(Vreid, foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Vi fikk besøk av Tommy Hjelm fra Insense og kranglet litt om metalens tilstand og vi intervjuet Jarle fra Vreid. Hele sendingen kan høres i reprise via Nrks radiospiller og så kan du se sendingen i sirlig innført skrift her.

Suicidal Tendencies – Join The Army
Rival Sons – Secret
KXM – Stars
Among Gods- V8
In Flames – Rusted Nail
Rundown – Threshold
Mastodon – Chimes At Midnight
Vreid-intervju
Vreid – The Reap
Kiss – A World Without Heroes
High Spirits – I Need Your Love
Opeth – Cust Of Eternity

Insense-time

Insense – Part 2: Undoers Arise
Decapitated – Homo sum
My Vitriol – Always Your Way
Dewin Townend Project – Numbered!
Meshuggah – I am colossus
Menace – I Won’t See the Sun
Cannibal Corpse – Scourge of Iron
Beaten To Death – Vulpes Vulpes…

Herren til høyre på bildet heter Tommy Hjelm, har klippet håret, spiller i Insense og er desillusjonert av metalens tilstand. Han kommer for å krangle i kveld.

Vi har nemlig bedt Tommy om å plukke litt relativt ny favorittmusikk (siden vi liker det nye Insense-albumet så godt), men det viser seg å være vanskelig siden herr Hjelm ikke liker noe som er laget på en hel del år. Vi tar krangelen og spillelisten hans i kveld. Dessuten intervjuer vi også sognametalens leder Jarle i Vreid og vi spiller nytt fra Mastodon, Opeth, Rival Sons og In Flames. Premiere på helt fersk låt fra norske Rundown får vi også tid til.

Vi skal lage spesial og trengte hjelp. Det fikk vi, og noen har vunnet fine Vreid-premier.

I forrige uke plukket den fenomenale vokalisten Jørn Lande sine favorittsangere i rocken. Vi ble så inspirert at vi fant ut av vi også må la dere lyttere kåre de aller beste vokalistene innen hardrocken og metalen. Derfor trengte vi stemmer fra folkedypet. Hvem er den aller beste vokalisten gjennom alle rocketider, lzm? Dere svarte i stort antall, og premiene til noen av deltakerne var workshirts eller signerte album. Vinnere ser du under, og spesialtimen om lytternes favorittvokalister kommer på Pyro veldig snart!

Kjersti Haugen, Lørenskog

Lars I. Wæhre, Hammerfest

Thomas Husby, Bergen

Daniel Lunde, Manger

Jan Pinslund, Heggedal

Norges beste heavyvokalist skal plukke sine favoritter for deg.

Jørn Lande har for lengst sunget seg inn i hjertet til Pyro via både Masterplan og sitt eget band Jorn, og siden Lande har den aller beste heavystemmen i landet er det bare rett og rimelig at han får plukke sine ti favorittvokalister hos oss i kveld. Vi kan love klassiske stemmer innen hardrock, heavy metal og saktens litt streit rock også. Blir stas.

Vi gir deg også muligheten til å vinne signerte album og workshirts av norske Vreid, vi intervjuer folket bak Trondheim Metal Fest som satser stort i år, og vi spiller nytt fra blant andre Bullet For My Valentine, Enforcer og Buckcherry. Velkommen til gards.

Vi spør, Vreid svarer.

Vreid slapp nylig sitt meget gode nye album Welcome Farewell som skal spilles masse på Pyro fremover, så da var det bare å sende i vei våre 10 spørsmål til trommis Jørn.

1. Hvem er du og hva skjer?

Jørn “Steingrim” Holen. Skjer? Vreid for alle penga. Promotering for ny plate Welcome Farewell!!

2. Låten eller artisten som dro deg etter håret inn i den tunge rocken?

Kiss – I Love it Loud

3. Ville du smakt på menneskekjøtt om du fikk det servert dandert med alskens tilbehør?

– Hvis det sto om livet så… tja..

4. Hvem er den kuleste rockestjernen du har møtt?

James Hetfield

5. Hvem er den kjipeste rockestjernen du har møtt?

Dave Mustaine

6. Kiss eller Metallica, og hvorfor?

Begge? Begynte med Kiss, så Metallica. Med kniven på strupen må det bli Metallica

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Pink Floyd – Comfortably Numb
Opeth – Coil
Weh – The War is Over

8. Hvor irriterende er det at folk har sluttet å kjøpe plater?

På ein skala frå 1-10 er svaret 10

9. Hva er din våteste drøm som rockemusikant?

Vreid: Live in Nimes med Metallica og Rammstein som support.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Black n’ Roll. Alle har eit forhold til rock n’ roll og ekstrem/black metal. Alle bør derfor ha eit forhold til Vreid. Sjekk ut ny plate Welcome Farewell, og for nye lyttarar; sjekk ut VREID!

Ja. Du hørte mannen. Sjekk ut Vreid. Start med låten The Reap under her.

(Bullet For My Valentine, foto: Kim Erlandsen/NrkP3)

Vi har på ny gått gjennom alle de siste utgivelsene vi har fått inn til Pyros hovedkvarter, og leverer både omtale og musikk fra alle som en.

Vi fyrer på nesten alle sylindre og gir deg vår mening om de nye platene til blant andre Coheed And Cambria, Bullet For My Valentine, Anthrax, Vreid, Heaven’s Basement og Buckcherry. De to første omtalene er skrevet av Asbjørn Slettemark, mens alle de andre er det Totto som har synset om. Håper du finner en overraskelse eller to.

The Bronx – IV

Kan dette bandet egentlig gjøre noe galt? Det er vanskelig å tro, for nå har de levert et kanonalbum for fjerde gang på rad. IV er hakket mer rockorientert enn hardcoresoundet på forgjengerne (tenk White Guilt fra The Bronx II, de nærmer seg det lydbildet på mange låter her), men det er fremdeles råere og mer ekte enn det meste som lages av musikk i dag. Matt Caughtran synger og skriker om hverandre, men har like mye sjel som en drøy nattklubb i Harlem i 1972. Sjekk bare Style Over Everything, når han proklamerer “I shoot to kill/I don´t fuck aroooouuund!”. Digg plate, rett og slett. Se videoen til Youth Wastet under.

Bullet For My Valentine – Temper Temper

Det er litt vanskelig å forholde seg til Bullet For My Valentine. På den ene siden liker jeg deres enkle, fengende metalcore, hvor klassisk metal, thrash, melodiøse refrenger og snerrende vokal svømmer sammen rundt i gryten. Men på den andre siden er det vanskelig å ta Matt Tuck sine tekster på alvor, der han skriker klisjeer om at “truth hurts, like a bag of nails” eller “I am like a prisoner of a war” påfulgt av “you are like an animal”. På dette albumet har de også sendt inn en sterk søknad til amerikanske radiostasjoner om å få spilletid med enkle låter som Riot og Tears Don´t Fall Part 2. Foreløpig gleder jeg meg mest til å se dem live i sommer, da leverer de alltid. Og med en del av tekstene her trengs kanskje litt marinade for å kunne svelge dem skikkelig. Riot kan du se i videoformat under.

