Vi laget spesial om metal fra New Orleans og vi intervjuet Wolf. Hele sendingen som vanlig i reprise når som helst via Nrks radiospiller og spillelisten her.

Sex Pistols – Anarchy In The UK
Entombed A.D. – Digitus Medius
Grave Digger – Satan’s Host
The Haunted – Cutting Teeth
Crucified Barbara – Electric Sky
Slash – World On Fire
Razorbats – Born In Blood
Blues Pills – Jupiter
Wolf-intervju
Wolf – My Demon
Ace Frehley – Inside The Vortex
Rise Against – The Black Market
Bigelf – Alien Frequency

NOLA-spesial:

Down – On March The Saints
Eyehategod – Trying To Crack The Hard Dollar
Crowbar – Shaman Of Belief
Soilent Green – In The Same Breath
Superjoint Ritual – Everyone Hates Everyone
Goatwhore – Baring Teeth For Revolt
Exhorder – Legions of Death
Kingdom of Sorrow – God’s Law In The Devil’s Land
Corrosion of Conformity – Albatross

Disse karene kaller seg for Down. De får skryt i kveldens sending.

Down er nemlig en stor del av metal-miljøet i den amerikanske byen New Orleans som stadig gir oss gode album og låter på rekke og rad. Det toppet seg tidligere i år da Corrosion Of Conformity, Down, Crowbar og Eyehategod ga ut ny musikk omtrent samtidig. Dermed er vår NOLA-spesialist (New Orleans, Lousiana) Asbjørn Slettemark på pletten med en times gjennomgang av bandene som gjør byen helt spesiell i metal-sammenheng.

Vi skal også intervjue det hyggelige og svenske bandet Wolf som akkurat nå gir ut nytt album, vi skal gi vekk norsk vinyl og vi skal spille nytt fra Blues Pills, The Haunted og Entombed.

Svenske Wolf er en favoritt i Pyro med sin klassiske heavy metal. Nytt album Devil Seed kommer om noen uker og allerede nå kan videoen til Shark Attack sees. Sangen burde brukes over høyttaleranlegget på enhver strand som har problemer menneskesultne haier.

I august kommer Wolf med nytt album som skal hete Devil Seed, og jeg hadde gleden av å se de joviale metal-typene på årets Karmøygeddon. Det var stor stas. Første låt ut fra nye platen er Demon Seed.

I fjor reiste jeg sammen med Heavy-Bård til Haugesund på festival for første gang. Opplevelsen ga mersmak, så hvorfor ikke bare hive seg rundt i år også? Rapport følger.

Alle bilder av Bård Heavy Nordvik.

Fjorårets reise til Haugesund ga oss tre dager med opplevelser og ikke minst vissheten om at Karmøygeddon er en av landets beste fesivaler. Stemningen er jovial og hyggelig, publikum er med fra første band, og arrangørene er både gode og imøtekommende. Med et program som fristet ekstra mye (selv om Katatonias avlysning var en bummer) var det to tørste og klare herrer fra Bergen som entret Byscenen for å se første band In Vain torsdag ettermiddag.

Ikke med rent lite forventning heller, for de to siste albumene til bandet fra Kristiansand er simpelthen nydelige. In Vain er et av få band som mestrer blandingen av growling og myke melodiøse folk-inspirerte partier aller best, og selv om det naturligvis låter bedre på plate gjorde ikke karene seg bort. Et entusiastisk publikum heiet bandet frem selv om de var først på scenen.

Neste band ut var et av ganske mange svenske orkester på Karmøygeddon i år. In Solitude har pirret meg ordentlig på plate i det siste, og jeg var spent på hvordan de ville levere sin halvgotiske rock via scenen. Vel, de forventningene fikk jeg blåst rett tilbake i fjeset. FOR en herlig gjeng! Med en vokalist som ligner på Joey Ramone i fremtoning (lang, hengslete, skinnjakke, trang bukse og hår foran hele fjeset) og et band som ga alt, til tross for rapporter om febersykdom hos hele gjengen, ble In Solitude et høydepunkt. Jeg fikk flashbacks til tidlig The Cult, og det er aldri feil.

Grunnet intervjuer var det en del band jeg misset hele eller deler av settet til, og Kampfar var dessverre et av disse. Men jeg fikk sett en liten halvtime av showet, og det så ut som om de norske veteranene hadde full kontroll på et stadig større publikum. Full pott for det jeg fikk med meg.

