonna Stop Us Now og i Living Each Day Blind. Ofte blir det for mye fistel og galskap (coveren av Radioheads Street Spirit er grufull). Men det at The Darkness lager akkurat den musikken som er enormt ukul i 2012 gjør meg både stolt og glad. På sitt beste magisk, på sitt verste små-irriterende, men definitivt ærlig levert. Videoen til Nothing’s Gonna Stop Us Now under.

Totto.

Armatage Shanks-Lost And Broken

Way back i 2008 (noen som husker 2008?) kåret vi Hamar-punkerne i Armatage Shanks til å være et av de mest lovende bandene i Norge. Det har altså tatt sin tid å få ut platen Lost And Broken, men det ble et hyggelig gjenhør med pop-punk på et ganske høyt nivå. Med amerikansk hjelp på miksen høres Armatage Shanks rett så internasjonale ut, og det eneste som står i veien for verdensherredømme er mangelen på et par killer-låter som kan nå ut til andre enn den pittelille kretsen av pop-punk-fans i Norge. Likevel en nokså solid plate i sjangeren. Mykt og fengende. Kjappe One By One hører du under.

Totto.

Armatage Shanks-One By One

Sjekk mer musikk av Armatage Shanks via Urørt.

Vesen-This Time It’s Personal

Norske Vesen gjør som mange andre for tiden, og blander metal med skitten punk-lyd. Ingenting galt med det. Ganske sjarmerende låter det faktisk. Et par ganger glimter Vesen virkelig til, som eksempelvis på tittelkuttet, men som helhet føles albumet litt vel ensformig. Mørke ord spyttes og snerres ut over skarpe riff, men litt for få låter skiller seg ut og pirrer minnet. Kan dog være meget bra i små doser. Mitt favorittkutt er This Time It’s Personal, og det hører du under. Sjekk også Vesen via Urørt.

Totto.

Vesen-This Time It’s Personal

Tantara-Based On Evil

Norske Tantara har fått kontrakt med flinke Indie Recordings som slipper bandets debutplate, og det er ikke vanskelig å skjønne at Indie har troen på Tantara. Unge herrer fra Vestfold med thrash-historien i orden. Hvis jeg husker rett er også Based On Evil spilt inn med hjelp fra selveste Flemming Rasmussen som de fleste Metallica-fans vil huske. Tantaras debut er en samling av åtte lange thrash-låter med helt korrekt produksjon, riktig attack og perfekt aggresjon. Det eneste store ankepunktet for en gammel mann som meg er at bandet til tider høres helt fullstendig identisk ut til Nuclear Assault. Det er helt umulig å komme unna både når det gjelder vokal, låt-struktur, og tekster om vår behandling av planeten. Om du klarer å høre forbi det kan dette fort være et nytt favorittband. Om ikke kan du late som om dette er en ny plate fra Nuclear Assault… Hør åpningssporet og tittelkuttet Based On Evil under, og sjekk Tantara via Urørt.

Totto.

Tantara-Based On Evil

P.O.D. – Murdered Love

Næmmen, se hvem som er tilbake. Selveste P.O.D., de som gjorde kristen nu-metal til hitlistemateriale med Alive og Youth Of The Nation. Personlig har jeg et svakt punkt for denne gjengen, spesielt på en epic motherfucker som Lost In Forever. Ellers er det en del interessante ting på Murdered Love, sjekk for eksempel Jamey Jasta på åpneren Eyez, men totalt sett midt-på-treet. Sjekk videoen til Lost Forever under her.

Asbjørn.

Gallows – Gallows (slippes 17. sept)

Siden alle i Pyro er massive Gallows-fans, skal vi komme g.r.u.n.d.i.g. tilbake til dette tredjealbumet deres. Men et kort førsteinntrykk. Dødsbra produksjon, nye vokkisen Wade MacNeil synger deilig hissig og litt melodisk, fremdeles litt usikker på tekstene (må lese dem), sinnssykt fete gitarer, enormt høyt energinivå. Favorittlåter: fengende Outsider Art, avslutningssporet Cross Of Lorraine og den frekke åpningslåten Victim Culture. Last June ser du under.

Asbjørn.

