Venoms nyeste album From The Very Depths var en forfriskende sak for oss som ikke bryr oss om at Venom høres mer punk ut enn black metal i 2015. Smoke er blant de svakere låtene på platen, men det er mystisk nok den Venom fronter med tekstvideo akkurat nå. Venom spiller på årets Tons Of Rock. Kan bli hyggelig.

Metal-veteranene i Venom har en sentral plass i sjangeren, men har vel ikke akkurat levert stabilt på toppnivå de siste 30 årene… Nå drar bandet på igjen med albumet From The Very Depths som kommer i slutten av januar, og første låt ut er Long Haired Punks. Slett ikke ille. Venom er et av bandene som er booket til Tons Of Rock i Halden i sommer. Kan bli morosamt.

En ny bunke med plater og datafiler har blitt nitidig lyttet til. Pyro gir deg det du trenger å vite om ny hardrock og heavy metal.

Desember er ikke måneden der de aller største utgivelsene detter ned, men det er likevel nok å låne ørene til der ute. Fra de store overraskelsene til enorme skuffelser. Jeg har hørt og hørt for deg.

Slash-Made In Stoke 24/7/11

Mange er ikke klar over at selveste Slash faktisk er født i England. Han kom ut av moren sin i tjukkeste London, men flyttet raskt til Stoke-On-Trent. Hvor også Lemmy fra Motörhead er fra. Slash spilte aldri i hjembyen med Guns N’ Roses eller Velvet Revolver, men tidligere i år tok han med vokalist Myles Kennedy og gjorde Victoria Hall i Stoke til sin egen.

Med familiemedlemmer i publikum, og et velfungerende band i ryggen, er Made In Stoke akkurat slik en Slash-konsert faktisk er for tiden. Enkelte ganger strålende og enkelte ganger litt traurig. Man kan jo stille spørsmålstegn ved at Slash gir ut dobbel liveplate etter bare en solo-plate (hvis man da ikke teller med Snakepit), men arsenalet av låter både fra GN’R og Velvet Revolver gjør at det argumentet faller bort. Myles Kennedy synger bra, Slash spiller bra, alt er fint. Ikke et historisk live-album, men fint for fansen. Som det jo er en hel del av. Blant annet meg. Hør Ghost under.

Slash-Ghost

The Fallen Divine-The Binding Cycle

Nok et norsk band som debuterer, og slikt er alltid gledelig. Hvertfall når jeg kan rapportere om at The Fallen Divine har gjort hjemmelekse på hjemmelekse i øvingslokalet. Fakta først; The Fallen Divine kommer fra Bærum, de har tidligere gitt ut en ep, og slipper nå selvfinansiert debut. Musikalsk befinner de seg i ekstrem-metal med progressive tendenser, og det er vanskelig å ikke bli revet med av alt som skjer i lydbildet. Dog skjer det ikke så mye i låtene at det blir for mye. Noe som ofte skjer når band skal være progressive og flinke. The Fallen Divine går ikke i fellen, og leverer en ganske så sterk debut. Ikke veldig ekstremt, og heller ikke for flinkis. Sjekk Patterns Through Eternity under.

Patterns Through Eternity

Riot-Immortal Soul

Dette er herlig. Riot var et band som aldri helt fikk den store oppmerksomheten på 80-tallet, selv om de laget et par fine plater. Mest kjent ble de vel for sine helt hysterisk dårlige albumcover. Du MÅ sjekke samlingen av absurditeter her. Riot har holdt det gående oppover 90-tallet og frem til nå med sporadiske album. Men nok om historien, for det å sette Riots nye album i spilleren var intet mindre enn nydelig. Klassisk heavy metal med solide refreng, store gitarer og lyse skrik. Slett ikke ulikt Helloween og den gode power-metalen. Rørende bra heavy metal fra hjertet. Det er nesten så jeg må tørke en tåre. Men bare nesten. Hør låten Riot under. Og bli fan.

Riot-Riot

Jimbo Jones-UFO666

Jimbo Jones har herlig nok tatt navnet sitt fra han ene halv-ungdomskriminelle i The Simpsons, og trønderne har holdt på siden 2003. Jeg husker at vi spilte en låt fra en ep for noen år siden i Pyro, men debuten har latt vente på seg. Hvis ikke jeg har gått glipp av en plate da… Jimbo Jones sparker uansett svært godt fra seg på UFO666. Et kvart fedd hardcore, en desiliter hardrock og en liten dusj med garasjerock, så er alt i boks. En liten hjemme-alene-fest av en plate. Trønderne får det til for tiden. Hør låten 14F13 under.

