Høyst legendariske Voivod er akkurat nå på turne i USA med Napalm Death og de har også laget en helt ny låt som kommer på split-vinylsingel med At The Gates i april. Men allerede nå kan vi kose med låten på internet.

Voivod er et av tidenes mest undervurderte band, men har på sin vei gjennom årene imponert og beveget mange som senere ble musikere selv. Siste video fra den herlige kanadiske gjengen er til Kluskap O’Kom fra albumet Target Earth. Kunst og metal uten å være kunstmetal. Nydelig.

Det har alltid vært noe maskinelt og robot-aktig over musikken til kanadiske Voivod. Et av metalens mest undervurderte band, og en stadig inspirasjonskilde for mange kjente norske musikere. Låten Target Earth er hentet fra Voivods siste, og ganske så gode, album med samme navn, og har passende nok fått en video med masse roboter i.

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

Her får du Pyros fem høydepunkter fra Inferno 2011:

1. Da Tommy i Insense åpnet showet med Pyro-favoritten The Erosion Of Oslo fra albumet The Silent Epidemic. Et av landets mest oversette metalband låter bedre enn noensinne i 2011, og vi anbefaler deg gjerne å sjekke ut deres nye album Burn In Beautiful Fire.

2. Napalm Death sto for deilig nostalgi da de avsluttet med sekundlåten You Suffer, Dead Kennedys-coveren Nazi Punks Fuck Off og deathmetal-hymnen Suffer The Children.

3. Olve/Abbath i Immortal kunne lett hatt en karriere som standup-komiker. Når han kjører seg opp med Kristian Valen-quotes mellom black metal-klassikere som One By One og Damned In Black, setter det en ekstra underholdningsspiss på konserten. “Det var berre flott, det” osv.

4. Pentagram-sjef Bobby Lieblings scenetekke. Vi snakker Pushwagner-dansing med stjernekvaliteten til Mick Jagger og utseende til Rudolf Blodstrupmoen. Vakkert.

5. Meshuggah-trommis Tomas Haake. Saklig opplegg han har på gang bak et av verdens råeste metalband. En perfekt avslutning på konserten, og en påminnelse om at vi må få sett Meshuggah live igjen. Snart.

PS: Sjekk mine daglige Lydverket-rapporter fra Inferno her: Dag 1 – Dag 2 – Dag 3/4

PS2: Det flotte Meshuggah-bildet på toppen er tatt av Per Ole Hagen fra NRK. Du flere bilder fra ham på denne linken.

Inferno starter i dag. Landets beste rapper gir deg fem grunner til å elske et av bandene på plakaten.

Til daglig har Joddski capen bakfrem, snakkesynger på rim, snubler rundt i store saggebukser og synger om damer og våpen og dyr hjemmebrent. Han er rett og slett noe så eksotisk som en rapper. Men når solen går ned og alvoret senker seg over den ramsalte nordlendingen, finner han fram platene som gjorde ham til mann.Platene som handlet om satan og nattens mulm og mørke. Da blir Joddski en ekte metalnerd.

Så vi hørte om ikke han kunne gjeste litt for oss her på Pyro i forbindelse med Inferno, og han svarte kjapt med sin beste Tyholt Apenes-stemme: “da ska æ faen steike mæ skrive om føkkings Voivod”.

Svaret fra Pyro? Klart Joddski skal få skrive om Voivod, vi ba han gi oss fem grunner til å elske dette rare, kanadiske bandet som står på scenen på Rockefeller torsdag rundt midnatt. 5 grunner. Kjærlighet. Here we go, først en intro fra Joddski himself:

– Yeah. Påska er Satans høytid. Hvertfall det ene døgnet når Jesus har tatt reper’n og ikke har rukket å stå opp igjen. Men i Oslo er det hele påska. På Inferno. Jeg har desverre spillejobber i helga og går derfor desverre glipp av favoritter som Pentagram og Immortal. Voivod får jeg derimot med meg, og det er grunn nok tli å moshe formålsløst rundt i stua, det. Voivod er et av de bandene jeg digga når jeg var liten Thrash-kid på midten av 80-tallet, som egentlig er vel så bra i dag. Her er mine 5 gode grunner til at du skal, må og bør se få med deg litt Canaaaaaadian Metal på torsdag.

1. Galskap og fremskritt
– Greia med Voivod har vært at man aldri har kunnet kategorisere dem. De kunne fint surfa seg inn på Thrash Metal-bølgen de nesten var en del av på midten av 80-tallet. Men det var alltid for mye punk, for mye utagerende galskap (som i syretripp, ikke som i Jackass) og for lite machissimo og mosh til at de passa heilt inn. Etter hvert sklei de inn mot mer progressiv og alternativ metal, men de var fortsatt litt fot ute av synch med resten av metalverdenen til å slå i gjennom. Og i det de kom tilbake med et nytt, stramt og tight rockesound med knallskivene Voivod og Katorz rett etter 2000 var de virkelig inne på noe. Så gikk de 3 skritt langt til venstre med Infiniti. Det er dette som gjør Voivod så spennende. Forward ever, backwards never, som en kjent dude sa en gang.

