(oppvaskmøte backstage)

Plutselig dukket det opp herlige bilder og ditto tekst fra Vreids pågående tur i USA. Vi kjører på!

VREID NORDAMERIKA TOUR 2011, DEL 1

Så sitter ein på ei vegskulder utanfor Vancouver i Canada. Tradisjonen tru har dekket på turnebussen eksplodert, og me ventar på nytt. Pausen brukar eg til å reflektere litt rundt Nord Amerika-turneen vår så langt. Kyrkjekonsert, dau røyskatt, tattoveringsmaskin, allsang, orkan, dedikerte fans & bading er vel det første eg tenkjer på når eg prøver å reflektere over turneen så langt.

(home sweet home)

Dag 1 Toronto:

Austkysten er nett råka av jordskjelv, det er tornado-varsel når me kjem til Toronto, og trusselen om orkanen Irene er over alt. Velkommen til Nord Amerika. Vel, vel, vær til side. Første konserten i Toronto går bra. Dedikerte fans, og godt merchandise salg gjer at dette lovar bra. Ikkje ein gang tidenes mest elendige måltid med kalde nudlar legg ei demping på energien ein har ved turnestart.

Dag 2 Montreal:

Feit by rett og slett. Konsertlokalet er fylt godt opp og stemninga er magisk. Det er allsang frå første sang, og liten tvil om at dei har venta lenge på Vreid & Kampfar. Rett og slett ein høydare av ein konsert. Etter slike konsertopplevalsar blir ein gjerne litt matt, og blir berre sittande og gape. Takk Montreal.

(Sture the donut king)

Dag 3 Kingston:

Orkanen Irene rullar oppover austkysten. Vi får beskjed om at New York er stengt for innfart, og at konserten vår der neste dag er avlyst. Det er utruleg bittert. NY-konserten er kanskje den viktigaste på heile turneen. Fullt hus og stort presseoppbud, men slik gikk det ikkje. Moder jord la nok ei gang hindringar i vegen for Vreid. Uværet er i ferd med å nå Kingston, men ein del utskremede sjeler har uansett teke turen til dette knøttet av ein klubb. På fremste rad står ei tenåringsjente og spring gjennom konserten, utvilsamt at ho hadde fått i seg noko som måtte ut igjen. Vreid, no og som aerobic band.

Dag 4 Cleveland, fridag:

God middag, drinkar & hotell. Zzzzzzzzzzzzzzz

(day-off i Cleveland)

Dag 5 Cleveland:

Full av overskudd og klar for konsert i Clevland. Utafor klubben møter me folk som har kjøyrt frå New York ( 8 timar) sidan konserten der blei avlyst. Respekt rett og slett. Publikum er ikkje det største denne kvelden, men vanvittig dedikerte. Utvilsamt mange die hard Vreid & Kampfar fans i salen. Kvelden høgdepunkt blei dog oppvarmingsbadet Silver Skull. Beståande av 2 gutar på 12 & 17 år med ei attitude eg ikkje har sett på lenge. Silver skull er det nye blodet.

(Silver motherfuckin’ Skull)

Dag 6 Chicago:

Brukte dagen i byen. Oppe i Sears Tower 412 meter over bakken, ikkje så værst. Før konserten treffte me artisten David Rich. Han hadde laga nokre fantastiske presangar til til oss: Vreid tattoveringsmaskin, lighter, maleri & Valfar action figur. Svært overraskande og utruleg fett. Etter konserten fekk me overrakt ein bamse og ei kjekspakke frå 2 unge jenter frå New Orleans. Tidlegare på dagen hadde dei overrekt Kampfar nokre vel så fine presangar. Eit bursdagskort & ein dau røyskatt, ikkje værst. Konserten gikk veldig bra, bra klubb og bra trøkk i folket.

(Valfar actionfigur!)

