Og vi elsker det! Ivar Peersen og resten av banden gjør Europa utrygg for bartendere og kelnere.

Turneblogg 1: Europa april 2011.

Zaandam 26. April 2011

Da står vi parkert langs kanalen i Zaandam, ca. en time utenfor Amsterdam. Vi har en fridag etter fire vel gjennomførte konserter, og slapper godt av. Promotør for giget her i morgen har vært så elskverdig å låne oss nøkkelen til klubben i dag, så vi har fått dusjet, vasket klær og alt mulig annet man kan drømme om på en fridag.

Turen startet som seg hør og bør i London. Vi fløy fra Bergen på skjærtorsdag, vanhellige som vi er. På Flesland traff vi våre partners in crime Immortal, som var på vei til å headline Inferno i i Oslo. Regner med den opptreden satt som ei kule om vi kjenner the Doom Occultas rett. Den ene mellomlandingen var i Frankfurt, og vi tenkte at dette må jo gå greit midt i påskehøytiden. Nei, nei og nei. Det skal ikke sies om det skyldes overdrevet inntak av eggedosis eller dårlig samvittighet for at Jesus ble plaget på det groveste av romerne for oss synderes skyld; innkommende fly til Bergen var i alle fall solid forsinket. Da vi kom til Frankfurt var det med løping, nød og neppe at vi rakk inn på neste fly til Brussel. Det vi var 100% sikker på var at bagasjen aldri kom til å komme frem i tide, og at vi måtte få låne instrumenter og en slags erstatning for sceneklærne i London. Ingen loadere kom løpende til flyet i siste sekund heller. Sånn går det med folk som spiller, drikker og fjaser i påsken. Tenkte vi. Og tok feil. Tyske loadere er jaggu like kjappe som stereotypen om den tyske supereffektive arbeideren. Hvert eneste kolli og hvert eneste instrument kom helskinnet frem. De klarte kunststykket å få bagasjen kjappere mellom de to flyene enn tiden det tok å flytte oss passasjerer. Det burde vært obligatorisk for all verdens stuere/loaders å tilbringe noen uker på tyske flyplasser. Litt som at norske pensjonister burde tvinges til å studere køkultur i Japan for å beholde retten til pensjon.

(Abbath i fin form på Flesland)

Anyhow, utenfor flyplassen sto vår alles favorittsjåfør Andy og ventet med sitt sedvanlige blide og tyske oppsyn. Vi bruker selskapet Coachservice hver gang, å spare seg til fant på billige drittbusser fra Portugal er gjerne noe man lærer å ikke gjøre the hard way. Turen gikk til Calais og rett på ferjen over til England. Noe hardcore festing ble det ikke, så det ble med noen rolige glass øl og vin og påfølgende snorking.

Vel fremme i Camden var det solskinn og tjue pluss. Sommeren var på plass, rett og slett. Jeg og Grutle tok retning oppover på jakt etter en pub med et av ordene “head”, “arms”, “lion” eller lignende i navnet. De stedene pleier å ha et godt utvalg på tappefronten. Vi fant en som het noe i rette gaten og satte oss godt til rette ute på fortauet med hver sin duggfriske Bombardier. Ingenting slår en god bitter ale til frokost. Vi var litt i villrede om hva vi skulle velge som nummer to, men fikk god hjelp av far i baren. Han slengte like godt opp små samplers av samtlige sorter på tapp, og Grutle valgte seg ut en favoritt. Det må innrømmes at vi var litt flaue. Valget falt på en jubileumsutgave av merket Prince of Ales i anledning det forestående kongelige bryllupet og var for anledningen døpt om  til Prince of Wales. Litt Se og Hør-schwung der altså. Den flytende brunchen ble avsluttet med et glass Staropramen. Det var herlig forfriskende med litt høyere kullsyreinnhold etter de “flate” engelske alene.

Tilbake på klubben Underworld var det lydsjekk og den lille utfordringen i å få plass til support Negura Bunget på scenen, som er på ca. samme størrele som Garage i Bergen for de som har vært der. Det hele løste seg fint og det var på tide å få i seg litt middag. Selv om Gordon Ramsey mener den engelske utgaven av det indiske kjøkkenet er særdeles underlegen originalen er det likevel et slags must å spise indisk i London (Grutle og Cato har sågar funnet seg et stamsted ved King’s Cross). På meg ble det en Chicken Tikka med en iskald Cobra-klokkereint!

Evenementet var utsolgt, og det var virkelig trangt om plassen. Stemningen var helt på topp! Som vanlig i London var det om å gjøre å få oss ut så snart som mulig (konsertstedene forvandles til skikkelig kjipe unz-unz-nattklubber ca. fire sekund etter at siste band er gått av scenen). Det ble noen brune og røde på bussen, men igjen var det ro og tung søvn som dominerte på vei tilbake over den engelske kanalen.

Om det var varmt og fint i London, var det ellevilt hett i Lille, Frankrike. Makan til bakerovn! Frokosten/brunsjen som møtte oss på denne klubben er noe av det mest imponerende jeg har vært med på. Nygrillede spareribs, pai, woket biff, indisk fikensalat (!) og mere til. Det er akkurat når man tenker at noe er for godt til å være sant, at det er for godt til være sant. Den lokale arrangøren var nemlig ganske koko. Han begynte dagen som hyggeligheten selv. At han stilte med bærehjelpene 1,5 timer for seint var ikke noe vi skulle holde mot ham. Det var lagt inn god margin iht. når dørene skulle åpne og konsertstart, så nema problema. Når det opprinnelig var snakk om at lydsjekk skulle være ferdig klokken 17.00, ble vi ganske overrasket over at arrangøren klikket fullstendig sånn ca 17.10. Her var det roping, riving i håret og best av alt et utrop om at: “ziz iz nøt Amerika!” (noe vi allerede hadde mistanke om grunnet hans egen ganske heavy aksent). Det var fristende å gjøre oppmerksom på at han selv stod ansvarlig for en 1,5 timers forsinkelse i sånn ca. hundre personers påsyn, men vi nøyde oss med tenke “føkk ju, monsieur” og jobbet videre. Tjue minutt seinere var vi ferdige, og hadde hentet inn en time av sjarmtrollets forsinkelse og kunne igjen gå tilbake til å glede oss til kveldens konsert.

Turen gikk ned i Lilles solfylte gater, og vi fant oss en hyggelig liten fortausrestaurant. Vi fant en variant av Grimbergen (et av ytterst få drikkendes franske øl) vi ikke hadde sett før; Grimbergen Røde Frukter. Dette var helt prima. Av de forsøkene på å kombinere øl og frukt jeg har vært borti, må dette være det desidert mest vellykkede. Ikke for søtt, hysterisk forfriskende og samtidig innenfor de velkjente rammene av øl. Snadder. Bare vær obs på at det forsatt er alkohol i det, et faktum jeg og Grutle merket ganske kjapt etter å ha inntatt et par svære beger i beste tørst-etter-maraton-stil.

Vel tilbake på venue før konsert kunne vi registrere at psycho-arrangøren var borte (sannsynlig på date med en liter vodka til tonene av stemmer i hodet), men vår venn kokken var der og hadde disket opp med en saftig middag. Gazpacho og avokado med sjømatsalat til forrett, kalv eller laks til hovedrett, og en dessert jeg ikke fikk med meg. Majestetisk. Konserten gikk helt greit. Vi leverte varene, men synes kanskje Lille-publikummet gjorde ørlite skam på både den franske lidenskap og lørdag som ukedagen for utagering.

Neste dag i Limoges, også i Frankrike, var en av de mindre begivenhetsrike dagene: Bare enormt avslappende. Klubben var i tipptopp stand. Det hele bar preg av å være en slags metal-landsby i ødemarken. Det var unge og gamle metalfolk som tok i et tak enten med teknikk eller på kjøkkenet. Mange hadde med seg kidsene kledd opp i diverse metal-shirts størrelse mikro. Det ble ikke akkurat mindre trivelig av at de skiltet med den høyeste bunken pannekaker jeg noensinne har sett. Etter mange og lange timer på sofaer, lydsjekk og en litt skuffende middag var det konserttid igjen. Forsalget var på beskjedne 68 billetter, men det var jo i ødeland, så vi hadde ikke forventet all verden. Stor var derfor overraskelen da det plutselig sto 360 pers i lokalet når introen satt igang. For en konsert! Publikum var helt med. De nevnte kidsene hadde plass på sidescenen hvor de spilte luftgitar og koste seg. Etterpå ble det vel en slags fest, men da det skulle reises videre på den lokale metalpuben, var det bare Cato og Grutle som orket. De gamle er eldst.

Så var turen kommet til Europas Tromsø; Paris. Vi har pleid å spille på La Locomotive, naboen til Moulin Rouge. Nå har derimot sistnevnte likegodt kjøpt opp førstnevnte og sørget for at det ikke skal arrangeres noe som engang ligner metal der igjen. Så irriterende syntes de at det var med metalkonserter i nabolokalet. Vel, vel, vårt nye tilholdssted var Noveau Casino, noe som ikke var noe dårlig alternativ i det hele tatt. Fin klubb, og uten rottene vi pleide å hilse på borte på La Locomotive. Etter hvert dukket sambygdingnene våre fra Vulture Industries opp. De skulle gjøre en one-off supportjobb på denne konserten (de tok det på veien hjem fra turneen de var på med Taake, som for øvrig satt utenfor i solen med hver sin ferske baguette). Stemningen steg da arrangør Fred kunne fortelle at også denne konserten var utsolgt, og konserten var en fin bekreftelse på høye forventninger. Vi har muligens vært enda mer energiske, men dette var vel omtrent så energisk det gikk an å være i et relativt grovt overfylt lokale med absolutt null oksygen. Vi fikk besøk av vår gode venn Stephen O’Malley (Sunn O))) og masse annet), som syntes det hele var såpass underholdene at han heiv seg med bussen. På et tidspunkt uttalte han sågar at “you guys have got quite a civilized thing going on here”. Ikke verst. Vel fremme i dag tidlig tok jeg, turmanager Tonje og O’Malley en trivelig lunch, før sistnevnte heiv seg på et tog tilbake til Paris. That’s rock’n’roll for you.

Jeg er jo klar over at det er en voksende Cato Bekkevold-fanklubb der ute (jeg er medlem selv), og har derfor valgt å inkorporere et par utvalgte Bekkis-sitat som har falt i perioden det aktuelle reisebrevet er fra.

På spørsmål om han hadde husket å få med Enslaved-logoer til basstromme-frontene:

“De ligger hjemme ja. Om folk trenger logoer på basstrommene for å skjønne hvilket gig de er på, har de ingenting der å gjøre.”

Cato liker å ta seg en strekk, og må “av og til” hentes av fortvilte turnemanagere og teknikere fire-fem sekund før konserten skal begynne. En av disse spurte pent om han kunne sette på vekkerklokke i Lille:

“Jeg setter klokka på ni, change over er ti over ni. Jeg trenger bare sette meg bak slagverket og telle til fire,så er det gjort.”

Så til slutt et universelt tema fra garderoben i Limoges, hvor det ble slått fast at bakrus ikke trengte være så ille så lenge det var god stemning og et fravær av fysisk smerte:

“Den beste fyllesyka er når du står opp og tar en tre-fire brune for å kutte av de verste toppa.”

Ok, da har vi vært og inntatt et bedre gresk måltid med uendelige mengder kjøtt, og det er på tide å se noe halvmoro på video her. Snakkes i andre og siste blog neste uke!