På den amerikanske landeveien igjen. Endelig nytt reisebrev fra Ivar Peersen i Enslaved.

On the road again… så vidt!

Av og til så kan man lure på hvor mye sprøtt som kan skje ett band. Så tar jeg en kikk rundt meg på oss fem galninger i backstagen (ja, jeg ser jo ikke meg selv, jeg vet det) her i Seattle, og det begynner å demre for meg at saken tvert om er at vi slipper billig unna. Makan til samling «eksentrikere» skal du leite lenge etter, men sånt blir det fin musikk av. Men nok om meg – som brura sannsynligvis ikke sa… Hva var det så som skjedde denne gangen?

Vi skal tilbake til de første par dagene i 2015. Skrotet etter rakettene ligger strødd i borettslag over det ganske land og juletreet begynner å bli ganske irriterende i stuen. Selv setter jeg nynnende i gang visumsøkeprosessen i forbindelse med turneen vi nå er ute på. Mine frostbitte beregninger tilsier at å bestille sjekker nå vil sette prosessen i bevegelse på det mest perfekte tidspunktet. Sjekkene kommer fra banken, og kopier av søknadene sendes over til de respektive fagforeningene der borte, sånn at de kan cashe inn et par kjappe tusenlapper på å ikke protestere på søknadene for band og crew. De går nemlig ikke god for oss per se (de sier vel mer at de ikke betviler at vi finnes, og at vi kan være inne på noe – det er så langt de strekker seg for skarve $ 450 dollar hver). Så, med bekreftelsene satt inn i originalsøknaden – årets utgave veide for øvrig lodne 2,5 kg uten emballasje – var det bare å fyre avgårde pakken og fortsette med å skli rundt på isen i Bergen.

Nix. Første feilskjæret sto jeg helt og holdent for selv – i samme runde som søknadene sendte jeg avgårde papirer til andre offentlige instanser i USA, og kom i skade for å sende søknaden til feil kontor. Noe jeg heldigvis og mirakuløst kom på etter skarve fire dager. Jeg var til og med så heldig å få tak i noen på kontoret som kunne bekrefte at de husket pakken («from Norway») – og tror du ikke dette var noe som skjedde fra tid til annen. De hadde rett og slett et system for dette. Pakken ville bli lagt i en statlig konvolutt og sendt til rett kontor. Flott, vi var enda godt innenfor tidsrammene, ingen skade skjedd.

Selvfølgelig var skaden skjedd. Etter at pakken ble sendt fra feil til rett plass forsvant den helt og holdent fra jordens overflate. Helt til i dag, mens jeg sitter her trygt installert på turnebussen. Hva som skjedde med den forunderlige pakken og dens magiske reise skal dere få vite til slutt, så stay tuned. Uansett, på et tidspunkt i jakten på pakken (og alle catch 22-ringerundene «Sir, we can not confirm that it’s not here/Sir, we can not confirm that it is here»), og en haug med det som skulle vært “far har en hyggelig lekedag med de små før han skal på turne resten av året» rett i dass, var jeg nødt til å innse at om ikke pakken dukket opp i løpet av de neste par døgnene var slaget om visum tapt. Så jeg fikk tak i New Yorks (etter sigende) beste immigrasjonsadvokat og presenterte saken. I et sånt krisetilfelle ville jeg trenge all hjelp jeg kunne få. Fyren ba meg samle det jeg hadde av materiale, og sende dette over til ham med dobbel-super-ekspress-bud. Jeg droppet søvn den påfølgende natten, neste lekedag måtte også vike, og utpå neste kveld var jeg klar til å levere pakken til en lokal Doug Heffernan for sending.

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

Neste dag var det vanskelig å få tak i advokaten (det var jo ulidelig spennende hva han ville si når han hadde mottatt papirene). Da jeg endelig utpå kvelden fikk tak i ham var visa (pardon the pun) en annen, og en litt merkelig en. Nå hadde han ikke tid til hjelpe oss likevel («say whaaaaat?»). Hva med pakken? Vel, vi kunne jo få noen vi kjente til å hente den («say whaaaaat?»). Ikke si at siste sjans også var gått nå!? Forbanna opplegg, altså.

Jeg har i ettertid fått høre at fyren sannsynligvis ikke likte at vi hadde mekket ferdig en komplett 3-års-søknad på egen hånd (han trodde vel det kom en haug med klipp og fotokopier han kunne ta noen kroner for å sette sammen, og korrigere litt dårlig engelsk her og der), og dermed så det kanskje ut som at det beste for butikken var at vi misset visumene våre akkurat denne gangen.

Ok, her begynte jeg å bli ganske gåen i håpe- og skuffelsesmusklene mine. Men det er jo mørkest rett før daggry, som de sier (en av de få tingene «de» sier som faktisk ser ut til å holde vann, for øvrig). Og gode folk er det heldigvis massevis av rundt oss. Ved hjelp av regnskapsfører og bookingagentens assistent i USA fikk vi hentet ut pakken hos advokaten med de kalde føttene (bare opphentingen måtte jo selvsagt ta noen forsøk), skrevet ut nye sjekker (de første pålydende totalt $ 3100 befant seg i en pakke ingen visste hvor var), og fyrt den avgårde til myndighetene. Neste nødhavn var Pål Dimmen og Music Norway som fikk satt meg i kontakt med de utrolig dyktige og service-mindede folkene ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo som ga klart uttrykk for at de skulle gjøre det de kunne, og med mindre enn to uker igjen til avreise var det nå i alle fall en teoretisk mulighet for at dette forliset kunne ros i land. Ja, og parallelt pågikk en kamp om å få Det Amerikanske Konsulatet i Amsterdam i tale (vi har nederlandsk lydmann), men det er en annen historie.
Litt klabb og babb med nye rutiner for oppdatering av visumdatabaser, og en god del søvnmangel seinere slapp de sanne kulturvennene (null ironi, de er jaggu meg det) på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo inn trommis Bekkis klokken 16.03 tirsdag ettermiddag; 3 minutt etter ordinær stengetid og ganske nøyaktig 12 timer og 27 minutt før vi skulle være på Flesland for avreise neste morgen. Da kunne jo ikke nederlenderne være (mye) dårligere, så lydmannen kom seg over til konsert nummer to.

(Ivar låner gitar, foto: Mike)

Første stopp var hos plateselskapet Nuclear Blast America i Los Angeles for en kikk på det nypressede albumet vårt «In Times». Etter litt business-talk lånte vi konferanserommet til litt Enslavedsk kjernevirksomhet; et par kjappe IPA, en burger i nebbet og «Family Guy» på konferanseskjermen. Vi leker ikke butikk. Bussen tok oss tilbake til LAX for å plukke opp det amerikanske crewet, og så gikk turen til San Diego. Enhver plan om å finne på noe som helst havarerte i jetlag-tåke (og for meg et slags visum-kollaps). We’re back, baby!

Første dag gikk med til å sjekke utstyr, fyre innpå et par breakfast-burritos og noen elleville pulled-pork nachos til lunch. Et konsept som må tas med hjem, der. Mellom lydsjekk og konsert inntok vi en middag på Bull’s Smokin’ BBQ vegg i vegg med venue. Det begynte bra med noen lokale brygg og noen stykker røkte BBQ-spareribs. Så kom eieren, en eldre kar, på jobb, og han var for så vidt kul han. Problemet var bare at 1) han var enormt begeistret for de evinnelige hunde-, katte- og skrikende geite-videoene på Youtube, og 2) var i besittelse av en 4,5 x 4,5 meter storskjerm med tilsvarende lydanlegg. Hvis Dante hadde oppdatert sin «Gudommelige Komedie» i dag hadde garantert en av helvetes sirkler bestått av «brisen eldre kar med Youtube, storskjerm og fjernkontrollen». En intens og bra konsert fikk oss til hektene igjen, og bra oppmøte var det også. En meget sterk start. Ja, og selvsagt passet Grutle på å få inn hva San Diego egentlig betyr ifølge Ron Burgundy.

Tilbake i Los Angeles var det å ta seg en dusj på dagrommet en taxitur unna. Jeg må ha glemt hvordan varmt vær utarter seg for digre hårete menn som meg selv, og tenkte en trekvarter springmarsj uten vann måtte være en god ide. Det endte med sleping av føtter, hvesing, pusting og pesing, men digg med litt varme på skrotten alt i alt. Et forsøk på å teste «Hawaiian BBQ» var temmelig skuffende. Mye samme problemet som med det skotske kjøkken: når alt friteres forsvinner jo litt av poenget med «råvare»-konseptet. Det var uansett aldeles strålende å få tilbake lydmannen fra Nederland, og utsiktene for et knakandes godt gig til kvelden var sterkt til stede.

Før den tid tok jeg turen til mitt nye favorittsted i Los Angeles: Umami Burgers. Det er en litt halv-fancy burgerplass med vanvittig bra mat. «Manly burger» var dagens valg: top notch-burger, husets øl-cheddarost, store baconterninger, saltrøkte løkringer, huset Umami-ketschup og sennep. Det må oppleves. Det må også stemningen inne på El Rey Theatre senere på kvelden. Dette var definitivt vårt L.A.-beste så langt i karrieren. Muchos personas og topp stemning!

Topp stemning er en god beskrivelse av almenntilstanden til San Fransisco, og i dag var intet unntak. Etter litt henging på klubben tok jeg meg en spasertur ned mot sentrum, og fikk murt innpå noen vietnamesiske vårruller til frokost (tenk at det finnes så mye utover «skjevo» og tubeosten der ute – partytime!). Litt mer promenering og tilbake for lydsjekk. Småskuffende at Crazy-José var sluttet som kokk på Slims, men Nye-José laget gode meksikanske burritos han (til tross for at han ikke virket crazy i det hele tatt). Og konserten ble nok en California-suksess. Så godt som fullt hus og headbangende ovasjoner. Surfin’ Bird!

(fra Øya 2009, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En liten fridag på vei nordover fulgte deretter i Redding, California. Og der var det ikke mye annet å ta seg til utover å få unna masse arbeid på hotellet, bare avbrutt av en liten tur på lokale Cattlemens for en artisjokk- og ostedip fulgt av en frekk 400 grams Ribeye-stek. Og en brus. Må jo ta en liten pause fra brygget i ny og ne for å kunne nyte det skikkelig når man først fukter strupen. Når jeg kikket opp fra papirene en gang utpå kvelden var alt stengt rundt oss, så det ble en pakke peanøtter og en Cola Zero til kvelds. Men joda, nydelig dag det og til slutt.

Det er på tide å nevne de fantastiske bandene vi reiser med. Support gis så det monner fra Ecstatic Vision; et utsøkt syrerock/hardrock-orkester som gir jernet kveld etter kveld. Ikke noe nykker, ikke noe support-komplekser, bare hardtarbeidende og psykedelisk som få. Special guests er legendariske Yob, og her er det vanskelig å sette ord på hvor inn i skogen fett det er å reise med disse guttene. Øverst på listen over kriterier for denne typen lykke er at det er et av mine absolutte favorittband (regner med alle har hørt siste albumet «Clearing the Path to Ascension» – hvis ikke er dette en like bra tid som noen annen til å rette opp i den glippen), deretter hjelper det at personkjemien er 100% på plass. Mike Scheidt er ikke bare en genial frontmann og gitarist, men også i front for en gjeng absurd trivelige, profesjonelle og ydmyke folk. Ja, og så hjelper det ikke så reint lite heller at de trekker folk i bøtter og spann. Det eldste og beste special guest og/eller support-trikset i boka. Vi må ha gjort noe rett på et eller annet nivå når vi lander i kremen med begge beina på denne måten.

(Ivar med Mike fra Yob, hairy dudes all around, foto: Sean)

Portland er en finfin by som minner litt om San Fransisco med mye «alternativ» kultur. Jeg er jo langt fra noen hippie selv (altfor glad i fancy mat, drikke og Excel til det), men trives godt rundt folk som ikke er så altfor opptatt av å dømme og vurdere alt mulig rundt seg. Så får jeg heller tåle det når de spiller blokkfløyte ute på høylys dag. Etter lydsjekken var det på tide med turens første pilgrimsreise til Fire on the Mountain – stedet med de hittil sterkeste kyllingvingene jeg har funnet på mine reiser i USA. Originalen ligger her i Portland etter det jeg har skjønt, og de skuffet ikke denne gangen heller. Svettetokter, magekramper og en kjapp chili-high er et sikkert tegn på at man har fått i seg ghost-chilis med futt i (deres variant heter «El Jefe»). Vakkert. Giget ble ikke like fyrrig, men var slett ikke verst for en mandag aften i Portland. Også svært artig å få levert en knallfet «In Times»-kake fra lokale Voodoo Donuts. En ide for Baker Brun? Skillingsbolle-logo-kaker til gjestende band i Bergen?

(Fire On The Mountain, og Fire In The Ivar, fotos: Ivar)

Så var det tilbake til Hamsterdam (eller området rundt venuen Rickshaw i Vancouver). En kjapp recap for nye lesere: en eller annen gang før OL i 2010 kom et lyst hode på at de skulle flytte alle byens løse narko- og alkofugler opp i et kvadratisk område på fire-seks kvartaler hver vei. Der kunne de gjøre det de ville uten å bli forstyrret av politiet – vel å merke så lenge de holdt seg innenfor dette definerte området. Litt som Plata eller Vågsbunnen (tidligere Nygårdsparken) i en slag gigant-utgave. Helt «Blade Runner» i nekro-utgave. Med den spesielle bivirkningen at man kan tråkke inn og ut mellom «helt vanvittig» og «helt normalt» rundt et gatehjørnet. Det gjorde vi, og inntok en lett salatfrokost før vi tok turen videre ned i sentrum. Her møtte vi Herbrand sin gamle sambygding Gunnar, nå lokalisert i Vancouver, som tok oss med på Cactus Pub. Et skikkelig ålreit sted for lunch bestående av pasta og sjømat for meg, akkompagnert av husets egen Cactus IPA. Fortreffelig!

Heldigvis var innsiden av klubben betraktelig mer renovert enn området rundt. Dette inkluderer lydanlegget – til stor glede for folkene på scenen og fyren bak mikseren. Vi tok en tur til den lokale metalsjappa Scrape Records for signering og meet and greet. Masse folk, trivelig stemning, og noen fans hadde med en haug med påskegodterier (metal er bare så metal til tider). Til middag ble det tid for det som kanskje er det aller mest spektakulære ved Vancouver: sushien hos Hime Japanese Restaurant (som ved et okkult fenomen lå vegg i vegg med nevnte platebutikk). All denne gleden og velsmakenheten måtte lede til en formidabel konsert, snakk om dag!

(Vancouver-sushi, foto: Kabel)

Neste morgen var vi tilbake på amerikansk side i Seattle. Som seg hør og bør ligger klubben i byens minst attraktive kvartal, og det eneste spisende i umiddelbar nærhet var Subway. Helt greit det, om ikke annet fremstår prisene i forhold til produktets kvalitet litt mindre elleville her enn hjemme. I sedvanlig stil spankulertes det rundt i byen, både mot havnen og andre vei over fjellet til universitetsområdet. Uten å finne noe spesielt spennende, så det ble take-away Thai på bussen (har smakt Pad Thai med kylling en god del steder på kloden etter hvert). Konserten på El Corazon var helt glimrende. Vi var innom nabobaren for en nightcap med gode venner, og dermed var dagen over.

Ja, hva skjedde med den pakken med de opprinnelige søknadene? Jo, nå skal du høre. Nå har de kommet i retur til vår amerikanske oppdragsgiver (det må være oppført en amerikaner eller et amerikansk selskap som søker for arbeidsvisum). Med forklaring på hele problematikken rundt den første søknaden: vår norske bank skrev ut sjekker femte januar: «05.01.2015», mens det på amerikansk format blir femte mai. «05.01.2015». Dette har ikke vært et problem tidligere, og ikke for andre artister jeg har hørt om heller. Men denne gangen traff vi altså den statsansatte som virkelig skjønte det (nå er det ironi). Som det sto i brevet sammen med den ikke lengre forsvinnende søknaden: «søknaden kan ikke behandles da sjekkene er datert 5. mai 2015, altså etter starten for omsøkt periode». Det tok 2 måneder å nå den konklusjonen, og det var heller ikke mulig å gi beskjed om at den lå der med disse helsprø sjekkene datert til mai. Om ikke annet var det hele så teit at det gikk an å le av det umiddelbart.

