Thomas Felberg elsker rock. Takk for det. 10 spørsmål levert og besvart.

WE har en lang pause (som vi håper ikke blir permanent…), men i mellomtiden sysler vokalist Thomas Felberg med nok et strålende rockeorkester. Smoke Mohawk gir i disse dager ut sin nye plate Viva El Heavy Man, og vi smelte i vei de ti spørsmålene til alltid hyggelige Felberg.

1. Hvem er du og hva skjer?

Mitt navn er Thomas Felberg, og jeg synger i Smoke Mohawk som nå i oktober er aktuelle med vårt nye album “Viva El Heavy Man” ute på Ohyeah Records i Norge og Nois-O-Solution i Tyskland. Vi har også akkurat vært på tysklandsturne med svenske Imperial State Electric, og spiller sammen med Rival Sons i Oslo, Stavanger og Bergen nå i oktober. Rock er digg!

2. Den første platen du kjøpte?

Det var AC/DC “For Those About To Rock… We Salute You” som jeg kjøpte på vinyl i 1981 etter å ha spart ukelønn i 3 uker. Et sjelsettende øyeblikk…

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Garantert flere… Jeg liker å høre på mye forskjellig. Alt er estetikk og hvordan man lytter. “I can make you love any band”. Det er snakk om riktig stemning. Som Zappa sa det “Music is the best!”

4. Taco; lefse eller skjell?

Tror det må bli skjell. Liker knasingen.

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

Den jeg husker som den verste er en øst-tysk chili con carne jeg fikk i Jena sammen med WE i 2003. To timer før gig ble jeg dårligere og dårligere, ti minutter før jeg skulle på begynte jeg å kaste opp og måtte gjennomføre konserten spyende mellom låtene bak forsterkeren til gitarist i WE, Don Dons. Klarte femti minutter av dette, så rett på ramma og drite voldsomt, så ned igjen på scenen og tyve minutter ekstra. Sov godt den natten.

Den dårligste må være i Nottingham på samme turne med WE i 2003 der det engelske forbandet fikk penger til to poser pommes frites på deling, som de måtte kjøpe i fish&chips butikken ved siden puben vi spilte, mens WE (hovedbandet) fikk middag på puben vi var i. Harde tider for undergrunnsrock i England som dere skjønner…

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Må man velge?? Skal man velge mellom knekkebrød og brød? Cheddar eller Red Gloucester? “It´s like you´re wearing the wrong conditioner for your hair…”, for å sitere et annet band. Nei, jeg må ha begge deler! Black Maiden eller Iron Sabbath.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Uten å tenke for mye på det detter disse ned i hodet mitt i denne rekkefølgen.

Led Zeppelin: Dazed & Confused

David Crosby: Laughing

AC/DC: Rock´n´roll singer

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Jeg har personlig gått med alle tre ting på scenen. Men det er noe med spandex og lær som høyner bevisstheten som frontmann. Men dongeri kan også være kult. Mer en liten klubb det. For Smoke Mohawk er det en god miks av alle tre, både lær, spandex og dongeri på scenen. Igjen er det fint å mikse det opp litt. “Why trust one drug and not the other? That´s politics mate…”

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Det føles bra og er veldig energiutløsende. Slår annen terapi hvis man føler seg litt rar. Noe rockere gjerne gjør fra tidlig av. Det er også veldig sosialt og er noe man gjør sammen med andre. Det er bare å hoppe i det folkens! Som Pelle Parafin synger “Ett eneste rom hvor vi kan værra oss sjæl…”

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Smoke Mohawk spiller rock´n´roll med elementer av 70-talls hard rock, 60-talls psykedelia, NWOBHM, punk og 80- og 90-talls rock og metal. Sjekk ut Smokle Mohawk “Viva El Heavy Man”. Det er en musikalsk reise i rocktid og rockrom. Bli med og feire den originale “heavy-mannen”!

Smoke Mohawk er en gjeng med gode gamle gutter som du sikkert drar kjensel på. Men er det nye superbandet bra?

Ikke bry deg om den enormt idiotiske påkledningen på bildet. Smoke Mohawk er nemlig en gjeng med rockere som har gjort mangt en sjel svett og sliten fra klamme rockescener i Norge de siste tyve årene. For hva skal man si om denne line-upen?

Vokalist: Thomas Felberg (We)

Trommis: Danny Young (Gluecifer)

Gitarist: Rolf Yngve Uggen (Gluecifer, Lust O Rama, Astroburger)

Bassist: Raymond Jensen (My Midnight Creeps)

Man skal si takk og god dag….

Smoke Mohawk slipper sitt debutalbum The Dogs Are Turning Red 3. mai, og Pyro har allerede fått høre godsakene. Vel skjønner jeg ikke stort av tittelen på platen (er det noen som har fått røde hunder tro?), men det musikalske innholdet er langt mer lettfattelig. For Smoke Mohawk er som en blanding av We og Gluecifer. Rock med nok driv til å kjøre en lastebil over vidden, og rock med nok overraskelser til at det ikke blir en blek kopi-smørje av nevnte band. Smoke Mohawk er aller best når de peiser på med rockere, mens det flyter litt ut (naturlig nok) når jam-lysten blir for stor. Akkurat som i We egentlig. Definitivt en plate både fans av We, Gluecifer og kanskje også Big Bang vil kunne ha stor glede av. Og ikke minst kan jo dette bli en fornøyelse live. Så da har vi fått nok et superband i landet. Definitivt bedre enn The National Bank…

Sjekk ut musikken til Smoke Mohawk via bandets Myspace-side.