Dag 7 St.Paul:

Tilbake på klubben med backstagen frå helvete. Her snakkar me likkjellar, der det er foreviga koselege helsingar frå våre venner i Enslaved på trappa opp til scena:-) Fekk oss ein bedre middag på italiensk restaurant, eit nærmøte med dei lokale ekorna og ein midt på treet konsert. St.Paul er sjeldan ein høydare, bortsett frå at det virkar som om heile byen er i slekt med deg. Å være norsk i denne byen har stor status, og alle har eit søskenbarn på Gjøvik. Fekk og nye Vreid plekter levert, kvite sådann, frekt!!

(plekter-craze!)

Dag 8 Winnipeg:

Grensekontroll og inn i Canada igjen. Innkjøp av Ipad, og då gikk den dagen… Me spela i ein kinosal. Måte vente med load-in då den lokale 4. klassen hadde kinoframvisning.. Lokalet var spesielt, men veldig bra. Salen fylte seg raskt opp, og Winnipeg blei ein strålande konsert. Stor stemning & ungt publikum. Ein real Black & Roll kveld.

(cinematic blackened metal)

Dag 9 Regina:

For eit høl. Staden osa av tristheit. Klubben var bra, men oppmøtet og publikum var labert. Rett og slett ein seg konsert. Var svært lite anna å finne på, og dette prega tydlegvis lokalbefolkniga. Daudt som i grava. Dog eit høgdepunkt; 1-0 til Norge over Island. EM nærmar seg.

Dag 10 Edmonton:

Medan konserten i Regina var i ingenmannsland, var denne klubben midt i party street. Her yra det av folk og feststemning. Dette forplanta seg inn på klubben & konserten vår. Masse folk og fullt trøkk frå første sekund. Publikum var tydleg blodfans, og dei gav ein fantastisk energi. På første rad var det alt frå headbanging til hyling & tafsing, til jenter som klina. Rett og slett eit antropologisk stilstudie. Vreid var verkeleg på hogget denne kvelden, og eg føler at me leverte ein av våre beste konsertar. Edmonton var magisk.

Dag 11 Kelowna:

Kel….kva??? Akkurat. Hadde aldri høyrt om plassen. Men snakk om perle. Som ein blanding av fagre Sogn & Spania. Mektig snøkledde fjell, store innsjøar, skog, kaktus & 30 grader . Ikkje rart dei kallar staden for Canadas Hawaii. Rett etter annkomst reiste me på stranda for eit forfriskande bad. Overraskingi då me såg klubben var mildt sagt stor. Me skulle spele i ei kyrkje ( tidlegare kyrkje). Backline ble rigga, lysriggen var mangefull, og bestod stort sett av alterlys. Men konsert blei det. Kyrkja fylte seg bra opp, og energien av intens. Å stå på kyrkje alterert å spele metal på ein søndagskveld, medan pulikum går bananas og moshar rundt på kyrkjegolvet var mild sagt spesielt. «One for the books».

(Kelowna, Canadas Hawaii)

Nord Amerika er definitivt ikkje som Europa. Mangfaldet og absurditetane er større. Dedikasjonen til folket er heilt fantastisk, og dette løftar konsertane fram på ei heilt spesiell måte. Men ein veit aldri kva som ventar rundt neste sving. Vel, no ventar me først og fremst på eit nytt dekk, så håpar me Vancouver ventar rundt nest sving. Gir lyd frå oss igjen på slutten av turneen.

Jarle

(Jørn gjør i buksen 412 meter over bakken i Chicago)

(nye sceneantrekk)

(Vreid live i Arnhem)

Pyro-favorittene i Vreid er på veien i Europa, og deler velvillig av sine opplevelser.

