I dag ble det kjent at AC/DC går til toppen av salgslistene i imponerende 29 land med Black Ice. Pyro besøkte den amerikanske landsbygden for å få en forsmak på den kommende turneen.

Har du hørt om en amerikansk by som heter Wilkes-Barre? Nei, ikke vi heller. Men om man setter seg i en buss på Manhattan, New York, og kjører to og en halv time inn i Guds eget land, gjennom storslagne naturparkområder og ensomme småbyer i staten Pennsylvania, så kommer du plutselig til Wilkes-Barre. Population: 43.123.

Det ser egentlig ikke ut som en skikkelig by der bussen vår stopper, det er mer en tilfeldig samling av franchiserestauranter og kjøpesentre som ligger strødd langs veikanten. Det er den amerikanske bøgda i all sin prakt. Da bussen vår – det er 45 busser som kjører med konkurransevinnere og bransjefolk og slikt ut fra NYC – ankommer Wachovia Arena, innser vi at joda, vi skal på AC/DC. Det er det nemlig et gigantisk neonskilt som forteller oss.

Anledningen for denne litt spesielle konserten er en såkalt dress rehearsal – på norsk: generalprøve – for den kommende turneen til AC/DC. Bandet skal åpne turneen 28. oktober, men to dager før har de invitert litt forskjellig rusk og rask til å bivåne bandets siste gjennomgang og finjustering av showet. 3.000 mennesker skal kose seg i en arena som noen dager senere skal fylles opp av 10.000. AC/DCs plateselskap Sony BMG stiller mannsterkt, konkurransevinnere fra Platekompaniet og Dagbladet.no er flydd over sammen med noen platebutikker, og Pyro har brukt opp alle sine hardt opptjente bonuspoeng til å fly over Atlanteren.

Siden det er halvannen time til konserten begynner, og arenaen ikke har begynt å slippe inn fans helt enda, rusler Ketil (DJ-kompis), Kim (Badlands-fan på heltid, jobber også i Sony BMG) og jeg i retning noe som ligner på silvilisasjon i det fjerne. En vennlig parkeringsvakt anbefaler ”a new sportsbar, it´s really cool” noen lyskryss unna, og etter et kvarters gåtur sitter vi i en bar. De har NFL på skjermen, Margaritas i glasset og Creedence på stereoanlegget. Vi sier som Homer Simpson: U! S! A!…U! S! A!…U! S! A! Man må elske dette landet.

P å vei tilbake til arenaen hilser vi høflig på to av byens politimenn, og rusler etter hvert inn i en klassisk amerikansk konsertarena. Vi snakker ishockeyarena som for anledningen er omgjort til rockesjappe, med massevis av småtjukke og smilende damer som selger øl, pizza, grove pølser og nachos med flytende cheddarost. (Til Oslo Spektrum: håper dere tar notater her.)

Jeg hadde på forhånd en bang anelse om at det skulle være kun sitteplasser i Wachovia Arena, slik det ofte er på amerikanske konserter, og mistanken slår til. Det føles rart å ha sitteplasser på rockekonsert, men det fungerer faktisk overraskende greit og praktisk. Kanskje jeg begynner å bli gammel.

Kim, Ketil og jeg har seter på litt forskjellige steder, men sniker oss inn på noen ledige stoler på en rad foran oss. Da ender vi opp helt inntil catwalken som stikker ut fra scenen og deler publikum, og vi har faktisk noen av de råeste setene i hele arenaen. Ved siden av oss sitter en gjeng godt voksne, tungt parfymerte kvinnemennesker som opplyser at de har fått billetter gjennom sin arbeidsgiver, telegiganten AT&T, og at de simpelthen elsker rock. Etter hvert innrømmer de at de nok er mest glade i Aerosmith (”Steven Tyler is just adorable!”), men måten de utover kvelden svinser på sine mum-jeans-svanser vitner om stor begeistring også for AC/DC.

Men nok om halvfulle middelaldrende amerikanske kvinner, mer om sprengkåte middelaldrende australske menn. Klokken 20.10 mørklegges arenaen, og vi hører lyden av et tog som begynner å tøffe. Det knirker fra scenen, og de to gigantiske skjermene viser en herlig animasjonsfilm av en djevelsk Angus Young som er bakbundet fange på et tog som løper løpsk. Den animerte Angus bryr seg ikke, han gliser og vrir seg selvsikkert, mens noen damer (store pupper, røde lepper, lange øyevipper, korte dongerishorts) drar og røsker i den store bremsespaken på toget. Til slutt knekker spaken tvers av, og det plommerunde håndtaket på bremsespaken kommer faretruende nære de åpne, rennende munnvikene til kvinnemenneskene. Sink The Pink! Angus klarer å komme seg fri fra tauet som holder han nede, og henger seg med en arm ut av toget med en ond latter, før de to skjermene sklir fra hverandre, og et gigantisk tog kommer dundrende ut på scenen. Pyroen spruter fra togskinnene, bombene smeller, og riffet til Rock N Roll Train sender publikum til himmels.

Bandet låter kompakt og fint, og det er tydelig at Rock N Roll Train er en etablert AC/DC-klassiker allerede en uke etter albumet kom i salg. Etter en sterk åpning, hvor Brian Johnson synger godkjent og Angus får finjustert gitaren, stikker Angus to fingre ut fra pannen, og det er rett på Hell Ain´t A Bad Place To Be. Back In Black følger på, og publikum synger med av full hals. Publikum reiste seg selvsagt fra sitteplassene med en gang AC/DC kom på scenen, og selv om det føles litt rart å ha sin egen stol helt framme ved scenen, er det solid stemning blant de noen tusen som omkranser scenen.