Snakkes neste uke. Dersom reisebrevet mitt når frem.

-Ivar

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

(Enslaved og Kokken Joe, foto: Finn Arne Nystad)

Enslaved fikk seg nyss nok en nominasjon til Spelemann, og er akkurat nå på turné i USA. Ivar Peersen rapporterer hjem til gamlelandet via Pyro.

Enslaved gjør Amerika for tiden, og som vanlig leverer gitarist Ivar Peersen lesverdige rapporter hjem. Dette er del to, og om du gikk glipp av del en kan du lese den her.

Showbiz er ingen dans på roser. I skrivende stund har vi noen timers stopp i Golden, British Columbia (Canada), og jeg har tilbrakt siste døgnet med full feber og tilhørende kroppslige utslag. Man får tilskrive det ren flaks at det slo ut siste konsertdag før fridag, og håpe det er bedre i morgen. Det er jo ikke akkurat som om vi kan ta en telefon til klubben i morgen og si at vi har en million i feber, og om ikke vi kan få penga likevel. Tenk på den neste gang du drar en tre-dagers på grunn av vond stortå for å se den nye sesongen av «Sexy Ancient Vampires With Remarkably Updated Hairdos».  Konsert må det blir uansett (vi har aldri avlyst en konsert siden 1991, hverken på grunn av sykdom eller noe annet som var i vår makt).

Forrige ukes eskapader ble avsluttet med at vi rullet inn i Richfield, Utah. Det var fint lite å ta seg til der utover å skrive reiserapport til dere og få unna litt av den alltids truende bunken med «haster!» på skrivebordet. Over veien fra hotellet lå det en fristende liten diner ved navn Wingers. Så når presset etter hvert ble for sterkt var det tid for lunch. Det ble Fish’n’Chips Southern Style – med gyldenstekt malle og stekte poteter. Wingers-brødrene (som var av norsk opphav en generasjon eller to tilbake) brygget sitt eget øl innomhus, og deres Hazy Wheat Hefeweizen var ikke verst, men det er fortsatt tyskerne som kan Weissbier. Det ble enda mer blogging med dårlig tv i bakgrunnen på rommet, og så bød turnemanager Vikky på et italiensk hjemmelaget herremåltid på bussen med pasta, grønnsaker og pesto. Marveloso. Mye mer enn det var det ikke som skjedde i Richfield, og helt ærlig er vel dette sannsynligvis en av byens mer spennende dager noensinne.

Så var turen kommet til en av godbitene på turneen: Fredagskonsert i L.A. Forventningene lot seg ikke dempe av at vi var sedvanlig forsinket inn til byen. Vel fremme ble vi møtt av en svært hyggelig overraskelse. Min favoritt-restaurant i L.A. er med klar margin Manuel’s El Tepeyac i East L.A. Porsjonene er sinnsyke (Bekkis er f.eks sjanseløs, just sayin’), og eieren selv Manuel Rojas er mildt sagt legendarisk. Første gang vi spiste der i 2007 endte jeg opp på fortauet utenfor klokken 10 om morgenen. Jeg var så full av livsglede, burrito og Tequila (nye gjester må drikke med Manuel – som selv er tørrlagt) at jeg rett og slett måtte legge meg nedpå litt i East L.A.-solen. Denne gangen var det dessverre ikke tid for noe Manny’s. Trodde vi. I det bussen parkerte spratt det ut en meget fornøyd kar fra en bil tvers over gaten. Han hadde, på oppdrag fra plateselskapet vår, kjøpt inn verdens sannsynligvis største svine-burrito til oss alle på bussen. Etter at 7-8 røslige karer hadde spist det vi var gode for var det fortsatt rikelig igjen til nattmat.

(foto: Vikky)

Ja, det stemmer jo! Vi var i L.A. for å spille konsert. Blir av og til litt ivrig på maten her. Som Herbrand en gang så klokt sa om reisebrevene: «Det handler jo bare om mat, jo!». Typisk tynne folk. [Advarsel: resten av avsnittet inneholder tidvis grov produktplassering] Uansett, før konserten tok jeg turen opp til Peavey sitt showroom på Sunset Boulevard. Vel fremme hadde jeg reist fra lommeboken, så ned igjen til bussen og plukke opp den igjen. Som mangeårig sponsor av meg selv og bandet er dette et selskap vi har et veldig godt forhold til. Artistrep Brandon tok i mot og viste frem det siste innen amper og gitarer. Vi har stort sett brukt modellen 6505+ i kombinasjon med Classic 30 (for «renlyd»), men jeg er jo alltid klar for å prøve noe nytt (som brura ikke nødvendig alltid sier). Resultatet ble uansett en gryende forelskelse i den nyere modellen Peavey 3120.

I tillegg fikk de imponert meg med en gitar som stemmer seg selv uten noe lydforringelse. Hvordan får de til? Hva blir det neste? Menn på månen? Jeg har faktisk opplevd mer enn en gang i USA å stille den spørsmålsrekken og få til svar «yeah, we already did that way back, man». Tiltroen til at vi europeere kan lese og skrive er ikke alltid like høy her borte, ei heller deler vi samme hang til ironi og sarkasme. Så når du lander i L.A. og en brande bak deg med army-cut roper ut «hell yeah! U-S-A!» så er det godt mulig at han mener det (faktisk hendelse, november 2012). Ja, nå skal ikke vi nordmenn snakke for høyt heller da. Sett nordmenn «prute» i Syden? Eller vært på jobb på julebord («berre sett igjen flasko, håhå!»)? Eller prøvd å spise romantisk middag på Potetkjelleren med Veidekkes «arbeidsmøte» på nabobordet («husk dåkk bordellet i Hamburg, eller-håhå!). Så basically er vi alle idioter, da. Nice.

(hos Peavey, foto: Peavey)

Etter nerding hos Peavey var det tilbake til klubben, og litt henging med våre venner i plateselskapet Nuclear Blast pluss litt lydsjekk, testing av elektriske sigaretter i sigarsjappen ved siden av (merkelige greier), litt sushi på bussen og tilbake for å henge på klubben. Kompis Finn Arne hadde tatt turen over for å følge oss på de to konsertene i California. Trivelig med litt besøk fra gamlelandet! Men det var også andre celebre gjester der denne kvelden. Merharban Singh fra Space-X tok turen innom for å hilse på, og delte ut jakker og fete kulepenner med satellitter som fløt rundt inni der (som de gamle pennene med undertøy som sklir av damene når man snur pennen). Det er vel første gang vi har kunnet si at vi hadde en rakettforsker backstage helt fritt for ironi. Space-X bygger og fyrer av raketter som leverer forsyninger, og snart tar med folk, opp til romstasjonene der ute. Utrolig spennende å treffe og snakke med en sånn fyr. Selvsagt er Meshuggah favorittbandet hans (han er jo rakettforsker), men veldig trivelig at Enslaved er helt der oppefor ham også. Før vi gikk på scenen kom det gledelige budskapet om at det var over utsolgt (de ble litt ivrige og fortsatte å selge litt til), og for en jubelkveld dette ble! Litt teknisk trøbbel borte på min side gjorde at jeg nok ikke leverte min beste scenefremførelse (i det lyden faller ut for 97. gang på 3 låter begynner man å bli litt engstelig for å bevege seg for mye). Men hva jeg ikke leverte ga Grutle og Arve tilbake med tifold!

Etter showet ble jeg invitert med Loana, Merhaban (Space-man) og noen kompiser av dem på Canters, en jødisk deli-restaurant ikke så langt fra klubben. Jeg skulle vel klare meg uten alt for mye melk, bacon og skalldyr neste timen, og dessuten må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd denne etniske varianten. Jeg bestilte et Corned Beef & Sauerkraut-smørbrød med tidenes beste pickles. Yum! Utrolig bra! En av kompisene som var med het Joe og var selv av jødisk opprinnelse, og er dermed en av de som kan fortelle vitser om folket sitt uten at det bærer helt galt av sted. Joes bidrag til turneens vitsesamling var helt enkelt: «Hva er en jødisk manns største dilemma? Gratis bacon». For en dag, for en konsert, for en nattmat! Legg turen innom Canters neste gang dere er i L.A., dere vil ikke angre!

(Canters er delien Guns N’ Roses spiste gratis på i starten av karrieren fordi delien er eid av familien til Marc Canter (som nå driver delien). Marc Canter ga nylig ut en flott billedbok med gamle fotografier og historier fra starten av Guns N’ Roses).

Neste dag våknet vi opp på vei inn til San Fransisco, og for et skue denne byen er i solskinnet! Med de klassiske bakkene, havnen, broene, freaksene. Første oppdrag var Guitar Center for litt kabler og dippedutter, og deretter en fånyttes jakt på artige kostymer (fant et hotdog-kostyme her sist). Det viser seg at de beste sjappene bare er åpen i ukene før Halloween. Vi får se om vi finner noe i New York til slutt. Tilbake på Slim’s nærmet det seg lydsjekk, men først var det å hilse på vår gode venn; Kokken Joe. Igjen lurte han på hvordan det gikk med Turboneger (må vel være favorittbandet hans) og spesielt Hank. Igjen var det å melde alt vel om førstnevnte og ikke-så-fantastisk med sistnevnte. Men han var meget fornøyd med den nye sangeren, så topp stemning. Han kjenner tydeligvis igjen en matentusiast når han ser en, for han dro meg inn på kjøkkenet for å servere meg som første gjest for dagen. En nydelig suppe på koriander og bacon lovet mildt sagt godt, men hovedretten tok kaken: saftig oksestek med rosmarin-poteter. Way to go, Joe! Vi kunne ikke annet enn å takke for maten og gi fyren ei «Riitiir»-skive.

Konserten ble helt avsindig. Igjen var det stinn brakke med over 700 mann og hæla i taket. San Fransisco-gutta kan gå på konsert, det skal være sikkert. Alt i alt et av de beste showene jeg har gjort. Også veldig artig å høre at selveste Jello Biafra (ex. Dead Kennedys) hadde vært på konserten. Men det artigste var vel at kokken Joe på veien hjem hadde tenkt at matmonsen i Enslaved sikkert var sulten etter giget, og kom innom med en godporsjon krydderkylling og salat til meg backstage. For en omsorg! For en menneskekjenner!

(fullt hus i San Fran, foto: Finn Arne Nystad)

Så kom en langtur fra San Fransisco til Portland, Oregon. Det som hadde vært av varme var en saga blott, og gitt den lange turen var vi temmelig forsinket da vi kom frem. Overgangen fra glade San Fran til et dystert industristrøk i Portland slo mot oss i det vi hastet av bussen for å loade inn på klubben (de lokale folkene var unnasluntrere på høyde med Smørbukk). Ikke var det backstage og artistbaderommet var kledelig dekorert med et lag urin over hele gulvet. Hva gjør man i en sådan mørk stund? Snuser opp turneens beste spise- og drikkested, selvsagt. Litt etterretning fortalte meg om et sted ved navn «Fire on the Mountain Buffalo Wings». Det var ikke bare et «bra» sted, det var selve Nirvana. Sugen på smak, og å rette opp forrige ukes fadese på vinge-fronten spurte jeg om å få det mest ekstreme de hadde. Den nest sterkeste var Ghost Chili Wings, men de var etter sigende relativt greie i forhold til Jefe-varianten. Så Jefe it is, then. To stykker gikk ned ganske kjapt og føltes som «ganske sterkt». Så kom det. Det mest sinnsyke jeg har vært med på – svette, tårer, hud; alt rant. Jeg følte meg som på en relativt infernalsk bad-trip der jeg satt i hjørnet alene og prøvde å late som om jeg ikke trodde ansiktet mitt holdt på å smelte av meg. Jeg hørte meg selv bestille flere av husets egne IPA, «Shocks of Sheba IPA», og klarte etter hvert å få innpå alt. Etter en times tid kom jeg til meg selv og spankulerte svært så fornøyd tilbake til klubben som nå fikk være så bedriten som den bare ville. Dagen var uansett en suksess.

(på kjøkkenet til Fire On The Mountain Wings)

Det må ha vært ganske tydelig at jeg var fornøyd; Grutle meldte seg på en ny tur opp etter lydsjekk. Og ny runde med Jefe på meg og mer IPA. For et fantastisk sted! Kommer til å legge turen innom der igjen mang en gang. Publikum i Portland holdt en høyere standard enn lokalene. Igjen stinn brakke (populært blant de unge dette Enslaved-opplegget) og stormende jubel. Litt skuff at Oregon-lovene forbyr inntak av alkohol på scenen, men vi klarer jo et gig uten skåling. Etter konserten kom vår bryggeri-venn James innom med en spesiallaget Enslaved-IPA som smakte fortreffelig! En dag som begynte dårlig, men som endte opp akk så bra! For øvrig første dagen jeg har spist så sterk mat at det har endt opp med ekstreme smerter ved vannlating. Fullstendig og totalt verdt det.

(Ivar tripper på Jefe-wings, foto: Grutle)

(Grutle med Enslaved-øl, foto: Bekkis)

Videre til Seattle og en ny klubb vi ikke har vært på. For så vidt greit det, vi pleier å spille i en temmelig sjuskete del av byen, så helt i orden å spille på Broadway Avenue med masse ålreite butikker og en helt kul klubb; Highline Bar. Litt sært med en 100% vegansk klubb, men det veganske de laget der var i alle fall av høyeste klasse. Må ha vært første dagen hele Enslaved inntok null kjøtt i løpet av en «arbeidsdag». Spesielt kylling- og fiske-imitasjonene til veganergjengen var svært imponerende. Det er jo ikke vanskelig å skjønne at folk blir veganere i dagens verden, særlig her borte, men det blir nok neppe en livsstil for meg. Men som mye annet må det prøves før man gjør seg opp noen mening om det.

Nede i lå platesjappen Spin Cycle hvor jeg fant fete plater med blant annet Kraftwerk, Slowdive og Roy Orbinson. Grutle fant en haug med Beatles-snop, og vi var meget fornøyde. Så fornøyde at vi inviterte fyren som eide sjappa på konsert som takk for innsatsen for det fysiske format. Han hadde uansett tenkt å se Pallbearer, men kjente ikke Enslaved så godt. Skal si fyren så lyset/mørket! Etter konserten stormet han tilbake på sjappa og hentet ut to sju-tommere som gave til meg og Grutle, som takk for «oppdagelsen». Han husket tydeligvis smakene våre, for Grutle fikk en Beatles-single mens jeg fikk en Mighty Mouse limited edition-single. Fantastisk! Konsertstedet var for øvrig på størrelse med Garage i Bergen, og var tjåka fullt. Ikke verst på en mandag! Konserten var topp, selv om lysriggen var såpass enerverende dårlig at en lommelykt eller to i hendene på de fremste publikummerne hadde gjort samme eller bedre nytte. Min spøk om at det fantes en norsk utgave av Frasier (Seattle er jo Frasier-byen) med Grutle i hovedrollen, slo godt an. I den norske versjonen ga Grutle samme rådet til alle som ringte inn: kjøp en kasse øl og hør på heavy!

(gaver i Seattle, foto: Bekkis)

Så var det over grensen til Canada og Vancouver. Tirsdagen begynte relativt vilt med annonsering av at vi var nominert til Spellemannprisen for «Riitiir». Utrolig artig! Samme hvordan det går er det jo en stor ære å bli nominert! De siste rundene i Vancouver har vi spilt på klubben Rickshaw i et helt forferdelig område (av mange beskrevet som noe av det verste den vestlige verden har klart å produsere den senere tid). Da OL i Vancouver gikk av stabelen i 2010 fant noen luringer ut at de skulle dumpe alle junkiene og de mentalt syke opp i området rundt East Hastings Street. Kjempelurt. Nå ser det ut som noe som ble ansett som for drøyt for en drøy film. Totalt og fullstendig helvete på jord. Spør (eller kanskje ikke) band som har spilt i området om hva de har sett av menneskelig fornedrelse, og du vil ikke tro historiene. Så det var en kjærkommen avveksling å skulle spille i en annen del av byen denne gangen.