Dag 1 Essen/Tyskland:

Så var det påan igjen. Vekking kl 04.15, taxi til Gardermoen. Europa «here we come». Heimefronten (våre eminente og supertålmodige frøkner) passar på ein hær av nye brigade-medlemmer heime medan me rek rundt i Europa. Minihæren er på storleik med eit lite fotballag, og me har jo vurdert å bytte ut deler av crewet med barnehagetanter, men crewet er dog freda enn så lenge. Turnepakken består denne gang av Vreid, våre gode gamle brødre i Kampfar, Bergens lause kanoner i Krakow og tyske Secrets of the Moon. Crewet er heile 6 i talet denne gangen med turnemanager, 2 lydmenn, lysmann, scenetech & merchandiser. Samla er vi 22 stk på vegen. Vår heim er nightlineren «den raude baron». Den absolutt største turnebussen me nokon gang har hatt. Med 24 bunker er den overraskande romsleg, og har bunker der til og med ein bassist på 1.96 kan strekke seg ut. Me har havarert både i Sverige, Tsjekkia og Frankrike tidlegare, så å sjå at me har det som ser ut som ein strøken buss lovar godt.

(The Red Baron)

Første konsert er Essen i Tyskland. Kanskje det hardaste området å dra folk i heile Europa. Her er det rock- og metal- konsertar kvar einaste dag, og å kalle publikum her for blaserte er vel ein hyggeleg skildring. Konserten var re-booka på 2 dagars varsel, og forventningane var heller låge. Så då er det kjekt å sjå eit bra oppmøte. Å kalle stemninga for elektrisk er vel å ta hardt i, men ein bra turnestart og ein av våre beste konsertar i denne regionen. Testa også utstyr frå våre nye sponsorar Blackstar & ESP, og det funka som fy. Gode gamle Warwick leverte ein eminent bassrigg som alltid.

Dag 2 Dokk’em/Holland

Neste dag våknar me på eit jorde heilt ut mot nordsjøen i Holland. Det pøseregnar, og me er vel særs fornøgde med at Dokk’em «open air» viser seg å ta stad i eit festivaltelt :-). Festivalen er bra organisert, og showet blir kanonbra. 1500 mennesker gir jarnet, og me har ein strålande kveld på scena. Med ei slik konsert, samt at både lys- og lydmann har bursdag på denne dagen, er det på sin plass med «litt» feiring. Så når turnèmanager Dolores troppar opp med drikke-sjetongar tilsvarande ein middels kveld i Vegas så går det som det må. Det er ikkje berre været som blir fuktig i Dokk’em denne laurdagen.

Dag 3 Arnhem/Holland:

Våknar med «badehette» på søndagen, og går ut midt i kyrkjetida i Arnhem for å våkne til liv. Arnhem er ein lekker liten by, og stemningi er stor blandt sogningane då me får lapskaus på venuen. Ein viss overraskelse er det når det som ser ut som potetbåtar smakar eple, men som barn av Lerumsbygda så har me lært oss å ikkje sei nok gale om denne nydelege frukten. No kan me ikkje garantere at det var sjølvaste Gravensteinen dei hadde putta i gryta, men uansett…. Herifrå er lapskaus med eple standard. Oppmøtet på konserten er veldig bra, og det er ein tettpakka Willemeen me møter når me entrar scena denne søndagen. Holland er kanskje eit av dei beste landa i Europa for Vreid å spele og denne kvelden er ikkje noko unntak. Topp stemning som lydmann Helge pleier å seie. Då set me nasen vestover og kryssar kanalen til England. Ny rapport om eit par dagar. Snakkast.

Purified In Blood kjører over Europa. Les reiserapport her.

Etter 4 års fravær fra Europas veier til Roma er vi endelig tilbake i selvet øyet av metallstormen; Tyskland. For bare noen år siden trålet vi gjennom Europa som om det var vår egen bakgård. Det var på høy tid å senke hygiene-standarden og dra tilbake til de illeluktende spillestedene Europa har å by på. De feite, headbangende brille-tyskerne foran scenen er de samme.  Get-in maten med brød, peanøttsmør og gammelt syltetøy er den samme. Lite har forandret seg, og det er helt i orden.

