Litt usikker på denne ideen til David Coverdale om å spille inn Deep Purple-låter han sang på inn en gang til. Det låter selvsagt bra, men det er jo simpelthen umulig å toppe orginalene.

David Coverdale og hans Whitesnake gir snart ut albumet The Purple Album der de vel skal gjøre låter som Deep Purple gjorde da Coverdale var vokalist. Stormbringer høres helt ok ut i ny versjon.

Det er på tide med en ny gjennomgang av månedens utgivelser innen hardrock og metal.

Hver måned ser vi tilbake på hva som har kommet av utgivelser innen sjangrene vi dekker i Pyro, og i april dukket det opp album fra band som Ghost, Volbeat, StoneSour, Terror, Cathedral, Whitesnake og Orchid, samt en haug med norske utgivelser. Les og lytt til alt sammen her.

Volbeat – Outlaw Gentlemen And Shady Ladies

Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til Volbeats blanding av rockabilly, metal og Hetfield-vokal, men det er umulig å ikke være imponert over måten de har vunnet over folk på her i Norge. Siste album Outlaw Gentlemen & Shady Ladies virker også hakket bedre enn mange av Volbeats tidligere utgivelser, og King Diamonds gjesteopptreden på Room 24 er verdt minst ti lytt. Snop for fansen, en mulig inngangsport til Volbeat for resten. En av de fineste videoene jeg har sett på lang tid er laget til låten Cape Of Our Hero som du bør se under.

Terror – Live By The Code

På forrige plate fortalte L.A.-crewet Terror oss at de er Keepers of the Faith, og nå sier de klart fra at de Live by the Code. For her er koden street core, bandannas, moshpit og klar-ferdig-gå. Metal møter hardcore i superhissig, pit-vennlig påkledning. Favorittlåter? Tittelsporet, Shot of Reality og Hard Lessons. For fans av Hatebreed og Madball og Suicidal Tendencies. The Most High har fått fin hardcore-hyllende video som du kan se under.

Ghost – Infestissumam

Denne platen er den ekte Melodifestivalen, for her får man lyst å synge med på allsangvennlige refrenger som “Come together, for Lucifer’s son!” og “Hail Satan! Archangelo! Hail Satan! Welcome year zero”. Ghosts andreplate er retrorock med to føtter tungt plantet i 70-tallet, med Blue Öyster Cült og Abba (!) som naturlige referanser. Noen synes det er soft, jeg synes det er magisk, fengende, ekte, mørkt og deilig. Husk å sjekke den lekre vinyen, som vi skrev om på bloggen her om dagen. Secular Haze fra albumet i videoformat under.

Stone Sour – House Of Gold And Bones Part 2

Corey Taylor er en melodiøs metalvokalist av de helt sjeldne, og på House of Gold & Bones nummer 2 gjør han alt han kan for å vise frem den myke siden av fløyelsstemmen sin. Av og til blir det litt for forutsigbart med myk start til heavy vers eller refreng, men låter som ’82, Peckinpah og ZZ Top-pastisjen Black John er fremtidige konsertklassikere. Do Me A Favor har fått video som du ser under.

Cables – Beat Sweat Heat

Oslobandet Cables har gjenoppstått med noen nye medlemmer, og selv om de var ganske gode fra før hever de sin egen standard mange hakk med andreplaten. Alt er bedre og alt er tøffere. Så tøft er det at Cables plutselig er et av de desidert kuleste bandene her til lands. Gode låter, perfekt vokal, gedigen punkrock. Jeg elsker alt med Cables, og skrev en sak om det for P3.no/musikk nylig. Sjekk disse snarest. Gjerne gjennom videoen til You Said It Was Me.

Shining – One One One

Fra jazz til jazzmetal til rein og skjær metal med bittelitt saksofon her og der. Shining seiler opp som en vaskekte Pyro-favoritt med One One One. Fra åpningssporet I Won’t Forget, som både Rob Zombie og Trent Reznor ville solgt en av farmene sine for å ha skrevet via konsertanthemet Blackjazz Rebels til den superhissige abvslutningen med Paint The Sky Black, er dette en nær perfekt utblåsning av moderne industrimetal, produsert så lekkert at man får lyst å bli en maskin og danse robotdansen til The One Inside. I Won’t Forget har fått video og greier.