(feiring av nok en hyggelig nominasjon til Spelemann, foto: Vikky)

Først var det frokost nede i byen på den ikke helt metal-klingende restauranten Crepes. Men bra var det; egg, bacon og sitron-crepes. En kjapp halvannen times spasertur seinere og jeg var på klubben. Nok en kontordag, men jeg tok i alle fall med maskinen ned på puben i første etasje sammen med Grutle og Mirjam (som var fløyet inn på besøk, og sjelden har vel uttrykket hans bedre halvdel kommet mer til sin rett) som så på hockey. Timene fløy og plutselig oppdaget jeg at puben ble fylt av folk med morske fjes og ishockey-drakter. Det var tid for kamp for det lokale laget Vancouver Canoucs. Det gikk samtidig opp for meg at å sitte på det beste bordet midt i lokalet og streve med momsoppgaver og turneregnskap under en ishockeykamp kanskje ikke var helt det store, så vi pakket sakene og flyttet oss til klubben. Vi hadde igjen besøk av gode venner; mor og datter Tupper var for andre dag på besøk med gavekurv (leker, snop og vin), og far og datter Andrew og Celina var også innom. Artig med disse to-generasjons-parene som dukker opp og følger Enslaved rundt omkring. Skal man først ha en felles hobby kan Enslaved være et ålreit alternativ, tydeligvis. Igjen var det topp oppmøte og bra konsert, selv om feberen nå begynte å veie tungt på kraniet for undertegnede.

Og der er vi; fridag i fjellene med lite annet å ta seg til enn å pleie helse, ta badstu og spise boksemat (ikke mye vits å flotte seg uten smaksløker). Men mye av det beste gjenstår, i morgen i Edmonton er det ventet mye folk, dagen etter i Calgary (sagt med Sølve Grotmol-stemme) ryktes det om nært utsolgt. Og ikke minst, i morgen regner jeg med å være back in business hva angår det gode liv. Jada, det blir mer smak, mat, drikke, utforsking og moro. Til slutt et minneord om tidligere nevnte Manuel Rojas, som døde fire dager etter L.A.-besøket vårt av høy alder. Han begynte å nærme seg 100, så det var vel ventet. Takk for fantastisk mat, Manny!

Enslaved gjør USA igjen, og da rapporterer selvsagt Ivar Peersen hjem til Norge via Pyro. Første reisebrev tikket inn i natt.

Enslaved gjør nå en relativt lang turné i USA med Ancient VVisdom, Royal Thunder og Pallbearer. Vi gir kontrollen over til ordsmedar Ivar Peersen.

Jarra, jarra. Da var vi tilbake på landeveien i Amerika. For å være heeeelt spesifikk er vi på vei gjennom fjellene i Utah på vei til Richfield hvor fridagen skal tilbringes. Etter hva jeg har hørt kan Richfield oppsummeres i et par enkle konsept: et hotell (hvor vi skal henge) og spisesteder (hvor i alle fall jeg skal spise). Så for å ha noe å snakke med dere om må vi litt tilbake i tid.

En fin liten flytur over dammen tok oss forrige uke fra Bergen til New York (eller «Ny Jokke» som byen ble kalt da norsk humor total-peaket med Yngvar Numme og gjengen). Vi ble møtt av vårt amerikanske crew; tour manager/merchansvarlig Vikky, trommetech Brian og gitartech Bryan. Lydmann Kabel tok vi med oss fra Nederland (du må ha en nederlender i rekkene om du vil at det skal funke, viser det seg – og det er selvsagt gøy å gjøre narr av «språket» deres). Et luksuriøst nattmåltid på Burger King senere, og vi var på vei til første stopp Philadelphia.

Tilbake i 2010 (Dimmu Borgir-turen) ble jeg oppmerksom på verdens aller feteste plass ikke langt fra dagens spillested: Redding Terminal Market. Her snakker vi om et avsindig bra mat-marked. Forrige gang var det et originalt Philly Cheese Steak-sandwich fra legendariske Carmine’s (på dette markedet har de feteste sjappene egen merchandise) som skulle testes. Denne gangen var Dinics Pork and Beef (hvor fett firmanavn er det? Kom igjen!) som skulle avlegges et besøk. Deres toppselger ble nylig kåret til «Americas best sandwich», så dette måtte jo bare prøves. Timing var viktig, så vi kom oss ned dit før lunsj-tider. I følge rapportene er det voldsomme køer rundt lunsjen. Godbiten besto av nydelig italiensk brød, solide mengder saftig svinekjøtt, provolone-ost og en slags syltet rosenkål-greie. Svinekjøttet er ovnsbakt en hel natt, og så får det hvile noen timer før det blir servert. Sannsynligvis den beste smørbrødskonstruksjonen denne karen har smakt. Sterk start. Det går helt fint å ha det fett på turne om man kommer seg vekk fra Playstation-kjøret og drikk-Jäger-alene-i-senga-opplegget (jada, har sett band som driver med det).

(Ivar og Grutle i Philly, foto: Bekkis)

Tilbake på lydsjekk fikk vi hilst på de andre banda og testet utstyret. Ikke overraskende funket det helt fint. Og så var det på tide med middag. Tilbake downtown snuste vi opp sportsbaren Milkboy hvor det ble IPA, Pale Ale, kyllingvinger og to-tre happy hour-drinker sammen med Grutle og Bekkis. Det ble såpass happy hour at en liten høneblund bak i bussen måtte til før konserten. Konserten ble meget bra, ca. 300 tilskuere var langt bedre enn vi hadde håpet på i Philly! Hyggelig var det også å se Baroness-gutta i publiken, som i følge tourmanageren er fans. Det kan vi godt slå fast at går begge veier. Håper det blir tid til en tur sammen med den gjengen en gang! Med en såpass bra start på turen var det bare å legge i vei i retning Baltimore.

Heldigvis er ikke hele Baltimore like ille som områdene det fokuseres på i serien The Wire. Men man ser påfallende mange zombier rundt i hele byen. De vingler omkring og står svimlende etter å ha inntatt ting de burde ligget unna. Sammen med Grutle snuste jeg opp et trivelig lite etablissement ved navn Turps Sportbar. Her fikk vi satt tenna i en lokal spesialitet; nydelig krabbesuppe – og igjen gikk jeg rett i kyllingvingene med dødsforakt. Denne gangen var de av den sterke sorten, så pannesvette og tårer presset seg frem. Nydelig. Etter en frisk Fat Tire Amber Ale oppdaget vi at de hadde Magners cider på tapp, så da ble det et par sånne også.

Tilbake på klubben rakk vi akkurat lydsjekk, og så ble det et par timers hvile før konserten. Igjen var det meget bra oppmøte. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for at folk kommer seg ut døren og kommer for å se oss, og konserten gikk steinbra. Et lite opphold midt i konserten grunnet en røket forsterker ble det også tid til. Reserveforsterkeren vi skulle få levert kvelden før var ikke med, for geniet som leverte den satte den inn på et lager uten å si fra til noen, og når klubben neste dag fant den tenkte de at det var like greit å ikke si det til noen. Merkingen «delivery to Enslaved» trengte jo ikke ha noe med bandet Enslaved som spilte der kvelden før å gjøre. Det kunne jo være tilfeldighet. Hvis du er på tung syre. Når de endelige klarte å koble (etter vårt 15. «er dere helt sikre på at ikke dere har sett en amp som skulle til oss?»), var det for seint. Og selvsagt røyk den ene forsterkeren jeg hadde til rådighet. Heldigvis hadde Grutle hengt med de rette folkene før avreise, og var et oppkom av relativt grusomme vitser før Ancient VVisdom hostet opp en kompatibel amp fra sin tilhenger utenfor. Godt jobbet til oss alle!

(Ivar, foto: Vikky)

Så var det tilbake til Millwale, Pittsburgh, og Mr. Small’s Theatre. Dette er 4. gangen vi er her på relativt få år, og det er definitivt en favoritt på ruten. Frokost inntas som alltid på Lincoln P & G Diner; en diner i et apotek. Selve spillestedet er en tidligere kirke med utrolig flotte fasiliteter til backstage. Jeg hopper over min vanlige «var kirke-er konsertsted-utrolig mye bedre bruk nå-blabla»-tale her. Herlig take-out green curry fikk oss i storform (sammen med en del cognac, sjølvsagt). Konserten gikk kanonbra (ikke uventet, ser ut til å gå den veien) og oppmøtet var topp. Vi møtte for øvrig igjen «Fuck you, Phil»-gjengen fra Metal-cruiset Barge to Hell i desember. Det var en gjeng der som hadde laget «Fuck you, Phil»-plakater som de fikk oss til å posere med for kamera. Storyen var at denne Phil hadde trukket seg fra å være med på cruiset. Kanskje en litt streng reaksjon fra gutta, men de om det. De var tydeligvis på plass i kveld, i minuttene før introen hørte vi de fremføre mottoet sitt taktfast. Underveis i konserten kunne ikke Grutle dy seg fra å spørre hvem denne Phil egentlig var. En svært uvillig fyr ble løftet opp av kompisene; som for øvrig hadde trykket opp merch siden sist. Da vi pakket ut for kvelden hang en flott «Fuck you, Phil»-skjorte med offerets ansikt på over speilet på bussen. Au revoir, Millwale!

Neste stopp var Detroit (…ok: Rock City). Vi fryktet det verste. De få gangene vi var her i foregående årtier har det vært temmelig nekro og dystert. Men denne gangen havnet vi en hyggelig del av byen. Første etasje av klubben Magic Stick var befolket av en bowlinghall (!), og hadde jeg ikke fått et relativt latterlig kutt i fingen (matematisk helt perfekt ytterst på plekterfingeren) skulle jeg vært med og blamert meg på banen. Jeg er episk elendig i det meste innen finmotorisk presisjonsaktivitet («sport»), med unntaket bordcurling (sic), men synes det er artig å prøve. Og ikke minst ser jeg verdien for bivånende. Å drite seg ut er et godt alternativ til å gi komplimenter, om man vil at sine medmennesker skal føle seg bedre. Så supportbandene sto for bowlingen denne dagen.

Forresten en fabelaktig samling support acts: Pallbearer, Royal Thunder og Ancient VVisdom. Som alle tre har det svært praktiske ved seg at det er veldig lett å se hvem som er i hvilket band. Pallbearer ser ut som et stonerkollektiv (skjegg, dongeri, og omgitt av en konstant pot-sky), Royal Thunder er rock – 100% i tiden (tynne bein, skinny jeans og neck- and hand-tattoos) og Ancient VVisdom ser ut som styret i Charles Mansons venneforening (pannebånd, skinnjakker  og «brother» i stedet for «dude»). Til sammenligning mangler vi nok den type helhetlig stil. Vår stil er vel ikke annet enn at ingen av oss hadde passet inn i noen av de andre bandene. Særlig Pallbearer har truffet mitt musikkhjerte, dette er et band som skal følges videre med argusøyne (og angusbiff).

Ved siden av bowlinghallen var pizzarestauranten hvor kveldens middag skulle inntas. Det gjorde vi, uten at det var noe særlig minneverdig utover et visst abdominalt ubehag i etterkant. Da var konserten bedre! Igjen var det bra oppmøte og topp stemning! Med unntak av en idiot på første rad som hadde fyrt innpå en 13-14 halvlitere for mange før giget. Han var om seg og gjorde det unødig trangt for folkene rundt seg, og på et tidspunkt mistet han balansen og trynet inn i en fyr ved siden av seg. I stedet for å beklage uhellet tolket han det heller som et angrep (!), og klinket til nevnte sidemann midt i nebbet. Blodet rant friskt, og idiotens forsøk på forsoning (han prøvde seriøst å klemme fyren han slo til mens sistnevnte desperat prøvde å stoppe blodstrømmen) falt på steingrunn. Etter voldsomme protester fikk vaktene hevet ham ut og vi kunne fortsette. Fyren med nesen fikk et håndkle av oss, og var såpass røff at han sto konserten ut med et stadig rødere håndkle i fjeset. Sterkt. Ekte. I overkant. Denne dagen satte for øvrig Bekkis (Cato Bekkevold, trommis) ny rekord i… Bekkishet. Etter å ha sovet en god del timer før giget (denne fyren er for ekte for vekkerklokker), ble han observert i køen for bestilling av pizza etter at bandet før oss var ferdig på scenen. Syv salige minutt før introen fyrte i gang kom han løpende inn backstage med kul på magen og sekundvisere i blikket. Only Bekkis is real.

Så var vi tilbake i den gamle gode vindbyen Chicago med sine uendelige, brede gater. Jeg og Grutle la turen ned en av dem og kom frem til Jimmy Greens – en jovial og flott sportsbar. Her ble det en heidundrende Bloody Mary til forrett, og jeg har aldri sett på maken til perfeksjonert Bloody Mary. I tillegg til selve drinken, som var mixet helt etter kunstens regler, var garnityret hakket forbi «fantastisk»: Selleri, grønn paprika, oliven, ost (!), salami (!!), banan (!!!), gul chili og sikkert mer. Usannsynlig bra smakte det i alle fall. Sjølve måltidet ble en Gringo Burger – skikkelig home-made-style burger med meksikansk vri. Midt i blinken. Turen tilbake var kald og lang (mye som turen til), og det var tid for lydsjekk og dagens slåsskamp med amerikansk strøm og jordingsproblemer. Vi pleier å vinne den krigen heldigvis, men det er jo snodig at de som har så peil på atomkraft ikke klarer litt straight elektrisitet.

(Ultimate Bloody Mary, foto: Grutle)

Nok jamring om det; litt thai-takeaway seinere på bussen, og det var tid for storfint besøk. Sjefen for 3 Floyds Beers, et bryggeri rett utenfor Chicago, kom innom med kasser av gratis vareprøver; Alpha King (APA), Gumballhead (American Wheat Ale), Robert the Bruce (Scottish Ale) og Jinx Proof (pils). Som om ikke det var rørende nok kunne han fortelle at 3Floyds er klare som egg for å lage en egen Enslaved-øl for kommersielt salg! Kan vår drøm om en fruktig og skambitter EPA (Enslaved Pale Ale) være innen rekkevidde? Fyren sa han skulle fly opp til Vancouver-giget, så da ser vi sikkert litt nærmere på detaljer. Her snakker vi om om et bryggeri som har som motto: «it is not normal» og mission statementet «we will fuck you in the face with awesomeness». Hvordan skal det ikke bli et nydelig og poetisk samarbeid? Og så var det tid for konsert. Og for et gig! Temmelig stappfullt lokale og kanon stemning. Kjempekveld!

(Enslaved-øl på vei?, foto: Kabel)

Under forrige US-turne klaget jeg voldsomt over nekro-opplegget på klubben Station 4 i St. Paul. Denne gangen var vi over i tvillingbyen Minneapolis og den slightly mer siviliserte venuen Mill City Nights. Her hadde de dører på toalettene, flatene hadde vært i kontakt med vann de siste 60 årene og så videre. Grutle og Bekkis hadde en isfiske-date med Todd & gutta fra Surly Brewery (for de som husker det kom de innom med masse snadder-øl på forrige runden), noe som etter sigende var helt top notch. De fikk ingenting, men hadde en fin dag med øl (selvsagt), og pizza levert midt ute på isen. Selv gikk jeg på en liten smell med noen helt bedritne kyllingvinger fra rett over gaten. Jeg har (som den observante leser kan ha merket seg) fyrt innpå en god del vinger opp gjennom årene, og det er vel første gang totalskuffelsen har inntruffet. Amerikanerne pleier få til de, lizm. Jeg lest litt om diverse forsøk på definisjon av «lykke»/«tilfredshet», og noe jeg har skjønt er at dersom noe funker, go for it. Ingen grunn til å teste ut tofu-vaktelen du ikke har anelse om hvordan vil funke når du vet at gode gamle Insanely Hot Buffalo Wings kommer til å smelle i sikringsskapet. Men det medfører altså faren for totalnederlag når det kjente og kjære svikter. Men livet går videre.