(Sagblad gjør sin imitasjon av sin favorittpresident Nixon)

Vi er på tur med to amerikanske band og ett kanadisk. Born of Osiris (USA) spiller brutal (og da mener jeg brutal) Meshuggah-metal med fiksfakserier som synth og masse sampling. Skeptisk til hele opplegget, men brutaliteten er det ingenting å si på. Progressivt og gjennomført. Protest the Hero (Canada) er kanskje det bandet som trekker mest folk på denne turneen med sin skjeggete nerde-metal med catchyness og humor som våpen. Vokalisten gjør stand-up på scenen mellom låtene og snakker om størrelsen på penisen til bandmedlemmer. Darkest Hour (USA) er et band vi har hatt kjennskap til siden vi dro på interrail til Belgia og Nederland på ymse hardcore-festivaler. De feirer sine 15 år på beina med denne turneen. Musikken er tungt inspirert av Göteborg metal.

(Lonestar fra Darkest Hour drikker med to hender. Alltid)

Når man turnerer med amerikanske band er det ikke alltid lett å vite hva slags folk man får med å gjøre. Heldigvis har det vist seg å være en knakenes god gjeng dette. Vi bor alle i en stor nightliner og klarer oss overraskende bra med så liten plass per hode. Som band flest liker også disse å feste hardt. Første kvelden i Stuttgart ble en innvielsesfest uten like. Vår egen Hallgeir gjør sport i å toppe det meste av drøyhet og ender opp med salto i midtgangen kun iført sokker. Festen fortsetter til bussen ankommer legendariske Doornoosje i Nederland. Denne spilleplassen har huset det meste av band siden tidlig 80-tall. Black Flag i ´84 står som et av høydepunktene til spillestedet.  Romslig backstage og god mat.

(Hallgeirs for-tidlig-tryne er et sikkert tegn på turnè)

Etter Nederland står tre dager i England for tur. Manchester er først ut og Stig, Sander og jeg er mest opptatt av å finne en spiseplass vi tilfeldig datt innom forrige gang vi var her i den kinesiske delen av byen. Jommen fant vi ikke frem til samme plass og gaflet i oss falsk kylling som smaker så likt at vi spør flere ganger om den faktisk er vegetarisk eller om de egentlig bare drar oss i beinet. Etter konserten er det fest på en uteplass ved navn Satans Hollow. En artig plass som kan minne om helvetes forgård interiørmessig. Klientellet er heller ikke langt unna samme plass. Ingen jenter med ekte hårfarge i sikte, utrolig fælt blekk på folk, korsett i massevis og alle guttene ser ut som Oli i Bring Me The Horizon. Dette gjelder for så vidt for hele England og er ikke spesielt i Manchester, bare så det er sagt.

(Vår gode venn og lysmann Bacon-Chris kom på besøk i Manchester)

London er en plass jeg liker godt. Det ble jakt på deilig vegetarmat også her. Favorittplassen var dessverre stengt ned, men vi fant selvfølgelig en annen plass å få i oss soya. Alltid moro å treffe gamle og nye kjente i London. Folk fra Gallows var der for å  hilse på, og vår labelsjef i UK Dante var også bland de besøkende.

(Protest the Hero´s Timmy er en artigkar som faktisk skal til Trondheim og stille i skjegg-konkuranse i mars. Denne mannen har mange egenskaper)

Tilbake til fastlandet stod Antwerpen i Belgia for tur. Landet der vi som kids lærte å moshe i sin tid. Da til det legendariske metalcore-bandet Liar. Fun fact: Også vårt første møte med Darkest Hour var i Belgia på Goodlife Fest 2003. Det ble windmills og floorpunching også denne gang. Vår egen Sander Sagblad har hatt på seg partyhatten siden dag 1. Han har også hatt på seg spy-hatten siden dag 1, og tok den ikke av seg før dag 5. Hvem skulle tro denne gutten har vært straight edge?

(Sander i partymodus 2.0.)

Nå raver vi rundt i Tyskland på hjul og ødelegger by etter by. I går gjorde vi Berlin med stor suksess, i dag en by som er litt vanskelig i uttalelsen. Neste oppdatering blir om en ukes tid. Følg ellers med på Twitter for små rapporter fra et liv på veien: @TommySvela.

