Klart vi må sette album-søkelyset på Bostons beste hardrock-band i dag.

Vi skal tross alt forsøke å gå gjennom bandets ekstremt lange og innholdsrike karriære på en time i morgen. Aerosmith gikk fra å være et ukjent band på randen av å bli sparket av plateselskapet, til å bli USAs største rockeband, kastet alt vekk på narkotika, gjorde gedigent comeback på 80-tallet, og akkurat nå vet ingen hva som skjer med bandet. Pyro gir deg hele historien i morgendagens sending.

Og denne ukens albumcover er hentet fra Aerosmiths andre gullalder. Pump er det tiende albumet i rekken, og kom ut i 1989. Da hadde allerede bandet blitt svært igjen med Permanent Vacation, men spørsmålet var om de klarte å trylle enda mer god rock ut av de seige kroppene sine. Pump ga et solid svar, og inneholder alt fra store hits om sex i heiser til sterke ballader om incest. Aerosmith på sitt nesten beste.

Og albumcoveret er jo også klassisk. Enkelt, javel, men også ikonisk. To gamle biler i en merkverdig situasjon. Hvis vi er skitne tenker vi at bilene har seg. I tråd med Aerosmiths nye interesse for seksuell aktivitet etter at de snortet vekk all seksualdrift på 70-tallet. Hvis vi legger driftene til side, så er det likevel et snasent cover. Uansett hva bilene holder på med. Skal den ene bilen kjøre den andre bilen til verkstedet? Er det snakk om ekstremsport? Eller leker de bare? Ikke vet jeg. Men jeg vet at Aerosmith er gode, og at Pyro i morgen blir en fest.

Justin er tilbake. Men ikke med verdens beste albumcover…

Justin Hawkins kjenner de fleste igjen fra The Darkness. Mannen med den lyse stemmen, de trange buksene og det store kokain-behovet. Etter å ha ramlet rundt i rus noen år, med et par forferdelige utgivelser alene, kom Justin tilbake i fjor med bandet Hot Leg. Ikke verdens beste bandnavn. Heller ikke verdens beste band, men ikke så ille heller. Rock er det hvertfall. Over the top rock. Men comebacket inneholdt ikke et veldig bra albumcover.

For på Red Light Fever skraper vi bunnen av illustrasjonskassen. La oss starte med logoen. Hvem har skriblet ned den? Justins tolv år gamle nevø? I mattetimen? En forferdelse. Så til damen på motorsykkel. Ganske dårlig tegnet, men greit nok. Damer på motorsykler er jo både tøft og fint det. Litt usikker på hvorfor hun har plaster på baken, men det får bli opp til enhver å finne ut. Kanskje setet er fullt av skarpe kanter, hva vet jeg? Men hvorfor er det et speilbilde like foran sykkelen? Står hun utenfor en by inntyllet i en slags oksygen-kube? Som i Simpsons-filmen? Og er det der inne de røde lyktene som hun har feber for er? Forvirrende. Og ganske stygt. Men Justin kan fremdeles rocke. Det er da noe.

Moteshow Black Sabbath-style.

Albumcover-spalten er tilbake etter en liten julepause. Og julen er en tid der man gjerne ikler seg pentøyet. Derfor faller det naturlig å ha et lite mote-fokus i dag. Ozzy Osbourne kan vel ikke kalles en mote-guru, uansett hvordan man ser på det. På 80-tallet så mannen mest ut som en gammel bestemor med høyt hår og glinsende drakter. Også på Black Sabbaths sjette abum Sabotage fra 1975 kjører Ozzy et relativt merkelig kostyme. Er det en kåpe med artige tegninger på? Eller er det rett og slett en slåbrok han har tatt på seg? Og kommer han rett fra nachspiel? Plusspoeng for svært høye sko. Paul Stanley-messig.