Rival Sons – Head Down (slippes 17. sept)

Liker du rock? Elsket du forrige Rival Sons? Da kommer du til å digge denne platen også. Den låter litt mer psykedelisk enn Pressure & Time, men det er fremdeles frihetsrock møter soul møter Led Zeppelin-på-stadion. Keep on swinging, folkens!

Asbjørn.

Bury Tomorrow – The Union Of Crowns

Trodde vi at metalcore med skrikevers og clean-refreng var ferdig? Bury Tomorrow beviser at det ikke stemmer. Feite breakdowns, allsangrefreng, gigantiske riff og et lite sjokk av en plate fra Bournemouth i England. Lionheart fra albumet hører du under.

Asbjørn.

Seventh-Tzolk’in

Seventh kommer fra Arendal og slapp i sommer ut sin debutplate. De forteller selv i skrivet som vi fikk med platen at de er inspirert av band som Lamb Of God, Mastodon og Celtic Frost, og det hører man også på musikken. Kanskje aller mest Lamb Of God. Det er vanskelig å kritisere Seventh så mye. Alt på platen er spilt bra, innsatsen og innlevelsen er det ingenting å si på, men mangelen på minneverdige låter kryper innover meg. Definitivt en lovende start, og egenart er noe man må jobbe for å få. Lover å holde begge ørene på Seventh fremover. Sjekk mer av Seventh på Urørt-sidene deres, og hør låten Awaiting The Kill under.

Totto.

Seventh-Awaiting The Kill

Lynyrd Skynyrd-Last Of A Dyin’ Breed

Jeg elsket Lynyrd Skynyrds forrige album, selv om det ikke er så mange igjen av Lynyrdene i selve bandet nå. Den platen oste av avsky mot det USA har blitt, og musikken var like bitende i sin vakre sørlige rockeinnpakning. Denne gangen viser Lynyrd Skynyrd seg dessverre fra en noe mer avbalansert side. Låtene surrer avgårde uten å gi de helt store inntrykkene, og lyrikken er ikke like treffende som forrige gang (selv om herrene glimter til her og der). Pludring gjennom en hel time. Ganske enormt skuffende på alle vis. Det var som faen…

Totto.

Grinding Fortune-Inconsideracy

Grinding Fortune er et nytt bekjentskap for oss i Pyro. Et nytt bråkete bekjentskap. At dette bandet bare består av to personer er vanskelig å forstå, for de lager støy nok for et kobbel. Det er vanskelig å beskrive Grinding Fortune på fornuftig vis, men jeg prøver meg med støy-metal. En slags blanding av Årabrot og Converge? Eller noe helt annet… Slett ikke for alle, men om du liker metal som utfordrer litt kan Grinding Fortune være verdt en sjekk. Sjekken kan foretas via Myspace.

Totto.

Testament-Dark Roots Of Eart

Gode gamle Testament braste tilbake gjennom thrash-døren med albumet The Formation Of Damnation for fire år siden. Det var et svært gledelig gjensyn, og Testament skuffer heller ikke med sin nye voldsomme reise gjennom 76 minutter på Dark Roots Of Earth. Denne gang med et mer sprikende album enn forrige gang, men kanskje også med et bedre. Det tar tid å fordøye alt som skjer på Testaments nyeste, men bruker du tiden godt får du også belønning i form av en av de beste thrash-platene på lang tid. Chuck Billy høres ut som han gjorde i 1988, og låtene til Peterson er denne gang både kjappe og direkte, men også mer intrikate og vanskelige. Mange mumler om en av årets beste plater når Dark Roots Of Earth blir nevnt, og de kan nok være inne på noe. Videoen til Native Blood ser du under.

Totto.

Zaed-II Kain’s Mark

Andre album på kort tid fra norske Zaed vitner om et band som utvikler seg rent spillemessig, men det vitner også om et band som har mye å lære. Zaed spiller en blanding av tradisjonell hardrock og heavy metal med litt grunge hevet inn i miksen, glimter til på et par av låtene, men står også fast i en sjanger som ofte blir veldig forutsigbar. Spesielt på de rolige låtene hangler det litt, men en del av de kjappere tingene er det lovende takter i. Lytt til låten Fool’s Gold under og sjekk Zaed via Urørt.

Zaed-Fool’s Gold