(Stig henger ut i merch-avdelingen)

Tommy rapporterer og viser frem India. Herlig.

Tommy Svela on the mic:

Da jeg fikk høre at vi skulle spille i India var det ikke noe jeg trodde på. Jeg trodde egentlig ikke på det før dagen før vi dro, og plutselig befant vi oss i en svett klubb i New Delhi ved navn Morrison. Den første gigen var en kick-off av et slag, og vi spilte med ivrige, lokale metalhelter. Det var folksomt i lokalet og Hallgeir kjørte i gang piten slik at miksebordet til lydmannen vår Frank stod loddrett et øyeblikk. Jeg hadde en fyr foran meg som headbanget kontinuerlig i samme tempo hele konserten enten det var i eller mellom låtene våre. Det var Texas i New Delhi. Uten tvil. Når Purified gjør giger som dette er målet vårt alltid blod i taket og mest mulig mayhem. Det hender jeg kun hamrer på gitaren min i stedet for å spille på den en hel låt. Inderne virket overbegeistret og mobilfoto-seansene stod i kø etter konserten.

Etterpå dro vi tilbake til det altfor flotte hotellet vi hadde fått, og samlet oss på et rom for å feire kvelden. Det ble bestilt mye indisk mat (eller bare mat som det heter der nede) og drikke fra 24-timers room-service og stemningen var på topp. Dagen etter fikk vi kroket opp med den indiske turnemanageren vår Arnav, og det klaffet fra første håndhils. Han var vår type mann og hadde stålkontroll på alt vi skulle foreta oss.

Det var ikke mye søvn vi fikk før vi måtte være ute av hotellet kl.04.00 for å nå flyet fra Delhi til Calcutta. Hadde noen sagt til oss for noen år siden at vi en gang skulle spille i Calcutta hadde han nok blitt skalla ned av Hallgeir for useriøsiteten. Men her stod vi da på lydsjekk i Calcutta på en scene bygget av tre og tau med utsikt mot havet.
Det var veldig mange indere som ruslet rundt på scenen, men som ikke kunne hjelpe med noe. Dette fant vi senere ut at gjaldt stort sett hele landet, enten det var flyplasser eller i butikker.

(begrepet Open Air i festivalsammenheng får en ny betydning, Calcutta imponerte)

Da kvelden kom var oppmøtet over all forventning. 1500 turban-kledde hadde tatt turen for å sjekke ut dette norske bandet de garantert ikke hadde hørt om før denne kvelden. Lokale band spilte før oss med fake tattoo-sleeve strømper på armene, så det ante meg at de hadde gjort litt research på bandet de varmet opp for. Introen vår gikk på, og i det vi entret scenen så vi at de kun brukte et tau som barrikade for 1500 mosh-kåte indere. Dette tauet holdt én låt, så hadde vi fått alle helt frem mot scenen til vaktenes store ergrelse. De brukte heldigvis ikke pistolene de hadde i beltene sine av den grunn. Hallgeir svømte over en innsjø av indere mesteparten av konserten, til stor glede for publikum som nærmest ikke ville slippe han på scenen igjen.

Calcutta fikk oss virkelig til å føle oss hjemme og det var totalt ville tilstander den kvelden. Denne konserten er nok den vi husker best grunnet all galskapen og klikke-mongo-ferdighetene til Calcuttas innbyggere. Vi kjenner en som er født der, og han er også gal. (@thomaslarssen). Inderne var generelt uorganiserte og hyggelige, og man kunne ikke la være å like dem.