(Bekkis i fiskebukse i Minneapolis, foto: Grutle)

Etter noen timers hvile og arbeid på bussen, og et halv-forglemmelig sandwich-måltid (jeg tror det var mer meg som lot meg prege av morgenens vinge-fiasko; Grutle var overbegeistret for sin tilapia) var det tilbake på Mill City Nights. Jeg skal innrømme at en såpass diger venue og Minneapolis på en mandag kveld gjorde meg halvnervøs, men der var det et par hundre entusiaster på plass og høy stemning. Her må jeg få skyte inn en liten observasjon om metalfolket, vi er jo tidvis en rimelig spesiell gjeng. Dagens observasjon dreier seg om å være konsekvent men pragmatisk. Under Ancient VVisdoms konsert var det noen i publikum som «tok» greien deres, og noen som ikke gjorde det. Det er jo strengt tatt ikke metal de bedriver, mer countryrock ispedd classic rock-gitarer og militant perkusjon. Med relativt satanisk-inklinerte tekster. Ikke bare Charles Manson-aktige i utseendet, altså. Vel, på venstre side foran scenen var det en metal-dude som ikke skjønte dette i det hele tatt, og sto og så på gutta spille som om han observerte et stykke maling tørke ganske så langsomt. Helt til, i siste låten, hvor refrenget består av, blant annet, ordene «Lucifer, Lucifer». Da kviknet fyren til og hyttet begeistret med neven og svingte på luggen. I det de ikke lengre uttalte navnet på Mørkets Fyrste i direkte ordelag, sank han sammen i total apati igjen. Før han igjen kviknet voldsomt til på neste refreng. Og så videre, helt til låten var ferdig. Basically var han på jakt etter musikalske opplevelser så lenge det enten a) var skikkelig hardt (noe han seinere på kvelden syntes Enslaved var, og lot seg rive med) eller b) ikke er hardt i det hele tatt, men omtaler Mørkets Fyrste i direkte ordelag. Fett. Takk til Todd og Surly Brewery for nye forsyninger til bussen med masse nydelig øl!

Neste dag var fridag, som begynte med at frokosten koinsiderte med avslutningen på Bekkis og Grutle sin fest (den friske luften på isen fikk fart på gutta tydeligvis), samt en avreven drivstoffslange som heldigvis lot seg reparere ganske kjapt. Vel fremme i Omaha ble det innlosjert på Econolodge (i kategorien Nekrotell) og en frekk burger nede i byen. Mye mer skjedde ikke dagen. Regnskap og biz på hotellrommet, og ut for middag seinere på kvelden. Old Chicago serverte en topp Chicken Parmesan hvor råvarene kom tydelig fram. Noen timer til med jobbing på rommet, og videre into the night i retning Denver.

Dagen gikk med til mer jobb, denne gangen en nytteløs kamp med Bank of America om å få betale regningene våre. Vi havnet i en slags loop der vi har fått åpne konto her borte, men så mangler vi noen ting siden vi ikke er statsborgere. Det hadde vært lett å fikse, men svakheten med store amerikanske bedrifter er at det er umulig, 100% umulig, å komme frem til noen som faktisk kan endre noe. De du får tak i leser opp standardiserte svar på det spørsmålet de synes ligner mest på det du spør om. Og ber du om å få snakke med noen andre sender de deg videre til noen på akkurat samme nivå i en litt annen avdeling. I bunn og grunn satt jeg med dette fra 12 til vi skulle på scenen seinere, bare avbrutt av litt inhouse pizza til middag. Bra pizza, dudes (evt brothers)! Bekkis klinket til og spiste opp før vi skulle på scenen, og alt lå til rette for en helaften. Og det ble det. Opp mot 400 gærninger hadde stappet seg inn i lokalet denne onsdagskvelden, og stemningen eksploderte fra første takt. Grutle kunne tidlig slå fast at dette var feteste publik på turen så langt. Triumf! Noen av gutta tok turen på pub, mens jeg holdt meg med et par brewskies på bussen. Drit dag, fet kveld!

Og nå er vi altså i Ingenmannsland i Utah… Hvordan blir så denne dagen? Imploderer Los Angeles under konserten i morgen som en følge av de absurd kraftige metal-frekvensene vi kommer til å skape fra scenen? Lar Herbrand barten gro i San Fransisco? Følg med neste uke!

Kvelertak er i Salem, Massachusetts i USA for å spille inn oppfølgeren sin sammen med Kurt Ballou fra Converge. Vi følger spent med via eksklusive studiorapporter i form av både bilder og video!

Kvelertak overbeviste en hel verden med debuten sin, og nå har arbeidet med andreplaten virkelig startet for fullt i USA. Bandet har valgt samme studio og samme produsent som sist, noe som betyr at Kvelertak akkurat nå befinner seg i Salem sammen med Kurt fra Converge. Så langt har fire av seks medlemmer ankommet, og Kvelertaks Maciek Ofstad (bilder) og Vidar Landa (video) har tatt oppgaven med å oppdatere oss her hjemme. Jeg gir ordet til Vidar;

Hei der!

Har ikke noe langt reisebrev siden det har vært lite å skrive hjem om. Har tracket trommer hele uken, og det som er interessant kommer med i videoen. Maciek har dessuten tatt en del bilder.

Kort oppsummert: Vi bor i Salem, rett ved siden av studioet i en liten leilighet. Kurt, Kjetil og Bjarte har vært i studio hver dag og tracket trommer. Jeg og Maciek har vært litt inn og ut av studio, og ellers vært rundt på sightseeing i Massachusetts med Nate fra Doomriders/Converge som bor i nabobyen. Begynner med gitarer nå i morgen (mandag). Marvin og Erlend kommer over til helgen.

Snakkes!

Sjekk videoen som Vidar har laget fra innspillingen, og nyt bilder tatt av Maciek under. Vi satser på å motta flere rapporter fra innspillingen underveis.

Kurt insiterer på at vi bruker en “Dogtar” og et “Catboard” på plata. Cool song guys. Kinda feels it need a “catboard”-solo though.

Drumtrackin’

<

Trans-fat breakfast for champs. Maciek prøvde være sunn med “oatmeal”, helt idiot, solgte ut på banana pancake sekunder etterpå.

Banjosolo?

Søker visdom og svar mellom studioøktene.

På stranden med Nate-O fra Converge/Doomriders. Hardt å være musiker….

So hard….

Doomriders roadtrip til Brooklyn! Turboneger/Doomriders show.

Litt senere på turen…

Doomriders soundcheck.

Ivar Peersen og hans tapre metal-krigere i Enslaved er nå ferdig med sin lange turne i USA. Gjennom hele turen har Ivar servert oss herlige historier fra veien, og han avslutter i fin form med både dramatikk og suksess.

Her kan du lese del en og del to.

Enslaved Nord-Amerika , 2011:

At tredje og siste blogg herved avleveres betyr at vi faktisk overlevde den lenge fryktede avslutningen i L.A. Det ble kanskje en mer bokstavelig kamp for tilværelsen enn vi hadde håpet på, men mer om det seinere. Forrige uke ble avsluttet i badeland, og dermed begynner logisk nok denne uken med forkjølelse. Med tanke på hvor store deler av livet vi bruker på å høre andre syte og klage om hvor leit og vondt de har det har det i velferdsstaten var det det siste vi sier om den saken.

Byen var Calgary (klarer ikke tenke på det bynavnet uten automatisk å tenke på Trond Kirkvaag i rollen som Sølve Grotmol;  ”Her frå OL-studio skal me no setja over til Calgary…”, og stedet var Dickens. De som leste forrige rapport husker at dette var stedet som skapte noe komplikasjoner på grenseovergangen inn i denne Canada-runden. Den onde immigrasjons-offiseren hevdet å ha avslørt at klubben i Calgary ikke var et rent spillested, men heller en bar med en scene. I Canada kan man slippe arbeidsvisum dersom man opptrer i ”rene” konsertlokaler. Egentlig en ganske raus og grei regel.

I USA må man eksempelvis ha visum uansett. Førsteinntrykket var vel at autoriteten muligens hadde litt rett. Lokalet besto av en enorm bar, bord og stolgrupper, en haug med biljardbord og et fussballspill. Og en bitteliten scene i enden av lokalet. Mens vi rigget opp og lydsjekket trasket det folk inn og ut av lokalet, og da vi spurte vakten i døren hva de drev med var svaret at baren var åpen hele dagen. Så til immigrasjons-offiseren som fikk sitt pass påskrevet fra scenen i Regina: du hadde rett!

Det ble tid til en liten spasertur oppover mot downtown før konsert, med et kjapt besøk innom puben The Unicorn. Siden det var lørdag ble det en biff som bar ganske tydlig preg av at den var laget på pub på en lørdag. Kjedelige greier altså. Det som derimot ikke var kjedelig var kveldens konsert. Du store all verden for en temperatur! Drøyt tre hundre tilskuere førte til et rimelig tettpakket publokale (ikke konsertlokale, nei), og taktfaste rop på ”Enslaved!” runget kontinuerlig siste halvtimen før vi gikk på scenen. Det tok fyr fra første tone, moshpiten gikk, folk sang og skrek med (alt ettersom), og stemningen var helt enorm.

Jeg la spesielt merke til en litt liten fyr som sto ved scenekanten og prøvde veldig hardt å følge med på hva som ble spilt og sunget. Hver gang moshpitens bølger nådde ham ble han trøkket fram over scenen, og etter første halvtimen ble han så sliten at han bare ble liggende fremoverbøyd over scenekanten, med fjeset i parketten, mens han trommet takten med fingrene mot scenegulvet. En helt ny måte å nyte metal live på.

(Vokalist Grutle er elg i sol-medgang…?)

Så var turen kommet til alle nekro-nabolags mor. Klubben The Rickshaw Theatre i Vancouver, Canada. Den ble beskrevet i detalj på forrige turneblog-runde (m/ Dimmu Borgir før jul 2010), og har etter sigende blitt enda litt verre siden da. Personlig klarte jeg ikke å se forverringen. Det blir litt som en total atomkatastrofe som har blitt litt verre siden sist. Kortversjonen; klubben ligger midt i et kvadratisk område av Vancouver hvor de har etablert et friområde for de tyngste narkomane. De gode nyhetene er at resten av byen er temmelig ”ren”. De dårlige nyhetene skjønner du fort etter å ha tilbrakt et sekund eller to i området. Kort fortalt ble det en dag tilbragt stort sett på bussen og inne på klubben.

Overraskende nok hadde klubben gjennomgått en oppussing siden sist, så backstage-forholdene var slett ikke så verst. Det var derimot PA-en. Vår hollandske lydmann påsto det var den verste PA-en han hadde sett siste ti år (og han har gjort et par konserter etterhvert). Jaja, alt kan ikke være topp hele tiden! Konserten var glimrende, og vi fikk besøk av gode venner før og etter konserten. Jeg har vært innom det før, mens andre band har fans som kommer og vil ha hårstrå, drikke ugleblod sammen med idolene, og slikt, har vi heller folk som kommer og gir oss alle mulige trivelige ting. Stort sett i kategorien mat og drikke (vi husker bryggmesteren fra forrige uke). Denne dagen var det sjokolade og kakemenn som var tema for gavedrysset. Et lysglimt i Vancouver-mørket.

(Trommeslager Bekkis får besøk i Vancouver)

Søndag var siste fridag på denne turneen, og ble tilbrakt i en ganske så intetsigende kanadisk fjellby. Temmelig lite å finne på, men med en knakende god restaurant i hotellets første etasje. Lunch besto av nydelig fersk tagiatelle med scampi og kamskjell, mens middagen var helt uslåelig med fransk løksuppe, sennepsbakt lammesadel med rotgrønnsaker, og til slutt et par glass mørk rom av typen Matusalem. Rom er så mye mer enn Capt. Morgans og Cola. Vi nordmenn som er så glad i konjakk har mye spennende å utforske i de ”øvre lag” av rom.

Anyhoo: turen gikk videre fra ingenmannsland til en annen av våre favorittbyer Seattle. Forblåst, grønn og temmelig lik Skandinavia ute på nordvest-kysten av the US of A. Vi spilte på samme klubb, El Corazon, sist i 2007, og minnene var gode. Spesielt fornøyd var gutta i bandet med at ”en konjakk” i baren betydde et breddfullt melkeglass til prisen av en shot. Det var så få som drakk den slags, så vi kunne like gjerne få litt ekstra. Akkurat den holdningen er vel kanskje ikke så skandinavisk, så litt eksotisk er nå Seattle tross alt. Det ble ikke tid til mye annet enn arbeid og mailing (en klubb med skikkelig internett er også temmelig eksotisk på denne turen) denne dagen. Thai-mat ble bestilt til etter lydsjekk, og før vi visste ordet av det var det tid for konsert.

Det er en ting som er ubegripelig irriterende med statene Washington (Seattle) og morgendagens Oregon (Portland), og som får oss til å savne gode gamle Bondevik-Norge. Det er f**n ikke lov å nyte alkohol backstage eller på scenen. Nå er vi ikke helt alkoholiserte, vi klarer oss for all del et par timer uten å drækka, men det er så utrolig irriterende å ikke kunne ta et par brune (”for å dra av de verste toppa”, som Bekkis pleier å si) eller en liten skarp en (”en konjakk er jo så fint for å komme litt i stemning”, som Herbrand pleier å si) før man går på.

Og enda mer irriterende å ikke kunne ta en liten skål med publiken fra scenen, om man har lyst til det akkurat den kvelden. Og selvsagt; denne kvelden hadde vi forferdelig lyst til alle de ovennevnte tingene. Overformynderi ikke medregnet, konserten var særdeles bra. Publikum var rett og slett helt med, som de har vært hver gang her. Etter konserten ble det tur på den lokale puben nede i gaten, og om det ikke ble melkeglass med cognac denne gangen, ble det noen særdeles lekre lokale brygg og longdrinks før bussen la turen videre sørover mot Portland.

Portland er også en plass vi liker å reise, men det er mer for byen enn konsertene. Vi har siden 2007 spilt på klubben Roseland Theatre, men denne gangen var det Hawthorne Theatre som var åsted for rock. Vi kunne konstatere at lokaliseringen var særdeles gunstig. Makan til fett nabolag i denne delen av Portland skal du lete lenge etter. En mengde vinyl-sjapper, musikkbutikker, matbutikker, restauranter og coctailbarer. Et slags hippie-paradis, bare uten hippiene, altså helt genialt.

Jeg og Grutle tok oss en tur innom noen av butikkene, sistnevnte fant ganske kjapt en fet dobbel-LP med gamle Nihilist-demoer. I den neste vinyl-butikken var det enda større utvalg, og her dukket gode gamle Psykedelia (evt gudinnen Eris som Timothy Leary og LSD-mystikerne på 70-tallet kalte henne,  gudinnen for spøk, kaos og pur merkelighet) opp igjen. Som hun så ofte gjør når vi er ute og reiser.

Lokalet er kjempesvært med meter på meter med vinyl. På anlegget spilles noe merkelige synth/new wave pling-plong saker, og innehaveren ser for øvrig akkurat ut som den musikkbeskrivlesen. Komplett med bleket kunst-sveis og paljett-jakke. Allerede der er situasjonen på et slags realisme-bristepunkt. Så kommer det dansende inn en temmelig homofilert herremann som snakker særdeles høylydt (med seg selv skulle vi skjønne etter et par forsøk på å delta i samtalen hans) om sine favorittlåter, synger smakebiter fra dem, mens han danser rundt i lokalet og trekker opp vilkårlige plater og synger videre. På dette tidspunktet ser jeg på klokken at jeg må komme meg avgårde for å rekke middag før lydsjekk, og spaserer alene tilbake til klubbens nabo. En meksikansk restaurant med fantastisk mat. Dagens høydepunkt var burritoen med det treffende navnet ”Surfo Turfo”.

Men hva skjedde videre på platebutikken etter at jeg gikk? Psykedelia-effekten fra vår dansende og flamboyante venn begynte å avta mens Grutle trålet videre i vinyl-hyllene. Dermed kunne oppmerksomheten hans igjen skifte innom musikken i butikkens høytalere. Nå var det noe enda merkeligere som foregikk der. Det var new-wave, punk og noe merkelige synth-greier i en slags smørje. Greit nok, men hva var det med vokalen? Inni ulingen hørtes det da ut som noe stavangersk? Grutle ble til slutt nødt til å spørre paljett-fyren om hva i all verden han spilte. Jo, det var en obskur ep (eller noe, husker ikke helt detaljene her, kan ha vært en single) med et enda mer obskurt band fra Stavanger fra 80-tallet. Navnet var ikke kjent for noen av de, og om det ble nevnt kan i alle fall ikke jeg huske det. Når Grutle fortalte hvor i verden han kom fra, var svaret ”wow, this must weird for you then”. Godt jobbet, Eris!