Mortillery – Origin Of Extinction

Jeg er litt usikker på om kanadiske Mortillery har et skikkelig tøft eller skikkelig teit navn. Fremdeles i tenkeboksen der. Men musikken er enklere å gjøre seg opp en mening om. Ganske streit old-school thrash med en forfriskende kvinnelig vokal gjør Origin Of Extinction til over middels. Det sterkeste kortet er nevnte vokal, mens låtmatrialet kanskje ikke er like sterkt. Sjekk ut hele albumet under.

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har stor respekt for Mike Patton og hans evne til å gjøre akkurat hva han vil musikalsk, men ofte skaper han musikk jeg rett og slett ikke skjønner. Unntaket har alltid vært Tomahawk som Patton har sammen med folk som har spilt, eller spiller i, band som Jesus Lizard og Helmet. Tomahawk er forståelig, selv om det langt fra er enkelt og kommersielt. Patton er fremdeles leken, og krever fremdeles mye av lytteren, men Oddfellows er en fin sak for meg som ikke klarer resten av det Patton holder på med. Tittelkuttet kan stå som et bra eksempel på det som finnes på Tomahawks nye album, som neppe skuffer deg om du er fan fra før. Eventuelt er platen for striglet. Men jeg liker jo slikt.

Heavens’s Basement – Filthy Empire

Heaven’s Basement er noe så fint som et skikkelig bra hardrock-band fra England. De er det saktens ikke mange av. Amerikanerne har vært best på det de siste 30 årene. Men Heaven’s Basement kom bardust på oss med singelen Fire, Fire i fjor, som faktisk klarte kunststykket å bli listet på P3. En riktig så enormt bra rockelåt. Og det finnes mer bra på debutalbumet Filthy Empire. Åpningen med Welcome Home inviterer inn i varmen, Lights Out In London er kvalitetsrock på sitt beste, og den usedvanlig vakre Nothing Left To Lose er en gedigen favoritt. Mykt og godt, og det fra England. Har du sett. Eventuelt; har du hørt…. Nothing Left To Lose under. Vakkert.

Buckcherry – Confessions

Litt mer melodiøs hardrock, kanskje? Buckcherry er et veldig amerikansk fenomen, og har hatt god suksess i hjemlandet de siste årene etter at Crazy Bitch ble en hit. Buckcherry har levert gode ting på albumfronten hele veien, men er vel ikke superkjent her i Europa. Kanskje fordi bandet låter veldig amerikansk, ikke at det er ment negativt. På Confessions gjør Buckcherry det de kan best. Streit og allsangvennlig hardrock i tradisjonen til Aerosmith, Mötley Crüe og alle de andre fine typene. Som vanlig med noen killer-låter (som Gluttony og Wrath), og en hel del filler-låter. Alt som normalt fra Buckcherry altså. En killer-låt finner du under.

Enforcer – Death By Fire

De svenske unge og håpefulle rockerne i Enforcer overbeviste stort på Hole In The Sky i Bergen for noen år siden, og overbeviser i litt mindre grad også med sin tredje plate Death By Fire. Enforcer ligner en hel del på tidlig Iron Maiden, men fokuserer også på det melodiøse (ikke det at Maiden ikke var melodiøse, altså…), og en del av låtene er i nærheten av magiske. Alt er ikke i samme klasse, men Enforcer er utvilsomt et av de friskeste innslagene i heavyen de siste årene. Galopp-bass, twingitarer, gode refreng, deilig litt spinkel lyd. Liker du Mesmerized By Fire som du kan høre under, så liker du mesteparten av Enforcers nye album.

Anthrax – Anthems

Anthrax gjorde et solid comeback på plate med Worship Music for noen år siden, og midt i en litt småkinkig tid der gitaristen forsvant ut av bandet slipper de nå coversamlingen Anthems. Det artige her er at thrasherne i Anthrax gjør sine versjoner av langt mykere band som Boston og Journey. Det mindre artige er at versjonene ikke er i nærheten av å være like gode som orginalene. Morsomt, men ikke så mye mer. Rush-låten Anthem får du i Anthrax-versjon under. Albumet slippes midt i mars.

Suffocation – Pinnacle Of Bedlam

Suffocation er gamle travere i dødsmetalen, og selv om ikke det er min sterkeste side når det gjelder sjangeren, så har jeg hatt stor glede av den dype galskapsvokalen og det brutale angrepet amerikanerne deler av på Pinnacle Of Bedlam. Tungt, voldsomt, gigantisk. As Grace Descends under.

Rotting Christ – Kata Ton Daimona Eaytoy

Denne så jeg ikke komme. Greske Rotting Christ har liksom alltid bare vært der. Ekstreme og gode, men aldri et band jeg har lagt spesielt merke til. Det kan nok hende at jeg har gått glipp av noe viktig, for om resten av katalogen til Rotting Christ er i nærheten av det nye albumet er det mye genialitet bakover i tid. Kata Ton Daimona Eaytoy er nemlig en perle. Umulig å klassifisere. Her finner du store kor, knallhard metal, okkult messing, gresk folkemusikk, og store mengder galskap. På et vis det Morbid Angel burde vært på sin siste kalkunplate. Jeg gir meg ende over. For et album! Bare sjekk det ut. Uansett. Kata Ton Daimona Eaytoy betyr noe slikt som Do What Thou Wilt, og det heseblesende åpningssporet In Yumen-Xibalba kan oppleves under.

Coheed And Cambria – The Afterman: Descension

Andre del av The Afterman kom for noen uker siden, og heller ikke denne gang skuffer Coheed meg. Musikken er enormt melodiøst, nesten litt poppete, men Coheed And Cambria har sitt helt særegne uttrykk som jeg har likt helt siden jeg oppdaget bandet for mange år siden. Det føles litt som om Coheed And Cambria faller litt mellom en rekke stoler. For enkle for progfansen, for pop for metalfansen, og for harde for de store markedene. Men jeg liker det. Aller best er bandet når de drar litt på som i Key Entity ExtractionV: Sentry The Defiant (det skal ikke være enkelt) og i The Hard Sell som du kan se under. Nok en gang bestått.

Vreid – Welcome Farewell

Det flotte bandet Vreid overrasket meg da The Reap dukket opp som første låt fra Welcome Farewell før jul. Mer heavy enn den ekstreme metalen jeg var vant til fra Vreid-kanten, men likevel en meget god låt. Derfor var jeg spent på hva som skulle komme på albumet. Og det er fint å melde om at Vreid ikke har gått helt mykt på oss. Resten av Welcome Farewell er dypt forankret i norsk ekstremmetal, og godt er det. The Reap er dog en frisk overraskelse som vitner om at Vreid kan mer enn det de så langt har vist oss. En meget god plate. Videoen til nettopp The Reap ser du under.

Blodig Alvor – Mørkets Frembrudd

Det er mange som snakker om Blodig Alvor som det neste store rockebandet i Norge, men jeg er nok ikke helt på linje. Norskspråklig rock som later litt som den skal være punk, men som høres mer ut som en ufarlig tradrockband. Låt-titler som Ordets Makt, Start En Revolusjon og Svik (samt coveret) ga meg inntrykk av at dette skulle smelle høyt, så det er kanskje derfor jeg ikke synes Blodig Alvor leverer. Sorry, jeg kjøper ikke helt pakken. Men kanskje du gjør? Videoen til Start En Revolusjon under.

