Dunderbeist dundrer gjennom Tyskland som supportband for folkelige tyskerhelter i Der W, og leverer lesverdige rapporter hjem via Pyro. Del 2 tikket inn i går kveld…

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
Del 2 av 3 (del 1 leser du her).

DAG 5

Ich bin ein Hamburger, som han Kennedy ikke sa. Men vi var endelig tilbake i Hamburg, forventningsfulle og med sprudlende humør.

Forhistorie: Det er 2009. Dunderbeist er på roadtrip til Tyskland for å gjøre to showcaser for diverse bransje. Den første av disse i Hamburg, hvor vi totalt blir tatt på senga av hele byen, og da ikke minst Reperbahn og all dets prakt på godt og vondt. Vi spiller på stedet Beatles startet opp som husband i sine tidlige dager, og gjør en god jobb på samme sted, før vi skal tilbringe de to neste døgnene midt i satans navle. Transvestitter, she-males, strippeklubber, sprit og dop og faenskap lurer på hvert hjørne og i hvert vindu, og selv om Beista tilbragte vår tid på rockepuber og barer sammen med bransjefolka våre og reisefølget vårt (kompiser er ikke dritvonde å be til å fylle ledige bussseter/senger på tur til Tyskland), så ble det ekstremt mye humor og drøye ting som skjedde rundt oss hele tiden. Så hele den turen kunne nok fylt opp en betraktelig større spalte enn den allerede har, med startpistol, dukkehus og urin som noen tilfeldige utvalgte stikkord.

I HVERT FALL så var vi tilbake i Hamburg i 2013. Vi var tilbake på Reperbahn, og vi skulle spille på klubben i etasjen over klubben vi spilte forrige gang. Bussen stod parkert midt i transegata, og Große Freiheit er denne dagens (og neste dags) kontor. Dette skulle vise seg å egentlig bli den kjipeste venuen på turen med det vanskeligste publikummet å spille for. Men vi var på forhånd bestemte på at Hamburg skulle bli fryktelig (og) festlig, og det kan vel også sies at det ble sånn, selv om ikke alt utspilte seg helt etter forventningene. Konserten vår gikk bra og knirkefritt som vanlig, selv om salen ikke var full og publikummet var noe tung å dra i gang. Som på forrige turné så går ting veldig på skinner etter tre-fire konserter, og vi spiller settet så bra som vi aldri før har gjort.

Blablabla konserter, rock, rigging og eting. Skipper den biten som jeg regner med er det dølleste lesestoffet i slike artikler om hopper noen timer frem i tid. Siden vi ikke skulle reise noe sted til neste dag, men bli i Hamburg og spille på samme sted neste kveld, så var også tur-headliner Der W og crew klare for å utforske byen denne kvelden, så Beistene og en gjeng med W-er havnet på rockepuben Lunacy som ikke lå mange gatene unna. Her ble det shottet mexicanere over en lav tresko, skyllet ned med mengder lokalt øl med mye god rock og metal på anlegget. Kristian fikk seg litt feit nattmat og la seg på bussen med litt hjelp fra gode bandkolleger..

Kvelden ble toppet (og avsluttet) med showmannen Åsmund som noen av oss tilfeldig fant på stedet Thai Karaoke rett ved siden av bussparkeringen. Der var han og sjauegutta til Der W (en herlig gjeng) i full gang med Karaoke-kjøret, og Åsmund eide hele sjappa med fantastiske fremføringer av Whitesnake-låter på scena både stående og liggende utover gulvet. «Foool for your loving no mooooooooore!»

DAG 6

Fortsatt Hamburg. En gjeng ikke helt i vater våkner opp på en illeluktende buss og er til dels klare for en ny dag i syndens pøl. Etter mengder med kruttsterk tomatsuppe og kaffe (tyskere kan for øvrig ikke kaffe) var det på tide med litt business, og halve bandet var ute på kaffedate med både booking-agent og fremtidig mangement, og la planer om verdensherredømme og nye røvertokter. Siden påfølgende dag var 1. mai skulle ting foregå litt tidligere denne kvelden, slik at scener og lokaler kunne ryddes til en helvetes fest, noe tyskere tilsynelatende syntes er en fryktelig ålreit tradisjon på denne dagen. Siden vi befant oss nettopp der vi var, og med fridag påfølgende dag skjønte vi vel alle at dette fort bare kunne gå en vei.

Men først konsert. Som på mange måter ble veldig lik dagen før. Ikke fullt lokale (skjønner ikke helt greia med at de booket en dobbeltgig når det ikke var utsolgt noen av de to dagene!?), og et litt tungt (men ikke like tungt) publikum å jobbe med. Byen vi hadde gledet oss mest til på forhånd ble den som skuffet mest. Altså, det var ikke på noen måte krise. Det var fett som fyttirakkern, og vi leverte hundre prosent, men greia med å være supportband er publikummet som er tilstede ikke alltid er like engasjerte som det vi er vant med hjemme, og i noen byer var dette mer merkbart enn i andre. Men moro læll!

