Pyro har hørt og hørt på de fleste hardrock- og metalplatene som har kommet den siste måneden. Og nok en gang presenterer vi det hele for deg. Lettbeint og tunghørt.

Det er igjen tid for å gi deg en liten oversikt over hva som rører seg i den hardere delen av rocken. Pyro blir heldigvis nedpostet av nye utgivelser hver eneste uke, og som det public service-fortet vi er gir vi deg alt du trenger fra den siste månedens viktigste utgivelser. Les mer om Accept, Paradise Lost, Municipal Waste, Your Demise, Ministry og mange flere. De tre første her er det Asbjørn Slettemark som har skrevet om, resten er det jeg som har hørt på.

Accept – Stalingrad (Nuclear Blast)

Digg tittel og en verdig oppfølger til mesterverket Blood Of The Nations. Tørre, deilige oldschool-riff fra tyskersjefen Wolf, heavymelodi-bonanza, og amerikaneren Mark Tornillo fyller kamuflasjedressen til Udo Dirkschneider på en oppsiktsvekkende god måte. Høydepunkter er den hissige åpneren Hung, Drawn And Quartered, mektige Twist Of Fate og majestetiske Shadow Soldiers. Sistnevnte kan minne litt om Time Machine, det briljante bonussporet fra Blood Of The Nations. Det blir mye Accept på Pyro fremover, den saken er grei.

Shinedown – Amaryllis (Roadrunner)

Shinedown er et veldig undervurdert band i krysningspunktet Alice In Chains, Jane’s Addiction, Linkin Park, Stone Sour og Nickelback (jada, Nickelback, liker en del av låtene deres…). Det vil si voldsomt radiovennlig, lett tilgjengelig stadionmetal med haugevis av ballader. Jeg synes kanskje Amaryllis er litt vel voksen sammenlignet med The Sound Of Madness, bandets forrige plate, men det er uansett kickass-låter som Bully, Enemies og Foo Fighters-stadionrockeren Unity her. Om du liker kommers, melodiøs amerikansk rock, slik jeg og Toschie fra Audrey Horne gjør, så liker du Shinedown. Sjekk videoen til låten Unity fra albumet under her.

Your Demise – The Golden Age (Visible Noise Records)

“Your Demise! Twentytwelve, BITCH…motherFUUUUUUUCKER” skriker disse nydelige engelskmennene, og så er vi i gang. Festklar, hissig hardcoreinspirert rock, med null unnskyldninger eller kredbehov. Som de sier i traileren til The Comedian: “I like it in here!”. The Golden Age er ikke så umiddelbar som The Kids We Used To Be, men hotdamn så lyst jeg får til å gå på gig, havne i piten og skade meg når jeg hører på den. Sjekk singlen Forget About Me, poppunkeren These Lights og overraskende Paper Trails, alle høydepunkter fra albumet. Videoen til Forget About Me får du her.

Ministry-Relapse (AFM)

Ministry og Al Joergensen har forvirret oss litt de siste årene med å legge ned bandet, for så å gjenopplive Ministry igjen etter ganske kort tid. “Comebacket” er nok ikke den kolossen som Ministry trengte for å skape ny oppmerksomhet og entusiasme rundt seg selv. Relapse inneholder et par svært gode låter som eksemplevis Double Tap, men som helhet er det for lett å falle av til at denne kan matche noe av det Ministry med så stort hell gjorde for det som nå synes som litt for mange år siden. Albumet er som ventet proppfullt av sinne, men sinnet kanaliseres ikke på en sint nok måte denne gangen. Første video fra albumet var 99 Percenters som du kan se under.

Black Breath-Sentenced To Life (Southern Lord)

Black Breath fra USA velter over oss med illsint crossover-thrash på sin andre plate. På sitt beste, i låter som Feast Of The Damned, blir jeg revet med som på en Municipal Waste-fest, men ettersom minuttene tikker og albumet går blir den første nysgjerrigheten dempet litt av et sonisk angrep og lydbilde som ikke helt evner å gi låtene egenart. Det er simpelthen vanskelig å skille sangene fra hverandre. Enormt tøft til tider, men også noe ensformig. Sjekk det ut om du liker å få hodet undersøkt innvendig av en gal doktor med sprit-ånde.

High On Fire-De Vermis Mysteriis (Century Media)

Når det kommer til snasent øs er det ikke mange som topper High On Fire. Underlig nok har de ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som eksempelvis Mastodon, som opererer i samme musikalske nabolag. Albumet med den mystiske tittelen viser at High On Fire stadig peiser på med full kraft. Full speed ahead. High On Fire makter å gjøre det supertunge såpass interessant at det er lett å fortape seg helt i platene deres. Meditasjons-musikk for folk som ikke mediterer? En meget fin samling av god tungrock som bør høres av alle. Mor, far, barn, hund. Alle. Bloody Knuckles hører du frekt og freidig under.