Morgana Lefay gikk for vår del ut, men vi var tilbake til hovedattraksjonen Sognametal der karene i Vreid har fått med seg andre fra tidligere band som Windir og Ulcus, og til tross for at mye av matrialet var totalt ukjent for meg ble blandingen av det store prosjektet (som da var en premiere) og et svært imøtekommende publikum en vinner.

Fredagen startet for vår del med spanjolene i ’77 siden trolsk metal som Faanefjell byr på ikke er helt vår greie. AC/DC-rock er imidlertid helt vår greie. Karmøygeddon-folkene er flinke til å finne slike band til å dra i gang publikum tidlig på dagen, og ’77 dro alle inn i festen med sin rock som er 0% orginal men 100% medrivende.

Solstafir kunne tatt oss videre med mot toppen, men ble litt for innadvendt (som de jo alltid er, men som ikke helt fungerte akkurat i denne settingen). Islendingene har noen strålende låter, de klarer å mure observante lyttere inn i støyen sin, men er kanskje ikke et utpreget festivalband, og dermed datt jeg ut av konsentrasjonen om scenen litt vel ofte. Det kan jo være min skyld like mye som bandet….

Noen som ikke vet hva ordet innadvendt betyr er svenske Enforcer som løper ut på scenen og gjør den til sin fra første sekund. Det er så mye energi at det av og til blir for mye, og de er et av få band der lyden svikter litt på festivalen, men selve innlevelsen og leveransen fra scenen er altså så stor og god at det er umulig å ikke bli smittet. Trommisen er forresten prikk lik Steven Adler i sine glansdager. Perfekt!

Insomnium fra Finland beveger seg egentlig musikalsk langt fra det jeg vanligvis lytter til og liker. Melodiøs og mørk metal med litt goth-elementer har aldri vært min greie, men de to siste albumene har begeistret likevel. Konserten Insomnuim leverer er det heller ikke mye å utsette på. Stas på nesten alle nivå. Trommisen deres ser dog ut som om han holder på å kjede seg ihjel der han knapt bruker noe energi på å slå på trommene sine…

Siden Katatonia dessverre avlyste for en tid tilbake fikk Karmøygeddon inn Moonspell som erstatter. Nok et band i den mørke og melankolske gaten som jeg ikke går ned alt for ofte. Min kjennskap til bandets musikk er for perifer til at jeg kan fortelle noe fornuftig om konserten, men det lot til at publikum likte det de så. Det eneste jeg klarte å tenke på var at Moonspell minner meg om Crash Test Dummies…

Så Kreator. Thrashkongene. Helt siden jeg så vokalist Mille snerre gjennom tv-skjermen via e musikkvideo på MTV på 80-tallet har jeg vært fan. Et hyggelig intervju med Mille tidligere på dagen hadde gjort meg enda mer klar for konsert, og selv om Kreator virkelig begynner å dra på årene klarer de fremdeles å levere. Sikkert ikke like kaotisk verken på scenen eller i salen som i gamle dager, men upåklagelig stemning og musikk fylte byscenen. Da de siste tonene av Tormentor fylte hodet mitt ble turen til sengen en lykkelig en. Kreator. Et av metalens hardeste, tøffeste og viktigste band. Helter for alltid.

Siste dag. Alltid litt slitsomt. Hva er da bedre enn at Karmøygeddon har gjort Backstreet Girls til sitt husband? Hvert eneste år spiller de norske legendene tidlig, og pisker dermed i gang festen. Med solid boogie og gjesteopptreden av vår mann Tore Allright Bratseth var det bare for publikum å finne formen, enten man ville eller ikke.

Før Backstreet Girls ristet alle knokler løs hadde Reism spilt (som vi ikke rakk) og Procession fra Chile hadde spilt ekstremt høy doom for oss (ikke så lett å takle i lett søvnig bakrus, men egentlig veldig bra for sjangeren å være). Deretter tok vi oss en lang pause fra festival for å gjøre intervjuer og for å sample litt av den lokale pubkulturen. La oss bare si at vi traff mange rare og interessante mennesker. Dermed så vi ikke Omnuim Gatherum eller Sirenia, men vi var godt på plass i det Obliteration startet.