Brickfall – Regret

Først litt fakta: Brickfall er fra Bergen, de har holdt på siden 2006, og dette er deres debutalbum. Musikken kan settes litt i progland, men samtidig kjører Brickfall på med litt 90-tallsinspirajon i raplignende vokal (ikke hele tiden dog, bare av og til) og definitiv metalpåvirkning i riffingen. Keyboardet minner meg om Marillion. Det er skryt. Jeg elsker gamle Marillion. Det skorter nok så langt litt på låtmatrialet, men Brickfall er slett ikke uten positive elementer. Sjekk bandets musikk via Urørt eller hør As We Whisper under.

Brickfall – As we Whisper

Addicted – Loveshit

Addicted kommer fra Mjøndalen og spiller amerikansk-klingende emosjonell rock. Noe jeg har en tendens til å like veldig godt. Spesielt om musikken faktisk er laget av amerikanere. Men Addicted fikser sjangeren ganske godt for å være et nytt band, og noen av refrengene på debuten Loveshit har stadionformat over seg. En helt grei start på karrieren. For mykt for mange, men akkurat passe for meg… Hør Addicted via Urørt eller se videoen til All Downhill From Here under.

Blåhø – Through Sinister Nightfall

Melodiøs ekstremmetal fra Møre Og Romsdal? You gots it. Blåhø er et av de høyeste fjellene i Trollheimen, og omtrent sånn høres også bandet Blåhø ut. Stor, mystisk og stemningsfull black metal med en hel del melodi som gjør at bandet også fungerer for de som ikke er helt med på det mest nekro innen sjangeren. Sterke saker og en svært god debut.

Vreid slipper snart en knakende god plate. Se premiere på videoen til The Reap.

Vreids nye album slippes fredag 22. februar og har fått navnet Welcome Farewell. Første låt fra platen kom før nyttår og vitnet om en litt snillere stil fra Vreid. Nå har nettopp The Reap fått en video som handler om forholdet mellom mennesker og dyr. Det handler om jakt, da vettu. The Reap er som sagt ganske annerledes enn det Vreid du kanskje kjenner, men vi kan trygt fortelle det finnes masse ekstrem-metal på det kommende albumet. Og store mengder metal-kvalitet. Gled deg. Men først, The Reap:

Herlige Vreid gir snart ut sitt nye album Welcome Farewell, og låt nummer to ut fra utgivelsen har vi premiere på her og nå.

Første drypp kom mot slutten av fjoråret i form av The Reap som fikk oss til å undre på om Vreid hadde lagt vekk den ekstreme delen av uttrykket sitt. Misforstå rett, The Reap er en enormt bra metal-låt, men er langt mykere enn vi er vant til å høre Vreid. All undring vedrørende om det var et stilskifte i emning blir tvunget i kne av Way Of The Serpent som både er tung, halvekstrem og god. Akkurat sånn som Vreid alltid er. Welcome Farewell har slippedato 22. februar. Lytt og lær under.

Første singel fra platen var altså The Reap. Hvorfor ikke høre den litt utypiske, og samtidig svært gode, låten her:

Behemoth, Vreid, Kampfar og Mongo Ninja på en kveld i Oslo i slutten av juni. Stas. Vi ga vekk billetter, og vinnerne har fått beskjed via eposten sin. Gratulerer.

Fire svært gode band inntar scenen på Rockefeller i slutten av juni. Fire Walk With Me ekspanderer.

Fire Walk With Me er turnékonseptet som søker å gi metalfans over store deler av landet mulighet til å se fine pakker med band flere ganger i året. Så langt har det dukket opp turer med Skeletonwitch, Aura Noir og Nekromantheon, samt en pakke med Einherjer, Vreid og Kampfar. Og nå er det duket for den første endags-festivalen til Fire Walk With Me. 28. juni står de polske mestrene i Behemoth øverst på plakaten, mens Vreid, Kampfar og Mongo Ninja backer for fullt. Jeg sendte i vei noen spørsmål til Jarle Kvåle, som både driver Amber Booking, som står bak konseptet, og som også spiller i Vreid.

Fortell litt om konseptet, hvorfor lage en ny festival?

Vi på Amber Booking ønskte å få mer aktivitet på live-fronten i Norge, og startet Fire Walk Wih Me- konseptet i fjor høst. Vi slo oss sammen med Metal Hammer, og satte opp noen snasne pakker. Disse rundene gikk veldig bra, og vi bestemme oss også for å ha en festkveld i nye og ne. Første kveld blir 28. juni på Rockefeller med selveste Behemoth på toppen av plakaten. Tanken vår er å få kontinuitet på bra metal-kvelder rundt omkring landet,  der vi presenterer nasjonale og internasjonale band av ulike størrelser.

Er det konkrete planer om å arrangere flere slike store fester, om det går bra denne gangen?

Vi vil sette opp flere turner og kvelder framover. Størrelsen på banda vil variere, og det er også hensikten. Vi vil være en arena for bade små og store band, og kunne tilby publikum både “overlords & underdogs”.

Hvorfor akkurat disse bandene denne gangen?

Vi ville ha fete live band, og band som utfyller hverandre. Dette er alle etablerte band som leverer varene live. Men vi ønsker også at et mer uetablert band skal slippe til på denne festkvelden, og har derfor laget en konkurranse sammen med Metal Hammer der band kan melde seg på for å få åpne kvelden. Det blir også Metal Hammer Vorspiel på Rockefeller fra kl. 18 denne kvelden, og der kommer DJ Sindre fra Nekromantheon til å fylle sommerkvelden med smekre metallåter.

Kom og spaser med ilden. Pyro serverer et par spørsmål til Jarle fra Vreid foran den forestående turen sammen med Einherjer og Kampfar.

-Fire Walk With Me, hva er konseptet og hvorfor er navnet hentet fra Twin Peaks, blir det like crazy og skummelt?

Dette er eit konsept frå oss på Amber Booking der me vil sette opp turnepakkar med feite metal- eller mørke rockeband, og spre dette utover landet vårt. Kvar pakke vil bestå av 3-4 band og kvar runde blir på 4-8 konsertar. «Fire walk with me» er jo eit slagord som mange kjenner til, og er ganske treffande for dei fleste band i denne sjangeren. Crazy & skummelt? I aller høgste grad, som ein fusion av Nadine & «log»-lady.

-Det er tre herlige band som skal ut på tur, er det du som selv har plukket de andre bandene?

Ja, det er eg som har plukka banda. Alle tre banda er nye signeringar på Amber, og då tykkte med det var greit å presentere desse i Vol 1. Det er band med lang fartstid, og som i dag står fram meir vitale enn nokon gang. Alle tre banda har sleppt nye album i 2011, og «V», «Norrøn» og «Mare» har alle fått strålade omtalar. Dette er band med ein sterk identitet og som kler kvarande godt. Blir nok ein heidundrande kveld på lokalet detta, så det er berre å grave seg ut av sofaen i haustmørket.