Konserten ble faktisk riktig så bra. Godt med folk og bra liv til å være Portland. Merkelig hvor mer ”nedpå” de er her når man tenker på hvor kort avstand det er fra Seattle. Eneste demperen på stemningen denne kvelden var en eller annen merkelig svovelaktig lukt i bussen (vi måtte sitte der før konserten da det mangler backstage igjen). Uansett, tiden var kommet for turneens lengste kjøretur; neste stopp var San Fransisco og California.

(Keyboardist og co-vokalist Herbrand)

Vel fremme i San Fransisco var det bare å komme seg ut i varmen og traske ned downtown. Herlig med skikkelig sommervær inniblandt (ikke hele tiden, det er ikke Metal). Om nevnte psykedelia-gudinne Eris var innom Portland i går, så er det temmelig sikkert at hun har fast bopelsadresse i San Fransisco. For en herlig samling fritenkere og freaks! Nede i byen gikk jeg og Grutle innom en kostymesjappe og fant akkurat det vi har leitet etter i årevis; hotdog-kostymer! Mer om det seinere.

Vel tilbake på klubben var det lydsjekk og middag. Slim’s er en av de få klubbene i USA hvor ”inhouse catering” er gode nyheter. Vi var her sist i 2007, og sjefskokk José var der da som nå. Enormt kul fyr; meksikaner med sans for ekstrem Metal, Norge og særlig Turboneger. Igjen serverte han framanifrå mat, med hovedvekt på det meksikanske. Og så lurte han på hvordan det gikk med Turbo, da. Jo, det går strålende, de er i gang igjen og hvem vet, kanskje de dukker opp igjen her på Slim’s, kunne vi fortelle til Josés store begeistring. Så viste det seg at José ikke hadde fulgt helt med i timen: ” By the way, how is Hank doing?”. “Well, he’s not in Turbonegro anymore, he’s got some new friends who is very interested in Scientology, he has been driving around outside mental hospitals screaming pretty outlandish slogans through a megaphone, he is a judge in Norwegian Idol, and his new band is… different”. Det kunne vi sagt, men av og til er det enkleste like greit, så det ble med “he’s hanging in there”…. José får finne ut av det sjæl ved høve.

Konserten, det som faktisk dette egentlig burde dreid seg om, gikk enormt bra! Over 600 mann inne torsdag kveld med Slayer-konsert rett nede i gata er rett og slett sinnsykt bra, gidder ikke leke besjeden der. Gutta fra Autopsy kom innom som de pleier å gjøre når vi er i byen, og etter konserten inngikk vi en avtale med vokalist/trommis Chris Reifert om at han skulle ta vokalen når vi covret Autopsy-låten ”Retribution for the Dead” neste gang vi var i byen. DET gleder jeg meg til! På den noten la vi i vei mot siste dag i L.A.!

Husker dere den lille duften som plaget oss på bussen i Portland? Litt svovelaktig stank? Jeg syntes jeg kjente et snev av den igjen på natten og tenkte at det var noe fra motoren som kom inn gjennom viften i bunken (sengen) min, og la meg like godt bak på sofaen i bakloungen. Etter noen timer våknet jeg og kjente at noe var litt smågalt; hodet dundret mer enn normalt var om morgenen, det svei i halsen og nesen. Men lukten var ikke der… Når jeg tenkte meg om kjente jeg ikke noe lukt i det hele tatt. Så kom jeg på at jeg fortsatt var temmelig tett i nesen (denne forkjølelsen jeg ikke skulle gnåle om i bloggen). En kjapp nesespray senere kom luktesansen nådeløst tilbake, og da kjente jeg at hele rommet var 100% fortettet med ekstremt illeluktende svovelgass. Det var bare å rive opp dørene og komme seg ut av bussen så fort som mulig. På veien møtte jeg Grutle som hang ut av sengen med brekninger og rett utenfor sto turnemanager Vikky fremoverbøyd og spydde. Jeg kunne konstatere at dette nok ikke var innbilning og ropte selv på det som var av elger på kontinentet. Ikke så rart; det viste seg at batteriet var gått tørt, det var begynt å brenne opp elementer og dermed utviklet det seg svovelgass.

Sjåføren vår Dana hadde nemlig ikke luktesans i det hele tatt, og dermed måtte det oppdages ”the hard way”. Jaja, det ble fylt på vann og ferden gikk videre mot L.A. Det vil si, etter 20 minutt bråstoppet vi langs motorveien. Nå var motoren overopphetet og vi var tom for kjøleveske. Grutle, Bekkis, Arve og Alla (Arves kjæreste som nå besøkte Arve på bussen) fikk haik med en hyggelig dame og kom etter hvert tilbake med kjølevæske. Vi var i ferd med å komme veldig for seint til vårt eget og særdeles utsolgte gig i L.A., men nå var vi i alle fall på vei. Det vil si, etter 10 minutt var det ny bråstopp.

Viften som kjøler ned motoren (i tillegg til kjølevæsken) var begynt å oppføre seg rart. Den ble justert, og vi forsøkte å kjøre videre. Det ble to stopper til før vi rett og slett sto parkert i en bakke uten utsikter til å komme oss videre. To timer fra L.A. og ekstremt forsinket.

(Gitarist Arve med kvinnebesøk)

Sjåføren prøvde å få fikset viften, men kom liksom ingen vei. Ting satt fast og det ble ikke orden på sakene. Etter en halvtime fikk vår nederlandske lydmann Kabel nok. Han overtok resolutt verktøyet, klatret inn og fikk fikset faenskapet. Og pådro seg 2. grads forbrenning i prosessen. Men tror du ikke han fikset viften? Nederlansk crew; you can’t beat it. Og så var vi på vei igjen. Vi ankom i det dørene skulle vært åpnet, men klubben var mest glad for at vi kom frem (og det var vi også), og holdt dørene. Igjen skulle Kabel vise hva han var laget av. Mesterlig produksjonsledelse førte til at vi på 45 minutt (!) klarte å loade in, rigge opp og gjennomføre en strøken lydsjekk. Og ikke en sur mine å se noe sted. Har ikke opplevd makan!

Så, 45 minutt etter skjema var dørene åpne. Før vår egen konsert fikk vi plaget supportbandene litt. Blant annet fikk jeg og Grutle brukt pølsekostymene til å bryte oss inn på scenen under Alcest-konserten. Vår egen konsert gikk glimrende, og en 100% fullsatt sal ga jernet! Etterpå ble det litt fest, men ikke så mye som planlagt/fryktet. Mareritt-dagen slet oss nok for mye ut til det…

Dagen etter ble tilbragt på hotell ved flyplassen, med pakking og spising. En kjapp tur innom legendariske Manny’s ble det tid til (restauranten til den gale gamle meksikaneren som tvinger gjestene til å shote Tequila for de som leste Opeth-blogen i 2009), og litt henging med våre gode venner i Nuclear Blast USA. Søndag morgen ble det heimatt til Norge, etter det som må ha vært Enslaved sin mest suksessfulle turne nokon sinne. Intet mindre!

Vi blogges på neste turné!

Ivar.

En på hver side av det store havet.

Punken var en musikalsk sjanger som til dels frontet likhet for alle, og punk har da også tiltrukket seg flere sterke kvinnelige utøvere gjennom årene. Selv om disse er i et voldsomt mindretall også innen denne typen musikk, dessverre. Uansett har det nå dukket opp to forskjellige dokumentarer som tar for seg aspekter vedrørende kvinner i punken. She’s A Punk Rocker tar for seg den britiske scenen, mens From The Back Of The Room handler om punke-kvinnene  i USA. Den engelske filmen er allerede ute på dvd, mens den amerikanske ble vist i USA i juli. Sjekk trailere for begge filmer under.

Tatoveringer, heavy metal og enorme mengder kjøtt. Grønt lys for nok en rapport fra Enslaved-Ivar.

TURNEDAGBOK 7:

Philadelphia, PA – America

The streets of Philadelphia… En kjempelåt av Bruce Springsteen, og i dag åsted for første konsert i siste helgen på Nord-Amerika-delen av denne turneen. Forrige gang avsluttet vi i Albuquerque hvor turens hittil sterkeste kjøttopplevelse fant sted. Da vi sto opp kom tre trillrunde sjåfører (vår, Dimmu sin og han som kjører utstyrs-lastebilen) tilbake fra tidenes lunch. De pekte oss i retning av en brasiliansk grillrestaurant. Vi oste av gårde, og for et konsept som møtte oss! Det var ikke menyer, og kun en pris, latterlig lave 13 dollars (80 norske). En særs hyggelig kelner (første super-homofile meksikaner-rockabilly-fyren jeg har truffet, full score for stilen) forklarte oss plottet. Først tar vi med tallerker bort i en helt sinnsyk salatbar, og her har de alt (!) fra sushi via grønnsaker til supper til alskens småpølser. Vel tilbake til bordet ble vi utstyrt med et slags trafikklys-system i form av en kubbe som var rød i ene enden og grønn i andre enden (gul i midten). Dealen var at så lenge grønn farge sto opp var vi klar for kjøtt, mens rødt betydde pause. En gjeng servitører gikk fra bord til bord med gigantiske grillspyd med ulike nygrillede delikatesser. Med grønt lys fikk du lesset på et solid stykke fra spydet. Her fikk vi tilapia (fisk), grillet ananas, indrefilet, kyllingvinger, svinekjøtt, ytrefilet, kalkun surret i bacon og minst fem ulike varianter til som jeg ikke kommer på. Det røde lyset måtte opp fra tid til annen for å la det synke slik at det ikke var over før alt var bønnhørlig prøvd ut. Dette er et konsept som skal prøves ut igjen og igjen!

Det ble vel for øvrig nevnt at vi var skeptiske til Albuqurque på grunnlag av litt seige tidligere erfaringer på turneer. Den skepsisen skulle vi få spise i oss, publikummerne var mange i tallet og særdeles positive til Enslaved, både under konserten og i merchutsalget etterpå. Med de lave besøkstallene vi har hatt i byen tidligere må det bety at vi både har fått nye fans forut for konserten, og ikke minst under konserten. Det hele ble feiret med noen frekke små brune før ferden gikk videre ut i natten.

Allerede når man våkner på bussen i Denver (vi var i en forstad som heter Englewood) merker man effekten av den tynne luften. Hele dagen foregår i en slags konstant småsvimmelhet (som om Enslaved-medlemmene ikke er svimle nok fra før). Tradisjonen tro dukket metal-mamma Bridget opp. Det vil si, hun heter egentlig Birigit, og er en tysk militærkone med stort hjerte og solide kjøkkenkunnskaper. Det ble Gulasj, hjemmebakt tysk brød, kaker og mer til på hele Enslaved, Dimmu Borgir og tilhørende crew. Så fantastisk å få servert hjemmelaget mat så langt ut i turen! Med velfylte buker var det ikke noe i veien med motivasjonen for kveldens konsert, som ble helt grei, selv om publikum kunne tatt i noe mer i følge vår smak.

(Dimmu Borgir- og Enslaved-crew i skjønn forening)

Nuvel, turen gikk videre i retning Dallas og Texas, med en kjøredag mellom. Denne dagen ble tilbrakt i Amarillo, hvor det ikke skjedde stort utover fortvilede forsøk på klesvask i hotellets ødelagte maskiner. Det ble frokost på Waffle House, en relativt døll affære, går ikke tilbake der om ikke det er helt nødvendig. Litt tasting på tastaturet og noen kvitteringer senere var det tid for middag og valget falt på Outback-kjeden. Dette er riktig bra saker med tanke på at det er en kjede! Det ble noen glass av texanske Shiner-ølet; en lys lager, og selvsagt en tur innom Sam Adams igjen. Forrett ble en high-end variant av løkringer (fritert i noe helt herlig brød-aktig noe) mens hovedrett ble en biff og tre hummerhaler. Dessert denne dagen ble husets margaritas, før vi vraltet godt fornøyde tilbake til bussen og satte kursen mot Dallas.

(The dudes på Elm Street Tattoo, foto: S. Farinelli)

Jeg hadde gledet meg som en hund til Dallas-dagen i flere uker. Ikke bare er det hjemstedet til en av tidenes feteste skurker J.R. Ewing, men dagen for ny tatovering var også kommet. Under Roadburn 2010 ble jeg kjent med Austin-tatovøren Tony Hundahl (sjekk han ut på nettet), og ble umiddelbart storfan av arbeidet hans. Det viste seg at han var storfan av Enslaved også, så vi har holdt kontakten siden. Da denne turneen nærmet seg hørte jeg med Tony om han hadde tenkt seg på en av konsertene våre under turneen (både Dallas og Houston skulle være noenlunde innen rekkevidde fra Austin). Det hadde han, så vi ble enige om å treffes i Dallas i dag.

Tony dukket opp og vi kjørte av gårde til Elm Street Tattoo ikke altfor langt unna House of Blues (dagens venue), hvor Tony har jobbet tidligere mens han bodde i Dallas. Han tegnet et utrolig Odin-portrett og tatoverte så blekket sprutet. Jeg ble levert tilbake på klubben til lydsjekk, og Tony plukket opp turnemanager Tonje for hennes tatoveringstime. Konserten ble bra, men det bar kanskje noe preg av at det var mandag. Etterpå ble det fest backstage og Tony tok en gjeng av oss med på strippeklubb, en for så vidt festlig opplevelse, spesielt da Tony kjøpte lap dance til en av damene i entouragen. Jeg hadde vel muligens blitt litt rød i toppen om det var meg som fikk en fyr i g-streng på fanget… Takk til Tony for en solid dag!

(Tonje og Tony, foto: S. Farinelli)

Neste morgen var vi i Houston på turneens siste House of Blues venue. Synd det egentlig, for dette er venuer av ypperste klasse! Som en slags avskjed ble det lunch med Grutle og Vikky bestående av en helt fantastisk klassisk House of Blues burger. Smatt. Konserten ble særdeles bra, dette publikummet lot seg ikke temme av at det var tidlig i uken. No sir! At klubben serverte oss en kanon taco-buffet økte stemning videre, og etter konserten var det lett og ledig party-stemning rundt i de forskjellige garderobene. Kvelden ble avsluttet på puben på hjørnet, hvor vi fikk servert habanero-vodka: en diger krukke fylt med særdeles hissige habaneros og Kettle One vodka. Det formelig sto flammer ut av munner og ører, dette var en skikkelig godbit.

Turen gikk videre i retning østover, med nok en kjøredag før neste spillested. De som husker fjorårets tur, husker at vi var på Graceland, Memphis, og vi bestemte oss like greit for å gjenta suksessen. Det ble mest shopping og eting denne gangen, bare de som ikke var med i fjor tok turen inn i selve huset, flyene og bilmuseet. Utpå kvelden tok en del av oss taxi ned til downtown Memphis, med første stopp på en tradisjonell Memphis-restaurant på Beal Street. Det ble BBQ-ribs og Catfish, skylt ned med… you guessed it: Sam Adams Winter Ale. Derfra gikk turen på blues-klubb, med et par kjappe Long Island Ice Teas og musikk fra scenen. Ok, nå er jeg ikke akkurat noen fan av blues, men live har det sin sjarm når folk kan sakene sine, noe den omfangsrike damen på scenen definitivt kunne denne kvelden.

Columbus, Ohio: kanskje ikke verdens mest glamorøse venue (vi har vært her før), men kult lell. Dagen gikk med til blant annet meksikansk mat, men mest henging i og rundt bussen, med en liten backstage på deling mellom tre band (oss pluss de to bandene før oss), hvorav det første bruker GWAR-lignende kostymer (de heter Dawn of Ashes, men vi kaller dem Chris & the Steak Jackets), var det ikke mange steder å gjøre av seg. Gig ble det uansett, og publikum var kjempebra, intet mindre. En god del mer Long Island Ice Tea ble det også, og plutselig var vi tilbake i bussen på vei videre mot Philadelphia. Plan for dagen: spise Philadelphia Steak Cheese Sandwich, som selvsagt er oppfunnet her. Vi raste av gårde ned mot sentrum og fant et særdeles imponerende matmarked. Det var en nedlagt togstasjon som var 100% fylt med fantastisk mat og drikke. Midt i hjertet var målet: Steak Cheese Sandwich! Og herregud så godt. Dette er en oppfinnelse noen må importere til Norge. Snakk om fett alternativ til kebaben og pappaktige pizzastykker! Masse folk var kommet til aftenens konsert, og det hele ble nok en knallsuksess.

Mens vi snakker om lokale spesialiteter; neste konsert var i upstate-New York, Buffalo. Det er vel ingen hemmelighet blant folk som kjenner meg at jeg er stor fan av Buffalo Wings. Så dette var min store sjanse til å gasse meg. Og det gjorde jeg til gangs. Saftige, dryppende og sterke Buffalo Wings. O’ lykke. Det ble en relativt rolig kveld i etterkant med mange hyggelige møter med fansen ute i merchen, før det var om bord på bussen og full gass i retning Canada. Hvor vi er nu. Dette er kanskje de tre konsertene vi har gledet oss mest til, dette blir stort. Neste brev kommer til å starte her i Toronto! Til da: ha det på badet, din gamle kyllingvinge.

Bryllup, gambling, rock og kjøtt. Den fjerde turnèrapporten fra Ivar Peersen i Enslaved har alt!

TURNEDAGBOK 6:

Albuquerque, New Mexico, US of America.

Reno kaller seg selv “the world’s biggest small city”, og er kjent som et slags “mini-Las Vegas”. Vel, nå hadde vi aldri vært i Las Vegas, så det var vanskelig å bedømme. Men dersom det vi har sett av Vegas på film skulle vise seg å stemme tror jeg ”nekro-Las Vegas” passer bedre. Her så vi mye flatfyll uten glimt i øyet, slitne bygg og søppel i gatene. I jakten på en solid frokost skulle det vise seg at ingenting i denne byen var tilgjengelig uten først å måtte gå gjennom hele kasinoer. Nå er heldigvis vi av typen som klarer å gå forbi automater uten å måtte gå personlig konkurs. Det er enkel matematikk. Kasinoene er der siden du taper og de vinner. Det ble ikke til så mye mer enn en kjapp rusletur, så ble resten av dagen tilbrakt på kontoret bak i bussen og på klubben. Dagens catering var vaskekte Taco med kylling, kjøttdeig, bønner og alskens tilbehør; digg! Etter showet ble det en relativt rolig aften på bussen, men stemningen var høy!

Pomona var årets åsted for bursdagen min. Et lite forsted en halvtime utenfor L.A. Siste fire årene har jeg feiret på turnè. Tilfeldig? Vites ikke. Hvorfor det ikke ble konsert inne i selve englebyen denne gangen vites ikke, det pleier å være særdeles bra der. En kjapp burrito til frokost fikk opp blodsukkeret, og så var jeg klar for den store dagen. Det vil si, tre-fire timer med papirarbeid måtte gjøres unna først. Dette var showet hvor vårt amerikanske plateselskap og merchandiseselskap skulle møte opp, så alt måtte klargjøres, telles og organiseres før noe skikkelig kalas kunne iverksettes. Når det nærmet seg slutten på papirbunken begynte gratulantene å stikke innom på bussen med gode ønsker og fete gaver. Det ble nye klær, limited edition Duvel øl og italienske sko fra kona – Venom-skjorte, fet vinyl, limited edition Sierra Nevada Ale, Star Wars-figurer (Yoda og Jabba the Hut), ølmugge og drikkeholder til mic-stativet fra band, crew og supportbandet Dawn of Ashes. Rørende! Vel, kontoret ble til slutt lukket når det var tid for lydsjekk, og Duvel Triple Hop Ale ble sprettet. Nydelig, rett og slett. Konserten var definitivt et høydepunkt, og så fortsatte festen utover natten med sigarer, champagne og god stemning. En perfekt fødselsdag på alle måter – takk til alle deltagerne!

(Ivar og lydmann Hinkel)

Søndag morgen i San Francisco begynte, ikke uventet, noe røft. Til alt hell og lykke var våre lokale venner Tommy og Jessica på pletten og kunne aktivere meg ut av en potensielt stillesittende dagen derpå. Første stopp var en legendarisk portugisisk diner hvor det ble høvlet nedpå et par nydelige svinekoteletter på høykant (ekte frokost!). Deretter ble det sightseeing rundt i San Francisco med en tur over den legendariske Golden Gate Bridge og fottur oppi fjellet hvor det under 2. verdenskrig ble satt opp kanonstillinger og bunkere i tilfelle Japan skulle gå til angrep vestfra. Massivt. Det ble etter hvert tid for lydsjekk før jeg, Cato og Ice Dale ble med Tommy og Jessica hjem til Tommy sin far i en skikkelig luksusleilighet midt i San Fran. Her ble det muligheter for klesvask, før middagen bestående av nydelig hjemmekokt kylling og pasta ble servert. Det ble tid til en blund på sofaen (det vil si, Cato holdt et lengre foredrag for nevnte far, som nettopp hadde blitt interessert i fluefiske, et tema Cato kan mye om), før vi ble kjørt tilbake til showtime. Snakk om gjestfrihet!

Konserten var helt knall. Denne byen er vant til god Metal, og godtar de pakken du byr på er de helt med. Etter konserten fikk vi besøk backstage av våre venner i Autopsy, som alltid var det et særdeles trivelig møte. Vel tilbake i bussen var det, kanskje noe uventet med tanke på gårsdagens eksesser, igjen høy partyfaktor. Den musikalske favoritten på denne turneen er Chicago sin ”25 or 6 to 4”; en av historiens mest groovy låter, og utrolig nok en låt med blåserekke som er fet. Låten gikk i repeat mens bussen suste av gårde i retning Las Vegas (originalen denne gangen). De siste par dagene hadde det blitt spøkt løst rundt et giftemål i Las Vegas. Enslaved sin manager, turmanager og nå backlinetech (hennes egen feil at hun lærer så fort) Tonje er også min kone. Dessverre for meg lever hun ikke etter Yoko Ono prinsippet, hvor jeg hadde vært bare genial og de andre dumme. Neida, hun skal selvsagt drive og tenke selv og ender som oftest opp på feil (ikke min) side i diskusjonene innad i bandet. Vi er da altså allerede gift, men hadde begynt å spøke med å fornye bryllupsløftene våre i Las Vegas. Hva er mer neon-amerikansk enn det, liksom? Denne kvelden på bussen bestemte vi oss for å gjøre det, om det lot seg gjøre ad hoc; vi hadde bare vår erfaring fra filmer å støtte oss på i spørsmålet om hvordan man gikk frem med dette.

(middag på rommet i Las Vegas)

Vel parkert utenfor House of Blues i Las Vegas var det mandag og fridag. Hotellet var rett over gaten, vi skulle bo på Luxor, et massivt hotell formet som en sort pyramide. Da vi rundet hjørnet, mistet jeg nesten pusten. Synet av Las Vegas var intet mindre enn helt utrolig. Et hotell formet som en gigantisk pyramide var egentlig ikke så rart sett i sammenheng med resten av byen. En tur ned stripen tok oss forbi et utvalg berømte hoteller: New York (bestående av modeller av kjente bygg i New York, med egen berg-og-dal-bane på taket), MGM, Excalibur (et enormt Disney-slott-hotell) og mange flere.

Vel tilbake på hotellet ble det tid for en blund mens andre var ute og shoppet. Ja, så var det bryllupet da. Det viste seg at det var slutt på 24-timers kapell i byen, i alle fall utenfor hovedsesongene. Vårt besøk var lagt til av alle ting årets roligste uke i Syndens By. Hotellet kunne ordne en seremoni dagen etterpå, men da ville vi jo være opptatt med konsert. Uansett, vi bestemte oss for å ta turen ut på byen og prøve litt underveis. Skulle det vise seg å være umulig, ja så var vi jo allerede ordentlig gift. Planen var å begynne med et show, merchmannen til Dimmu Borgir (Luke) hadde fått tak i noen gjesteplasser til Cirque de Soleil showet ”Mystere”. I forkant tok vi en tur på en helt fantastisk støyende pub rett ved inngangen til showet. De hadde i følge dem selv verdens feteste bartendere. De var så fete at det var ansatt en egen kommentator som kommenterte den enormt fete måten de mixet drinkene på. Da vi trodde bråket var på maksimum gikk det en slags alarm og det ble annonsert at shots var gratis i ti minutter. Folk raste inn utenfra og det hele minnet om foringstid i et overfylt ørnerede i en BBC-dokumentar. Presset ble så voldsomt at fete-Johnny bak baren ga opp å bruke glass og gikk over til å tømme djevelskapen rett i de skrikende gapene.

Overalt i byen er det billboards og flyere for call-girls. Fra et monoteistisk synspunkt må denne byen representere absolutt alt som er galt med ”Vesten”. Jeg elsker denne byen, halleluja. Fred være med hans minne! Tilbake til kvelden: Cirque de Soleil var ganske så utrolig fett. Sirkus uten dyr er ikke bare etisk bedre, men stinker mindre og er mindre døvt. En del sexy dansing som jeg kanskje kunne overlevd uten, men akrobatikken, humoren og rekvisitaene var helt enormt. Etterpå satt vi i lobbyen hvor jeg koste meg med et par kjappe Dirty Martinis (det er visstnok mengden olivenolje som avgjør hvor dirty den er), mens merch manager Vikky ringte rundt til alt av kapeller i byen på desperat jakt etter et sted hvor vi kunne gifte oss.

(gambling før bryllup for andre gang)

Til slutt fikk hun utrolig nok napp, inkludert en Elvis-minister! Før vi reiste av gårde måtte jeg bare ta en runde på spilleautomatene, det føltes som det eneste riktige å gjøre. Vielsen var helt utrolig bra. Vi fikk sunget tre Elvis-klassikere for oss, som han krevet at brudeparet danset til: ”Love Me Tender”, ”In the Ghetto” og ”A Little Less Conversation”. Til stede var lydmann Hinkel (best man 1), Grutle (best man 2), Cato (i totalt flytende form), merchdronning Vikky og en eldre fyr ved navn Scott Larsen som lignet på George fra Seinfeld (Grutle og Cato hadde blitt venn med han i baren tidligere på kvelden). For en opplevelse å bli gift i Vegas klokken 01.00 natt til tirsdag! Bryllupsfesten ble unnagjort i Luxor sin hotellbar, og det ble morgen før vi la inn årene.

Neste dag ble det hvile og litt business før konserten på House of Blues tok til. Igjen en knallkonsert, vi visste ikke hva vi kunne forvente av Vegas-publikummet, men de leverte. Noe absurd var det å signere og møte fansen i casinoet i etasjen over. Vegas-oppholdet ble avsluttet med en herlig middag på hotellrommet, som hadde en fantastisk utsikt. Neste dag var det Tuscon, Arizona på plakaten. Denne dagen ble stort sett brukt til å se film i bussen og fordøye minnene fra de fantastiske dagene i Las Vegas. Dimmu Borgir kom opp med den geniale ideen å kjøpe en grill til å ha med og runneren ble sendt ut for å handle inn mengder med kjøtt. I det kyllingen og grillflesket var ferdig på grillen var det scenetid, så grillmaten ble inntatt etter konserten, for en luksus! Oppmøtet på konserten var kanskje lavere enn forventet (vi spilte for en del flere sammen med Opeth her i fjor), men både band og fans var fast bestemt på at det skulle bli en kanonkveld, noe det ble. Det ble henging utenfor klubben med de lokale ansatte i den klamme Arizona-natten, før turen gikk videre til Tempe i samme stat.

Dagen for total rengjøring av bussen var kommet, men været var sommerlig, så det gjorde ingenting å henge og slappe av utenfor. Igjen kom grillen frem, denne gangen med et ennå større utvalg av burgere, pølser, bratwürst (crewet til Dimmu er hovedsakelig tysk), kylling, kalkun og andre godsaker. Total seier å grille ute i t-skjorte 2. desember! Inspirert (og sannsynligvis luktende) av grill var det på scenen. Vi leverte et meget bra show, men synes kanskje publikum var vel slappe tatt i betraktning hvor bra de hadde vært kvelden før. Vel, vel. I dag er vi kommet til Albuquerque, New Mexico, et sted vi har spilt et par ganger før. Det har pleid å være noe glissent oppmøte, så vi har kanskje ikke de høyeste forventningene. Men, vi har blitt positivt overrasket før. Jeg har allerede hatt turens sterkeste kjøttopplevelse i morgentimene, det kommer jeg tilbake til i neste reisebrev! So long!

Enslaved og Dimmu Borgir gjør som de lokale, og feirer Thanksgiving i USA. Les også om deilig matforgiftning, vannsklier og den sedvanlige herlige blandingen av metal, mat og god drikke.

TURNEDAGBOK 5:

Somewhere in time, Oregon, USA.

Om forrige reisebrev begynte litt bråkjekt med at jeg var imponert over egen storform, skal jeg denne gangen begynne med å si at jeg er småsliten her jeg sitter på tampen av Thanksgiving Day. Siste uken har vært spesiell, med utrolig mange ulike opplevelser. Det hele begynte med turen over grensen til Canada. Etter en dag i hotellets svømmebasseng (med en overraskende brutal vannsklie),  la vi turen til en diner rett ved, den eneste tilgjengelige midt i ødemarken. Jeg prøvde meg på en canadisk whisky (helt grusom, så den måtte gis opp) og noen litt vel uspennende spare-ribs. Hadde jeg bare stoppet der…  Jeg tenkte at det kanskje ville gjøre livet mer spennende med litt ”turf” attåt ribbene, i form av et rekespyd. De smakte ikke noe særlig, men skulle likevel sette preg på uken som kom.

Tilbake på hotellet gikk det få minutter før det ble tydelig at noe var særdeles galt. Rekene skulle vise seg å ha inneholdt et ganske hissig magevirus. Etter noen timer med ubehag måtte vi uansett reise videre, og på veien over til bussen ble det knestående rop etter elgen i bitende kald vind. Temperaturen var på ca minus 15 og på vei til å bli kaldere. Temmelig episk. Natten ble et av de verste turneminnene siden en enda drøyere matforgiftning tilbake i Mexico, 1995, men utover neste kveld skulle det heldigvis stabilisere seg. De dårlige nyhetene var at dette var av den smittsomme sorten. I skrivende stund, over en uke senere, har tilsynelatende siste tilfellet på bussen gått over. Det blir siste gang jeg spiser sjømat så langt fra kysten på reise.

For første gang var det vestkysten av landet som skulle besøkes. Tidligere har det vært East-Coast exclusively. Første stopp var Calgary (vi kikket selvsagt på den gamle Sølve Grotmol-sketsjen på YouTube), med konsert på universitetscampus. Student-tilværelsen så noe annerledes ut med salg av ølmugger i studentkantinen, og alle bordene var fulle av ølglass. Skulle likt å sett studentene i Bergen overleve billig øl i kantinen fra morgenen av, de klarer jo ikke å være mennesker under Fadderuken en gang.  Maten var også ganske sprek, med et heidundrende utvalg av ulike kyllingvinge-varianter: sitron og knust sort-pepper-varianten hadde jeg ikke prøvd før. Den falt i særdeles god jord og skal prøves hjemme. Konserten var riktig så bra, men så hadde vi ikke forventet noe annet. Canada er og blir en total favoritt med et publikum som er helt i særklasse hva angår engasjement og respons på konsertene. Etter giget møtte vi som vanlig publikum i merchen og jaggu dukket det ikke opp en kar fra Hallingdal (en sambygding av vår egen Herbrand) med norsk flagg og lusekofte til.

(badeland i Edmonton)

Så gikk turen videre til Edmonton og en av de mer spesielle plasseringene av en venue jeg har vært med på. Konsertstedet lå rett og slett i kjøpesenteret West Edmonton Mall. Det største kjøpesenteret i nord-Amerika og det 5. største i verden. Et par facts som illustrerer størrelsen: senteret er delt inn i gater og innehar også verdens største innendørs badeland. Etter frokost på en engelsk pub i senteret (de har selvsagt egen gate for puber) ble det tur til badelandet, komplett med en svær strandpromenade. Alle skliene ble bønnhørlig testet, noen av dem var temmelig ekstreme. Så var det tid for lydsjekk før det ble tid til en middag og et særdeles lokalt øl kalt Albinorhino, det ble faktisk bare solgt på den ene puben inne i senteret. Deres versjon av Pale Ale var helt fortreffelig, så det ble raskt bestemt å ta turen tilbake etter konserten. Igjen ble konserten en positiv opplevelse, særlig kidsene under 18 gjorde en voldsom innsats. Salen var delt i to for de over og under med barrikader, noe som resulterte i det sjeldne fenomenet med to parallelle mosh-piter. Knall konsert og moro med et kjapt pub-besøk etterpå.

Kjøreturen over mot Vancouver var av den lengre sorten, så det ble stopp halvveis i en bitteliten kanadisk fjellandsby sånn midt i mellom. Synd å miste en konsert en lørdagskveld, men det ble en særdeles hyggelig kveld sammen med Dimmu-gutta og crew på den lokale puben. Det ble gjort forsøk på Yatzy, men det ble etter hvert litt verre med konsentrasjonsevnen. Det som møtte oss når vi våknet i Vancouver neste morgen var noe veldig annet. Om du har sett The Wire hvor de oppretter Hamsterdam, et fristed for de tyngste narkomane. Dette har de gjennomført på ordentlig i Vancouver. I forbindelse med OL for mange fruens år siden flyttet de alle ”probleminnbyggerne” til en del av byen hvor de fikk drive med sitt mot at de holdt seg der. Forfallet som fulgte har helt bibelske proporsjoner, jeg har rett og slett aldri sett på maken. På vei ut av bussen er det første vi ser en gatepike som tar med en kunde inn på det som må være verdens mest vannvittig forfalne hotell rett over gaten. Hva de skulle med stabelen med pannekaker hun bar på kan vi bare spekulere i.

Selve klubben, The Rickshaw Theater var dessverre i samme forfatning som strøket, så når Herbrand inviterte meg med på å møte en venn i en annen del av byen var jeg ikke vanskelig å be. Det var rett og slett broren til ovennevnte hallingdøl, Andrew og datteren Selina, som tok oss med på skikkelig sushi-middag og påfølgende sightseeing i Vancouver. Den turen ga mersmak, Vancouver må være en helt fantastisk by om sommeren. Bare styr unna ghettoen. Det kunne ikke vi og måtte etter hvert tilbake til lydsjekk. Det var blitt ettermiddag og gatene myldret med narkomane på jakt etter neste påfyll av gift. Heldigvis ble konserten helt kanon, alle kom seg uskadd tilbake i bussen etter utlast, og turen gikk tilbake mot USA.

Første stopp tilbake i the US of A var Spokane i Oregon. Tradisjonell amerikansk super-frokost med egg, bacon og alt mulig annet farlig for hjertet ble hevet innpå før lydsjekk, og etterpå tok jeg og Grutle turen på The Ale House, en pub som hadde fanget vår interesse ved tidligere passering. Mottoet ”good food – cold beer” fungerte som en magnet. Vi slo til med en sampler hver; en padleåre med fem snittglass av selvvalgte ølsorter fra tapp. Det vi fikk testet var (rangert sånn noenlunde etter popularitet og med opphavsstat i parentes): Total Domination IPA (OR), Alaskan Amber (AK), Moose Drool Brown Ale (MT), Hoegaarden (belgisk), Arrogant Bastard Ale (CA), Pike Kilt Lifter Scotch Ale (WA), Mac & Jack’s Amber (WA), Gordon Dbl. Red Ale (CO), selvsagt med Yatzy som følgesvenn, denne dagen var Grutle sin terningarm i storslag. Det samme kunne i følge de to første bandene ikke sies om publikum, men med duknakket hardt arbeid klarte vi å få fyr i denne forsamlingen også!

(beerfest i Spokane)

Etter konserten ble det en tur på den lokale rockeklubben, hvor Grutle blant annet ga av seg selv i form av crabwalk-undervisning for lokale, mens undertegnede klokelig tok en ikke altfor sein kveld mens bussen rullet videre mot Portland. Portland er en gammel favoritt, med blant annet en helt fantastisk thai-restaurant rett borti gaten. Frokosten ble inntatt der, med samme bestilling som forrige besøk i mai 2009: lobster balls til forrett og spicy chicken til hovedrett. Nydelig! Resten av dagen gikk med til vedlikehold av instrumenter, lydsjekk og knakende god inhouse-catering. Når kokken har Mayhem-”De Mysteriis Dom Sathanas” skjorte skjønner du at ”Lava Hot Wings” kommer til å smelle, noe de gjorde. Konserten gikk bra den, men ikke veldig høyt over ”helt greit” på grunn av et noe reservert publikum.

Så var det tid for et veldig artig gjensyn. Det kom beskjed om at en ”Ivan fra New York 2001, han med Star Trek-bøkene” leitet etter meg. Han var ikke vanskelig å huske. Vi spilte på en festival i Brooklyn i november 2001 (røyken fra Twin Towers rett over elven var fortsatt synlig), og så banket det på bussdøren. Klubben kunne fortelle at en russer (tror jeg) ved navn Ivan hadde med gave til Ivar i Enslaved. Han hadde lest at jeg likte Star Trek (som jo er helt rett) og hadde fått tak i en hel kasse med gamle originale bøker fra et antikvariat. Det hele ble avlevert i ringbrynje før han bukket og forsvant igjen. Nå var han altså tilbake i Portland. Det viste seg at han hadde gått i lære for å bli bryggeriarbeider, noe han nå var. Han hadde med samples til meg og Grutle som vi drakk utenfor ved  bilen hans før han måtte av gårde på bryggeriets faste bowling-aften. Enormt skikkelig fyr! Etterfesten gikk fore seg på bussene denne kvelden og samtlige band og crewmedlemmer var representert. Moro!

Neste morgen i Seattle var av typen ”nei, nå får vi ta litt pause her, dette begynner å bli slitsomt”. På tross av dette gikk alt det tekniske helt på skinner og in-house restauranten serverte opp kanongode italienske pizzaer. Folk slapp seg noe mer løs her og stemningen etter showet var høy, med blant annet et legendarisk videointervju backstage med skrekkfilm-magasinet Fangoria. Glemt var ideen om å ta det rolig, og brått var det fest igjen. Heldigvis holdt jeg meg unna puben hvor de fleste andre forsvant. Det ble heller noen særdeles trivelige timer sammen med Dimmu sin polske trommis Darek og hans trofaste tech Adam. I dag har vi stoppet et sted i Oregon langs vestkysten på vei mot varmere strøk, nærmere bestemt Reno. I dag er Thanksgiving Day her borte og vi har vært og hatt skikkelig takkemiddag på den lokale restauranten i form av nydelig kalkun, saus, stuffing, potetstappe og brekkbønner. Og et (nesten flaut å si det men) etterlengtet trykk på pause-fest-knappen.  I helgen er det bursdag, Reno og L.A. Vi får se hvordan det går. Skal bli digg med litt varmere vær i alle fall!

Vreid spiller seg videre gjennom USA på Heathen-fest. Høydepunkt denne gang: valget mellom Subway og Taco Bell, en sveisen pysjamas og en ditto Johnny Cash-lue. Perfekt.

“Norway watch out – we´re coming over for Hove Festival next year!!”

Helt klart på tide, spør du oss. Dette er utrolig nok første gang dette vidunderlige punkbandet kommer til Norge for å kjøre seg opp. Vi feirer med å ta en liten gjennomgang av Gallows-dekningen på Pyro så langt i år:

Grey Britain – gjennomgang låt for låt

Videoen til London Is The Reason

Pyro dro til London for å oppleve Gallows live

Pyro kårer årets plater halvveis i 2009

Gallows lager kaos på turné i USA

Enda mer Gallows i USA

Og nok en rapport fra Gallows i USA

Og til de av dere som ikke får nok av dette, så kommer det snart ny konsertrapport om Gallows. Pyro skal nemlig på førjulstur til UK for å se Gallows, Slayer og Motörhead om noen uker.

Vreids video-turnèblogg del 1.

I samarbeid med Pyro gir det fortreffelige bandet Vreid deg video-blogger fra sin pågående turnè i Canada og USA. Sammen med Belphegor, Eluveitie, Alestorm og Kivimetsan Druidi går turen under navnet Heathenfest. Det enkleste var å legge ut videoene på Youtube, og så putter vi dem inn på vår side. Første rapport får du her, og det går tydeligvis meget bra for Vreid og Heathenfest over there. Utsolgte hus og god stemning. Sjekk rapport med både film fra turnèbussen og live-klipp her. Gode greier!

Pyro reiste rundt i USA ved hjelp av låt-titler, og jammen kjørte vi intervju med 36 Crazyfists og ga vekk den nye platen til Billy Talent også. Sjekk låt-listen her.

Rancid-Last One To Die

Zao-Human Cattle Masses Marching Forward

Hysterica-The Bitch Is Back

Billy Talent-The Dead Can’t Testify

Sigh & Explode-Circle Performs Square

Cauldron-Chained Up In Chains

Stratovarius-King Of Nothing

36 Crazyfists-We Gave It Hell

The Hellacopters-Pride

White Wizzard-Megalodon

Syrach-A Dark Burial

Kiss-Kissin’ Time

Dropkick Murphys-For Boston

Civet-Brooklyn

Hawthorne Heights-Ohio Is For Lovers

Megadeth-Washington Is Next

Nashville Pussy-Atlanta’s Still Burning

Against Me!-Miami

Mountain-Mississippi Queen

Down-New Orleans Is A Dying Whore

W.A.S.P.-Blind In Texas

Circus Of Power-Los Angeles

Anti Flag-Seattle Was A Riot

USA på langs og tvers!

Inspirert av forrige ukes verdensomseiling på Pyro går vi i kveld løs på selveste USA. Klarer vi å bevege oss fra Boston i nord-øst, via sørstatene, og helt opp igjen til Seattle i nord-vest ved hjelp av låt-titler? Vi har troen på at dette kan bli en vill time der geografi og knallhard rock står i fokus. Fyll tanken og bli med på en lang kjøretur langs USAs landeveier med Pyro.

Vi skal også gi deg intervju med 36 Crazyfists, som også er fra USA, men som kommer fra så langt nord at vi ikke kommer oss opp dit i andretimen. Bandet kommer nemlig fra selveste Alaska! Mulighet til å vinne den nye platen til Billy Talent blir det også. Og nye låter fra band som Stratovarius, Syrach og Rancid. Honky tonk med Pyro, baby!

I USA står ofte folk langs veiene og reklamerer for diverse fastfood-kjeder og restauranter. Men ingen gjør det så classy som han karen her. Husk lyd.

Ivar fra Enslaved gir oss en deilig ny rapport fra den pågående turneen i USA. Som alltid høyst lesverdig!

Blog 3

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Pontiac, Michigan

Først får jeg jo bare beklage at denne bloggen kom litt seint igjen. Det hele skyldes en blanding av en noe litt merkelig helsesituasjon blandet med maskin- og internettrøbbel, sol, sommer og utendørsrestauranter.

Mer om det når vi kommer så langt. I forrige blog var vi kommet til fridagen i Austin. Våre venner Stepanie aka ”HeadOvMetal” og Victor hadde invitert oss på grillfest hjemme hos seg i delstatshovedstaden. Så vi rykket inn der, heiv innpå pølser, burgere, maiskolber, Corona og Cognac. De som har vært på bransjefestivalen South By Southwest har sikkert vært innom klubben Stubbs. Enslaved spilte der seinest i 2008; en varmejobb for Motorhead. Hvor trommetechen deres for øvrig saboterte oss så kraftig at vi fikk kuttet settet til 10 minutt. Grutle klagde sågar til Lemmy, som virket smått brydd over crewets manglende solidaritet med mindre artister. Dette var nok en påminner om at artister har et ansvar for å følge med hvordan crewet representerer utad. Ja, så var det poenget ja.

Stubbs lager en egen serie grill og barbecue-sauser. Disse er enormt gode. Faktisk så gode at jeg sikret meg et eksemplar. Har allerede en stående date med kamerat Martin Holmes om seriøs kyllingvinge-utforskning når jeg er tilbake, tipper Stubbs-sausen blir en suksess. Jauda, festen ble bra den. Dette var også en kveld i morosakenes tegn. Løsbarter og sensurstripe-briller er alt en trenger om en finner de frem på det rette tidspunktet i festen. Victor spiller i bandet Sakrefix, og etter hvert kom resten av bandet hans over for å joine festen. Så senket natten seg ute og inne i hodene.

Etter noen timers søvn var det opp og ut for gå på sosialkontoret. Det er ikke så ille som det høres ut. Dette dreide seg om å få et amerikansk personnummer. Det har etter hvert blitt så mye turnering og business her borte for oss at vi må inn i det amerikanske skattesystemet. Vel, å gå på Austin-kontoret var vel ikke det smarteste. Vi måtte kjapt gi opp for å rekke lydsjekk i San Antonio som er et par timer unna. Det gjorde vi, og så var det konsert igjen. Texas-metalfolket er noe for seg selv, og stemningen var elektrisk på den (relativt) vesle klubben (smekk utsolgt, selvsagt). Synd at det bare var ett Texas-show på denne turen, vi får ta det igjen.

Så var det Oklahoma City i Oklahoma. Diamond Ballroom er en diger venue midt i ingenting utenfor selve byen. Her fikk vi en av de fineste dagene på turen, med strålende sol men heldigvis ikke for drøy varme. Hele scenarioet minnet kraftig om en god dag på jobben fra serien Carnivale. Altså en haug med kunstnertyper i ødelandet utenfor en amerikansk by.  Vi fikk trent utendørs, solt oss og vasket klær for hånd. Med en temmelig fullstappet brakke var det duket for gig, og nok en gang var gikk det veien det skulle, men det var aftershow-eventen som var dagens høydare. Middagen bestod i take-away fra Alfredo’s; en lokal favorittrestaurant som gutta i Opeth-crewet hadde hørt mye bra om. På tross av en rekke gloriøse gastronomiske opplevelser så langt på turen var det på tide å se et (litt skammelig) faktum i øynene: Jeg hadde vært i USA i snart tre uker uten å spise biff. Auda. Det ble en 14 ounce (=400 gram) biff sautert i Cognac (!) og servert med hvitløks-potetstappe og en frekk brun saus attåt. Nå kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde vært i USA uten å overdrive. Etter middag og dusjrom la vi ut på jakt etter en pub i nærheten. Ice Dale og Larsen ga opp halvveis, mens undertegnede, Bekkis og Grutle til slutt fant et lite vannhull langs motorveien. En Guinness og en Hennesey-shot seinere var lykken nokså komplett og tid for kveld i fjosen. Morgendagens stoppested var Memphis, Tennessee. Og vi vet jo hvem som bor der.

Det var tidlig ut av seng og rett inn på Graceland neste morgen. Grutle og Bekkis begynte freidig med hver sin peanøttsmør og banansandwich på rockedineren ved inngangen, og stemningen var satt. Det var i det hele tatt en av de feteste dagene vi har hatt på turne gjennom våre 18 år. Første del av turen gikk til selve herskapshuset. Dette kjøpte Elvis tidlig i karrieren for drøye 100.000 dollar. Vår audio-guidede (ferdig innspilt guide på headset) tur begynte rett inn i Kongens stue. Det var nokså surrealistisk å se de overdådige rommene, i fin 70-talls stil, med autentiske opptak fra gamle dager i bakgrunnen på ørene. Selve hjertet i husholdningen var kjøkkenet, som seg hør og bør for en konge. Videre ned i kjelleren hvor tv-rommet og safarirommet var tilsvarende imponerende. Loftsetasjen fikk vi aldri se, bare trappene opp og avsperringen foran dørene. Her var det kun Elvis selv som oppholdt seg. Han var kjent for å komme ned fra sine private gemakker ferdig stylet hver eneste gang. Et familiemedlem kunne fortelle at klirringen i gullkjedene på vei ned trappen var det som varslet ankomsten. Ellers på eiendommen kunne man nyte samlingen av trofeer, filmmateriale, skytebanen og til slutt den private familiegravlunden. Jeg må innrømme at det var svært gripende å se graven til rockehistoriens kanskje største personlighet. Etter herskapshuset var det ærlig talt ikke mye som kunne måle seg på Graceland. Kanskje med unntak av Elvis’ personlige fullstørrelse turne-fly ”Lisa Marie” med overdådig innredning, barskap og tidenes soverom.  Øvrige utstillinger fokuserte mye på film-Elvis, og han har jeg ærlig talt ikke noe forhold til…

Vel, det sa seg selv at resten av dagen måtte bli preget av et visst anti-klimaks. Første punkt på den agendaen var at bussen brøt sammen fem minutt fra Graceland. En 20 minutters tur inn til Memphis sentrum tok i stedet fem særdeles lite underholdende timer. Etter noen byks og korte distanser med dødskramper fra motoren stoppet det helt opp i et av Memphis’ afroamerikanske forsteder. Rett over veien så vi ”soul food” annonsert. Da var det ikke mye annet å gjøre enn å prøve ut det konseptet også. Her var det noen utmerkede spareribs med alskens tilbehør på menyen; fra bønnestuing til macaroni’n’cheese. Om det var noe å utsette på soul food’en så var det at vi stilte i overkant mette på scenen fem timer seinere. Nå gjorde ikke det så mye, da vi fremsto temmelig livate i forhold til Memphis-publikummet, som var overraskende tamme. Kanskje presset om å prestere som rock’n’roll hovedstad etter Elvis’ bortgang har blitt for sterkt. Trøkk var det uansett lite av.

Vi lot oss ikke affisere for mye av det, og tok oss like greit en liten fest med lokale venner fra Memphis-bandet Epoch of Unlight som vi turnerte med tilbake i 2003. Memphis var en fet by å gå ut i. Gatene med pubene var stengt av for trafikk, så vi kunne marsjere rundt uten for mye bekymringer om å treffe fortauet. De lokale kyllingvingene (sulten kom tilbake til slutt) var bra saker da de var uhørt sterkt krydret, men også temmelig ekle da det ytterste leddet ikke var fjernet. Mulig det ble litt teknisk dette her – men kyllingvinge-entusiaster fortjener advarselen synes nå jeg.

Neste dag var Knoxville, også Tenessee. Bijou-teateret skulle etter sigende være hjemsøkt, med en god del sårede soldater begravet i veggene etter borgerkrigen og så videre. Når en har turnert noen runder i USA er ikke det så sensasjonelt å høre den slags. Stort sett alle bygninger eldre enn et kvarter er i følge en eller annen hjemsøkt. Amerikanerne elsker spøkelser, gamle damer som støpes inn i grunnmuren, vaktmestere som ble kvalt av en blokkfløyte på loftet og så videre. I en meningsløs verden er det vel kanskje ikke så unaturlig å søke mot det meningsløse (Åndenes Makt, anyone?), men selv gir jeg ikke opp helt enda. I forkant av showet prøvde vi en lokal restaurant Grutle oppdaget, Saphire (sjekk den om du er i Knoxville!) med utsøkt sushi. Kokken komponerte ulike kombinasjoner for hver person bestilte – her var det mye spennende. Så begeistret ble vi at vi bestilte oss bord til etter showet; meg selv, Tonje, Grutle og Bekkis. Denne gangen var det østersene som ble prøvd; og disse var noen av de bedre jeg har smakt. Grutle, som ikke er kjempefan av konseptene, bifalt og mente det var noen av de bedre han hadde smakt. Eieren selv ble kjent med at vi var der, og tok turen nedom for å hilse på og motta våre ovasjoner. Da han hørte at Opeth var ferdig etter stengetid, holdt han like godt kjøkken og bord åpent for dem så lenge de ønsket. Skikkelig.

Med nok en fin dag i bagasjen gikk turen til Columbus, Ohio, og Newport Music Hall. Her begynte så turens første helse-issue å melde seg (brukt som unnskyldning for sein blog helt øverst) for alvor. På grunn av hyppige flyreiser, en million ulike Air Condition systemer, høydeforskjeller på reisen med bussen, bruk av ørepropper daglig og så videre, hadde nå væskekanalen bak mitt venstre øre rett og slett slått seg vrang og gått tett. Det kan beskrives som å ha et øre hvor alt høres ut som om du befinner deg på 10 meter dypt vann pluss en del piping. Å befinne seg på en pub med høy snakking (ingen snakker lavt på pub i USA heller, nei) har blitt en noe spesiell opplevelse; en skikkelig audiell bad-trip. Vel, konserten gikk bra, vi fikk vasket klær og etterpå var det fest på byen med Opeth gutta. Kveldens sampling av det lokale kjøkkenet var igjen kyllingvinger. Denne gangen varianten ”garlic & parmesan wings”. Rett og slett riktig så godt – må prøves hjemme. Nå må det nevnes at jeg begynte å bli klar for en by med litt større utvalg på kjøkkenfronten, men måtte nok vente noen dager til – neste dag var Pontiac, rett utenfor Detroit..

…Og her er det blogen kommer fra denne gangen, før vi går inn i siste uke fra knallkontinentet. Vi får se om jeg får hørselen tilbake, om det blir burgers & wings videre eller om det blir mer sofistikerte saker igjen (jeg er jo like stor fan av begge retninger). Har kritiske krefter innad i Enslaved rett i at det er i overkant mye mat i bloggene eller går den kritiske kraftkaren bare glipp av livets sanne gleder? Kjøttkaker i brun saus hver dag og ikke mer sagt? Disse spørsmålene og flere får du svar på om du henger med!

-Ivar.

I dag ble det kjent at AC/DC går til toppen av salgslistene i imponerende 29 land med Black Ice. Pyro besøkte den amerikanske landsbygden for å få en forsmak på den kommende turneen.

Har du hørt om en amerikansk by som heter Wilkes-Barre? Nei, ikke vi heller. Men om man setter seg i en buss på Manhattan, New York, og kjører to og en halv time inn i Guds eget land, gjennom storslagne naturparkområder og ensomme småbyer i staten Pennsylvania, så kommer du plutselig til Wilkes-Barre. Population: 43.123.

Det ser egentlig ikke ut som en skikkelig by der bussen vår stopper, det er mer en tilfeldig samling av franchiserestauranter og kjøpesentre som ligger strødd langs veikanten. Det er den amerikanske bøgda i all sin prakt. Da bussen vår – det er 45 busser som kjører med konkurransevinnere og bransjefolk og slikt ut fra NYC – ankommer Wachovia Arena, innser vi at joda, vi skal på AC/DC. Det er det nemlig et gigantisk neonskilt som forteller oss.

Anledningen for denne litt spesielle konserten er en såkalt dress rehearsal – på norsk: generalprøve – for den kommende turneen til AC/DC. Bandet skal åpne turneen 28. oktober, men to dager før har de invitert litt forskjellig rusk og rask til å bivåne bandets siste gjennomgang og finjustering av showet. 3.000 mennesker skal kose seg i en arena som noen dager senere skal fylles opp av 10.000. AC/DCs plateselskap Sony BMG stiller mannsterkt, konkurransevinnere fra Platekompaniet og Dagbladet.no er flydd over sammen med noen platebutikker, og Pyro har brukt opp alle sine hardt opptjente bonuspoeng til å fly over Atlanteren.

Siden det er halvannen time til konserten begynner, og arenaen ikke har begynt å slippe inn fans helt enda, rusler Ketil (DJ-kompis), Kim (Badlands-fan på heltid, jobber også i Sony BMG) og jeg i retning noe som ligner på silvilisasjon i det fjerne. En vennlig parkeringsvakt anbefaler ”a new sportsbar, it´s really cool” noen lyskryss unna, og etter et kvarters gåtur sitter vi i en bar. De har NFL på skjermen, Margaritas i glasset og Creedence på stereoanlegget. Vi sier som Homer Simpson: U! S! A!…U! S! A!…U! S! A! Man må elske dette landet.

P å vei tilbake til arenaen hilser vi høflig på to av byens politimenn, og rusler etter hvert inn i en klassisk amerikansk konsertarena. Vi snakker ishockeyarena som for anledningen er omgjort til rockesjappe, med massevis av småtjukke og smilende damer som selger øl, pizza, grove pølser og nachos med flytende cheddarost. (Til Oslo Spektrum: håper dere tar notater her.)

Jeg hadde på forhånd en bang anelse om at det skulle være kun sitteplasser i Wachovia Arena, slik det ofte er på amerikanske konserter, og mistanken slår til. Det føles rart å ha sitteplasser på rockekonsert, men det fungerer faktisk overraskende greit og praktisk. Kanskje jeg begynner å bli gammel.

Kim, Ketil og jeg har seter på litt forskjellige steder, men sniker oss inn på noen ledige stoler på en rad foran oss. Da ender vi opp helt inntil catwalken som stikker ut fra scenen og deler publikum, og vi har faktisk noen av de råeste setene i hele arenaen. Ved siden av oss sitter en gjeng godt voksne, tungt parfymerte kvinnemennesker som opplyser at de har fått billetter gjennom sin arbeidsgiver, telegiganten AT&T, og at de simpelthen elsker rock. Etter hvert innrømmer de at de nok er mest glade i Aerosmith (”Steven Tyler is just adorable!”), men måten de utover kvelden svinser på sine mum-jeans-svanser vitner om stor begeistring også for AC/DC.

Men nok om halvfulle middelaldrende amerikanske kvinner, mer om sprengkåte middelaldrende australske menn. Klokken 20.10 mørklegges arenaen, og vi hører lyden av et tog som begynner å tøffe. Det knirker fra scenen, og de to gigantiske skjermene viser en herlig animasjonsfilm av en djevelsk Angus Young som er bakbundet fange på et tog som løper løpsk. Den animerte Angus bryr seg ikke, han gliser og vrir seg selvsikkert, mens noen damer (store pupper, røde lepper, lange øyevipper, korte dongerishorts) drar og røsker i den store bremsespaken på toget. Til slutt knekker spaken tvers av, og det plommerunde håndtaket på bremsespaken kommer faretruende nære de åpne, rennende munnvikene til kvinnemenneskene. Sink The Pink! Angus klarer å komme seg fri fra tauet som holder han nede, og henger seg med en arm ut av toget med en ond latter, før de to skjermene sklir fra hverandre, og et gigantisk tog kommer dundrende ut på scenen. Pyroen spruter fra togskinnene, bombene smeller, og riffet til Rock N Roll Train sender publikum til himmels.

Bandet låter kompakt og fint, og det er tydelig at Rock N Roll Train er en etablert AC/DC-klassiker allerede en uke etter albumet kom i salg. Etter en sterk åpning, hvor Brian Johnson synger godkjent og Angus får finjustert gitaren, stikker Angus to fingre ut fra pannen, og det er rett på Hell Ain´t A Bad Place To Be. Back In Black følger på, og publikum synger med av full hals. Publikum reiste seg selvsagt fra sitteplassene med en gang AC/DC kom på scenen, og selv om det føles litt rart å ha sin egen stol helt framme ved scenen, er det solid stemning blant de noen tusen som omkranser scenen.

AC/DC drar gjennom den ene klassikeren etter den alle (Dirty Deeds, Hell´s Bells, You Shook Me All Night Long), men kveldens første fjelltopp er Thunderstruck. 1990-hiten får nytt liv av det fascinerende groovy rytmegitarspillet til Malcolm Young, og Johnson virker enda mer komfortabel med låter han selv har vært med og utforme. Malcolm Young (”en folkehelt”, som sidemann Ketil kaller ham) overbeviste for øvrig med herlig vokal på Dirty Deeds (det siste, ekstra grove refrenget), som visstnok også skal være det eneste han synger på AC/DC-plate noensinne.

Videre kommer tittelsporet fra Black Ice som en positiv overraskelse. Som sagt tidligere er det en personlig favoritt fra albumet, og det knivskarpe riffet kommer virkelig til sin rett i livesammenheng. Låten mangler kanskje et refreng, men riffet sender tankene tilbake til frekkheten som er Powerage, og det er en god atmosfære å bli henvist til.

På Whole Lotta Rosie blåses den velkjente horemammaen opp, men denne gangen får sekvensen en ekstra boost av at hun jukker seg udelikat og herlig oppå det dampende Rock N Roll-toget, og Angus er virkelig blitt varm i trøyen. På både Rosie og den påfølgende Let There Be Rock (et annet Topp 3-høydepunkt på konserten) går fingrene hans varme på den svarte Gibson SG-en, og selv om det er litt mye diskant (sikkert grunnet lite folk i en betongarena), er det så mye sjel i gitarspillet hans at man kunne skapt en ny, vakker menneskerase av svetten fra fingrene til den lille, store mannen.

Etter en monumental avslutning med Let There Be Rock, er bandet tilbake for å gjøre Highway To Hell og For Those About To Rock, og de obligatoriske kanonene rulles ut. Eksplosjonene dundrer vegg-i-mellom, men faktisk ikke like høyt som Spektrum i 2000. Kanskje de bokstavelig talt sparer på kruttet til turnéåpning?

En rask kikk på klokken viser at AC/DC kun har spilt i 80 minutter, så vi innser at bandet kun har spilt et utvalg fra den kommende turneen. Sannsynligvis har de kjørt gjennom låtene det er mest pyro, lys og innøvde greier på, siden de åpenbart prøvde ut litt tekniske detaljer under konserten. Vi la flere ganger merke til at bildene på storskjermen fikk sånne klassiske Apple-symboler på seg, så det var vel en eller annen tekniker som satt med Macbook-en og finpusset på de siste overgangene og detaljene.

På vei ut av arenaen legger Ketil merke til en setliste som henger bak ved mikseren, og jommen om vi ikke finner den komplette setlisten som AC/DC skal spille på turneen. (Spoiler alert!) Den ligger avbildet lenger nede i saken her. En kjapp analyse viser at det skal spilles fem låter fra Black Ice, tittelsporet fra Stiff Upper Lip kommer inn, og Angus skal helt sikkert strippe til The Jack. På den negative siden er det skandaløst nok ingen låter fra Powerage, noe som skuffer voldsomt etter Brian Johnson nylig sa i et intervju at han ville dra inn Gone Shootin og What’s Next To The Moon.

Utenfor er det mørkt og kaldt, men i den crispe, deilige høstnatten hører man spredte jubelrop fra AC/DC-fans som har sin livs opplevelse. Frode Nysveen, som satt på raden bak oss, fikk til og med håndhilst på Brian Johnson under konserten, og den tatoverte AC/DC-fanen har garantert hatt sin livs største AC/DC-opplevelse.

18. februar kommer AC/DC til Telenor Arena utenfor Oslo, og da er 2008/2009-utgaven av det legendariske rockebandet tungt innkjørt. Når de girer opp noen hakk fra det veldreide, underholdende showet vi så på landsbygden i Pennsylvania, så blir det tidenes arenakonsert på norsk jord.

Frode Nysveen lufter tattisen før AC/DC-konsert.

Wachovia Arena i Wilkes-Barre, Pennsylvania.

Pyro, Ketil og Kim varmer opp i bussen på vei inn i hjertet av USA.

Liten Angus, stor skjerm.

Brian Johnson er on a highway to hell.

Angus Young var i storform under generalprøven, mens broder Malcolm pumpet ut bunnsolid rytmegitar fra bakgrunnen av scenen.

Brian Johnson prater med fansen.

Her ser man akkurat litt kruttrøyk fra For Those About To Rock.

Raise your fist and yell!

Spoiler alert: AC/DC-setliste.

NSB Komfort blir ikke det samme etter Rock N Roll Train Extreme Luxury Comfort.

Frode Nysveen håndhilser på sin nye kompis Brian fra Newcastle.

Neida, konkurransevinner Sebastian er ikke negativ i bussen. Han bare etterligner Attila i Mayhem.

Gamle menn, deilig rock.

Kim Paulsen tenker på den første Badlands-platen, mens han lar den amerikansk landsbysolen kjøle seg på en flaske Heineken.

Et nær-Angus-øyeblikk. La det bli rock, sa han, og så ble det rock.