Obliteration gjorde det de kan aller best; de leverte supertung death på ypperste vis. Litt smått lunken mottakelse fra publikum i starten (muligens litt for hardt for et publikum som ofte er veldig glad i det melodiøse), men Obliteration fikk etter hvert med seg både lokale og tilreisende. Ekstra pluss for bassisten med kort hår og litt hardcore-stil der han gjaller ut basslinjer på de skitne låtene. Etterpå fortalte han meg at han er bibliotekar. Herlig.

Etter Obliterations brutale angrep på ørene var det greit å forventningsfullt kunne glede seg til litt vanlig heavy fra svenskene i Wolf. Vi har hørt det hele tidligere, litt Priest, litt Maiden, litt av alt, men Wolf klarer likevel å gjøre det hele forfriskende. Jeg heier på Wolf. Ny låt kommer i midten av mai, og neste album kommer i august. Jeg er klar.

Nest siste band på scenen var nok et legendarisk tyskerthrash-orkester fra 80-tallet. Destruction er (og var) de evige underdogs, og det er flott å se at Schmier og hans band har mange venner i Norge. Tungt, mørkt, hardt og ganske så deilig. For å slippe nok en svær taxiregning lot vi Amorphis være Amorphis, og fikk en kjenning til å svippe oss hjem før finnene startet.

Dermed var nok en meget fin festival i Haugesund over. Og igjen må vi få skryte av arrangering, program og ikke minst et meget lite selvhøytidelig publikum. Det er uvisst hva som skjer med Karmøygeddon siden Byscenen visstnok skal legges ned, men allerede i dag lovet festivalen at de skal gi oss metal også i 2015. Og godt er det!

Flere bilder til fri nytelse under.

Svenske Wolf byttet både gitarist og ga oss ny video i sommer.

Wolf har de siste årene vært et av Pyro-redaksjonens favorittband med sine knallsterke album som kommer på rekke og rad. Årets mesterverk heter Legions Of Bastards, og vi hadde gledet oss masse til å se Wolf igjen under årets Hole In The Sky i Bergen. Men jammen avlyste de ikke hele skiten fordi vårt favorittmedlem Johannes Axeman så seg nødt til å slutte i bandet. Sånn er livet. Siste mulighet til å se Johannes i Wolf blir da denne videoen til den fantastiske låten Skullcrusher fra siste album. Vokalist og gitarist forteller følgende om videoen som du kan se under:

We have never had so much fun making a video as we had on this one. Smashing a car into smithereens is something we always wanted to do without cleaning up after us or get in trouble with the police. It was the best exercise/therapy you could ever wish for. I felt like I was 10 kilos lighter in both body and spirit afterwards. We had to work hard to demolish it good. A Volvo is made in Sweden and hard to tear apart – just like this Heavy Metal band. This one is for all the skull crushing metal heads out there – We salute you!

Wolf fra Sverige har i noen år vært en udiskutabel Pyro-favoritt. Du kunne vinne den nye platen til bandet.

Wolf gjør klassisk heavy metal på strålende vis, og beviser med sin nye plate Legions Of Bastards at formen fremdeles er på topp. Rett og slett et monster-metal-album for hele familien. Svenskene pøser på med sanger om alt fra Dr. Jekyll og Mr. Hyde til ofrene på ubåten Kursk, og det er bare å la ørene få smake. Vi ga vekk denne platen til noen av dere der ute som ga oss favorittlåt med dyr i tittelen. Disse får hjem platen snarest:

Kjell Åge Lindstad, Kirkenær og Peder Kjøs, Asker.

Diverse gjestevokalister skal synge for deg i kveld.

Pyro kjører nemlig i gang andre del i spesialene om gjestevokalister i rocken som du gjerne ikke visste om. For det er mange kjente låter som har celebre vokale gjester som ikke er viden kjent. Superstjerner låner vekk stemmen sin uten å gjøre noe svært nummer av det. Vi gir deg nok en time med noen av de beste gjestevokalistene gjennom tidene. Og så pøser vi på med konkurranse der du kan vinne den nye platen til kraftfulle Wolf, vi intervjuer album-aktuelle Insense, og vi spiller frisk og ny musikk fra Duff McKagans Loaded, Pentagram og norske Corsair.

Det er mye retro-feeling i hardrocken og metalen for tiden. Pyro elsker det, og gir deg fem grunner til hvorfor.

