Lamb Of God har levert ett av årets beste album i følge oss. Her fra Hove 2012.

Hva var de beste albumene som kom i hardrocken og metalen i 2012? Vi har et svar. Uenig? Enig? Fornøyd?

Det har blitt en tradisjon at vi i Pyro gir deg vår topp 10-liste over albumutgivelser innen hardrocken og metalen. Litt for å være en motvekt mot alskens mas om Karpe Diem, Frank Ocean og Sundfør oss her og Sundfør oss der. Vi liker rock vi. Og her er vår unummererte ti valg for 2012.

Every Time I Die-Ex Lives

En av outsiderne på listen, og kjempet knallhardt om plassen på listen med Cancer Bats som ga ut plate omtrent samtidig. Tidligere har Every Time I Die vært akkurat litt for vanskelige med sin svært aggressive blanding av metal og punk. På Ex Lives har de roet litt ned på galskapen, og ikke minst dratt inn en rekke sterke låter rent melodisk. En svært god og overraskende plate som har levd lenge i stereoen gjennom 2012. En skattekiste som bare venter på at du åpner den.

Van Halen-A Different Kind Of Truth

Ikke vet jeg hvorfor comebacket til Van Halen ble mer omtalt her hjemme, men vi backet hvertfall A Different Kind Of Truth hele veien til nyttår. Et Van Halen tilbake i toppform, og med nesten orginalbesetningen intakt. Savnet etter Michael Anthony må uansett legges litt til siden, for her leveres det på høyt nivå gjennom hele platen. Mange av låtene stammer fra gamledager, og blandingen av gammelt matriale og nytt band ga oss årets beste festplate. Undervurdert.

Deftones-Koi No Yokan

Det er bare å bøye seg i snøen for det Deftones har klart musikalsk de siste årene. Koi No Yokan er omtrent like god som Diamond Eyes fra 2010. Det betyr et nytt mesterverk innen svevende og tung rock. Koi No Yokan er bra første gang du hører den, og så blir albumet bare bedre og bedre. Nok en gullmedalje.

Enslaved-Riitiir

Enslaved blir eldre og bedre for hvert bidige år. Og sangene blir lenger og lenger. Uten at det gjør noe som helst. Verdens beste band innen progressiv metal? Definitivt. En opplevelse fra første til siste sekund.

Purified In Blood-Flight Of A Dying Sun

Dudes wanna mosh. Hør nå, Norge. Vi har et av de beste bandene i metalen her hjemme. Se til å sjekke ut Purified In Blood nå da. Tungt, hardt, monumentalt og alle andre metal-klisjeer du kommer på er merkelappen dette albumet får. Du har en oppgave i 2013. Hør mer på Purified In Blood.

Gallows-Gallows

Spenningen var stor i ene halvdelen av Pyro i 2012. Ville Gallows uten vokalist Frank Carter i det hele tatt fungere? Carter var jo hele konseptet i Gallows. Inn i det erkebritiske bandet kom kanadieren Wade MacNeil. Mange var skeptisk, og mer enn det. Men Wade og Gallows leverte langt over forventet. Når Asbjørn er fornøyd bør de fleste ha ristet av seg den sunne skepsisen.

Rival Sons-Head Down

Bandet alle liker å like ga full gass gjennom året med både konserter på forrige plate Pressure & Time, utgivelse av Head Down, og så konserter på den platen. Ingen tid å miste for rockens nye posterboys. Litt mindre umiddelbar denne gang, men herrer og kvinner med litt tålmodighet får mye igjen for innsatsen. Stor rock på rekke og rad.

Lamb Of God-Resolution

For et år Lamb Of God hadde i fjor. Den moderne metalens dampveivals ga ut høyst strålende Resolution tidlig i 2012, startet en solid turné, og så ble plutselig vokalist Randy Blythe fenglset i Praha i sommer anklaget for å ha forvoldt dødelige skader på en fan under en konsert i Tsjekkia noen år tidligere. En mystisk sak der Blythe satt fengslet i over en måned før han fikk reise hjem til USA. I år starter rettsaken mot Blythe, og Pyro følger nøye med i noe som kan forandre måten konserter arrangeres på. Uansett utfall laget Lamb Of God et av fjorårets beste metalalbum.

The Sword-Apocryphon

Liker du tunge riff er det bare å la seg rive med av The Sword. De er de aller beste i klassen, og følger opp monsteralbumet Warp Riders med noe som muligens er enda bedre. Så tungt og stilig at ord bare blir unødige. Hør denne platen. Nå.