Jimbo Jones-13F13

Glyder-Backroads To Byzantium

Irske Glyder er et av de litt ukjente bandene som vi i Pyro virkelig har prøvd å prakke på folk de siste årene. For de to platene bandet har gitt ut tidligere er oppvisninger i herlig hardrock i tradisjonen til landsmennene i Thin Lizzy. Men siden forrige gang har to av medlemmene forlatt bandet, blant annet vokalisten, og på Backroads To Byzantium er ikke festen morsom lenger. Jeg sitter her og er litt sjokkert over hvor skuffet jeg er. Glyder var liksom vår lille skatt, og nå er skatten blitt et traurig bluesrock-band uten den sjelen som var der tidligere. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men vokalist-byttet kan ha mye å si. Jeg har virkelig forsøkt å like dette, for gammelt vennskaps skyld, men det går ikke. Faen dundre meg for et nedsig… Sjekk om du synes at Glyder leverer ved å høre Chronicled Deceit under.

01 Chronicled Deceit

Neoplasma-The Tumor Of Hate

Os utenfor Bergen har fostret legendariske metalband som Old Funeral og Immortal, og det er fint å se at de unge der oppe fremdeles lager god metal. Neoplasma gjør en slags deathmetal, og stakk til meg denne platen da jeg plutselig befant meg på konsert i Os sentrum. Siden dette nok er en demo skal jeg ikke legge for mye vekt på produksjonen, men det er tydelig at disse låtene kunne blitt enda bedre med en tyngre produksjon. Men nok om lyd. Mer om musikk. Og der leverer Neoplasma på et relativt høyt nivå. Nå er antallet dødsmetal-band i verden, i forhold til sjangerens popularitet, ekstremt høyt. Det er også vanskelig å skille seg ut, men Neoplasma klarer å holde fokuset sitt (og mitt) gjennom alle åtte låtene. Lovende i en litt vanskelig sjanger, selv om mye må bli bedre om det skal bli gjennombrudd. Sjekk Neoplasmas Bleeding Purity under, og last ned smakebiter gratis fra bandets sider på Urørt.

Neoplasma-Bleeding Purity

Black Spiders-Volume

Black Spiders er engelskmennenes rockehåp for tiden, og ga ut et ganske så fint debutalbum med Sons Of The North tidligere i år. Før det hadde bandet gitt ut tre ep-er som sikkert er ganske vanskelige å få tak i, så nå gjør Black Spiders det litt lettere for nye fans ved å gi ut Volume der alt gammelt matriale er samlet. Kort fortalt handler Black Spiders om øsende hardrock, og fans av Wildhearts, Hellacopters og slikt bør få med seg dette bandet fortest mulig. Naturlignok spriker denne samleren fra det voldsomt flotte til det litt kjedelige, men det er hvertfall sikkert at Black Spiders har hatt rocken putrende i blodet ganske lenge. Nyt låten Meadow under. Gode følelser….

Black Spiders-Meadows

Venom-Fallen Angels

Det er lenge siden jeg ble så redd for Posessed-coveret til Venom (og musikken som befant seg inni) at jeg fikk mareritt av det. Det er mange år siden Venom var de hardeste av de harde. De ondeste av de onde. Men engelskmennene skal ha for å ha inspirert en hel sjanger av evilness som har gikk oss mye hygge. Venom anno 2011 er nok langt bedre å spille enn Venom anno 1982, og det låter slett ikke ille når Cronos hiver seg inn i låter som Hammerhead, Nemesis og Lap Of The Gods. Drivende og pumpende rocke-metal, slik som egentlig mye av Venoms karriere har handlet om. Problemet er, som med mange andre gamle band, at historien ødelegger for dagens utgave. Men du kan likevel trygt gi Fallen Angels en sjanse. Selv om den sataniske sjokk-effekten for lengst har satt seg på toget til undergangen. Første singel fra platen heter Hammerhead og den kan du høre under.

Venom-Hammerhead

Dead To This World-Sacrifice

Et av bandene som Venom garantert har inspirert en gang i tiden er Dead To This World fra Bergen. Med Iscariah, som tidligere har spilt i Immortal, som musikalsk sjef.  I 2012 kommer det et nytt album fra Dead To This World, men imens kan man kose seg med ep-en Sacrifice som nettopp ble gitt ut. Og her er det bare å hive seg med. Dead To This World gjør nemlig blandingen av black metal og knallhard thrash på en forfriskende god måte. Litt Immortal der, litt Kreator her, litt Venom everywhere. Fem blastende og begavete låter fra et band på vei mot noe stort. Tittelsporet Sacrifice finner du under, og det er et godt eksempel på det du finner på resten av denne ep-en.

