En av de store har gått bort.

A.J. Pero har brått og uventet gått bort. Og alle fans av Twisted Sister sitter med en stor klump i halsen. For det A.J. gjorde bak trommene var en stor del av den Twisted Sister-lyden vi elsker. Pero var med i Twisted Sister fra de ga ut sitt første album Under The Blade i 1982, og fikk dermed meg seg den vanvittige og overraskende suksessen senere på 80-tallet, samt de tyngre årene da bandet sprakk rundt 1986. A.J. Pero har også vært med på den meget gode gjenforeningen som Twisted Sister har hatt i ganske mange år nå.

For mange vil Twisted Sister fortone seg som det der tegneserie-aktige bandet med We’re Not Gonna Take It og I Wanna Rock, men for meg og mange andre er de så mye mer. Javisst plantet bandet humoren i hardrocken med videoene sine rundt Stay Hungry-utgivelsen, men albumene og låtene både før og etter er til tider knakende gode og ikke minst ganske harde. Burn In Hell, Under The Blade, The Kids Are Back, S.M.F., The Price. Det er så mye å ta av, og A.J. Pero slår takten på alt sammen.

For en som har vært fan siden barndommens deilige 80-tall var det ekstremt godt å endelig få sett Twisted Sister på Norway Rock Festival for noen år siden. Ikke minst fordi bandet leverte på et så hardt, tungt og solid nivå at det nesten ikke var til å tro.

A.J. Pero er borte. Han ble kun 55. Men minnene i alle han har berørt forsvinner aldri. Foruten konserten på Norway Rock er mitt beste minne da jeg brukte alle lommepengene mine på å se musikkvideoen til The Price om og om igjen på en (den gang) fancy musikkvideo-jukebox da vi var på leirskole på Voss en eller annen gang på 80-tallet. Like sterk og god i dag som den gang.

Har du tenkt at Twisted Sister er et tulleband med et par 80-tallshits? At de er et hårmetalband som kom som et blaff før de forsvant tilbake til frisørsalongen de kom fra? Da tar du  grundig feil, og risikerer å få bakgårdsjuling neste gang du treffer Eddie, AJ eller Dee. Twisted Sister er en hardbarket gjeng med Long Island-pøbler som spilte rock hardere enn gategjengene, punk frekkere enn Manhattan-hipsterne, og fremdeles står igjen som et av verdens kuleste band. Til sommeren ser du dem på Tons of Rock, nå kan du sjekke denne herlige traileren for dokuen We Are Twisted Fucking Sister. Er det bare jeg som tenker at denne gjengen burde hatt roller i The Sopranos, alle som én?

Sjekk alle foreløpige bookinger her

Noen tenker kanskje på Twisted Sister som det artige bandet som hadde kul video for I Wanna Rock på MTV, men alle som har fulgt dem eller sett dem live i nyere tid vet at Dee Snider og hans Brooklyn-gjeng er et av de råeste livebandene der ugte. De ser ut som en blanding av gategutter og Sopranos-håndlangere, de spiller som det mest durkdrevne punkebandet, og de leverer låter fra en katalog som bugner over at festivalvennlige bangers. Shoot ’Em Down, You Can’t Stop Rock ’n Roll, Under The Blade, We’re Not Gonna Take It, Burn In Hell og Captain Howdy er alle låter som bør bringe varme inn i kalde høsthjerter i rockenorge.

Her i Pyro-redaksjonen har vi sett Twisted Sister live med jevne mellomrom på 2000-tallet, og blir like forbløffet hver gang over energien og tilstedeværelsen. Jeg kan knapt tenke meg et ungt rockeband med mer energi enn Dee og søstrene. Tons of Rock! Halden! You’re gonna burn in HELL!

Hvorfor har ingen fortalt meg at det produseres en film om deilige Twisted Sister? Dokumentaren skal visstnok har premiere i New York i september, og det er bare å håpe på en eller annen slags utgivelse av filmen slik at vi som ikke bor i USA kan få se. Twisted Sister. Sååååå undervurdert i den moderne verden. Den moderne verden må skjerpe seg.

Men hyggelig er det uansett. Faktisk helt enormt hyggelig. Sweden Rock Festival lever i fortiden med alt fra Slaughter og Sacred Redich til Return og Lynyrd Skynyrd, men de er blant de beste i klassen på å lage jovial og innbydende festival.