Gojira-L’ Enfant Sauvage

Metalens beste instrumentalister? Meget mulig. Nok en stor musikalsk prestasjon av våre franske helter. Innviklet og lett tilgjengelig samtidig. Et prov på at moderne metal ikke står tilbake for noe.

Vi ønsker også å gi salutt og honnør til et par andre norske band som leverte solide plater gjennom 2012. Vi glemmer sikkert noen nå, men Blood Command, Okkultokrati, Aura Noir, God Seed, Nekromantheon, El Caco, Krakow, Borknagar, Lakei, Overthrow, Turbonegro, ICS Vortex, og Ihsahn ga oss svært minneverdige musikalske opplevelser via filer eller vinyl i året som gikk. Vi takker. Og det var bare noen av de norske som ikke kom inn på listen. Rocken død? Ikke oss bekjent. Norsk metal FTW.

Van Halens nye album A Different Kind Of Truth blir bare bedre og bedre, mens videoene fra platen holder samme lave standard. Samme kan det være. Vi får jo se nye bilder av Diamond Dave…

Van Halen er gjenforent og har gitt ut et av årets gledeligste album. Vi ga vekk platen til noen som bør føle seg heldige i dag.

Vi hadde en liten bunke av albumet A Different Kind Of Truth liggende i hyllen vår. Og nå skal de platene få nye eiere. Vi spurte dere etter favorittmedlem i Van Halen, og de aller fleste svarte Eddie Van Halen, fulgt av David Lee Roth, og med Michael Anthony på en gledelig tredjeplass. Gary Cherone fikk også et par stemmer… Disse får hjem plate i posten:

Petter Vanke, Trondheim

Tove Edvardsen, Kristiansand

Charlotte Blaabjerg, Sofiemyr

Jan-Tore Olsen, Lørenskog

Et gjenforent The Darkness ble intervjuet i kveldens Pyro. Her leser du deg gjennom sendingen ved hjelp av ord.

Dette spilte vi i kveldens sending:

Christian Mistress-Over & Over

Every Time I Die-Revival Mode

Van Halen-Chinatown

Clutch-50.000 Unstoppable Watts

Shadowmind-Set To Kill

Imperial State Electric-Narrow Line

Six Eyes Lost-Dancing Around The Sun

The Darkness intervju

The Darkness-Nothing’s Gonna Stop Us

Lamb Of God-Desolation

Ribozyme-Paid In Graves

Hysterica-Fear Of The Light

Time plukket av Metal Hammer Norways Espen Slapgård:

Slade-Run Runaway

Motörhead-Killed By Death

Mastodon-Curl Of The Burl

KISS -Heaven’s On Fire (live)

Danko Jones-Sticky Situation

Judas Priest–The Ripper

Whitesnake-Forevermore

Wildhearts-Caffeine Bomb

Slayer-Postmortem

Rainbow-Stargazer

Denne herren er metal-journalist i Metal Hammer Norway. Og i kveld styrer han showet i vår andretime. Det blir vakkert.

Espen Slapgård er en levemann. Han jobber i platebransjen, han skriver for Metal Hammer Norway, og han har hengt med eller intervjuet nesten alle sine store helter. I det Metal Hammer Norway snart fyller ett år inviterer vi Slapgård til å spille sine favoritter og fortelle skrøner i en hel time. Vi gir deg også mulighet til å vinne årets party-album, nemlig comeback-albumet til Van Halen, vi intervjuer gjenforente The Darkness, og vi spiller helt ny musikk fra Every Time I Die, Christian Mistress og Imperial State Electric. Et par herlige nye norske låter skal du også bli servert.

Nok en gammel helt har gått bort.

Ronnie Montrose døde lørdag bare 64 år gammel. Montrose hadde kjempet mot kreften i flere år. Ronnie Montrose var mannen som startet karrieren til Sammy Hager for fullt gjennom bandet Montrose, som ga ut en fantastiske rockeplate i 1973 kalt Montrose. Visstnok ble den platen en formidabel inspirasjon for Van Halen i starten. Artig nok havnet jo også Montrose-vokalist Sammy Hagar i nettopp Van Halen et drøyt tiår senere. Etter to album forlot Sammy Hagar Montrose for å gjøre solo-ting, mens Ronnie Montrose først tok bandet sitt videre, før han dannet Gamma og så gikk solo selv. Ronnie Montrose har også spilt med Edgar Winter, Van Morrison, Herbie Hancock og flere andre prominente musikere. Ronnie Montrose har en viktig plass i hardrockens historie, og vi foreslår at du sjekker ut debutplaten til Montrose for en opplevelse i klassisk og fenomenal rock. Forbanna kreft altså…

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap

Mange fine videoer på Van Halens Vimeo-sider nå. En av de aller beste er nok denne. David Lee Roth intervjuer brødrene Van Halen.

