Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

Tatoveringer, heavy metal og enorme mengder kjøtt. Grønt lys for nok en rapport fra Enslaved-Ivar.

TURNEDAGBOK 7:

Philadelphia, PA – America

The streets of Philadelphia… En kjempelåt av Bruce Springsteen, og i dag åsted for første konsert i siste helgen på Nord-Amerika-delen av denne turneen. Forrige gang avsluttet vi i Albuquerque hvor turens hittil sterkeste kjøttopplevelse fant sted. Da vi sto opp kom tre trillrunde sjåfører (vår, Dimmu sin og han som kjører utstyrs-lastebilen) tilbake fra tidenes lunch. De pekte oss i retning av en brasiliansk grillrestaurant. Vi oste av gårde, og for et konsept som møtte oss! Det var ikke menyer, og kun en pris, latterlig lave 13 dollars (80 norske). En særs hyggelig kelner (første super-homofile meksikaner-rockabilly-fyren jeg har truffet, full score for stilen) forklarte oss plottet. Først tar vi med tallerker bort i en helt sinnsyk salatbar, og her har de alt (!) fra sushi via grønnsaker til supper til alskens småpølser. Vel tilbake til bordet ble vi utstyrt med et slags trafikklys-system i form av en kubbe som var rød i ene enden og grønn i andre enden (gul i midten). Dealen var at så lenge grønn farge sto opp var vi klar for kjøtt, mens rødt betydde pause. En gjeng servitører gikk fra bord til bord med gigantiske grillspyd med ulike nygrillede delikatesser. Med grønt lys fikk du lesset på et solid stykke fra spydet. Her fikk vi tilapia (fisk), grillet ananas, indrefilet, kyllingvinger, svinekjøtt, ytrefilet, kalkun surret i bacon og minst fem ulike varianter til som jeg ikke kommer på. Det røde lyset måtte opp fra tid til annen for å la det synke slik at det ikke var over før alt var bønnhørlig prøvd ut. Dette er et konsept som skal prøves ut igjen og igjen!

Det ble vel for øvrig nevnt at vi var skeptiske til Albuqurque på grunnlag av litt seige tidligere erfaringer på turneer. Den skepsisen skulle vi få spise i oss, publikummerne var mange i tallet og særdeles positive til Enslaved, både under konserten og i merchutsalget etterpå. Med de lave besøkstallene vi har hatt i byen tidligere må det bety at vi både har fått nye fans forut for konserten, og ikke minst under konserten. Det hele ble feiret med noen frekke små brune før ferden gikk videre ut i natten.

Allerede når man våkner på bussen i Denver (vi var i en forstad som heter Englewood) merker man effekten av den tynne luften. Hele dagen foregår i en slags konstant småsvimmelhet (som om Enslaved-medlemmene ikke er svimle nok fra før). Tradisjonen tro dukket metal-mamma Bridget opp. Det vil si, hun heter egentlig Birigit, og er en tysk militærkone med stort hjerte og solide kjøkkenkunnskaper. Det ble Gulasj, hjemmebakt tysk brød, kaker og mer til på hele Enslaved, Dimmu Borgir og tilhørende crew. Så fantastisk å få servert hjemmelaget mat så langt ut i turen! Med velfylte buker var det ikke noe i veien med motivasjonen for kveldens konsert, som ble helt grei, selv om publikum kunne tatt i noe mer i følge vår smak.

(Dimmu Borgir- og Enslaved-crew i skjønn forening)

Nuvel, turen gikk videre i retning Dallas og Texas, med en kjøredag mellom. Denne dagen ble tilbrakt i Amarillo, hvor det ikke skjedde stort utover fortvilede forsøk på klesvask i hotellets ødelagte maskiner. Det ble frokost på Waffle House, en relativt døll affære, går ikke tilbake der om ikke det er helt nødvendig. Litt tasting på tastaturet og noen kvitteringer senere var det tid for middag og valget falt på Outback-kjeden. Dette er riktig bra saker med tanke på at det er en kjede! Det ble noen glass av texanske Shiner-ølet; en lys lager, og selvsagt en tur innom Sam Adams igjen. Forrett ble en high-end variant av løkringer (fritert i noe helt herlig brød-aktig noe) mens hovedrett ble en biff og tre hummerhaler. Dessert denne dagen ble husets margaritas, før vi vraltet godt fornøyde tilbake til bussen og satte kursen mot Dallas.

(The dudes på Elm Street Tattoo, foto: S. Farinelli)

Jeg hadde gledet meg som en hund til Dallas-dagen i flere uker. Ikke bare er det hjemstedet til en av tidenes feteste skurker J.R. Ewing, men dagen for ny tatovering var også kommet. Under Roadburn 2010 ble jeg kjent med Austin-tatovøren Tony Hundahl (sjekk han ut på nettet), og ble umiddelbart storfan av arbeidet hans. Det viste seg at han var storfan av Enslaved også, så vi har holdt kontakten siden. Da denne turneen nærmet seg hørte jeg med Tony om han hadde tenkt seg på en av konsertene våre under turneen (både Dallas og Houston skulle være noenlunde innen rekkevidde fra Austin). Det hadde han, så vi ble enige om å treffes i Dallas i dag.