Pyro-redaksjonen er veldig glad i å prate om rock og hardrock og slikt, det er jo tross alt det eneste vi har holdt på med gjennom seks år med radioprogrammet vårt. Men det er enda mer moro når vi kan inkludere dere vakre lyttere.

Så derfor fant vi ut at vi skulle starte en liten debattserie. Først ut er ÅPNINGSLÅTER. Hva er deres favoritter gjennom rockehistoriene? Hvilke låter sparker i gang album på magisk vis, og setter en standard som resten av albumet bare må leve opp til?

Jeg satte opp et lite knippe av egne favorittlåter, men fant fort ut at det er en nesten umulig oppgave. Det er rett og slett for mange. Derfor bestemte jeg meg for å bare kjøre på, og ta de fem-seks første jeg kom på.

Da ble det seende slik ut:

Machine Head
Låt: Davidian
Album: Burn My Eyes
– Robb Flynn var ferdig i Vio-Lence, og ville gjøre noe nytt med sitt musikalske liv. Resultatet ble Davidian, som igjen ble blåkopien for hvordan all amerikansk metal ville høres ut 15 år senere. Når Flynn roper ”Let freedom ring with a shotgun blast!”, får man fremdeles lyst å gå ut i gatene og sette fyr på politibiler.

Deep Purple
Låt: Highway Star
Album: Machine Head
– En av de beste Deep Purple-låtene åpner en av de beste Deep Purple-platene. Det sier egentlig mer enn nok. Men for å gå litt i detaljer: Highway Star er den ultimate kjørelåt, med Ian Paice-tromming fra øverste hylle, Blackmores klassiskinspirerte solo, og Ian Gillan mer arrogant og overveldende noesinne. Måten han kommer inn med vokalen her, med et highpitched skrik, kan aldri overgås.

Kiss
Låt: Strutter
Album: Kiss
– Man kan si mye rart om Gene Simmons, men en ting kan ingen ta fra han eller resten av guttene i Kiss: De åpnet karrieren sin med en låt som står igjen som en av tidenes rockeklassikere. Nevn et band som kan matche Strutter som første låt på første plate?

Slayer
Låt: Angel Of Death
Album: Reign In Blood
– ”Auschwitz, the meaning of pain/the way that I want you to DIE”. Angel Of Death gir fremdeles gåsehud, gufne drømmer og en generell følelse av at noen har planer om å drepe deg.

Gallows
Låt: Kill The Rhythm
Album: Orchestra Of Wolves
– Første gang jeg hørte denne, skjønte jeg meg ikke helt på Gallows. Men så kjørte jeg Orchestra Of Wolves en, to og tre ganger i spilleren, studerte tekstene, og kom etter hvert fram til at det er et av tidenes debutalbum. Kill The Rhythm er fremdeles en av favorittene på albumet, og en låt som sier klart fra at Frank Carter & co har planer om å bruke resten av albumet på å knuse all motstand.

WE
Låt: Cosmic Biker Rock N Roll
Album: Smugglers
– Episk og svevende fra norsk rocks stolthet. Cosmic Biker RNR åpnet det vidunderlige og perfekte albumet Smugglers, og er fremdeles en killer i livesettet til WE. Aldri før har psykedelia, hardrock og sexy biker blues vært blandet sammen på samme måte.

Slik ble altså den listen…men nå er det deres tur! Har dere én låt, to kjappe, et halvt dusin eller hva det måtte være, så kjør på.

WE var (som vanlig) verdens beste band med en kort time av monstruøs retrorock og en umenneskelig sterk versjon av “Smugglers”. Coheed & Cambria begeistret Totto stort med sin skjøre emoprog, mens jeg synes de først leverte da de dro fram “Welcome Home” og de andre eposene mot slutten.

Men om Totto og jeg var litt uenig om Coheed & Cambria, ble det full skjærings da Avenged Sevenfold kom på scenen. Vi visste at M.Shadows og hans solbrillegjeng fra California var breiale folk, men makan har Sørlandet aldri sett makan til. I mine ører var “Critical Acclaim”, “Afterlife” og “Scream” herlig fengende popmetal levert av en flott tegneserieaktig Hollywood-gjeng, mens Totto tekstet meg og sa at “Gitaristene ligner på Everly Brothers, dette er uinspirert vås”. “Inspirert kunst”, svarte jeg, og lot meg rive med av balladeri i “Seize The Day” og briljerende gitaronani i “The Beast And The Harlot”. Da var sikkert Totto over alle hauger allerede.

Uanset, i dag er det Tottos dag med Flogging Molly og Bad Religion, skal se at pipen får en annen lyd da.

Her kan du forresten lese en lengre oppsummering av gårsdagen, og sjefen vår Håkon Moslet sin helt korrekte anmeldelse av konserten.

Veldig mye tyder på det. Pyro skal hvertfall nedover.

Det er rett og slett en voldsom line-up Norway Rock har klart å skrape sammen i år. Kvinesdal er stedet for sterk og potent musikk i starten av juli. 10.-13. juli braker det hele løs. Og jammen skal ikke Pyro prøve å skape den riktige stemningen med litt god gammeldags dj-ing i ølteltet fredagen og lørdagen under festivalen.

Og med Alice Cooper, Turboneger, Soilwork, Helloween, Hardcore Superstar, Motörhead, We, Volbeat, Audrey Horne og flere på programmet tyder alt på at dette blir en fantastisk helg. Pyro er klar. Er du klar?