Heavy metal og hardrock har aldri vært veldig opptatt av å skjule sitt opphav. Vel dukker det stadig opp band og stilarter som fornyer sjangrene, men de legendariske bandene og opphavet skinner som oftest gjennom. Uten at noen legger skjul på sin inspirasjon. Og innen disse stilartene tar man jo også vare på de gamle bandene. Det er ikke uten grunn at Iron Maiden og Ozzy fremdeles er populære der ute. Selvsagt leverer de god musikk fremdeles, men innen hardrock og metal liker vi å være trofaste mot de eldste i klassen. Og bra er det.

Men i det siste har det dukket opp stadig mer retro-fiksering innen forskjellige deler av hardrocken. Det kunne blitt vel mye og vel bakstreversk, men faktum er at vi i Pyro elsker det. Kanskje fordi retrofiseringen skjer på så mange fronter samtidig. Eller kanskje vi bare er så gammel at retro lyder som deilig musikk i våre utbrente ører?

Uansett gir vi deg fem grunner til at Pyro elsker det hele:

1. The Sword og Sahg. Årets beste plate kan fort komme fra Austin, Texas. The Warp Riders er en reise i riffets historie, og The Sword har på sin tredje plate virkelig funnet elven av gull. Black Sabbath lurer i bakgrunnen. Det samme gjør alle stoner-bandene fra 90-tallet. Men hvorfor bry seg om slikt nå riffene brenner seg inn i trommehinnen og får deg til å føle deg levende? Norske Sahg stiller i samme kategori og begeistrer like mye med sine tre album. Vintage ny heavyrock.

2. New Wave Of Traditional Heavy Metal. De første platene til Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest (ok, ikke akkurat de aller første til Priest da…) har gitt inspirasjon til nye band som lager heavy metal som låter som dum-dum-kuler mot pannen. Enforcer g Wolf fra Sverige, Cauldron og 3 Inches Of Blood fra Canada og White Wizzard fra USA gir oss håp. Deilig håp.

3. Ny-thrashen. Metallica, Megadeth, Testament, Exodus, Slayer og Anthrax perfeksjonerte thrashen på 80-tallet, men bølgen med nye og unge band som velter riff og aggresjon over deg i 2010 gjør at gamle menn som oss tenker at verden ikke er et forferdelig sted likevel. Både i England og i USA finner du fantastiske nye band som gjør thrash slik den ble gjort for lenge siden, men med en moderne innstilling. Evile, Municipal Waste, Bonded By Blood… Listen er lang og god. Føl deg frem.

4. Proggifisert metal. Big Elf gjør det. Enslaved gjør det. Opeth gjør det, og Mastodon likeså. De låner hist og pist fra progens og metalens lange og ærerike historie, og lager ny musikk som er like strålende som den er forfriskende. Det låter kanskje ikke retro, men å få prog til å bli et positivt ladet ord igjen sier sitt.

5. Airbourne. For et band. For et live-show. Vel er disse australske herrene kliss lik AC/DC (rent musikalsk, that is…), men fanden heller. Det er umulig å ikke la seg rive med. Full pedal. Full pupp. Full suksess. Et av verdens ypperste liveband akkurat nå. Kun brygget på den deilige mikstur av pågangsmot, årgangsrock og jovial ekthet. Et band for festen og et band for morgenen derpå.

Fantastiske Wolf gir deg levende bilder og deilig heavy.

Våre svenske favoritter i Wolf har laget en ny video fra den strålende platen Ravenous. Hail Caesar!

2009. Et deilig år.

Den harde delen av musikken lever i beste velgående. Det er helt sikkert. I år kom det masse bra fra både norske, utenlandske, gamle og nye rockere. Og her er våre favoritter. Og for å få et rundt tall (10 altså), så måtte vi legge vekk strålende utgivelser fra band som Slayer, Immortal, El Caco og en haug med andre flotte artister. Sånn er livet….

Årets favoritter fra Pyro. I en ikke nummerert rekkefølge.

Wolf-Ravenous

Svensk arbeiderklasse-hardrock, som de selv liker å betegne seg som. Og vi elsker det. Så ektefølt som metal kan bli i 2009. Arven etter Judas Priest og Iron Maiden lever videre, og arven lever svært godt.

Mastodon-Crack The Skye

Et episk mesterverk i krysningen mellom deilig metal og prog som ikke er så innviklet at vi ikke skjønner noe av det. Mastodon holder kvaliteten oppe på det høyeste nivå nok en gang.