02__High_On_Fire_-_Bloody_Knuckles

Cancer Bats-Dead Set On Living (Hassle Records)

Forrige måned var det Every Time I Die som totalt overbeviste med sin siste plate, og denne måneden gjør Cancer Bats det samme med sin siste velsignelse. Her er det altså så mange god-låter at det er vanskelig å vite hvor en skal starte. Så la oss bare starte med første låt ut. R.A.T.S. setter en svært høy list med sin vuggende og skrikende påvirkningskraft, og Cancer Bats bare fortsetter å spille rock slik 2012 trenger. Skarp, tung, dirrende og småkaotisk rock som bare trenger seg dypt inn i hjertet mitt. Bricks And Mortars er låt nummer to, Road Sick nummer tre, og begge er så bra at det bare er å få de ut på radio med en eneste gang. Og sånn fortsetter det. Dead Set On Living. Bare hør den. Lev litt. Føl litt. Eller vent…. Føl mye. Albumets beste låt? Vanskelig. Muligens Road Sick. Se og hør den under.

Dimension Act-Manifestiation Of Progress (Progrock Records)

Selv om jeg er vokst opp som superfan av Marillion er jeg langtfra noen ekspert på prog-rocken. Men siden Dimension Act er norsk, og siden de har sendt oss sitt nye album, så skulle det bare mangle at vi skrev noen ord om musikken. Progen har virkelig satt sitt preg på metalen de siste tiårene, og Dimension Act gjør på sin debutplate den melodiøse utgaven av metal-progen. Ikke noe skrik og skrål, men mye synth og atmosfære. Til tider voldsomt, og noen der ute vil sikkert si pompøst, men jeg mener definitivt at Dimension Act innehar en hel del kvaliteter til de som setter pris på blandingen av metal og prog. Sjekk bandet via nettsiden deres om du er pirret.

Dimenzion Psychosphere-DNA Phantom Effect (egen utgivelse)

Nok et norsk band med Dimension i navnet. Dog med z. Også dette en debut, etter at Dimenzion Psychosphere (litt vel vanskelig navn der…) har gitt ut tre ep-er de siste syv (!) årene. Vi lander her i et industrielt metal-land med tunge nikk til tidligere nevnte Ministry, men også med en gjenklang av nyere ting som eksempelvis Fear Factorys siste album. Litt thrash-inspirasjon hevder de selv at de har, uten at jeg helt hører det på albumet. Nå er ikke tung industri-metal med smak av armageddon, robot-teknologi og misantropi helt min greie, men Dimenzion Psychosphere er definitivt inne på noe med debuten sin. Du kan sjekke bandet selv via Urørt-sidene deres. Eller lytt til First Blood under.

Dimenzion_ Psychosphere – First Blood

Do You Love Melena-Marathon (Melena Records)

Vi beveger oss til Oslo og debuten til Do You Love Melena, som vi her i Pyro kåret til å være et av de mest lovende bandene i Norge i 2009. Det har altså tatt litt tid med albumet, men nå er det her. Første låt fra platen kom for noen uker siden, og ga lovnad om noe stort. Close Finger Action er nemlig en av de tøffeste låtene som er gitt ut i Norge i år. Men på albumet er Do You Love Melena noe vanskeligere rent musikalsk. Inspirasjonen fra proggete typer som Mars Volta er åpenbar, men Do You Love Melena innehar også sin egen musikalske stil. Til tider kan faktisk Marathon minne litt om fjorårets Rumble In Rhodos-album. Ikke så rart siden de to bandene deler noen medlemmer. Av og til blir Do You Love Melena for vanskelig for meg, andre ganger skaper de musikk-kunst som gjør livet lysere. Forvirrende og finurlig. Sjekk Do You Love Melena via Urørt-sidene deres, eller hør den høyst fantastiske Close Finger Action under.

Do You Love Melena-Close Finger Action

Overkill-The Electric Age (Nuclear Blast)

Det er alltid litt rørende når Overkill gir ut nye plater. Da blir en minnet på et av bandene som virkelig satte sitt preg på thrashen på 80-tallet, og man blir også minnet på at noen av de bandene aldri ga seg. Overkill har levert album helt siden 1985, og forrige plate Ironbound var blant bandets aller beste. Det er igjen på tide å bli minnet på alle disse tingene når Overkill nå slipper The Electric Age. Igjen med vintage thrash-attack, og med den gneldrende stemmen til Bobby Blitz. Kanskje ikke helt på høyden med forrige album, men mer enn bra nok for meg. Det er vel så enkelt som at om du liker Overkill fra før, så liker du Overkill anno 2012 også. Og om du liker thrash på gamlemåten, så liker du Overkill anno 2012. Og om du liker livet, så liker du Overkill anno 2012. Nok fjas fra meg, sier du? Greit det. Electric Rattlesnake i videoformat under.

3 Inches Of Blood-Long Live Heavy Metal (Century Media)

3 Inches Of Blood kunne så fort blitt for harry, men ender gang på gang opp med å brenne seg inn i bevisstheten min med store og pompøse krigsmetal-låter. Denne gangen handler det også litt om metal når 3 Inches Of Blood angriper ører, nese og hals med sine instrumenter og pipende vokal. I Metal Woman hyller de metal-kvinnene der ute, og albumtittelen er selvforklarende. Men også de som liker god gammeldags krig får sitt. Storming Juno handler om den stranden kanadiske soldater gikk i land på i Normandie under 2. verdenskrig, mens My Sword Will Not Sleep og Chief And The Blade skuer tilbake i tid. 3 Inches Of Blood er for de der ute som liker metalen tradisjonell og hard, og som synes at Manowar har blitt litt for opptatt av symfonier i det siste. Musikk for mjød-fansen. Fabelaktig. Digg Leather Lord under.