Resten av bandet er også en studie verdt. Tony Iommi er den som kommer best ut på dette merkverdige coveret. Han ser ut som en typisk 70-talls mann. Yrke: privatetterforsker. Idol: Tom Selleck. Geezer Butler ser mer ut som en hallik enn en musiker. Skjønt forskjellen er ofte ikke veldig stor. Full pott for stokken dog. En av få stokker i heavy metal, vil jeg tro. Men rosinen i grøten eller i pølsen eller på coveret er selvsagt Bill Ward, som rent har glemt å ta på seg bukse, og heller tropper opp i rød strømpebukse. Noe som får en til å undre på om noen i det hele tatt tenkte seg om da dette bildet ble tatt. “Strømpebukse og skinnjakke? Det var det første jeg fant i skapet…”.

Bedre er ikke helheten, der Black Sabbath, ondheten selv, står som nikkedukker foran noe som skal ligne på et svært speil. Jeg skjønner ikke poenget. Og poenget med å ha et bilde bakfra, der bandet står bak speilet, på baksiden, er hvertfall ikke til å forstå. Baksiden er dog morsom, i og med at Bill Ward tydeligvis ikke har husket å ta på underbukse heller. Classic.

Enden er nær med Rumpelstiltskin Grinder.

Jeg har tidligere tenkt litt høyt om hvordan thrash-cover bør seg ut, og vi er vel enige om at litt ødeleggelse og flammer hører med? Der er ny-thrasherne med det vanskelige og høyst merkverdige navnet Rumpelstiltskin Grinder også på linje. De slapp nemlig sitt andre album Living For Death, Destroying The Rest i januar i år. Og om ikke dette coveret forteller deg at det er thrash-metal som gjemmer seg i rillene (eller på datafilene), så har du ikke fulgt med i Pyro-timen.

Rumpelstiltskin Grinder kommer fra USA og gir platene sine ut på det kjente plateselskapet Relapse. Og det er noe amerikansk ved albumcoveret også. En blanding mellom en Marvel-tegneserie (jeg tenker Fantastic Four-messig der Galactus kommer for å spise verden, nerde-serie-diskusjon der altså…) og katastrofe-film. Et monster med ett øye har hvertfall pådratt seg storbyens vrede, og blir angrepet av både helikopter, noe som ligner leie-soldater, superhelter og monster fra vannet. Muligens er monsteret fra vannet på den en-øydes side. Ikke vet jeg.

Jeg er også litt usikker på om det store monsteret rett og slett kommer opp fra bakken. Opp fra helvete. Håper det. Legg også merke til den helt vanlige borgeren nede til venstre. Han synes ikke dagen har startet særlig bra. Ekstra thrash-poeng går til Rumpelstiltskin Grinder for den frekke hodeskallen som åpenbarer seg på himmelen. Det er død i luften liksom… Det er utvilsomt slik som dette et fullblods thrash-cover skal se ut. Musikken er heller ikke å forakte. Sjekk det ut.

Evil.

I ukens albumcover er vi i dag i moderne tid. Selv om det ser ut som om coveret kommer rett fra den gyldne death metal-perioden mot slutten av 80-tallet. Merciless Death er et thrash-orkester fra USA som slapp debut-platen Evil In The Night (for en tittel!) i 2006. Det er vel så mye jeg vet om bandet. Men de skal ha for et solid debut-cover. Zombier, dame med bitemerker, blod, forurenset sumplandskap og en virkelig ond logo. Nydelig. Simpelthen nydelig. Moralen? Gå ikke i sumpen alene. Hvertfall ikke hvis det bobler i den.

På høy tid med litt fokus på kunsten innen dødsmetal.

Det er mange blodfulle og groteske albumcover innen dødsmetalen fra 90-tallet, og det er på høy tid vi tar tak i noen av coverne. Så se opp for små drypp med villskap i denne spalten fremover. Vi starter det hele med det første albumet til Cannibal Corpse. Faktisk det første dødsmetal-albumet jeg kjøpte. Eaten Back To Life kom i 1990, ble raskt bannlyst i Tyskland på grunn av coveret, og inneholdt galskaps-metal. Stilig.

Og coveret beskriver ganske greit hva som er på platen. Det høres på mange måter ut som om ørene dine blir spist av et lik. Og med låt-titler som Born In A Casket, A Skull Full Of Maggots og Rotting Head var jo det hele poenget. Spesielt førstnevnte låt summerer opp hele coveret i selve teksten. Sangen handler om dette med å spise lik og nekrofili og slikt. Coveret gir oss mye av det samme. Minus de seksuelle aktene. Heldigvis.