(ikke hver dag man ser seg selv på billboards)

Dagen etter skulle vi tilbake til Delhi for å spille Great Indian Rock Festival the Delhi edition. Lydmannen vår Frank hadde fått i seg noe han ikke skulle ha fått i seg, og sleit med en ekte ”Delhi belly”. Han måtte avbryte lydsjekk og dro tilbake på hotellet der selveste dr.Bombay kom på besøk for å undersøke.  Selve konserten gikk bra, men det var litt for solide barrikader her til å utløse total mayhem. Backstage var det god stemning da vi for første gang på turen traff på Enslaved-gjengen. De kom direkte fra en fem ukers blast-turné med Dimmu Borgir og Blood Red Throne. De så overraskende kvikke ut til å ha seilt så lenge. Enslaved entret scenen med utsagnet: ”We are Enslaved and so are you”. Slikt blir det god stemning av i metallsammenheng.

(Everybody is Enslaved!)

Tilbake på hotellet var det et par nattklubber som fortsatt var åpne. Vi sjekket ut de forskjellige og fant ut at indere egentlig ikke kan danse, men bare hoppe. Kvelden varte og rakk til klubbene stengte og vi kunne konkludere med at indere blir fulle de også. Som alle andre kvelder ble det fråtsing av room-service, der han som kom opp med maten viste seg å være ihuga Purified fan, men ikke fikk gått på konserten grunnet jobb. Han fikk selvsagt litt merch som plaster på såret og var mildt sagt fornøyd med dette.

Igjen dro vi fra hotellet 04.00 for å dra til Bangalore og siste stopp på India turneen. Bangalore så ut til å ha alt på stell. En svær scenerigg ventet oss, og Meshuggah hadde spilt der dagen før oss. Endelig fikk vi kjenne ordentlig varme på kroppen og lydsjekk utendørs i bar overkropp i desember var plutselig helt normalt. Ettersom dette var siste kvelden hang vi ut ekstra lenge og det ble ganske god stemning backstage etter hvert. Publikum var virkelig vårt type publikum, og det ble en verdig avslutning på India turen vår.  De visste godt hva en wall of death og en circlepit var, mer forlanger vi ikke.

(fans i Bangalore)

Uttallige flasker/bokser med ymse innhold (les. redbull) ble konsumert og vi var plutselig på hotellet igjen. Alle var slitne og la seg tidlig for å få mest mulig utav siste dagen vår i Bangalore og India. Jeg ble vekket av den sinte og tyske backlineteknikeren/turnemanageren vår. Jeg hadde havnet i jetlag-koma og forsovet meg. Vi kom oss ut til slutt.
India er veldig intenst og man får ikke følelsen av at så mange mediterer og er drøye på indre ro slik man skulle tro. De tuter og kjører dritfort. Vi fikk brukt litt rupis på marked og gikk tilbake til hotellet for å ta bussen til flyplassen.
India-turen var over for denne gang. Trommisen vår Anders aka. “Sølvpilen” ble igjen for å finne seg selv og Shiva. Kjenner vi han rett sitter han på en fjelltopp i lotusstilling og klekker ut nye riff til neste album.

(en av sjåførene våre var stor Bobbysocks fan, og han og Anders fikk en spesiell kontakt, kan være keyboardet som forårsaket det)

India er en metalnasjon i fremmarsj og vi gleder oss til å være en del av det.  Det er nok ikke lenge før vi ser svære festivaler med store amerikanske headlinere i dette landet. Turnéen har vært en av de beste opplevelsene på lenge for Purified og vi har planer om å returnere India i løpet av kort tid.

Tommy // Purified in Blood

(nesten horns i Dehli, nesten)

(hotellrom med åpen løsning er alltid bra for samholdet på etterfester)

(Sander Sagblad jetlagged i kofte)

(dette skulle visst være lurt før man skulle fly. Ang. keyboardet har jeg ingen kommentar)

(slik så det ut på alle flyplasser. Overbemannet, men ikke effektive av den grunn)

(lydmannen vår Frank med en deilig “Delhi belly”)

)tydeligvis ikke bare vi som var for tidlig oppe)

(Bangalore publikum)

(Sander fornøyd med å fly med Kingfisher. Dere ølkjennere vet hva dette er. Øllet skal visst være like bra som flyselskapet, et av de bedre jeg har flydd med)

(Bangalore rig)

(vanlig klesstativ?)