Cathedral – The Last Spire

Så var det over. The Last Spire er avskjedsalbumet til Cathedral. Et band som har bidratt til mye fin doom gjennom årene, men som aldri ble veldig store kommersielt. Dermed er det litt vemodig å høre et nytt album for siste gang, men samtidig høres Cathedral ganske slitne ut på The Last Spire, så da er det gjerne like greit at dette er enden på de lange visene. En del av låtene fungerer bra, mens andre blir for lange og for pregløse. Som vanlig med Cathedral altså. Siste video fra Cathedral noensinne kan du se under.

Haraball – Sleep Tall

Denne er litt kinkig, for egentlig liker jeg det Haraball holder på med. På Sleep Tall følger de opp sine ep-er, og serverer knallhard punk med krydder fra hardcore. I små doser, som på en ep eller en kaotisk konsert, fungerer Haraball meget godt. Litt verre er det på en hel plate, der de også har presset inn alle åtte låter fra ep-ene som bonus-spor. Da ender de opp med 23 korte låter på rundt 40 minutter. Det blir for mye selv for en som liker bandet. Låtene farer forbi uten å sette seg. Oppsummert: bra band, gode låter, mange låter, utmattende. Sjekk isbadevideo under.

Orchid – Mouths Of Madness

Jeg oppdaget Orchid fra San Francisco på bandets forrige album (og debut) Capricorn. Bandet føyet seg fint inn i den store retrobølgen med hang til Sabbath-gitarer og lune nikk med hodet. Oppfølgeren er også fin, men kommer kanskje på et tidspunkt der litt av piffen har gått ut av bølgen. Muligen er også låtene pittelitt svakere denne gang. Jeg klarer hvertfall ikke helt å bli like fascinert som forrige gang, selv om jeg virkelig har forsøkt. Wizard Of War hører du her.

Off With Their Heads – Home

En av platene jeg har spilt flest ganger den siste måneden er Off With Their Heads fra Minneapolis som faktisk har holdt på siden 2002 uten at jeg har fått med meg deres fine blanding av punk og rock. En fin miks av Gaslight Anthem og The Loved Ones, om det sier noen noe. Allsang og god stemning. Kanongod plate for alle som liker punken sin melodiøs og rockete. Sjekk om du liker greiene ved å se videoen til Start Walking under.

Aeternus – …And The Seventh His Soul Detesteth

Jeg har registrert at comebacket til Aeternus har fått noen solide anmeldelser i norsk metalmedia, og det av folk som har mye mer peiling på dødsmetal og ekstrem-metal enn meg. Tungt, kjapt og brutalt er det uansett når Aeternus drar oss gjennom et konseptalbum om de syv dødssyndene. I tillegg til det sedvanlige angrepet på sansene lar også Aeternus deg puste litt med lekre instrumentale sidesprang i låtene. Voldsomt og bra.

Among Gods – Among Gods

Among Gods er et nytt norsk band fra Bergen som inneholder medlemmer fra doom-flinkisene i Syrach, og Among Gods er ikke så fryktelig langt vekke fra nettopp Syrach stilmessig. Seig metal og tunge toner kan altså forventes. Begge deler utført til ståkarakter. Debuten Among Gods kom digitalt i fjor, og er nå ute på vinyl. Among Gods kan sjekkes videre via Urørt, og så kan du høre låten Martyr under.

AMONG GODS – Martyr

Gama Bomb – The Terror Tapes

Gama Bomb er som de fleste andre nye thrashband som høres ut som gamle thrashband. De har en herlig ungdommelig iver, de har morsomme tekster, og de ligner på speedmetal-gjengen fra USA på 80-tallet (og litt på Municipal Waste). Det som gjør Gama Bomb annerledes er at de er fra Nord-Irland som ikke akkurat er kjent for sine mange thrashband. The Terror Tapes er akkurat det du forventer om du har lyttet til Gama Bomb tidligere. Øs pøs thrash og låter med titler som Backwards Bible, Beverly Hills Robocop og Smoke The Blow With Willem Defoe. Moro hele veien. Den herlige videoen til Terroscope ser du under.

Toxic Holocaust – From The Ashes Of Nuclear Destruction

Joel Grind og hans Toxic Holocaust fikk seg noen nye norske venner da de spilte support for Kvelertak rundt i Norge for noen år siden, og nå samler de en rekke låter fra split-singler og annet knask på samleren From The Ashes Of Nuclear Destruction. For fans av Toxic Holocausts litt skitne thrash er det mye å hente her, selv om det nok blir vel mye med 22 korte thrashlåter av blandet kvalitet for alle andre. Agony Of The Damned under.