Kiss-Sonic Boom/Ace Frehley-Anomaly

Kiss comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Ace comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Og det faktum at platene kom nesten samtidig var nesten for mye av det gode. Klassisk rock fra bunnen av kisten.

Gallows-Grey Britain

Den skitne og ville lyden av et England på vei utfor stupet. Er det punk? Er det hardcore? Er det metal? Hvem bryr seg? Det låter som murstein som blir slått mot tinningen din.

Heaven & Hell-The Devil You Know

Black Sabbath frontet av Ronnie James Dio var enormt bra. Og det er det fremdeles. God gammeldags heavy metal for hele familien.

The Cumshots-A Life Less Necessary

Eneste norske på listen, selv om det norske rockeåret har vært bra. Negativitet satt i system med Kristopher Schau som blodig frontfigur. Og et album som viser at bandet virkelig har utviklet seg i riktig retning. Rent musikalsk. På det personlige plan tør vi ikke å spå noe som helst…

Lynyrd Skynyrd-God & Guns

Det totale comeback. Og årets største overraskelse. Sørstatsrock på sitt aller beste. Og tekstmessig legger Lynyrd Skynyrd som vanlig ikke noe mellom. Veldig, veldig vakkert.

Lamb Of God-Wrath

Et litt oversett album av både kritikere og publikum i år. Det skjønner vi ingenting av. Lamb Of God er minst like gode som før. Metalcore på aller høyeste nivå.

Rancid-Let The Dominoes Fall

Pønk-gudfedre viser alle hvordan skikkelig musikk skal lages. Tatoverte bråkmakere som er enda mer tatovert og enda sintere enn før. Skikkelig.

Megadeth-Endgame

Dave Mustaine. For en type. Still bitter after all these years. Og så lenge bitterheten gir resultater som dette, så kan han være bitter som en gammel sitron. Magisk thrash.

Johannes Axeman (til venstre) fra Wolf plukket favoritter, og vi intervjuet både El Bronx og The Bronx. Sjekk spillelisten her.

Annihilator-Alison Hell

W.A.S.P.-Promised Land

Doomriders-Bloodsuckers

Rammstein-Rammlied

Dio-Killing The Dragon

Big Elf-Hydra

The Cumshots-Nonversation

Shadows Fall-King Nothing

The Bronx-Digital Leash

Armored Saint-Stricken By Fate

Bullets & Octane-Gravestone Love

Wolf-Curse You Salem

Black Sabbath-Disturbing The Priest

Slayer-Postmortem

Mercyful Fate-Gypsy

Celtic Frost-Procreation Of The Wicked

Grand Magus-Iron Will

Judas Priest-Jawbreaker

Tad Morose-No Mercy

Wolf-Voodoo

Typen til høyre vil gi deg en leksjon i kjærlighet for metal i kveld.

Johannes Axeman er gitarist i det fabelaktige svenske heavy metal-orkesteret Wolf, som med sin plate Ravenous i år virkelig har spilt seg inn i våre hjerter. Wolf gjør heavy metal som om 90-tallet aldri kom, og gjorde en høyst livlig konsert på årets Hole In The Sky. Vi hanket da inn Johannes til å plukke sine favoritt-låter gjennom rockehistorien, og vi fikk fantastisk musikk og et bankende heavy-hjerte i retur. Vi lover at det blir vakkert i kveld.

Vi lader som vanlig opp alle sylindrene allerede fra klokken 21, og i kveld kan vi lokke med muligheten til å stikke av med den nyeste Rammstein-platen. Vi deler nemlig ut en del eksemplarer av den. Og så kan du også høre intervju med både The Bronx og El Bronx. Samme band, men to forskjellige musikkstiler. Finn ut av det i kveld.

Bjarte fra Radioresepsjonen var entusiastisk gjest da vi kjørte prog-spesial og litt til.

Her er hele sendingen skrevet med bokstaver:

Judas Priest-Burnin’ Up

Mongo Ninja-Gonna Get Drunk

Katatonia-Liberation

Slayer-Hate Worldwide

TNT-Downhill Racer

Alice In Chains-Lesson Learned

Baroness-A Horse Called Golgatha

Raised Fist-Friends And Traitors

Wolf-Speed On

Motorpsycho-The Nerve Tattoo

AC4-I Can Do It

Romeo Must Die-Who Died And Made You God

Yes-Long Distance Runaround

Genesis-I Know What I Like

Marillion-Market Square Heroes

Rush-Tom Sawyer

King Crimson-21st Century Schizoid Man

ELP-Karn Evil 9, First Impression Part 2

Porcupine Tree-The Incident

Bjarte Tjøstheim i velkjent prog-positur. Og mer prog blir det i kveld.