3 Inches Of Blood-Leather Lord

Prong-Carved Into Stone (SPV)

Her snakker vi om undervurderte typer. Jeg husker godt Prong fra slutten av 80-tallet. Jeg vet, jeg er gammel. Men da slapp Prong noen helt sinnsyke plater. Force Fed og Beg To Differ er noe av det beste som har kommet ut innen metal, og jeg skjønte ingenting da bandet forble et kult-fenomen. Det har Prong vært siden, men de gir heldigvis ut album med svært ujevne mellomrom. Og takk for det. For Prong er fremdeles gode som gull. Forfriskende metal fra eldre herrer som ikke føyer seg for noen. Lik dem. Ikke på Facebook, men i real life… Revenge… Best Served Cold med bilder ser du under.

Lakei-Konspirasjoner (Indie Recordings)

Hoppsann. Denne så jeg ikke komme. Debutplaten til Lakei fra Bergen er nemlig noe så voldsomt som en blanding mellom black metal, og stemningen som Neurosis maler frem, med litt Kvelertak på toppen. Til tider veldig hardt, men også unaturlig fengende. Dette kan være starten på noe stort, og det er bare å gjøre klart for Lakei i musikksamlingen din med en gang. Enten du nå går for det digitale eller det fysiske. En herlig overraskelse fra hjemtraktene. Hør den svært gode låten Budbringer under. Muligens årets funn så langt.

Budbringer

Tombstones-Year Of The Burial (Soulseller)

Oooo. The heaviness… Norske Tombstones doomer det altså sånn til på sin nye plate at det er like før pulten min vibrerer bort på nabokontoret. Det går sakte, det er mystisk, alt er supertungt, og låtene varer i seks minutter pluss. Alt er som det skal være i doom-sjangeren altså. Av og til kan det dog gå litt vel sakte. Låtene glir på sett og vis inn i hverandre, og selv om tittelsporet og Sabbathian leveres med solide mengder stil, mangler det kanskje litt på helheten. Gjør deg opp din helt egne doomiga mening selv. Sjekk Tombstones via Urørt-sidene deres eller lytt til Sabbathian under.

06 Sabbathian

Unisonic-Unisonic (Ear Music)

Det er som en kan føle tusenvis av powermetal-hjerter pumpe litt hardere når de gamle Helloween-kompisene Michael Kiske og Kai Hansen igjen teamer opp i nye Unisonic. Og jeg vil tro fansen får det de vil ha, og fortjener, med denne debuten. For Unisonic bruker alle power-toolsene i skuffen for å lage et ytterst melodiøst og fengende album. Personlig har jeg litt problemer med denne typen metal når den balanserer på grensen til pop, men i den andre enden leverer Unisonic i tillegg et knippe gode metal-låter i tittelkuttet, We Rise, My Sanctuary, Soul Alive og flere. Et spennende nytt kapittel i vennskapet mellom Kiske og Hansen starter bra. Videoen til låten som både bærer platens tittel og bandets navn ser du under.

Municipal Waste-The Fatal Feast (Nuclear Blast)

Det brister hjertet mitt å fortelle at Municipal Waste skuffer litt på sin nyeste plate. Det amerikanske bandet har vært en Pyro-kjærlighet i mange år, og har vært min favoritt blant de nye bandene som spiller gammeldags thrash. Municipal Waste kommer fortsatt til å være en favoritt, og leverer mye bra på Fatal Feast, men de helt store crossover-anthemene savnes denne gangen. Fatal Feast mangler fest-toppene som The Waste tidligere prikket inn med jevne mellomrom, og dermed blir selskapet denne gang som et litt uforløst vorspiel. Hadde dette vært debutalbumet til Municipal Waste hadde jeg elsket det, men bandets historie setter en solid standard som denne gang ikke helt nås. Men jeg er fremdeles på lag med The Waste. Alltid på lag. Sjekk første video fra platen under.

Paradise Lost-Tragic Idol (Century Media)

Tristheten fra England er tilbake med mer dysterhet pakket inn i vakre melodier. Nå skal ikke jeg påberope meg en veldig kjennskap til Paradise Lost som band, men Tragic Idol har fått meg til å føle en økende interesse for det orkesteret har gitt ut tidligere. På sin nye plate serverer Paradise Lost nemlig en hel del tunge og gode ting som går rett inn i porene. Mer heavy metal enn goth, og eksperter på å gjøre det innadvendte utadvendt. Om det gir mening i det hele tatt. Videoen til Honesty In Death under.

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap

De gamle Helloween-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen er endelig tilbake igjen i samme band. Unisonic har de kalt prosjektet, og nyeste ep er allerede ute med et fullt album ventet i mars. Lovende?