Whitesnake – Made In Japan (live)

Jeg har vanskelig for å si noe negativt om Whitesnake. Nå har de siste platene derfra vært ganske bra, og live klarer Sir Coverdale seg fremdeles sånn passe bra, men stemmen er ikke den samme som for tjuefem år siden. Dette er et helt streit livealbum for fansen, og inneholder både gamle og nye favoritter, men blir aldri en viktig utgivelse i Whitesnake-katalogen. Fool For Your Loving fra dvd-versjonen ser du under.

Sodom – Epitome Of Torture

De gode og gamle tyskerthrasherne kverner stadig ut ny musikk, og det er intet mindre enn gledelig. Jeg vet hva jeg får, og jeg liker det de leverer. Sodom lager standard thrash med litt slayersk inspirasjon her og der, og låter som My Final Bullett og S.O.D.O.M. åpner platen med et brak. Utover blir muligens låtene litt like, og du vet at sangtittelen ender opp i refrenget, men det er vanskelig å ikke like karer som Sodom. Jeg vil påstå nesten umulig. Om du har et hjerte for ze metal da.

Purson – The Circle And The Blue Door

Purson er blant de mest omtalte bandene innen den nye bølgen av psykedelisk rock som er i ferd med å få fotfeste, og Purson gjør definitivt sine saker bra. Mitt problem er at det blir litt vel mykt og hippie-ish på mesteparten av debuten. Når Purson rocker på låter det strålende, når de kjører full Fairport Convention-stil blir det fort litt kjedelig på min stereo. Dermed ender bandet opp som helt halvveis for meg, men er du en av de som liker de roligste låtene på Led Zeppelin 4 best har du mye godt i vente. En av de mest rocka låtene heter Leaning On A Bear og har fått video.

Uncle Acid And The Deadbeats – Mind Control

Mer psykedelia fra England, og der Purson blir for myke for den jevne Pyro-leser bør Uncle Acid And The Deadbeats ha sjansen til å glede flere av dere. Ikke så ute som Hawkwind, ikke så myke som Pink Floyd, men rocka og fin og jevn over hele albumet. Definitivt retro, men også svært sjarmerende. Pluss i margen for noen svært gode riff også. Anbefales for den interesserte herre og kvinne der ute. Poison Apple hører du under.

Kal-El – Dark Moon Voyage

Kal-El er ikke bare Spermanns egentlige navn, det er også et ganske nytt band fra Rogaland som er satt sammen av folk fra Desspo, Six Eyes Lost og Theatre Of Tragedy. Musikken er definitivt inspirert av stonersjangeren, og de seige rockerne fungerer ganske så bra. Spesielt låten Spaceman rocker bra i ørene med sin supertunge Soundgarden-anno-Badmotorfinger-groove. Mest sannsynlig bedre live enn på denne første ep-en, men vel verdt en sjekk på Urørt.

(foto: Jenny Hols)

Judo Kick – Bye, Bye Planet Earth

Det er lett å høre hvor Judo Kick henter inspirasjonen sin fra. Gjenklangen etter Ramones, The Queers og tusen andre pop-punkband ligger tjukt utenpå og inni Bye, Bye Planet Earth. Ikke noe galt i det. Dette er andre album fra Hønefoss-trioen, og til tider produserer Judo Kick sjarmerende og melodiøs punk, men som album og band skorter det på de helt store låtene. Mye å gå på, men skryt for å lage musikk i en sjanger som få andre gjør bra ting i her til lands. Hør mer av Judo Kick via Urørt.

Whitesnake slipper live-dvden Made In Japan i slutten av april, og slapp nylig denne lille teaseren i form av den legendariske låten Fool For Your Loving. Vel har ikke David Coverdale helt den samme stemmen som i gamle dager, men han er fremdeles David Coverdale. Eller Loverdale, som jeg liker å si. Loverdale. Loverdale.

Deep Purples fantastiske orgel-magiker døde i dag. En av rockehistoriens største er borte.