Pyro har endelig krøpet til korset. Eller egentlig har Asbjørn mast så mye at jeg har gitt etter. Og dermed blir det prog-spesial på Pyro. En hel time med progressiv rock der altså. Bjarte Tjøstheim fra Radioresepsjonen er fan av sjangeren, og stiller som entusiast. Vi kan vel love en del galskap rent musikalsk.

Vi lader opp til galskapen med å gi deg et intervju med et av de aller flotteste nye bandene, nemlig svenske Wolf. Og jaggu kan du ikke vinne den helt nye Slayer-platen også. Og så blir det som vanlig masse ny og hard musikk. Vi kan namedroppe band som Baroness, Katatonia og det nye prosjektet til Dennis Lyxzen som spilte i Refused.

Svenske Wolf har spilt seg rett inn i hjertene våre med sin nye plate Ravenous. Her har du videoen til Speed On.

Årets oppdagelse for Pyro er svenske Wolf. I går spilte de på Hole In The Sky i Bergen. Det ble litt av en opplevelse.

For en vakker dag Pyro hadde i går. Først var redaksjonen samlet på NRK Hordaland i Bergen, og brukte ettermiddagen på å gjøre flotte intervjuer og spesialsendinger med Demonaz fra Immortal, tre glade karer fra the almighty Kvelertak, og Johannes Axeman fra hårdrockskungorna i Wolf.

Så bar det ned på Garage for å se/høre dag 2 av Hole In The Sky. Årets program mangler en real headliner eller to (i hvert fall fra vårt ståsted), men alle foreløpige innvendinger ble feid unna av en brutalt god Wolf-konsert.

Etter vi hadde hørt noen sanger av Portrait (stikkord: Mercyful Fate) var det altså duket for Wolf live and direct på Garage i Bergen. VI i Pyro oppdaget disse deilige svenskene for alvor med årets Ravenous, et album så sprengfullt av digg metal at det nesten er for godt til å være sant. Først hørte vi litt nysgjerrig på platen, før den sakte, men sikkert vokste til å bli en av årets plater.

Så da Johannes Axeman & co går på scenen og drar i gang åpningssporet Speed On fra Ravenous, er hele redaksjonen fornøyd. Meget fornøyd. Bandet låter tight som en gordisk knute, lyden er fet, og kvartetten drar ut den ene lekre ridderrytmen etter den andre. Wolf har kanskje ikke oppfunnet kruttet (hvem gjorde egentlig det? Må sjekke), men de er fryktelig flinke til å få ting til å eksplodere.

Publikum, som virket å være noe avmålte – eller kanskje mest nysgjerrige – på Wolf, løsner fort opp, og det blir etter hvert både allsang, klem og kos. Høydepunktet var nok Hail Caesar, Curse You Salem og Voodoo (allsang!) fra Ravenous, samt tittelsporet fra Evil Star.

Posering, headbanging, twin-gitarer, lekker koring, og ikke minst episk metalvokal fra Niklas Stålvind (heter han virkelig det, enda mer episk!) gjør dette til en klokkeklar terningkast 6 i Pyro-boken. Det er notert, og t-skjorten er innkjøpt.

Etter Wolf kom crewet på scenen for å forberede Negura Bunget-konserten, med seg hadde de store pauker og en didgeridoo. Da sa vi didgeridont, og gikk hjem for å spare krefter til flere harde dager i Vestlandets hovedstad.

I dag er det duket for Nifelheim og en saftig overraskelse på Garage. Pyro er på plass, og gir rapport i morgen. Stay true!

PS: i følge Wikipedia var det kineserne som oppfant kruttet på 800-tallet, mens i Europa er det munken Berthold Schwarz som får æren for å bokstavelig talt ha oppfunnet kruttet.

Deilig video til Voodoo:

Er du enig? Er du uenig? Hva mangler? Del dine meninger og vær med i trekningen om forundringspakke.

I kveldens sending tok vi for oss 11 av de platene vi mener er sterkest så langt i år. Helt ferske ting som Killswitch Engage, Dream Theater, Clutch og Billy Talent kom ikke med av den enkle grunn at vi ikke har hørt nok på platene ennå. Disse kommer nok sterkere tilbake når hele 2009 skal summeres opp til nyttår. Band som Kylesa og Jaqueline var de som nesten kom med, men som av plassmangel i sendingen ble ofret.