Jeg regnet likevel aldri med at Van Halen skulle klare å stable på beina en ny plate, men etter mye rykter og internettbabbel er A Different Kind Of Truth nå klar for platebutikkene.  Stas.

Men hvordan låter det da? Etter en god del gjennomlyttinger er vi brukbart overbevist. Her har du mine tanker om platen, låt for låt:

1. Tattoo
— Har hørt en del folk si de er skuffet over denne. Skjønner ikke det. Fet åpningslåt, rett på sak. Får lyst på øl med en gang. Bra.

2. She’s the Woman
— Denne var på den første demoen til Van Halen, men har nå fått ny tekst og et nytt midtparti. Rocker bra, eneste nye låten de spilte på den hemmelige klubbkvelden i New York. Vilt fet riffing fra Eddie Van Halen. Og beste refrenget på platen?

3. You and Your Blues
— Ganske morsom tekst, David Lee Roth synger om at livet hans er helt kult, “Aint going down no to crossroad/aint gonna dust no broom”, og han er vel blant de få artistene som kan synge noe slikt med 100% troverdighet.

4. China Town
— Ganske hardt vers, litt ala Hot For Teacher. Refrenget er mer flytende, “welcome to Chinatoooooown” osv.

5. Blood and Fire
— Litt seriøs og kjedelig? Lekkert gitarspill fra Eddie.

6. Bullethead
— Kule gitarlicks fra Eddie her, men tam lyd og ikke helt voldsom fremføring. For øvrig er lyden generelt litt slapp på A Different Kind Of Truth, hvor ble det av Templeman-soundet?

7. As Is
— Frekt gitarriff, flott bassing fra Wolfgang. Kunne vært på Woman And Children First. Dette er typisk låt som kommer som avslutning på en Eddie Van Halen-gitarsolo i konsertsettet.

8. Honeybabysweetiedoll
— Funky sak, med snakkevokal oppå. Åpningen er litt Aerosmith ala Taste Of India, før versene er Neil Fallon på Careful With That Axe møter Anthony Kiedis på If You Have To Ask. Tenk om Neil Fallon kunne skrevet tekster for David!

9. The Trouble With Never
— Den beste låten på platen? Spretten og full av kåtskap, og David Lee Roth synger som den kongen han er. Kong David. Får lyst på MEIR ØL.

10. Outta Space
— Litt nedtur etter The Trouble With Never, men svinger greit. David synger kanon.

11. Stay Frosty
— Akustisk, artig tekst. Blir litt for gjøglete for min del, men samtidig er det en veldig vanhalensk låt.

12. Big River
— Først trodde jeg David sang pink river her, og så for meg en grisete låt om… ja, du skjønner. Liker refrenget veldig godt.

13. Beats Workin
— Fin avslutning på et album som jevnt over leverer bra, men som kanskje mangler den ene monsterlåten ala Aint Talkin Bout Love eller Jump. Det blir uansett en plate so skal surre og gå gjennom våren og sommeren.

Rad. Som de sier i USA.

Van Halen gir ut nytt album med David Lee Roth på vokal neste uke. Stort for oss eldre rockefans. Stort for deg også?

Van Halen var virkelig et av de store bandene da Pyro-redaksjonen vokste opp i vestlandets byer og bygder. Med et voldsomt trøkk, noen enorme rockehits, og en stor porsjon humor ble amerikanerne helter for enhver rocker på tidlig 80-tall. For etter at Kiss-bassist Gene Simmons i 1976 oppdaget bandet, og produserte en demo med dem før han droppet å jobbe med dem mer, gikk det bratt oppover.

Allerede med sin første plate i 1978 traff Van Halen blink. Blandingen av catchy rock, en tung rytmeduo, et unikum av en gitarist og entertaineren Diamond Dave på vokal blåste inn på hitlistene, og korte Eruption jaget gamle trauste gitarister inn i øvingslokalet igjen. Den nye gutten i gaten hadde tatt over kommandoen.

Som så mange andre i sin samtid pøste Van Halen ut album de neste årene. Fem plater på fem år forteller sitt. Fem år som bygget Van Halen til å bli et av de store bandene innen hardrocken. Men det var først med popmetal-klassikeren 1984 at de virkelig traff blink kommersielt. Med Jump, Panama, Hot For Teacher og en perlerad av fengende rock fikk de ikke minst kvinnene på sitt lag, og slikt blir det suksess av.