Jon Lord døde i dag etter lengre tids kreft-sykdom, og nok en av de aller største har forlatt denne verden. Jon Lord var en av orginalmedlemmene i Deep Purple, og hans nydelige orgel-lyd har satt enorme spor etter seg i rocken. I tillegg til å fargelegge Deep Purples låter med sine velvalgte lyder var også Lord med på å skrive mange av bandets aller mest kjente sanger. Jon Lord var også en del av Whitesnake i det bandets begynnelse, men trakk seg de siste årene av sitt liv ut av rocken. Jon Lord døde i dag etter flere måneders kreft-sykdom. For oss vil han alltid være en soldier of fortune. Hvil i fred, legende.

Ben fra Black Stone Cherry var hovedgjest, og vi peiset på med følgende innhold.

Van Halen-Dance The Night Away

Motorfinger-Fuel

Jane’s Addiction-End To The Lies

Steel Panther-Supersonic Sex Machine

Ghost-Con Clavi Con Dio

Mastodon-Black Tongue

TRC – The End

Okular-Flowers Uncared For

Metallica-The Struggle Within

Doug Aldrich intervju

Whitesnake-Love Will Set You Free

Motörhead-Born To Raise Hell

Jimbo Jones-14F13

Saviours-The Eye Obscene

Black Stone Cherry-time:

Black Stone Cherry-Like I Roll

Aerosmith-Sweet Emotion

Lynyrd Skynyrd-Saturday Night Special

ZZ Top-La Grange

Black Sabbath-Paranoid

Led Zeppelin-Misty Mountain Hop

Mountain-Mississippi Queen

Allman Brothers-Whipping Post

Deep Purple-Highway Star

Herren med den flotte Lynyrd Skynyrd-skjorten er kveldens hovedgjest.

Herrens navn er Ben Wells, og han hamrer fingrene sine over gitaren sin i Pyro-favorittene i Black Stone Cherry. Bandet som tar sørstatsrocken inn i den moderne verden og rett ut på radioen din. Black Stone Cherry har gitt ut tre fine plater så langt, og nylig spilte de i Norge sammen med Alter Bridge. Da fikk vi Ben til å plukke sine favorittlåter, og naturlig nok blir det en hel del klassisk rock i kveldens sistetime. God stemning.

Vi skal også i kveldens sending gi deg mulighet til å vinne den svært morsomme, og også svært gode, nye platen til Steel Panther, vi skal intervjue selveste Doug Aldrich fra Whitesnake, og vi skal spille helt ny musikk fra gentlemen som TRC, Saviours og norske Jimbo Jones.

I det herrens år 1990 var den myke tungrocken på sitt beste, og Whitesnake var (selvsagt) headliner på datidens største heavy-festival “Donington Monsters of Rock”. Alle oss som ikke var tilstede kan nå oppleve showet på dvd. En helaften med David Coverdale sier man simpelthen ikke nei til.

David Coverdale kan bli din. Rent musikalsk.

David Coverdale og hans Whitesnake gir seg aldri. De er så fulle av kjærlighet og potens at de bare må få det ut i musikken sin. Whitesnakes nye plate heter Forevermore, og inneholder akkurat det du tror at den skal inneholde. Hard rock, myk rock, kåt rock. Vi ga vekk en liten bunke av den nye platen til noen av dere som fortalte oss hvem som har det aller finste håret i hardrocken. David Coverdale himself fikk selvsagt mange stemmer, og det fikk også Nikki Sixx, Dee Snider og Robert Plant også.

Disse får hjem Forevermore straks:

Ole Anders Berget, Stian Berland Kjølsvik, Fredrik Jonsbråten.

Metal-legender på radioen i kveld.

Entombed er definitivt et av de mest legendariske bandene innen metalen fra Skandinavia. I år etter år har de kvernet ut kvalitet, og samtidig inspirert et lass av unge band på veien. I kveld kan du høre både den gamle og den nye garde i Entombed plukke favorittlåter. Alex har nemlig vært med i Entombed en god stund, mens Victor (som også spiller i Totalt Jävla Mörker) er en nykommer. Sammen gir de deg en time med knallhard musikk i kveld. Vi skal også intervjue det norske bandet Blood Command, som gang på gang overbeviser både live og på plate. Ny ep ute akkurat nå. Og så blir det Whitesnake-konkurranse, og helt nye låter fra Primordial, Wolf og Sarke. Pøs på!

I snart 35 år har en reptil ålt seg rundt i hardrockens siv. Den har frest og angrepet og kveilet seg rundt millioner av godtroende og uskyldige mennesker. Kvitsnoken er atter tilbake.