Fire dager, fire scener, fire karer på tur. Her er min oppsummering av årets Sweden Rock Festival:

Best: Dee Snider og hans Twisted Sister kom/så/vant da de inntok hovedscenen fredagskvelden. Makan til energi, punkattityde og spilleglede skal man til Kvelertak på en god dag for å finne. Og bandet bak Dee ser ut som en beinhard gjeng mafiaassosierte dudes fra New York. Høydepunkter: I Believe In Rock And Roll, You Can´t Stop Rock And Roll og I Wanna Rock, generelt alle oppfordringer til at man ikke skal kødde med rocken.

Verst: Nå orker jeg ikke gi Mötley Crüe flere sjanser. At de klager og syter i media (Vince Neil gidder ikke lage ny musikk, han påstår albumformatet er dødt. Tips, Vince: Sjekk nye platene til Lamb Of God og Rival Sons) får stå sin prøve, men når de spiller så dårlig, svakt og giddalaust som på Sweden Rock Festival, er det ikke vits å bruke mer energi på de gamle L.A.-horebukkene. Bandet spiller sloppy, men karbokongen Vince Neil er ikke lenger i stand til å engang grynte tekstene. De ti minuttene jeg så av Mötley Crüe-konserten er det verste jeg har sett i hele mitt liv. Mulig det ble moro med det 360-hjulet som Tommy Lee spilte trommer i, men sorry: jeg har meldt meg ut.

Overraskelsen: Mangt har blitt sagt om Return opp gjennom årene, men på Sweden Rock Festival beviste de en rekke ting. 1) De har en stabil katalog av overraskende mange hits. 2) Mange av låtene kler det litt voksnere preget de nå får live. 3) Return må være verdens streiteste band, alle sammen ser ut som norske småbarnsforeldre på campingtur i Sverige. 4) Tekstene er mer melankolske enn jeg husker. Sing Me A Song og Bye Bye Johnny er jo anthems om død og bilulykker og slikt. 5) Det er fryktelig gøy å høre på Return i 2012, låter som Steal Your Heart og To The Top passer perfekt en lørdags formiddag på festivalscenen.

Tyngst: Soundgarden låter tungt som Black Sabbath, spesielt når Jesus Christ Pose kom rullende inn som første ekstranummer.

Morsomst: En eller annen svensk avis syntes Steel Panther ble litt langtekkelig, vedkommende journalist ble lei all vitsingen om kokain, fitte, horer og hoftetransplantasjoner, men NEINEINEI. Det slutter jo aldri å være morsomt. Spesielt ikke når Steel Panther også har låter som Asian Hooker, Party All Day og Girl From Oklahoma på lager. Høydepunkt: Death To All But Metal og da Michael Starr roper: “Sweden, make some noise for my screeeeaaaam!”

Eldst: Det er ganske awkward å se/høre på Lynyrd Skynyrd, når man får alle de grumsete konnotasjonene fra sørstatsflagget midt i fleisen. Men så er det nå slik at de skrev låter som Tuesday´s Gone, Simple Man, Sweet Home Alabama og Free Bird, og da svever tankene mer over til hvor klassisk, delikat og deilig rock bandet har skrevet.

Yngst: Rival Sons er snart klar med ny plate, og jeg håper de da også tar seg en liten pause før de skal ut på ny tur. For selv om bandet rocker hardere og feitere enn de fleste, er de litt slitne nå. Spesielt vokalist Jay småsprekker her og der, mens gitarist Scott leker litt vel mye med de kontakte riffene som preget Pressure & Time-albumet.

Mest irritert: At Mastodons Brent Hinds er en løs kanon er ikke noen stor hemmelighet, men utskjellingen av publikum på torsdag var rar/uforståelig/fjasete. Brent var åpenbart irritert på noe ingen andre la merke til, for midt i konserten ba han folk skjerpe seg, at det var love å “tenke selv iblant” blablabla, og etter neste låt hveste han “pathetic” inn i mikrofonen. Skjønner ikke helt hvorfor, for Mastodon spilte dritbra, og publikum var strålende fornøyd. Underlig seanse.

Hyggeligst: Sweden Rock er en av de best organiserte festivalene jeg har vært på. Det er lite kø, matutvalget er fabelaktig (Langos, min nye ungarske favoritt, er fritert pizzabunn med pizzafyll og rømme på toppen. SNAKK om sikringskost) og ikke minst billig, det er nesten ingen ølkøer, avstand mellom camping og festivalområde er helt akseptabel, og alle som jobber på festivalen er blide og imøtekommende. Aldeles strålende.