Etter vår gig, hovedbandets gig, og den rutinemessige merchandise-samlingen med meets, greets und biers etter showene, var det ut på nattevandring igjen. Kebab, øl, mexicanere og tequilas. Folk ble litt mer spredt denne kvelden, men de fleste av tyskerne og samtlige nordmenn trasket pub til pub i Hamburg, prata mye skit, bondet godt og topp stemning og lite ugang. For noen varte kvelden lengre enn andre, og JC (trommefar i der W) rakk ikke bussen tidsnok til avreise og ble strandet i Hamburg en ekstra dag. Haha!

DAG 7

En velfortjent og velkommen fridag er på sin plass. Et komatøst Beist våkner opp i småbyen Göttingen, som ligger ganske så midt i Tyskland. Rett bak K-en i Tyskland på kartet sånn cirka (for å resirkulere gammel dårlig humor). Det er godt utpå ettermiddagen før gjengen våkner til live, og de som tør, våger seg ut på en liten sightseeing og fotballpub og kebabjakt, mens andre mer eller mindre forblir i bunkersen med nye nedlastninger (lovlige selvsagt) på datamaskinapparatet. Det ble fortært taco. Det ble fortært sterk taco. Det ble tilbudt en tacosaus som var så drøy at man måtte underskrive en kontrakt før man fikk den helt på. Sausen var like sterk inn som den var ut igjen.. Nuffsaid. Göttingen er for øvrig en fantastisk koselig og fin by. Vakre bygninger, og ditto imøtekommende og hyggelige mennesker. Det finnes verre steder å slå ihjel dødtid, for å si det sånn.

DAG 8

Uthvilte Hedmarkinger hadde fått hvilt seg ut etter Hamburgerhelvetet, gredd skjegget og vaska kroppen, og var klare for en ny dag på jobb. Dagens kontor (som vi hadde stått parkert utenfor det siste døgnet) het Stadthalle og lå til en forandring ikke tyve minutters togavstand unna bysentrum, så litt shopping av rene boksere, hele jeans og tunge boots lå tilrettelagt. Beista koste seg og ble enige om at pensjonisttilværelsen godt kunne finne sted i nettopp denne byen.

Katrine ble gode venner med det lokale Polizeiet, som hun trengte å snakke med noen ganger for å anmelde Mac-en hennes som ble stjålet fra backstagen i Hamburg. Konserthallen var også fantastisk fin, og alt lå til rette for en knallhard og fet comeback i Göttingen (eller Gothenburg, som Kristian så fint kalte det i en dårlig engelsk samtale senere samme kveld. Kjett med geografi). Konsert gikk smooth som bare det, og publikummet var en kjempeopptur. Moro med turne!

Endelig var det også ordentlig internettforbindelse på en backstage, noe som ble flittig brukt til viktige ting her i livet som online biljard med hverandre (en hit etter hvert på turen). Pool is cool.
Merch ble solgt, skjegget til Torgrim ble befølt av nok ei gæærn tysker-Turid, og vi hadde tid og overskudd til en liten lokalpub og nattmat til bussturen videre, med tv-serier i de klaustrofobiske, prompeinfiserte bunkersene våre (kan umulig være sunt i lengden..). Zzzzz.

DAG 9

Ny dag, ny by, samme gamle mårratryner som ser eldre ut for hver dag på busstur på de germanske autobahner i tsjekkoslovakisk buss med dårlig dempere. Nürnberg var dagens by på lista, og vi skulle heeelt i utkanten av bygrensa, faktisk innom den lokale dyreparken, hvor vi skulle spille i løveburet. Eller Löwensaal, som venuen het. Det lå faktisk tilknyttet dyreparken. Vi kom oss aldri inn dit, noe Ronny var helt fornøyd med etter et mareritt om nesehorn på bussturen..

Löwensaal så rimelig krise ut ved første øyekast, og kanskje det mest stusselige konsertstedet så langt på turneen, med latterlig kjip akustikk, liten scene og kummerlige lokaler. «Welcome to the ass-hall», som lydtech-Lars ønsket oss velkommen med da vi ankom.. Men etter hvert som det fylte seg opp med tilreisende tyskere, så skulle det vise seg å bli veldig god stemning der inne, og akustikken var plutselig ikke så krise lenger når tomrommene ble okkupert av rare tyske muskelbunter. Slike kvelder har en tendens til å ende opp som en giga-opptur. Lave forventninger = positive overraskelser, og vi storkoste oss fælt oppå scena der, og publikum vel så mye. Vi hadde faktisk circlepit ute i publikum på opptil flere låter, og det er jo stas!

Åsmund som hadde slitt med feber og halsgrums et par dager leverte godt vokalt med hjelp av gode antiflu-drops som han fikk en hel godtepose av fra JC i hovedbandet, og både han og resten av beista tok en tidlig kveld og kunne sove seg friske og raske til neste stopp, som vi gleda oss fælt til etter gode historier fra både turneleder og band. Stuttgart, hier we komme!

Til neste gang, mårna!
Der Beist

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der Råskinn, Dunderbeist

Det har vært en lang helg med Hole In The Sky, så vi vet ikke helt hva vi skal si om dette klippet. Det er forstyrrende og fascinerende på samme tid, en slik rar følelse kun tyskere kan gi oss. Kan dere kjære lesere være så snille og forklare og forstå dette for oss?