Har du først blitt bitt av The Snake, blir du merket for livet. Kroppens immunforsvar svekkes. Man blir ør og svimmel. Hjertet banker ukontrollert. Pusten blir tung og dyp. Man blir et lett offer for det motsatte kjønn, og den usynlige kraften som kalles kjærlighet kan ta bolig i kroppen din og rive den i stykker. Det finnes ingen motgift.

Derimot finnes en det mann, en halvgud, som i perioder kan holde Slangen i sine tøyler. Hans navn er David Coverdale. Kong David. Keiseren av kåthet. Fyrsten av følelser. Ridderen av rock. Hertugen av heavy. Nå har Coverdale på nytt sluppet slangen løs, i form av det nye albumet “Forevermore”. Her følger en låt-for-låt-gjennomgang skrevet av en stakkarslig mann som etter utallige slangebitt har mistet mye av sin kritiske sans.

Steal your heart away
Åpningslåten er en stampende, tung bluesrocker med velkjent riffing og innslag av munnspill. Coverdale synger fortsatt som den guden han er, med herlig rasp i røsten. En låt som hyller Whitesnakes tidlige plater, og som gir et hint om at David & Co nå velger å ta utgangspunkt i nettopp disse utgivelsene fremfor de mer melodiøse albumene “1987” og “Slip of the tounge”.

All out of luck
Fortsetter i samme gate som åpningslåten, men med et mer melodiøst og klassisk Whitesnake-refreng. Drivende og flott rock, men likevel en smule intetsigende.

Love will set you free
En av platens beste låter. Fet gitar-riffing med høy hoftevrikkfaktor (hva nå det egentlig betyr…). Herlig melodiøst, med et budskap bare DC kan komme med, og som jeg tar til meg som et råd av typen en far gir til sin sønn. En av platens beste gitarsoloer finnes også her.

Easier said than done
Albumets første ballade. En mid-tempo låt som inneholder det man kan forvente av en Whitesnake-sviske. Refrenget er også her nokså uten de store overaskelsene, men det er igjen noe med røsten til DC som gjør det hele så inderlig overbevisende.

Tell me how
Insisterende og herlig driv i riffingen. I refrenget spør Sir David om hvordan han kan vinne min kjærlighet. Det er et unødvendig spørsmål…

I need you (shine a light)
Ahhh! Hør åpningsriffet… Hør vers-riffet… Lar man seg ikke begeistre av dette, eier man ikke sjel. Og eier man ikke sjel, da har man et problem av emosjonelle dimensjoner. Tough luck, buddy. Refrenget syr det hele i sammen til en perfekt melodisk rocker av en låt.

One of these days
Akustisk safari i landet mellom Eagles og Smokie. Kan klare meg uten denne, men regner med at låten er tatt med på platen for en god grunn, og den grunnen respekterer jeg. Noens veier er som kjent uransaklige.

Love & treat me right
“Lord above – I’m a slave to love”.Hvem er vel ikke det? Nok en god rocker av den gode, klassiske sorten. Mer melodi og mindre blues. Ikke verdens mest nyskapende av lyriske vendinger (Come on, baby, take me home tonight. Come on, baby, make me feel allright”), men jaggu funker det. Nok en god gitarsolo også.

Dogs in the street
Coverdale har aldri vært redd for å bruke dyremetaforene, og nok en gang er det hunden som er bildet på hvordan han skal gå frem når elskoven skal gjennomføres. Up-tempo festrock som drar godt i (hunde)lenken og som nikker til det sene 80-tallet hva stil angår.

Fare thee well
Akustisk visesang-rock. Et låtmessig hvileskjær på platen. David synger at han er takknemlig for alt, og at han snart på dra hjem dit han hører hjemme. Håper ikke han mener alvor med denne teksten med det første.

Wipping boy blues
Tilbake i bluesmodus med et riff som ligner på flotte “wicked sensation” av Lynch Mob. Grei rocker, men mangler det store flotte refrenget.

My evil ways
Rockabilly-modus nå. Godt driv, men låten mangler også her et refreng som hever låten over gjennomsnittet.