Dee Snider i nok en amerikansk tv-reklame. Begynner det ikke å bli litt vel mye nå?

Twisted Sister og Dee Snider gjør mye rart for tiden. Ikke bare dukket Snider opp i en norsk tippereklame med Ronny Johnsen for noen måneder siden, nå går Twisted Sister helt mariachi på oss i reklame for tequila. Twisted Sister spiller faktisk sammen med The Darkness i Trondheim 2. juni, oppdaget vi nylig. Føles litt som om arrangørene prøver å holde det for seg selv.

Twisted Sister på Jimmy Fallons tv-show i USA. Herlig!

Et totalt Twisted Sister-fokus i halve sendingen.

Heart-Crazy On You

Children Of Bodom-Not My Funeral

Dropkick Murphys-Deeds Not Words

Mastodon-Crystal Skull

Nekromantheon-Alcoholy Terror

Megadeth – This Day We Fight

Agnostic Front-Now And Forever

Manifest-Tonnie Von Adelaine

Whitesnake-Love Will Set You Free

Kopek – Cocaine Chest Pains

Cauldron – Tears Have Come

Twisted Sister spesial med Jay Jay French:

Bad Boys Of Rock N’ Roll

You Can’t Stop Rock N’ Roll

We’re Not Gonna Take It

The Fire Still Burns

Wake Up (The Sleeping Giant)

I’ll Never Grow Up, Now!

Rock N’ Roll Saviours

Anthrax-Destroyer

Come on in and play!

I kveld får Pyro celebert besøk når Twisted Sister-stifter og gitarist Jay Jay French skal fortelle hele historien bak dette fantastiske og høyst legendariske hardrock-bandet. Fra den spede starten i New York og New Jersey, via kamp om å få platekontrakt, via mega-suksess på 80-tallet, krangling og oppløsning av bandet, til dagens utgave som fremstår som et av rockens beste live-band. Vi tar deg med på en reise gjennom Twisted Sisters historie. Bør høres.

Vi gir deg også muligheten til å vinne den nye live-cd/dvd-en til Mastodon, vi intervjuer det fremadstormende og norske moderne thrash-bandet Manifest, og vi spiller helt ny musikk fra Children Of Bodom, Dropkick Murphys og Whitesnake. Jadda!

Vi ga dere muligheten til både å vinne den nye til TNT og gjenutgivelser av klassiske Twisted-plater i forrige sending.

Vi spurte dere etter favoritt-låt av Twisted Sister og fikk så mange forskjellige svar at det ikke er nødvendig å gjøre forskjell på låter. Disse får hjem nye utgaver av You Can’t Stop Rock N’ Roll, Love Is For Suckers, Club Daze og Come Out And Play, og har dermed flotte dager i vente:

Finn Åge Berg, Skien og Tor Ove Moum, Sogndal.

Vi ga også vekk det nye bladet/albumet til TNT som heter Engine til noen av de som svarte oss på hvem som er favorittmedlemmet i TNT. De aller fleste gikk for Tekrø, men også Morty Black, Diesel Dahl og Harnell sopte inn en del stemmer. Disse får Engine hjem i posten:

Anette Bøhn-Andersen, Søgne, Janne Løvseth, Melhus, Ivan  Paalberg, Trondheim, Vemund Simensen, Halden.

Denne flotte banden fikk spesial-time i kveld. Men mye annet skjedde også. Se låt-listen her.

Whitesnake – Cheap An’ Nasty

Black Spiders-Kiss Tried To Kill Me

Devildriver – You Make Me Sick

Twisted Sister-The Fire Still Burns

Vreid-The Blood Eagle

Jeroan Drive-Satanic Piss! (The Bells Of Blood)

Ozzy Osbourne-Secret Loser

Obituary-Fields Of Pain

Gary Moore – Speak For Yourself

Ninth Circle-Serpent’s Kingdom

Rise Against-Help Is On The Way

TNT-Seven Seas

TNT-Pirrende Irene

TNT-Knights Of The Thunder

TNT-Harley Davidson

TNT-Everyone’s A Star

TNT-Firefly

TNT-My Religion

TNT-A Constititon

TNT-Barracuda

Norges metal-stolthet skal hedres i kveld.

TNT har fra tidlig 80-tall vært landets mest kjente metal-band. TNT banet vei for alt det vi kaller norsk metal i dag, og viste også at hard norsk musikk kunne slå an internasjonale. TNTs karriære er full av oppturer og nedturer, og er alt for lang til å gå gjennom på en time, men vi skal likevel gi deg et lite innblikk i hva som har skjedd helt siden Ronni Le Tekrø kom inn i bandet etter NM i Rock i Trondheim og helt frem til platen Engine (A Farewell To Arms internasjonalt) i 2011. Diesel Dahl og Ronni Le Tekrø forteller, vi spiller musikken.

Vi skal også i kveldens to-timer intervjue Trevor fra death metal-legendene Obituary, vi skal gi vekk remastrete og klassiske album fra Twisted Sister, og vi skal spille helt ny musikk fra band som DevilDriver, Rise Against og norske Ninth Circle.

Dee Snider fra Twisted Sister har blitt Broadway-stjerne på sine gamle år. Her får du vite mer om det på talkshowet til Jimmy Fallon.

Pyro på Norway Rock Festival dag 1.

Det regner. Det regner noe helt sinnsykt på Norway Rock Festival. Men alle tanker om våte klær og gjørmete underlag ble blåst vekk av en kraftsalve av et musikalsk program på åpningsdagen. Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge.

Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(må det urineres, så må det urineres, gjerne midt blant publikum)

Rammsund starter festivitasen med sin nynorske versjon av Rammstein, og klarer så smått å få liv i et noe hutrende publikum midt på dagen. Pyro så ikke nok til å felle noen dom over bandet, men de som har ankommet festivalområdet veiver med til den litt spinkle cover-musikken.

Mens Jørn Lande, eller Jorn om du vil, spilte måtte jeg reise på Hotell Utsikten for å intervjue Jay-Jay French i Twisted Sister, så da gir jeg henrykt ordet over til fenomenet Heavy-Bård som overvar konserten i sin helhet.

Jorn.
Mannen med Stemmen.
Stemmen med enorm S.

Forventningene kunne knapt vært større.
Desverre ble de ikke helt innfridd, og det beklages på det sterkeste. Lande synger med en stemme som ingen annen i landet, om ikke verden, kan måle seg med. Likevel blir det unødvendig langt mellom høydepunktene.
Set-listen består av for mange anonyme låter fra de siste utgivelsene, og det manglet favoritter som Starfire og Out To Every Nation. Uforståelig.  Stormcrow, Man of the Dark og opuset av en hyllest-låt, Song for Ronnie James Dio, ble låtene som toppet konserten.

Apropos Dio: Jorn viser hvordan man forvalter arven etter RJD som ingen annen. Tungt, seigt og vokalmessig perfekt.  Norges beste vokalist, sammen med monster-gitarduoen Moren/Myhre leverer  en flott dose tungrock, men klarer ikke å innfri mine enorme forventninger.

Heavy-Bård signing off. Totto back in rock-mode-business.

Dagens første virkelige god-stund kom med australske Airbourne, som med sin høyst tilbakeskuende form for hardrock fikk enorm dreis på begersvingingen blant publikum. Det gamle trikset med en vegg av Marshall-kabinett ser like bra ut i 2010 som da Motörhead gjorde det i hine hårde dager. Vokalist Joel O’ Keeffe løper fra side til side på scenen, av og til ut blant publikum, og skriker seg hes på gullkantete rocke-anthems som Chewin’ The Fat og Cheap Wine And Cheaper Women. Armene i været hos publikum, tommelen opp hos Pyro, og en perfekt tidlig start på en lang rockedag. Enkel rock er ofte den beste rock.

Der Airbourne er unge, virile og ernergiske, er Saxon gamle, sedate og legendariske. Og selv om forskjellen på de to bandene er stor, så leverer også Saxon varene. Ikke minst gjennom sin vidunderlige katalog av metal-hits som Heavy Metal Thunder, 747 (Strangers In The Night), Wheels Of Steel og Motorcycle Man. Men også nyere låter som Live To Rock glir fint inn i et trygt og godt sett. Saxon leverer fremdeles, selv om håret er grått og kroppen er rynkete. Live to rock, vettu. Ekte vare har ingen holdbarhetsdato.

Megadeth er definitivt et av verdens beste metal-band. Med sin tekniske thrash har de gledet Pyro helt siden starten, men Megadeth har også en tendens til å bli et band man heller lytter til i live-versjon enn et party-band. Det blir ofte stillestående og flatt, men på Norway Rock Festival starter konserten med et knippe svært gode låter som Head Crusher og In My Darkest Hour, før vi får en rekke låter fra prakt-albumet Rust In Peace. En Mustaine i hvit skjorte leverer sammen med Dave Ellefson en svært god åpning, og publikum responderer.

Litt ut i konserten beveger Megadeth seg utover 90-tallet i låt-valget, og Pyro faller litt ut av konsentrasjonen, før alt tar seg opp igjen mot slutten med en fiffig medley av gamle klassikere. Og når Dave Mustaine kjører i gang Mechanix, som jo er orginalen til Metallicas Four Horsemen, er alt såre vel. Godkjent pluss fra et band som ikke alltid leverer rent visuelt.

Så. Mine. Damer. Og. Herrer. Twisted. Motherfucking. Sister.

Et band som gjennom karriæren har fått et ufortjent rykte for å være et pop-metal band. Selvsagt grunnet suksessen og videoene til I Wanna Rock og We’re Not Gonna Take It. Mye hår og mye rosa rysjer. Men i 2010 har Twisted Sister gått tilbake til røttene, kastet sminkepungen og de villeste outfitene i veikanten, og fremstår som det harde rockebandet fra New Yorks tøffeste gater som de er.

Dee Snider og hans gjeng av orginalmedlemmer er kanskje ikke kjent her i Norge for sitt andre matriale utenom hitene, for publikum er litt tilbakeholdne, men fra starten med Come Out And Play, via tunge metal-låter som You Can’t Stop Rock And Roll, Stay Hungry, Captain Howdy, Shoot ‘Em Down fremstår Twisted Sister som intet mindre enn et helt uvirkelig bra band. Dee Snider er en av tidenes beste rocke-frontmenn og backingen fra resten av søstrene er høyst stødig og god. Dio-hyllest og fremførelse av en sterk versjon av Rainbow-låten Long Live Rock And Roll fikk Pyros lille gjeng til å miste helt forstanden, og da Dee Snider smører balladen The Price mot huden vår er det ikke et øye som er tørt. Mest fordi det fremdeles pøser ned, men følelsene er definitivt i et virrvarr.

(Totto og Heavy-Bård mister det på Long Live Rock And Roll)

Konserten ender med knalltunge Burn In Hell, allsang på I Wanna Rock, ektefølte takke-taler fra bandet til sitt norske publikum som de har spilt mye for de siste årene, og en kraftig versjon av hyllest-låten SMF (Sick Mother Fuckers) til fansen. Vi blir stående en stund for bare å se litt ut i luften. Vi hadde forventet en underholdende konsert. Men vi hadde ikke forventet en konsertopplevelse som det går ti-år mellom hver gang man får servert. En maktdemonstrasjon av en fremførelse av en platekatalog som fortjener langt mer respekt. Twisted Sister kan ikke toppes.

Fy faen i helvete så enormt jævla bra. Beklager språket på slutten der, men så bra var det altså.

Her er litt ekstra bilder for your pleasure:

Å komme hjem til kyllingvinger etter en hard festivaldag er perfekt!

Totto og Heavy-Bård diskuterer rock med Torgrim Øyre fra Dagbladet.

Megadeth i godt driv.

Metal på pinne.

Twisted Sister var i 1987 på full fart mot stupet. Samtidig var de også et av de mest populære hardrock-bandene der ute. Love Is For Suckers skulle visstnok egentlig vært et solo-album av vokalist Dee Snider, men plateselskapet insisterte på at platen skulle slippes under navnet Twisted Sister. Dette skulle bli det siste studio-albumet fra Twisted Sister, selv om de siden har sluppet en del samlere, live-plater og julekoz. Love Is For Suckers er utvilsomt sminkeguttenes svakeste album, og det hele ble en liten fis av en avslutning. Albumet åpner dog med knallsterke Wake Up The Sleeping Giant, som er verdt hele platen alene.

Men selv om musikken ikke helt leverer, så kliner Twisted Sister til med et herlig albumcover. Frekt, stilig og med doble betydninger. Ikke ille for en gjeng med glamrockere fra New York. Logoen er genialt plassert som en slikkepinne, en hardt pyntet og besminket slikkmunn av en kvinneskikkelse lepjer logoen i seg, og albumtittelen kommer som et lite tillegg til coveret, og som en liten henspeiling til at kjærlighet ikke er noe for harde karer fra gaten. Ekstra bra blir albumtittelen på norsk, siden vi her i nord bruker termen “kjærlighet på pinne”. Ekstra skryt bør også Twisted Sister få for bruken av sin ytterst gjennomførte logo. Den har jeg tegnet omtrent tusen ganger gjennom skolegangen….