2. Merch
– Alle metalband med respekt for seg selv har en steikanes kul logo. Voivod er i særklasse såleis, og deres Korgull-maskot er blant metalhistorias feteste. Coverarten på 80 og tidlig 90-tallsplatene deres er stor kunst, og mere tattoovennlig, t-skjortevennlig og generelt merchandisevennlig univers skal du lete lenge etter. Voivod hadde image, et image som ikke ligna noen andre sitt. Det var nok en av hovedgrunnene til at de gjorde så sterkt inntrykk på et stakkars barnesinn den gang da. Det, og at de hadde en låt som het Fuck Off And Die. Ja og et album som het Rrrrrroooooöööööööäaaaarrrrrr! Ja da, vi er enkle folk på landet.

3. Tømme ut litt øl for Piggy
– Veit ikke om metalfolket er så flinke til det, men oss hiphopfolk liker å tømme ut litt øl for våre døde kompiser/forbilder/helter. Dennis “Piggy” D’amour døde desverre i 2005, og med det gikk en legende bort. Piggy var en av de mest særegne og oppfinnsomme gitaristene i metal, og står bak uendelig masse fete riff. Ikke skli i ølpytten.

4. Vi vil ha mer…eller?
– Etter Piggy døde var det lenge tvil om Voivod kom til å fortsette som band. Og det med god grunn. Når de nå har funnet en arvtaker i Dan Mongrain og seriøst vurderer å gjøre et nytt album (eller, de mener 100% sikkert at det kommer), ja så er det grunn til å feire. Forhåpentligvis. Det er jo ikke hvem som helst de har mista. Med Dan inne som fullverdig medlem har Voivod mye å leve opp til. Det håper og tror jeg de vet. Og tar høyde for. På Inferno finner vi ut om den nye inkarnasjonen av Voivod er liv laga. Eller om det vil bli som Megadeth uten Dave Mustaine.

5. Pink Floyd
– Makan til døllere band enn Pink Floyd skal man leite lenge etter. Når Syd Barrett var med var det derimot littegrann stas. Voivod synes også dette, og i det som var deres nærmeste “kunneværtElvis”-øyeblikk fikk de små metalskaller verden over til å være enige i nettopp det. Dette er øyeblikket da Voivod mk2, eller skal man si 3 virkelig tar av.

…se der. jeg nevnte ikke Jason Newsted. Sees på Inferno.

Politisk og fin galskap fra Voivod:

Joddski sier at dette er beste Voivod-låt etter år 2000:

Bonus: Joddski mikser haugevis med klassisk heavy med egne bangers:

Inferno-festivalen er igjen klar for å gi folket metal på høyt nivå. I år har de spikret et ganske så flott program.

For hva sies om hovedattraksjoner som Immortal, Forbidden, Voivod og Meshuggah? Kulthelter som Pentagram, Napalm Death, Aura Noir og Atheist? Og nytt blod i form av Obliteration, Haust, Okkultokrati og Manifest. Pyro-favoritter på rekke og rad finner du når du leser hele programmet her. Inferno arrangeres i år fra 20. til 23. april på diverse scener i Oslo by.

Web-siden Roxwel har lagt ut en hel konsert med legendariske Voivod fra årets South By Southwest-festival i Texas. Veldig flott band.

Hele listen fra hele sulamitten.

Thin Lizzy-Don’t Believe A Word (live)

Maylene & The Sons Of Disaster-Just A Shock

Saviours-Apocalypse World Split

Evile-Infected Nations

Slipknot-Gematria

Parlour Mob-Favourite Heart To Break

Every Time I Die-The Sweet Life

Voivod-Earthache

Iggy Pop-Pussy Power

Big Elf-The Evils Of Rock N’ Roll

Gallows-Orchestra Of Wolves

Guns N’ Roses-Sweet Child O’ Mine

The Cumshots-What Bleeds Must Be Butchered

Whitesnake-Good To Be Bad

Bring Me The Horizon-Chelsea Smile

Kiss-Danger Us

Black Stone Cherry-We Are The Kings

Mötley Crüe-Down At The Whiskey

Ash-Meltdown

Rise Against-Give It All

Voivod. Legender. På. Radio.

I dag skal vi intervjue et band som har vært gjennom mye. Fra å være prog-metal-helter på 80-tallet, til å bli glemt på 90-tallet, til å miste sitt kanskje viktigste medlem da Piggy døde, og helt til å spille med nesten hele orginalbesetningen i 2009. Hør vokalist Snake fortelle om tunge og lyse tider i kveld. Vi skal også summere opp våre favoritt-øyeblikk fra 2009. Vi lover at det vil produsere mye god rock. Og så kan du på toppen av det hele vinne den nye platen til Evile. Som også nyss har mistet et medlem faktisk. Mye død. Men god stemning likevel.

Voivod med uforståelig figur.

Voivod er et progressivt thrashband fra Canada, som har laget et knippe nyskapende plater i sin lange karriære.Sjefen sjøl som ble kalt Piggy døde i 2005, men bandet har fortsatt uten ham. Jason Newsted som spilte i Metallica har også vært innom bandet.

Voivods fjerde album Dimension Hatröss kom i 1988, og innehar et cover som jeg ikke skjønner stort av. Figuren på bildet heter Korgull, og går igjen på mange av Voivods albumcover. I forskjellige robot-lignende former. Men dette coveret er vanskelig å få grep på. Litt hjernemasse, en slags antenne, litt dødningeskalle, mye metall, og ett eller annet som kommer ut. Men hva som kommer ut aner jeg ikke. Sardiner kanskje? Noen der ute som kan belyse dette noe mer enn jeg klarer?