02_DEAD_TO_THIS_WORLD_Sacrifice_Sacrifice

Elves-And Before Elf… There Were Elves

Jeg elsker Ronnie James Dio. Han var den aller største. Og nå som han er borte føles det virkelig som om folk utnytter minnene og legenden om Dio litt vel mye. Det startet med en rekke live-plater, så kom det bok, og nå denne høyst tvilsomme utgivelsen. Det som befinner seg her er nemlig relativt dårlige live-opptak og live-i-studio-opptak av bandet Elves, som da er Elf (bandet Dio var i før han joinet Rainbow) før de ble Elf… Vi får servert små-dvaske blues- og honkytonk-covere av kjente låter som You Shook Me og Little Queenie, og diverse annet rask. Det eneste du får vite på denne platen er at Dio alltid har hatt en god rockestemme. Det er ikke nok for å gi ut en plate. Hvertfall ikke når lyden stinker. Sjekk Stones-coveren Little Queenie under.

Elves-Little Queenie

Black Tusk-Set The Dial

Sludge-bandet Black Tusk kommer fra Savannah, Georgia der også band som Baroness og Kylesa har tilholdssted når de ikke er ute og turnerer. Og selv om alle de tre bandene ligner litt på hverandre i uttrykk står Black Tusk fint på egne bein. Set The Dial er bandet fjerde plate og pirrer alle sanser med et flott albumcover laget av John Baizley, som også har gjort fine ting for Kvelertak, Baroness og Torche tidligere. Musikalsk angriper Black Tusk med alle mann samtidig, og liker du småtung og imøtekommende sludge kan dette være et band å sjekke ut. Låteksempelet under heter Ender Of All.

Black Tusk-Ender Of All

Vi starter nedtellingen til Hole In The Sky-festivalen. 

You’ve got the munchies for some metal? De neste dagene vil vi servere et lekkert utvalg smakebiter fra festivalmenyen til Hole In The Sky. Og hvorfor ikke fleske til med en av hovedrettene, selveste Venom.

Legg merke til at de svinger innom “I Dovregubbens hall” i introen.

Under ser du Venom i dagens utgave. Ta dekning!

Nesten for skummelt til å fatte. Ukens albumcover har gitt Pyro mangt et mareritt i ung alder.

Venom er et legendarisk band. Kanskje mest for oss som vokste opp som heavy-fans på 80-tallet, men også for hele black metal sjangeren utover 90-tallet. Venom var bandet som inspirerte alle fra thrasherne i USA, med Metallica i spissen, til norske band som Immortal og Enslaved. Godt gjort av en gjeng med fyllebøtter fra Newcastle.

Men musikken var en ting. Ekstremt skremmende og raspende som den var, i et ellers ultramykt 80-tall. Albumcoverne var en annen ting. Og for myke gutter som meg, som ikke turte eller orket å høre på musikken, var det omslagene som skapte frykten. Med en ond logo, pentagram og en skulende dyrehodeskalle-lignende sak hadde de allerede skremt vannet av oss alle med album som Black Metal og Welcome To Hell. Og så kom Possessed i 1985. Jesus Kristus, baby.

Første gang jeg så albumet var på rommet til storebroren av en kompis. Dette var noe annet enn fargerike Kiss-cover og en tegnet Eddie hos Iron Maiden. Dette var alvor. Jeg holdt meg på avstand i det storebroren satt på platen, og når musikken skylte over meg ble jeg bare stående med åpen munn. Dette var langtfra musikk. Dette var galskap. Og coveret bygget perfekt opp under den voldsomme frykten som kom over meg.

Så nekro. Så enkelt. Så diffust. Og så veldig virkningsfullt. To barn, et skurrende bilde, logo på klærne. Hva har skjedd? Hvorfor er bildet negativt? De første teoriene mine som liten gutt helte mot at disse barna helt sikkert var tatt av Satan selv. Gamle-Erik. Var bildet tatt i Helvete, mon tro? Var de fanget i helvetes forgård? Noe ondt hadde definitivt skjedd. 

1985 var også som kjent midt i den kalde krigen, der man som liten trodde at atombomber fra Sovjetunionen kunne falle i hodet på oss når som helst. En annen teori som raskt dukket opp handlet om atomkraft. Var det kanskje en atomeksplosjon som hadde rammet disse barna? Var ungene strålt fra sans og samling? Og hvorfor ser de da så fornøyd ut?

Både coveret og Venom i sin helhet er egentlig umulig å finne ut av. Men den dag i dag gir albumcoveret meg en og annen frysning. I 1985 var rocken farlig. I 208 er ikke rocken så farlig, gitt. Hvertfall ikke om vi skal dømme etter det kommende albumcoveret til Venom. Hell heter platen, og sånn ser den ut: