På fredag slippes endelig det nye Machine Head-albumet. Pyro har hørt gjennom, og gir deg Unto The Locust, låt-for-låt.

Ok, rett på sak: jeg var aldri noen stor fan av Machine Heads hyllede album The Blackening. Faktisk ga jeg den terningkast 3, mest fordi jeg mente låtene var oppblåste, unødvendige og retningsløse. I ettertid ser jeg at jeg var litt streng (lander på 4 i dag), men synes fremdeles den er oppskrytt.

Men hva betyr det når albumet sendte Machine Head så inderlig fortjent tilbake i metalens eliteserie. Vi snakker jo om bandet som skrek “Let freedom ring with a shotgun blast! allerede noen minutter inn i karriere.

…nok om DET, nå handler det om oppfølgeren Unto The Locust. Jeg skriver på en lang anmeldelse som skal på Lydverket fredag, så det som følger er en gjennomgang av albumets 7 låter. Pyro-style, som vanlig. Et slags uferdig og direkte førsteinntrykk av et av årets viktigste metalalbum.

Let´s go:

1. I Am Hell
– Denne låten heter egentlig I Am Hell (Sonata in C#), og er delt inn i tre akter: 1) Sangre Sani, 2) I Am Hell og 3) Ashes To The Sky. Pompøst? Veldig. Men så snart låten kommer i gang, glemmer man det. Blytungt, knallhardt og velarrangert. Monsteråpning, håper de begynner med denne på konserten på Sentrum Scene 1. november. Fantastisk åpning.
Tekst: I am hell to thee/down here all shall suffer with me.

2. Be Still And Know
– Gitaren i påpningen minner litt om Maiden-bangeren Wasted Years, før Dave McClain kjører opp noe Lombardo-aktig tromming, før…låten EKSPLODERER i deilig Robb Flynn-riffing og etter hvert et refreng som skriker etter allsang. So fucking heavy allsang.
Tekst: And the sun will rise/dawn will break through blackest night.

3. Locust
– Denne har ligget på nettet en stund, og er et tittelspor helt oppe med Master Of Puppets (sjekk det rolige mellompartiet) og South Of Heaven. Robb Flynn synger bedre og mer selvsikkert enn noensinne, og det sier en del. Maktdemonstrasjon, perfekt arrangert. Herlig med landeplage-tema, minner meg om Creeping death.
Tekst: Young and old/suffer unto the locust.

4. This Is The End
– Den eneste låten på albumet som ikke sitter helt på første to-tre gjennomkjøringer. STarter som kjapp thrash-bonanza, før et mer melodisk tema overtar. Avslutningen er riffing designet for moshpit. Digg.

5. Darkness Within
– Den roligste låten på albumet, med feiende flott tekst om hvor fuckings viktig musikk er, spesielt for metalheads. Jeg simpelthen elsker refrenget på Darkness Within. Her viser Robb Flynn for alvor hvilken mester han er innenfor metalfaget. Heavy as fuck, vakkert, inderlig, ekte og deilig på samme tid.
Tekst: We build cathedrals to our pain/establish monuments to attain.

6. Pearls Before The Swine
– Åpner med fistpump-riffing og doble gitarer, før Flynn & co thrasher som juling inn i et tungt, tungt vers. Solide saker, og igjen snerrer Robb Flynn med en selvtillit som om han nettopp har skutt en bjørn. Savner kanskje et stort refreng her.
Tekst: In madness we shall reign.

7. Who We Are
– Hvem kan motså Machine Head når de har barnekor og siterer Manowar? Ikke jeg, hvert fall. Denne call to arms-låten er herved offisielt anthem for 2011. Perfekt avslutning.

Tekst: Into glory we will ride.