-Siden dette da er volume 1, betyr det at vi kan forvente oss flere slike turer?

Absolutt. Me jobbar i desse dagar med vol 2 og 3, som me håpar begge vil ta stad i første halvdel av 2012. Me er i kontakt med ei rekkje band, og det er stor interesse både frå band og arrangørar til konseptet. Me håpar å kunne annonsere «Fire walk with me vol 2» ganske snart.

-Hva skjer ellers i Vreid-leiren for tiden?

Det har vore bånn gass gjennom heile 2011. Det starta med sleppet av «V», etterfylgt av headliner-turnear i Noreg, Europa og Nord-Amerika, pluss ei rekkje festivalar. No har me faktisk ein 2 måneders «pause» der me set nye ungar til verda, jobbar med nytt materiale, og øver inn eit heilt nytt sett til «Fire walk with me» blant annet med låtar me ikkje har spela før, eller er lenge sia me har spelt. Rett etter turneen så reiser me til Russland for vår første konsert der saman med Einherjer.

For 2012 har me nå dag annonsert eit heilt nytt prosjekt. Den indiske koreografen og klassiske dansaren Rukmini Chatterjee set opp stykket «Questionings», som er ein forestilling basert på musikken og tekstane til Vreid, indisk klassisk dans & musikk, og ny teknologi med dei franske artistane Idun. «Questionings» har verdspremiere i Kamani auditorium i Delhi 26 mars 2012, vidare skal me gjere fleire forestillingar i India og Norge, der me avsluttar med 2 forestillingar på Operaen i Oslo 8 & 9 Juni 2012.

(oppvaskmøte backstage)

Plutselig dukket det opp herlige bilder og ditto tekst fra Vreids pågående tur i USA. Vi kjører på!

VREID NORDAMERIKA TOUR 2011, DEL 1

Så sitter ein på ei vegskulder utanfor Vancouver i Canada. Tradisjonen tru har dekket på turnebussen eksplodert, og me ventar på nytt. Pausen brukar eg til å reflektere litt rundt Nord Amerika-turneen vår så langt. Kyrkjekonsert, dau røyskatt, tattoveringsmaskin, allsang, orkan, dedikerte fans & bading er vel det første eg tenkjer på når eg prøver å reflektere over turneen så langt.

(home sweet home)

Dag 1 Toronto:

Austkysten er nett råka av jordskjelv, det er tornado-varsel når me kjem til Toronto, og trusselen om orkanen Irene er over alt. Velkommen til Nord Amerika. Vel, vel, vær til side. Første konserten i Toronto går bra. Dedikerte fans, og godt merchandise salg gjer at dette lovar bra. Ikkje ein gang tidenes mest elendige måltid med kalde nudlar legg ei demping på energien ein har ved turnestart.

Dag 2 Montreal:

Feit by rett og slett. Konsertlokalet er fylt godt opp og stemninga er magisk. Det er allsang frå første sang, og liten tvil om at dei har venta lenge på Vreid & Kampfar. Rett og slett ein høydare av ein konsert. Etter slike konsertopplevalsar blir ein gjerne litt matt, og blir berre sittande og gape. Takk Montreal.

(Sture the donut king)

Dag 3 Kingston:

Orkanen Irene rullar oppover austkysten. Vi får beskjed om at New York er stengt for innfart, og at konserten vår der neste dag er avlyst. Det er utruleg bittert. NY-konserten er kanskje den viktigaste på heile turneen. Fullt hus og stort presseoppbud, men slik gikk det ikkje. Moder jord la nok ei gang hindringar i vegen for Vreid. Uværet er i ferd med å nå Kingston, men ein del utskremede sjeler har uansett teke turen til dette knøttet av ein klubb. På fremste rad står ei tenåringsjente og spring gjennom konserten, utvilsamt at ho hadde fått i seg noko som måtte ut igjen. Vreid, no og som aerobic band.

Dag 4 Cleveland, fridag:

God middag, drinkar & hotell. Zzzzzzzzzzzzzzz

(day-off i Cleveland)

Dag 5 Cleveland:

Full av overskudd og klar for konsert i Clevland. Utafor klubben møter me folk som har kjøyrt frå New York ( 8 timar) sidan konserten der blei avlyst. Respekt rett og slett. Publikum er ikkje det største denne kvelden, men vanvittig dedikerte. Utvilsamt mange die hard Vreid & Kampfar fans i salen. Kvelden høgdepunkt blei dog oppvarmingsbadet Silver Skull. Beståande av 2 gutar på 12 & 17 år med ei attitude eg ikkje har sett på lenge. Silver skull er det nye blodet.

(Silver motherfuckin’ Skull)

Dag 6 Chicago:

Brukte dagen i byen. Oppe i Sears Tower 412 meter over bakken, ikkje så værst. Før konserten treffte me artisten David Rich. Han hadde laga nokre fantastiske presangar til til oss: Vreid tattoveringsmaskin, lighter, maleri & Valfar action figur. Svært overraskande og utruleg fett. Etter konserten fekk me overrakt ein bamse og ei kjekspakke frå 2 unge jenter frå New Orleans. Tidlegare på dagen hadde dei overrekt Kampfar nokre vel så fine presangar. Eit bursdagskort & ein dau røyskatt, ikkje værst. Konserten gikk veldig bra, bra klubb og bra trøkk i folket.

(Valfar actionfigur!)

Dag 7 St.Paul:

Tilbake på klubben med backstagen frå helvete. Her snakkar me likkjellar, der det er foreviga koselege helsingar frå våre venner i Enslaved på trappa opp til scena:-) Fekk oss ein bedre middag på italiensk restaurant, eit nærmøte med dei lokale ekorna og ein midt på treet konsert. St.Paul er sjeldan ein høydare, bortsett frå at det virkar som om heile byen er i slekt med deg. Å være norsk i denne byen har stor status, og alle har eit søskenbarn på Gjøvik. Fekk og nye Vreid plekter levert, kvite sådann, frekt!!

(plekter-craze!)

Dag 8 Winnipeg:

Grensekontroll og inn i Canada igjen. Innkjøp av Ipad, og då gikk den dagen… Me spela i ein kinosal. Måte vente med load-in då den lokale 4. klassen hadde kinoframvisning.. Lokalet var spesielt, men veldig bra. Salen fylte seg raskt opp, og Winnipeg blei ein strålande konsert. Stor stemning & ungt publikum. Ein real Black & Roll kveld.

(cinematic blackened metal)

Dag 9 Regina:

For eit høl. Staden osa av tristheit. Klubben var bra, men oppmøtet og publikum var labert. Rett og slett ein seg konsert. Var svært lite anna å finne på, og dette prega tydlegvis lokalbefolkniga. Daudt som i grava. Dog eit høgdepunkt; 1-0 til Norge over Island. EM nærmar seg.