Et sultent kadaver spiser både seg selv og andre. Innvoller flyter rundt, lemmer ligger strødd, graver står vidåpne. Det er full fest på den lokale kirkegården, og Cannibal Corpse står for musikalsk hygge. Classic deathmetal. Nekro style. Contains lyrics that may offend står det på varsel-lappen. May burde nok vært erstattet av will.

Fun-fact: På innercoveret kan du blant annet finne denne setningen: “This album is dedicated to the memory of Alfred Packer, the first American cannibal (R.I.P.)”. Så er jo spørsmålet om Alfred virkelig får hvile i fred hvis absolutt alle skal gå rundt med hunger etter å spise lik…

I neste uke kommer altså Marilyn Mansons nye plate. Vi går litt tilbake i tid i denne ukens albumcover.

Marilyn Manson er elsket og hatet. Både for musikken og for sin noe kontroversielle utenom-musikalske kunst. Både på albumcover, i sceneshow, i videoer og i sitt generelle liv. Her i Pyro har vi masse respekt for Manson, som de siste årene både har tøyet grenser og laget fortreffelig rock. Neste mandag kommer Mansons nye plate The High End Of Low, men når det kommer til ukens albumcover skal vi tilbake til Mechanical Animals som dukket opp i 1998, og som er Mansons nest-mestselgende album med 8 over 8 millioner.

Og saktens var det et flott og smått legendarisk cover Manson presenterte. Manson har i løpet av sin karriære lekt mye med kjønnsaspektet innen rocken, og her fremstår han likegodt som et intetkjønn. Eller en slags alien. Ikke vet jeg. Men den kalde grå bakgrunnen og kroppens blekhet, blandet med Mansons rødglødende hår, øyne og munn, gir en effekt som passer perfekt til den ditto kalde og glødende musikken. Abnormt lange fingre, og noen brystlignende greier midt i, gjør også sitt til at dette er et relativt enkelt, men enormt stilig cover. Mekanisk dyr. Den saken er grei.

Jakten på kjærligheten…

I ren eufori over at Whitesnake er på vei mot Norge i mai, har store deler av helgen gått med til å høre på gamle plater av dette fantastiske bandet. En av klassikerne som fikk seg en runde i spilleren var Lovehunter fra 1979. Et mesterverk av en plate. Med et cover som var relativt typisk for den litt mannsjåvinistiske hardrocken på 70- og 80-tallet. Til alt overmål var det en Pyronett-bruker som her om dagen etterlyste nettopp dette coveret i denne spalten.

Nakne kvinner figurerte ofte på albumcover som havnet hos små, kvisete og kåte heavy-rockere før i tiden. Som for eksempel oss i Pyro. Når det dreier seg om Whitesnake er det kanskje ikke så rart at det er nakenhet å spore på albumcoverne. David Coverdale er (eller muligens var) som kjent både sprengkåt og en kvinnebedårer. Og ca. 80% av låtene til bandet handler om dette med kroppslig samvære mellom mann og kvinne. Eller kanskje slange og kvinne…

Flott logo, en gigantisk slange (eller pitteliten kvinne), og et forvirrende navn på platen kan være gode stikkord. Det er høyst usikkert hva som foregår på tegningen, men kvinnen ser ut som hun trives. Slangen ser ut som slanger flest. Litt skummel. En viss usikkerhet brer seg også angående om det er slangen eller kvinnen som er kjærlighetsjegeren. The Lovehunter. Ikke vet jeg. Men en flott plate er det.

Lovehunter-coveret er laget av fantasy-tegneren Chris Achielleos, og kontroversene rundt albumet gjorde at artisten ikke laget cover på mange år etterpå. Det har også blitt spekulert i om en del av ideen til Lovehunter er tatt fra Jon Lords album Sarabande fra 1976. Jon Lord spilte nemlig i Whitesnake i Lovehunter-perioden. Visse likheter finnes definitivt, noe du kan se under.