Innad i bandet var dog alt en forferdelse der forholdet mellom gitarist Eddie Van Halen og David Lee Roth var på bristepunktet. Til tross for den enorme suksessen med 1984 gikk Van Halen og Roth hver sin vei. Van Halen hanket inn Sammy Hagar på vokal, med stort hell, mens Diamond Dave gikk solo og gjorde et par gode plater på egenhånd utover 80-tallet.

I 1996 ble så orginalbandet gjenforent for to låter på en samleplate, og så gikk det elleve år før herrene igjen kunngjorde comeback sammen på scenen. Med Eddie Van Halens sønn Wolfgang på bass, og ikke orginalbassist Michael Anthony. Til tross for sterke personligheter, og Eddie Van Halens stadige problemer med avhengighet, har bandet klart å både turnere og å spille inn en helt ny plate.

A Different Kind Of Truth kommer i neste uke. Endelig får vi som er gamle fans høre en hel serie nye låter med David Lee Roth på vokal igjen. Det ryktes at mange av sangene er nyinnspillinger av gamle låter, men det gjør meg bare enda mer spent. Første singel ut var Tattoo, og det fungerte som en perfekt liten forrett. Jeg er klar for mer. Men kan fort ende opp ekstremt skuffet. Det er så mye historie som ligger i lyden av Van Halen at det er vanskelig for bandet å overgå gamledager.

Hvilke forventninger har du? Er du klar for et nytt kapittel med David Lee Roth på plate? Håper du at noen booker bandet til en festival i nærheten i sommer? Eller kunne du ikke brydd deg mindre om slik mykhet i rocken?

Jeg sier takk for meg med et av mange fine sitat fra ord-maskinen Diamond Dave. Spyttet ut for noen år siden da Sammy Hagar var vokalist. Velkommen tilbake i rockens elitedivisjon, Dave!

Classic Van Halen made you want to drink, dance and fuck. Current Van Halen encourages us to drink milk, drive a Nissan and have a relationship.

Det skjer ting i dag. Ny video og singel fra Van Halen. Jeg har hørt denne ti ganger de siste minuttene, og jeg blir mer og mer overbevist… Litt sedat førstesingel kanskje, men det er noe med grooven som minner om gode gamle Van Halen (og David Lee Roths første soloplater).

For oss old-timere er det en stor dag. Van Halen er endelig tilbake med David Lee Roth på mikken.

Første låt ut fra comeback-albumet A Different Kind Of Truth heter Tattoo, og slippes i morgen. Det er også ventet en musikkvideo til sangen. Dette blir det første Van Halen gjør med Roth på plate siden klassikeren 1984, og det eneste som mangler for at dette er en gjenforening med orginalbesetningen er bassist Michael Anthony. Men man kan ikke få alt i verden. Albumet skal etter planen dukke opp 7. februar, og vi kommer selvsagt tilbake med låter på radioshowet og omtale av albumet så snart vi får tak i det. Jeg har plutselig fått tro på at dette blir bra…

Verden skal visstnok gå under i desember og det kapitalistiske Europa faller sammen, men det er da ting å glede seg over i det nye året også.

For Van Halen skal veldig snart gjøre comeback på plate. Med David Lee Roth på vokal. Og det er noe som pirrer oss i Pyro noe enormt. Selv om det er en sjanse for at det hele blir en katastrofe velger vi å ha troen. Et langt liv som supportere av det skandaløse fotball-laget Brann har gitt oss et slikt syn på livet. David Lee Roth-æra Van Halen laget mye av den aller beste hardrocken på 80-tallet, og selv om Hagar-æra Van Halen ikke var ille det heller, så er det Roth som er selve vokalisten i Van Halen.

I morgen skal Van Halen komme med offisielle uttalelser omkring planene for 2012, men det har allerede lekket ut informasjon om at et album skal komme allerede tidlig i februar og at første singel og musikkvideo skal løslates fra hemmeligholdet allerede neste uke.

Kjenner du at du ble litt opphisset nå?

Imagine + Jump = Magisk.

Sjekk denne miksen….

I remember one Sunday night—which was usually gay night—I get this phone call from downstairs: ‘Some guy David is asking for you. He has long hair and says he’s in a band called Van Halen?’ Oh my God. That’s David Lee Roth. He comes upstairs going, ‘Dude, why wouldn’t they let me in?’ I’m like, ‘It’s gay night, man. They don’t listen to your music. They don’t know who you are.’