Dag 10 Edmonton:

Medan konserten i Regina var i ingenmannsland, var denne klubben midt i party street. Her yra det av folk og feststemning. Dette forplanta seg inn på klubben & konserten vår. Masse folk og fullt trøkk frå første sekund. Publikum var tydleg blodfans, og dei gav ein fantastisk energi. På første rad var det alt frå headbanging til hyling & tafsing, til jenter som klina. Rett og slett eit antropologisk stilstudie. Vreid var verkeleg på hogget denne kvelden, og eg føler at me leverte ein av våre beste konsertar. Edmonton var magisk.

Dag 11 Kelowna:

Kel….kva??? Akkurat. Hadde aldri høyrt om plassen. Men snakk om perle. Som ein blanding av fagre Sogn & Spania. Mektig snøkledde fjell, store innsjøar, skog, kaktus & 30 grader . Ikkje rart dei kallar staden for Canadas Hawaii. Rett etter annkomst reiste me på stranda for eit forfriskande bad. Overraskingi då me såg klubben var mildt sagt stor. Me skulle spele i ei kyrkje ( tidlegare kyrkje). Backline ble rigga, lysriggen var mangefull, og bestod stort sett av alterlys. Men konsert blei det. Kyrkja fylte seg bra opp, og energien av intens. Å stå på kyrkje alterert å spele metal på ein søndagskveld, medan pulikum går bananas og moshar rundt på kyrkjegolvet var mild sagt spesielt. «One for the books».

(Kelowna, Canadas Hawaii)

Nord Amerika er definitivt ikkje som Europa. Mangfaldet og absurditetane er større. Dedikasjonen til folket er heilt fantastisk, og dette løftar konsertane fram på ei heilt spesiell måte. Men ein veit aldri kva som ventar rundt neste sving. Vel, no ventar me først og fremst på eit nytt dekk, så håpar me Vancouver ventar rundt nest sving. Gir lyd frå oss igjen på slutten av turneen.

Jarle

(Jørn gjør i buksen 412 meter over bakken i Chicago)

(nye sceneantrekk)

Vi takker og bukker for en flott serie med rapporter fra Vreids tur gjennom Europa. Jarle gir deg siste rapport. All hail Vreid-brigaden!

Dag 12: Montpellier, Frankrike

Klubben ligg ikkje ved havet som me hadde håpa på , men heller på eit mindre attraktivt industri-område. Backstage er ein utendørs/brakke-rig, men med deilige 25 grader så funkar det heilt utmerket å køyre sigøynar stil. Me får jobba vidare med vår tribute til Enslaved, og den byrjar no å ta form. Gler oss til å gå i studio å recorde denne. Konserten blir ei surrealistisk oppleving. Først rad består av eit galleri av die hard fans, nokon som er så uptight at dei ser ut som statuer og ein kontaktsøkande dverg som ser ut til å nærme seg pensjonsalder. Det utviklar seg til tider til hysterisk moshing, men scenevaktane i form av lokale Hells Angels-prospekts styrer situasjonen med myndig hand. Då me ikkje får den avtalte nattmaten etter konserten, så er det stor glede når me finn ein døgnåpen McDonals på veg ut frå venuen. Det er kun drive-in som er åpen, og det ser utvilsomt segt ut når vårt fylgje på 22 over-svoltne dannar ei rekke mellom bilane. Framfor oss har me ei gruppe sigøynarar som held liv i heile køen med vill dansing og herjing. Samla må dette vere eit absurd syn for dei ansatte i burgersjappa i Montpellier denne natta.

(backstagen i Montpellier)

Dag 13: Paris, Frankrike

Paris din gamle…. Det er vår 6. konsert i den franske hovudstaden, og konsertane her pleier alltid å vere veldig bra. Dette blei ikkje noko unntak, tvert imot. Eit av turneens definitive høgdepunkt. Kubben er kanon, showet ser veldig bra ut, og alle band fekk knall respons. Publikummet i Paris er eit av Europas aller beste publikum å spele for, og denne kvelden går inn i historiebøkene som ein av dei store konsertopplevingane for vår del. Dagen i Paris blei brukt på cafe og til å besøke kyrkjegarden der bla Jim Morrison & Chopin ligg gravlagt. På natta festa me oss ut av Paris og sette kursen nordover. For nokre enda kvelden i ein trailer med storfe-kadaver på veg til Belgia…

(Morrisons grav)

Dag 14: Vosselar, Belgia

Siste dag på turneen med dei andre banda. Me har ein dag til på vegen med festival i Leipzig, medan dette var siste kveld for dei andre banda. Dagen blei brukt til å handle på den lokale metal-sjappa og å legge seg på fortauet i sola for å slappe av. Konserten denne kvelden blei meir ein kabaret enn ein konsert. Det eine støntet avløyste de andre, og ein naken bergensar hadde ein meget sentral rolle i kveldens off-Broadway show. Oppmøtet var igjen supberb, og publikum storkoste seg på denne alternative konsert-kvelden. Merchsalget blei faktisk turneens beste, og det er deilig å stå ribba tilbake for t-shirter etc.. når turneen sluttar. Denne turneen har gått skinner frå dag 1, og me må berre få takke vårt fantastiske reisefylgje i Kampfar, Krakow & Secrets of the moon. Strålande band og suverene folk som har vore ein fryd å herje rundt i Europa med.

(Krakow ville ikke hjem)

Når me i tillegg har med eit suverent crew som ordnar alt og meir til for oss, og har hatt eit strålande oppmøte på konsert etter konsert, då er det berre å brøle eit runande TAKK til alle som har sørga for at dette blei kanskje den beste turneen me nokon gang har gjort. Då gjenstår det eit oppdrag; Wave Gotic Treffen i Leipzig i morgon, som blir for ein dessert å rekne.

(allsidig crew)

Dag 15: Leipzig, Tyskland

Då var det ut av våre kjære nightliner «den raude baron», som har gått som ei klokke, og over i ein van, segt!! Bortskjemte som me er blitt tykkjer me det er drit å kjøyre i van, men det er greit på Autobahn der dei 500 km. kan tilbakeleggast på knappe 5 timar. Autobahn er er vel ein av dei få bra tinga som blei utvikla av eit visst tysk regime nokre tiår tilbake, men her har me jaggu noko å lære i samferdsle u-landet Noreg. Samferdsle-politikken i Noreg er noko eg i raseri kunne skreve like mange bøker om som ei viss dame har skreve om (soft) isfolket, men eg skal halde meg til det eg kan. Kvar var eg, jau på veg til DDR. Svoltne som ulvar var det stor stemning då me fann ein kafeteria ved autobahn. Grosser frühstuck blei umiddelbar bestilt. Skuffelsen var dog mastodon når ein fekk servert eit stk. inskrumpet rundstykkje som var seigare enn eitkvart stonerband + 1 stk. askegrå ost og 1 stk. sur salami. Servert uten drikke er dette det stusslegaste møkka-måltidet eg har fått servert. Kvalmen overtok umiddelbart, og fjerna i det minste svolten. Vel framme i Leipzig var Wave Gotik Treffen som forventa. Eit aldri så lite freakshow med folk i alle aldrar og fasongar iført meir eller mindre klede av skin, lær og pels. Festivalen var ikkje akkurat vårt kjernepublikum, og då var det desto gledelegare at det strauma på med folk til konserten vår. Vel 1000 stk gav jarnet, og sørga for at me fekk ein knall avslutning på turneen.