AC/DC drar gjennom den ene klassikeren etter den alle (Dirty Deeds, Hell´s Bells, You Shook Me All Night Long), men kveldens første fjelltopp er Thunderstruck. 1990-hiten får nytt liv av det fascinerende groovy rytmegitarspillet til Malcolm Young, og Johnson virker enda mer komfortabel med låter han selv har vært med og utforme. Malcolm Young (”en folkehelt”, som sidemann Ketil kaller ham) overbeviste for øvrig med herlig vokal på Dirty Deeds (det siste, ekstra grove refrenget), som visstnok også skal være det eneste han synger på AC/DC-plate noensinne.

Videre kommer tittelsporet fra Black Ice som en positiv overraskelse. Som sagt tidligere er det en personlig favoritt fra albumet, og det knivskarpe riffet kommer virkelig til sin rett i livesammenheng. Låten mangler kanskje et refreng, men riffet sender tankene tilbake til frekkheten som er Powerage, og det er en god atmosfære å bli henvist til.

På Whole Lotta Rosie blåses den velkjente horemammaen opp, men denne gangen får sekvensen en ekstra boost av at hun jukker seg udelikat og herlig oppå det dampende Rock N Roll-toget, og Angus er virkelig blitt varm i trøyen. På både Rosie og den påfølgende Let There Be Rock (et annet Topp 3-høydepunkt på konserten) går fingrene hans varme på den svarte Gibson SG-en, og selv om det er litt mye diskant (sikkert grunnet lite folk i en betongarena), er det så mye sjel i gitarspillet hans at man kunne skapt en ny, vakker menneskerase av svetten fra fingrene til den lille, store mannen.

Etter en monumental avslutning med Let There Be Rock, er bandet tilbake for å gjøre Highway To Hell og For Those About To Rock, og de obligatoriske kanonene rulles ut. Eksplosjonene dundrer vegg-i-mellom, men faktisk ikke like høyt som Spektrum i 2000. Kanskje de bokstavelig talt sparer på kruttet til turnéåpning?

En rask kikk på klokken viser at AC/DC kun har spilt i 80 minutter, så vi innser at bandet kun har spilt et utvalg fra den kommende turneen. Sannsynligvis har de kjørt gjennom låtene det er mest pyro, lys og innøvde greier på, siden de åpenbart prøvde ut litt tekniske detaljer under konserten. Vi la flere ganger merke til at bildene på storskjermen fikk sånne klassiske Apple-symboler på seg, så det var vel en eller annen tekniker som satt med Macbook-en og finpusset på de siste overgangene og detaljene.

På vei ut av arenaen legger Ketil merke til en setliste som henger bak ved mikseren, og jommen om vi ikke finner den komplette setlisten som AC/DC skal spille på turneen. (Spoiler alert!) Den ligger avbildet lenger nede i saken her. En kjapp analyse viser at det skal spilles fem låter fra Black Ice, tittelsporet fra Stiff Upper Lip kommer inn, og Angus skal helt sikkert strippe til The Jack. På den negative siden er det skandaløst nok ingen låter fra Powerage, noe som skuffer voldsomt etter Brian Johnson nylig sa i et intervju at han ville dra inn Gone Shootin og What’s Next To The Moon.

Utenfor er det mørkt og kaldt, men i den crispe, deilige høstnatten hører man spredte jubelrop fra AC/DC-fans som har sin livs opplevelse. Frode Nysveen, som satt på raden bak oss, fikk til og med håndhilst på Brian Johnson under konserten, og den tatoverte AC/DC-fanen har garantert hatt sin livs største AC/DC-opplevelse.

18. februar kommer AC/DC til Telenor Arena utenfor Oslo, og da er 2008/2009-utgaven av det legendariske rockebandet tungt innkjørt. Når de girer opp noen hakk fra det veldreide, underholdende showet vi så på landsbygden i Pennsylvania, så blir det tidenes arenakonsert på norsk jord.

Frode Nysveen lufter tattisen før AC/DC-konsert.

Wachovia Arena i Wilkes-Barre, Pennsylvania.

Pyro, Ketil og Kim varmer opp i bussen på vei inn i hjertet av USA.

Liten Angus, stor skjerm.

Brian Johnson er on a highway to hell.

Angus Young var i storform under generalprøven, mens broder Malcolm pumpet ut bunnsolid rytmegitar fra bakgrunnen av scenen.

Brian Johnson prater med fansen.

Her ser man akkurat litt kruttrøyk fra For Those About To Rock.

Raise your fist and yell!

Spoiler alert: AC/DC-setliste.

NSB Komfort blir ikke det samme etter Rock N Roll Train Extreme Luxury Comfort.

Frode Nysveen håndhilser på sin nye kompis Brian fra Newcastle.

Neida, konkurransevinner Sebastian er ikke negativ i bussen. Han bare etterligner Attila i Mayhem.

Gamle menn, deilig rock.

Kim Paulsen tenker på den første Badlands-platen, mens han lar den amerikansk landsbysolen kjøle seg på en flaske Heineken.

Et nær-Angus-øyeblikk. La det bli rock, sa han, og så ble det rock.