Forevermore
Tittelkuttet har alltid ekstra forventning knyttet til seg. Disse innfris til gangs. Nydelig akustisk første halvdel. Så storslåtte refrenger og solopartier. En syv minutters mastodon av et episk rockeverk. Oppsummerer alt som er Whitesnake. Låten som får deg til å starte albumet på nytt igjen.

Oppsummering:
Whitesnake vil alltid være en av tidenes beste heavyrockband. David Coverdale definerer fortsatt hvordan god rock skal synges og fremføres. “Forevermore” er med å understreke dette, selv om albumet ikke når helt opp sammenlignet med utenomjordiske plater som “Slide it in” og “1987”. David Coverdale er fortsatt premissleverandør for hardrock av den gamle, enormt gode sorten.

Det er høytid i Pyro-redaksjonen i dag. Ikke bare har Mastodon sagt seg villig til å spille i Oslo og Bergen i sommer, men selveste Whitesnake – med en evigkåt David Coverdale bak mikrofonen – har sluppet ny låt/video. Whitesnake synger om at kjærligheten skal sette oss fri, noe vi ikke tviler på når det kommer ut av de vakre leppene til Sir David. Lytt, nyt.
PS: Det nye albumet, Forevermore, slippes 25. mars.

Ikke verdens tøffeste cover, men Forevermore pirrer oss selvsagt uansett. Whitesnake gjorde en solid jobb med sin forrige plate, og i mars skal denne dukke opp. 2011. Bring it on.

Whitesnake i Bergen. For sterkt. Du kunne vinne billett.

Mandag 25. mai skjer det noe som kommer til å bli for stort for Pyro-redaksjonen. Selveste Whitesnake skal spille på Arenum. Jeg klarer nesten ikke å tenke på det engang. Det blir for mye for meg…

To heldige Pyro-brukere får oppleve det hele gratis. Disse har nå fått en mail i innboksen, så det hjelper ikke å sende mailer til oss på denne konkurransen lenger. Åååååååå. Jeg gleder meg!

Som om ikke det var nok at Whitesnake skal spille flere konserter i Norge, så kommer også nyheten at Pyro-favorittene i Sahg skal varme opp publikum på bergenskonserten. Deilig!

Jakten på kjærligheten…

I ren eufori over at Whitesnake er på vei mot Norge i mai, har store deler av helgen gått med til å høre på gamle plater av dette fantastiske bandet. En av klassikerne som fikk seg en runde i spilleren var Lovehunter fra 1979. Et mesterverk av en plate. Med et cover som var relativt typisk for den litt mannsjåvinistiske hardrocken på 70- og 80-tallet. Til alt overmål var det en Pyronett-bruker som her om dagen etterlyste nettopp dette coveret i denne spalten.

Nakne kvinner figurerte ofte på albumcover som havnet hos små, kvisete og kåte heavy-rockere før i tiden. Som for eksempel oss i Pyro. Når det dreier seg om Whitesnake er det kanskje ikke så rart at det er nakenhet å spore på albumcoverne. David Coverdale er (eller muligens var) som kjent både sprengkåt og en kvinnebedårer. Og ca. 80% av låtene til bandet handler om dette med kroppslig samvære mellom mann og kvinne. Eller kanskje slange og kvinne…

Flott logo, en gigantisk slange (eller pitteliten kvinne), og et forvirrende navn på platen kan være gode stikkord. Det er høyst usikkert hva som foregår på tegningen, men kvinnen ser ut som hun trives. Slangen ser ut som slanger flest. Litt skummel. En viss usikkerhet brer seg også angående om det er slangen eller kvinnen som er kjærlighetsjegeren. The Lovehunter. Ikke vet jeg. Men en flott plate er det.

Lovehunter-coveret er laget av fantasy-tegneren Chris Achielleos, og kontroversene rundt albumet gjorde at artisten ikke laget cover på mange år etterpå. Det har også blitt spekulert i om en del av ideen til Lovehunter er tatt fra Jon Lords album Sarabande fra 1976. Jon Lord spilte nemlig i Whitesnake i Lovehunter-perioden. Visse likheter finnes definitivt, noe du kan se under.

Dette må være for godt til å være sant.

Whitesnake har på sine nettsider sluppet følgende datoer i Norge i mai:

02: Sandnes, Classic Rock Festival

22: Halden, Fredriksten Festning

23: Trondheim Rock Feast

25: Bergen, Arenum

Dette med Bergen var hvertfall nytt for oss. Jeg dåner her jeg sitter.