(pakking av bil er som Tetris)

Dag 16: Heim, Norge

Siste etappe var fly frå Berlin heim til Gardermoen, der me som alltid måtte springe rundt halve flyplassen og leite etter gitarane som som vanleg tok ein evigheit å levere. Å reise på turne er ei fantastisk oppleving, særleg når ein turne har gått så på skinner og vore så suksessfull som denne. Men det aller beste med å reise på turne er faktisk å komme HEIM. Å komme heim til familien sin er ubeskriveleg deilig, sin eigen dusj, dass, eiga seng og ikkje minst den gode gamle norske maten som ein fantaserer om etter berre dagen på vegen. Heimkomsten blei feira med raspeballar & saltakjøt av yppertse klasse, og ein forfriskande skogstur. No er det 3 veker med litt studiojobbing & feriering før festival-sumaren brakar laus. 7 juli reiser me til Tyskland igjen, og så går det slag i slag helg etter helg fram til Nord- Amerika turneen som startar 25 august. Håpar me sjåast på vegen. Vreid brigaden trer av for denne gang.

(hjemme aller best)

Vreid med venner er på frekk tur gjennom Europa. Les del tre i den pågående reiserapporten her.

Vreid Blog del 3:

Dag 8: Katowice, Polen

Welcome to hell! Dagen starta med at bussen blei stoppa av polsk politi. Etter ein times meininglaus inspeksjon fekk me køyre vidare. Når me kjem til venuen er stemninga god. Klubben ser veldig bra ut, og me ser fram til vårt første show i Polen. Men så møter me ein lobotomert nepeskalle av ein promotør. Dagens show var ein del av ein festival, og promotøren har ikkje kjøpt flybilletter til dei andre banda som skal spele, og hevdar han ikkje har peng til å betale oss då kontoen hans er sperra. Vår strålande turnemanger Dolores prøver å forhandle med denne nepeskallen i 5 timar, og får lovnad på lovnad om at det skal ordne seg. Men til slutt er nok, nok. Flasker singlar vegger imellom og me skal fyre opp bussen for å komme oss avgårde då klubbeigaren kjem springande. Han vil redde situasjonen ved å betale oss ut hyra mot at promotøren må skrive over noko eigedom han eig til klubbeigaren. «Spinal tap» anyone?? Til slutt får me faktisk hyra i cash, og kan rigge opp til konsert. Konserten går veldig bra. Alle band får knall respons frå publikum, og det er mykje energi som må ut på scena denne kvelden. Dog er ikkje konserten heilt fri frå Spinal Tap sekvensar heller. Røykmaskina henger seg opp, trommisen vår Jørn ser ikkje cymbalane sine, og me har problem med å finne vegen av scena i røykhavet. Puh, for ein dag. Då er det deiligt å kunne sette seg på utendørs backstage med iskald pils, pizza og 25 grader kl 12 om natta. Allright, dermed var land nummer 22 invadert.

(polska policia)

Dag 9: Berlin, Tyskland

Varmen følgjer med oss vidare inn til gode gamle Berlin. Når me går ut av bussen så er det som å gå inn i ein bakarovn. Det blir stor glede når me finn eit vaskeri på klubben og får rensa opp garderoben. Litt mindre glede då undertegna oppdagar at han har levert scenebrok med 1500 kroners øyreproppar til vask. Segt!!!!! Berlin er ein av mine absolutt favorittbyar; historie, godt øl, god mat, greie prisar, kulturell metropol, ja rett og slett ein ufatteleg treveleg storby. Denne gangen blir det ikkje tid til dei store utfluktene, men me får ribbe til middag og har ein strålande bakgård med øltelt. Der riggar eg til min eigen White Russian bar på ettermiddagen. Baren blir raskt invadert, og Kampfar gutta let seg ikkje be 2 ganger når dei får tilbud om denne kvite juvelen.

(høyst lokale white russian-bar)

Konserten går veldig bra, og igjen er det bra oppmøte og tyskarane viser seg igjen som eit svært dedikert publikum. Etter kampen får me streama Portugal – Norge på ein PC. Kvelden ender med ei rekkje norske gretne tryner, og eit smilande portugisisk i form av Kampfar sin lydmann. Som straff måtte han sove i hengaren på veg til Munchen. Konserten i Berlin var ein del av ein festival. Resten av banda var utelukkande tyske grindcore/«humor» band. Siste band ut toppa det heile med at vokalisten dreit i broka og kasta dritten ut i salen……., og så lurer me på for korfor me aldri har høyrt om tysk humor??? Please keep you shit in Germania.

Dag 10: Munchen, Tyskland

Varmen føle oss sydover, og det er nærmare 30 grader. Då passar det godt at klubben har eigen ølhage. Dagen blei tilbragt på klubben. Sture & Stian tok pressebilder for Blackstar og me fekk jobba litt med arrangemanga på vårt bidrag til den komande Enslaved tribute-plata. Å få vettug internett tilgang er framleis ei utfordring, og ei linje som taklar skype er berre å gløyme. Så det blir telefonisk kontakt med heimen. Eldste dotter er 3 år, og til min store glede så elskar ho å synge til meg på telefonen. Hennar utgave av «alle fugler» er toppen på min «playlist» om dagen. Minsten på 10 mnd er ikkje vekke ho heller. Kl 08.15 (midt på natta i turnemodus) våknar eg av at telefonen min ringer, då eg tek den skjønnar eg at ho har tjuvlånt telefonen til min kjære fru, og vil ha eit par ord med sin omreisande far. Me sler av ein prat om blæh, ugh., mi , væh osv…. Ikkje heilt ulikt samtalane på nattestid ellers i turnebussen.

(gitarpreparering backstage)

Kva så med dagens konsert? Jau, det var rett og slett ein høydare. Blant våre beste klubbkonsertar Tyskland ever. Massevis av folk og topp stemning, rett og slett ein knall kveld for alle banda. Turneen har gått så smooth konsertmessigt, at all berre går og ventar på ein smell:-) Om natta blir me statistar i ein Derrick episode. Ein trailersjåfør med grått hår i hockeysveis og ein nydeleg grå melert singlet går amok med traileren sin utanfor klubben. Han brasar inn i det han kan, og ei stund ser det ut som han skal angripe turnebussen med traileren. Etter ei stund dukkar Derrick sine disiplar opp. Dei konstaterer at mannen faktisk er edru, men har hatt eit nervøst samanbrot. Harry Klein & co meiner at løysinga er ei god natt søvn. Det tyske kriminal polizei har tydleg blitt meir liberale med åra. Allright, då forlet me Tyskland og set kursen mot gjøkur, ost & høge fjell.

Dag 11: Zürich, Sveits

Når me kjem til klubben i Zürich kl 1 om dagen sitter det fans ventande utanfor klubben. Dei har rigga seg til ved elva med pils og spanderer velvillig på reisefylgjet vårt. Me blir sittande å prate med dei utover dagen. Det er alltid fascinerande å møte fans som har lært seg å snakke norsk, snakk om dedikasjon. Me tek oss ein runde rundt i byen, og turen blir avslutta av med svalestup i elva av vår eminente lydman Dr.Bentsen.