Men hva med deg der ute? Er du enig i vårt lille utvalg? Er det plater som mangler her som definitivt burde vært med? Har 2009 vært et bra eller dårlig år for rocken så langt? Post gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet i løpet av sommeren. En pen liten pakke med premier kan komme din vei om du deler dine meninger med resten av oss.

Pyros utvalgte album i helt vilkårlig rekkefølge (plateselskap i parantes):

Architects-Hollow Crown (Century Media)

Asbjørn: Som om engelsk hardcore skulle blitt spilt av Meshuggahs sønner.  Deilig kaotisk, men streng hardcore fra unge briter. Det er en skandale at jeg gikk glipp av dette bandet på Hove, men satser på at de dukker opp igjen i Norge til høsten.

Mastodon-Crack The Skye (Reprise/Warner)

Asbjørn: Mastodon altså. For en herlig gjeng. Hva er det denne Atlanta-kvartetten ikke får til? Crack The Skye er episk, progressiv metal som treffer både mellomgulvet og knollen. Favorittlåten ”Oblivion” sender Mastodon opp med Tool i klassen for pioneerband.

Rancid-Let The Dominoes Fall (Hellcat)

Totto: Tim Armstrongs bande er tilbake etter en meget drøy pause. Men etter stillhet kommer helt tydelig pur kvalitet. Rancid serverer pop-punk-perler på en snor, og leverer sommerens fest-plate. Rett på døren.

The Devil Wears Prada-With Roots Above And Branches Below (Ferret)

Asbjørn: Hvordan kan man ikke like et band som kaller en låt Assistant To The Regional Manager? Dette seneste albumet til Devil Wears Prada skiller seg lite fra den velprøvde metalcoreformelen som har etablert seg de siste årene, men de fyller rammeverket med kanonlåter.

Thin Lizzy-Still Dangerous (VH1)

Totto: Slett ikke et nytt opptak, men konserten fra Philadelphia i 1977 har ikke blitt gitt ut før nå. Og da må platen med på denne oversikten. For Thin Lizzy live er bedre enn lammekoteletter på glødende kull. Men aller best i kombinasjon med nevnte koteletter. Selvsagt.

Gallows-Grey Britain (Warner)

Asbjørn: Årets album, uten tvil. Gallows har laget en grumsete fortelling om tilstanden i det gustne britiske riket. Her kan du lese min gjennomgang av platen tidligere i år.
http://www.nrk.no/pyro/gallows-%E2%80%93-grey-britain-lat-for-lat/

El Caco-Heat (Black Balloon)

Totto: Første norske band på listen. Men ikke det siste. El Caco kom tilbake med ny trommis og enda mer krutt en tidligere. Et band som bare blir bedre med årene, og som tidlig i år ga ut sitt til nå beste album. Ærlig og knallgod rock. Et must. Vi bøyer oss i støv.

Wolf-Ravenous (Century Media)

Totto: “Ekte” heavy metal er på full fart tilbake. Om stilen noen gang har vært vekke. Men det er hvertfall en rekke nye band som gjør klassisk metal på en fremragende måte for tiden. Vi har spilt mange av disse på Pyro. Grand Magus, Hysterica og Cauldron er et par eksempel. Men det aller beste er svenske Wolf. Total metal. Örebro-style. En favoritt.

Lamb Of God-Wrath (Roadrunner)

Asbjørn: Der Sacrament var groovy, litt glattprodusert metal for radio, er Wrath brutal, primitiv og rett-i-ansiktet. Jeg vet at en del er skuffet over denne platen, men her i huset vokser den fremdeles.

Årabrot-The Brother Seed (VME)

Totto: Kanskje en overraskelse, men Årabrot leverte et gigantisk album i februar. Produsert av ingen ringere enn Steve Albini ga Årabrot endelig ut en plate som kombinerte bandets ville støy med gode låter. En anbefaling til alle som er klar for en lydopplevelse. Et sterkt undervurdert band, og en meget bra plate.

Heaven & Hell-The Devil You Know (Roadrunner)

Totto: Black Sabbath under annet navn. Med selveste Ronnie James på vokal. Det måtte bli bra. Og det ble det. Enormt bra.