Salen er den klart minste på turneen, og har ein maks kapasitet på 200. Når det i tillegg er decibelgrense på 96, så medfører det at trommesettet står skjerma bak pleksiglas. Det ser ut som om trommisen sitter i eit dusjkabinett, og det ser sjølvsagt heilt løk ut:-).

Når me skal starte settet er det kanskje 25 stk i salen, og det tegnar seg til å bli ein blåmandag. Men iløpet av første låta så renn det inn med folk, og antallet 5-doblar seg raskt. Dermed blir det intimt, heftig og grisevarmt på scena. Det er så gale at scentechen vår Tor faktisk svime av på siste låt. Publikum er nok ein gang strålande, og det er herleg å stå på scena med så mange die-hard fans på plass. Bergensarane i Krakow som er support blir bedre og bedre dag for dag, og dei bli overvelda når legenda Tom G Warrior frå Celtic Frost/Tryptikon kjem å skamroser dei etter konserten. Oki, sjekkar ut for denne gang. Den franske riviera er neste stopp.

(god stemning ved elven i Zurich)

Vreid med venner er på tur i Europa. God stemning.

Jarle fra Vreid gir deg nok en gang rapport fra den pågående turen rundt i Europa sammen med Kampfar, Secrets Of The Moon og Krakow. The Black Path Tour. Fett navn.

Vreid Europa Tour Blog del 2:

Dag 4: Nottingham, England

Så var tida komen for litt øyhopping. For å komme ut på øya med buss så har ein to val, ferje eller tog. Me valte «tog for buss» som er mykje meir forlokkande enn NSB sin «buss for tog». Obligatorisk pass-sjekk kl 6 om morgonen. Ein av bergensarane gadd ikkje stå opp og gav f.. i kontrollen, bergensarane er jo uansett ein eiga rase, så kanskje like greitt. Nottingham viste seg frå si mest autentiske side med deileg regn. Me tok ein runde i byen og prøvde å få ta ut nokre pund, men det viste seg å vere ei umogleg oppgåve. Robin Hood hadde raida samtlege minibankar i byen, så det var ingen pund å oppdrive.

(tog for buss!)

Løysinga ble ribs & burgers på ein av desse spanande amerikanske kjedene som ein finn kasta etter seg i alle byar. Tilbake til venuen så finn me etter kvart ut at promotøren har bestemt seg for å ikkje promotere konserten, og på fellesprogrammet for klubben er Vreid annonsert, men ingen av dei andre banda. Lekkert arbeid av nok ein inkompetent løkskalle i denne herlege bransjen. Vel, vel. Oppmøtet var så der, men det vart allikevel eit fantastisk trøkk i publikum. Rett og slett mange die hard fans, og då er det alltid moro å spele.

Dag 5: London, England

(frokost; type engelsk)

Somme byar er meir forlokkande enn andre. London er ein av desse. Ein merkar det på stemninga på bussen, alle er tidleg oppe og vil ut i byen. Me spelar på The Underworld i Camden, som er den mest «rocka» bydelen i London. Første obligatoriske stopp er pub og engelsk frukost. Deretter går det slag i slag med handling i dei lokale rockebulene og smak på det lokale brygget. Ettermiddagen er fylt opp med intervju med blant annet Metal Hammer, Terrorizer etc… 

En time før dørane opnar så byrjar folk å flokke seg utanfor, og ein skjønnar at det blir ein bra kveld. The Underwold kokar denne tirsdagen, og for oss så blir dette turnèen sitt høgdepunkt så langt. Alt klaffar, og eg vil påstå at det er vår beste konsert nokon gong i London. Etter konserten rekk ein å få seg ein ale på puben rundt hjørnet før det er busscall. Kveldar som dette må sjølvsagt feirast, og det royale produktet Gin får ein sentral rolle.

Dag 6: Rotterdam, Nederland

Blæææhhh er blandt dei første lydane som kan høyrast frå bussen då me rullar inn i Holland. Me snakkar då ikkje om eit klassisk metal hyl, men heller på skrik etter skogens konge. Formen er mildt sagt rusken når ein entrar Baroeg denne onsdagen. For å komme på rett kjøl så er mixen av alka zeltsers, litervis med vatn og spekeskinke kuren. Når det nærmar seg speletid så er formen stigande, og ein er nok ein gang klar for å levere.

Holland er alltid bra, og denne kvelden er ikkje noko unntak. Mykje folk og veldig bra merchandise-salg. Dette er vår siste konsert i Holland på denne runden, og feiringa blir heller moderat. Denne kvelden fristar det meir med ein roleg kveld i bunken med film enn party. Ikkje alle er heilt samstemde i det. Gjennom natta kan ein høyre desperate Iron Maiden-applauderingar frå loungen, før det heile ebbar ut i 9-tida om morgonen.

Dag 7: Frankfurt, Tyskland

Vi ankommer til 25 grader og sol i denne tyske finansmetropolen. Klubben ligg midt i byen, og me ruslar rundt på jakt etter mat. Dei fleste butikkar er stengt sidan det er «himmelspretten», men tyskarane veit å feire sine fridagar. Boder som sel vin, sukkerspinn og 5 liters posar med søtt popcorn er essensielt, og er sjølvsagt akkompagnert av strålande musikk. Me finn oss til slutt ein grei cafe og valet fell på stor suppe med nudels, kjøtt og grønsaker. Stor suppe er ikkje å overdrive, då den blir servert i noko som er på storleik med ei standard vaskebøtte, men smaken er fortreffeleg.

Ein sein Frankfurter-februarkveld i 2005 vart det fiktive selskapet Segmüller Records danna av nokre bedugga sogningar på sin første europaturnè, den gang saman med danseorkesteret Enslaved. Segmüller var tiltenkt rollen som det segaste av dei sege selskapa, og ein kontrakt med Enslaved var planen. Men i selskapets sege strategiplan har kontrakten aldri blitt landa. I dag, meir enn 6 år seinare, er grunnleggjarane av selskapet tilbake på heimebane.

(fiktive direktører i verdens segeste plateselskap)

Resten av dagen gikk med på å prøve å komme seg på nett. Rett og slett utruleg kor forbanna vanskeleg det skal vere å få ein router til å funke på klubbane denne runden, og dei fleste cafeane er ikkje eit hakk betre. Rett nok har dei fleste fått med seg at den økonomiske stå i EU er slettare enn økonomien til ein festglad student dagen før stipend-utbetaling, men at dei tilsynelatande ikkje har oppgradert EDB-systemet sitt sidan ein herre med bart terroriserte kontinentet for nokre tiår sidan er rett piss.

Irritert? Tja, slik er det å vere moderne nettjunkie uten sin daglege fix. Vel, frå det eine uvesentlege til det andre. Konserten på klubben Nachtleben var rett og slett knall. Godt med publikum dukka opp denne solfylte torsdagen, og feia elegant til side myten om at tyskarane er blaserte konsertgjengarar. Bussen blei loada umiddelbart etter konsert og me setter nasen mot Katowice i Polen. 900 km skal tilbake leggast før me i morgon vaknar i Polen. Det er Vreid sin første konsert i Polen, og blir land nummer 22 i rekka som er invadert av Vreid-brigaden.

Snakkast.

Jarle, Vreid.

(Vreid live i Arnhem)

Pyro-favorittene i Vreid er på veien i Europa, og deler velvillig av sine opplevelser.

Dag 1 Essen/Tyskland:

Så var det påan igjen. Vekking kl 04.15, taxi til Gardermoen. Europa «here we come». Heimefronten (våre eminente og supertålmodige frøkner) passar på ein hær av nye brigade-medlemmer heime medan me rek rundt i Europa. Minihæren er på storleik med eit lite fotballag, og me har jo vurdert å bytte ut deler av crewet med barnehagetanter, men crewet er dog freda enn så lenge. Turnepakken består denne gang av Vreid, våre gode gamle brødre i Kampfar, Bergens lause kanoner i Krakow og tyske Secrets of the Moon. Crewet er heile 6 i talet denne gangen med turnemanager, 2 lydmenn, lysmann, scenetech & merchandiser. Samla er vi 22 stk på vegen. Vår heim er nightlineren «den raude baron». Den absolutt største turnebussen me nokon gang har hatt. Med 24 bunker er den overraskande romsleg, og har bunker der til og med ein bassist på 1.96 kan strekke seg ut. Me har havarert både i Sverige, Tsjekkia og Frankrike tidlegare, så å sjå at me har det som ser ut som ein strøken buss lovar godt.

(The Red Baron)

Første konsert er Essen i Tyskland. Kanskje det hardaste området å dra folk i heile Europa. Her er det rock- og metal- konsertar kvar einaste dag, og å kalle publikum her for blaserte er vel ein hyggeleg skildring. Konserten var re-booka på 2 dagars varsel, og forventningane var heller låge. Så då er det kjekt å sjå eit bra oppmøte. Å kalle stemninga for elektrisk er vel å ta hardt i, men ein bra turnestart og ein av våre beste konsertar i denne regionen. Testa også utstyr frå våre nye sponsorar Blackstar & ESP, og det funka som fy. Gode gamle Warwick leverte ein eminent bassrigg som alltid.

Dag 2 Dokk’em/Holland

Neste dag våknar me på eit jorde heilt ut mot nordsjøen i Holland. Det pøseregnar, og me er vel særs fornøgde med at Dokk’em «open air» viser seg å ta stad i eit festivaltelt :-). Festivalen er bra organisert, og showet blir kanonbra. 1500 mennesker gir jarnet, og me har ein strålande kveld på scena. Med ei slik konsert, samt at både lys- og lydmann har bursdag på denne dagen, er det på sin plass med «litt» feiring. Så når turnèmanager Dolores troppar opp med drikke-sjetongar tilsvarande ein middels kveld i Vegas så går det som det må. Det er ikkje berre været som blir fuktig i Dokk’em denne laurdagen.

Dag 3 Arnhem/Holland:

Våknar med «badehette» på søndagen, og går ut midt i kyrkjetida i Arnhem for å våkne til liv. Arnhem er ein lekker liten by, og stemningi er stor blandt sogningane då me får lapskaus på venuen. Ein viss overraskelse er det når det som ser ut som potetbåtar smakar eple, men som barn av Lerumsbygda så har me lært oss å ikkje sei nok gale om denne nydelege frukten. No kan me ikkje garantere at det var sjølvaste Gravensteinen dei hadde putta i gryta, men uansett…. Herifrå er lapskaus med eple standard. Oppmøtet på konserten er veldig bra, og det er ein tettpakka Willemeen me møter når me entrar scena denne søndagen. Holland er kanskje eit av dei beste landa i Europa for Vreid å spele og denne kvelden er ikkje noko unntak. Topp stemning som lydmann Helge pleier å seie. Då set me nasen vestover og kryssar kanalen til England. Ny rapport om eit par dagar. Snakkast.

Vreid plukket låter og vi koste oss med disse låtene i kveld.

W.A.S.P.-I Don’t Need No Doctor

Sparanza-Mr. Fish

Crowbar-Isolation (Desperation)

Accept-Beat The Bastards

Slayer-Born Of Fire

Devil-Time To Repent

Ninth Circle-The Coming End

TNT-Barracuda

Winger – Seventeen

Planet Mastergod-Sect

Middle Class Rut-Busy Bein’ Born
 
Vreid-The Blood Eagle

Alice Cooper-Halo Of Flies

Metallica-Dyers Eve

Death-Crystal Mountain

Sepultura-Arise

Megadeth-Skin O’ My Teeth

Weh-The War Is Over

Emperor-I Am The Black Wizards

Vreid-Arche

En av disse er hovedgjest i kveld.

Det norske bandet Vreid har nettopp sluppet den svært gode platen V, og i kveld plukker hovedmann Jarle sine favoritter i en time hos oss. Forvent både myk og hard metal. Og totalt sognamål. Vi skal også gi vekk limiterte utgaver av norgesaktuelle Accepts fantastiske album Blood Of The Nations, som vi kåret som et av fjorårets beste. Intervju med selveste TNT blir det også. Og ny musikk fra Crowbar, Rise Against og Middle Class Rut. Perfektemundo!

Vreid ble intervjuet i kveldens sending. Her er hele den musikalske menyen:

Gary Moore-Wild Frontier

Architects – The Blues

Tombstones-Hellfire

TNT-Refugee

The Batallion-20 Paces To Death

Helloween-Long Live The King

Times Of Grace-Strenght In Numbers

Vreid-Wolverine Bastards

Living Colour-Which Way To America

Helheim-Jernskogen

Social Distortion-Alone And Forsaken

Kiss-2000 Man

Chixdiggit-Geocities Kittie

Deftones – CMND/CTRL

In Flames-Superhero Of The Computer Rage

Lower Than Atlantis – Taping Songs Off The Radio

Fear Factory-Cyberwaste

Black Sabbath-Digital Bitch

Black Debbath-Jenter, Søk Dere Til It-Bransjen

International Superheroes Of Hardcore-Ebay Revenge

Good Clean Fun – Loserdotcom

The Blownaparts-Myspace Pictures

Cissa & Planetene-Facebook

Computer says yes. Pyro gir deg datarock.

Ikke Datarock. Neida. Rock om data. To forskjellige ting. Data har utviklet seg fra å være en morsom og spillbar tidtrøyte på 80-tallet til å bli det viktigste i hele samfunnet. Dermed har også rockere latt seg inspirere til å lage sanger om datamaskiner og internet. Vi samler et knippe av de beste sangene, og lager data-spesial. På høy tid. Vi gir deg også ny og digital musikk fra band som Times Of Grace, Social Distortion og Architects, samt mulighet til å vinne den nye blad/cd-en til TNT. Og som en liten bonus-knapp på laptopen skal du få intervju med album-aktuelle Vreid. Brutal metal, melodiøs hardrock, hardcore, digital støy? Pyro har alt.