Tony dukket opp og vi kjørte av gårde til Elm Street Tattoo ikke altfor langt unna House of Blues (dagens venue), hvor Tony har jobbet tidligere mens han bodde i Dallas. Han tegnet et utrolig Odin-portrett og tatoverte så blekket sprutet. Jeg ble levert tilbake på klubben til lydsjekk, og Tony plukket opp turnemanager Tonje for hennes tatoveringstime. Konserten ble bra, men det bar kanskje noe preg av at det var mandag. Etterpå ble det fest backstage og Tony tok en gjeng av oss med på strippeklubb, en for så vidt festlig opplevelse, spesielt da Tony kjøpte lap dance til en av damene i entouragen. Jeg hadde vel muligens blitt litt rød i toppen om det var meg som fikk en fyr i g-streng på fanget… Takk til Tony for en solid dag!

(Tonje og Tony, foto: S. Farinelli)

Neste morgen var vi i Houston på turneens siste House of Blues venue. Synd det egentlig, for dette er venuer av ypperste klasse! Som en slags avskjed ble det lunch med Grutle og Vikky bestående av en helt fantastisk klassisk House of Blues burger. Smatt. Konserten ble særdeles bra, dette publikummet lot seg ikke temme av at det var tidlig i uken. No sir! At klubben serverte oss en kanon taco-buffet økte stemning videre, og etter konserten var det lett og ledig party-stemning rundt i de forskjellige garderobene. Kvelden ble avsluttet på puben på hjørnet, hvor vi fikk servert habanero-vodka: en diger krukke fylt med særdeles hissige habaneros og Kettle One vodka. Det formelig sto flammer ut av munner og ører, dette var en skikkelig godbit.

Turen gikk videre i retning østover, med nok en kjøredag før neste spillested. De som husker fjorårets tur, husker at vi var på Graceland, Memphis, og vi bestemte oss like greit for å gjenta suksessen. Det ble mest shopping og eting denne gangen, bare de som ikke var med i fjor tok turen inn i selve huset, flyene og bilmuseet. Utpå kvelden tok en del av oss taxi ned til downtown Memphis, med første stopp på en tradisjonell Memphis-restaurant på Beal Street. Det ble BBQ-ribs og Catfish, skylt ned med… you guessed it: Sam Adams Winter Ale. Derfra gikk turen på blues-klubb, med et par kjappe Long Island Ice Teas og musikk fra scenen. Ok, nå er jeg ikke akkurat noen fan av blues, men live har det sin sjarm når folk kan sakene sine, noe den omfangsrike damen på scenen definitivt kunne denne kvelden.

Columbus, Ohio: kanskje ikke verdens mest glamorøse venue (vi har vært her før), men kult lell. Dagen gikk med til blant annet meksikansk mat, men mest henging i og rundt bussen, med en liten backstage på deling mellom tre band (oss pluss de to bandene før oss), hvorav det første bruker GWAR-lignende kostymer (de heter Dawn of Ashes, men vi kaller dem Chris & the Steak Jackets), var det ikke mange steder å gjøre av seg. Gig ble det uansett, og publikum var kjempebra, intet mindre. En god del mer Long Island Ice Tea ble det også, og plutselig var vi tilbake i bussen på vei videre mot Philadelphia. Plan for dagen: spise Philadelphia Steak Cheese Sandwich, som selvsagt er oppfunnet her. Vi raste av gårde ned mot sentrum og fant et særdeles imponerende matmarked. Det var en nedlagt togstasjon som var 100% fylt med fantastisk mat og drikke. Midt i hjertet var målet: Steak Cheese Sandwich! Og herregud så godt. Dette er en oppfinnelse noen må importere til Norge. Snakk om fett alternativ til kebaben og pappaktige pizzastykker! Masse folk var kommet til aftenens konsert, og det hele ble nok en knallsuksess.

Mens vi snakker om lokale spesialiteter; neste konsert var i upstate-New York, Buffalo. Det er vel ingen hemmelighet blant folk som kjenner meg at jeg er stor fan av Buffalo Wings. Så dette var min store sjanse til å gasse meg. Og det gjorde jeg til gangs. Saftige, dryppende og sterke Buffalo Wings. O’ lykke. Det ble en relativt rolig kveld i etterkant med mange hyggelige møter med fansen ute i merchen, før det var om bord på bussen og full gass i retning Canada. Hvor vi er nu. Dette er kanskje de tre konsertene vi har gledet oss mest til, dette blir stort. Neste brev kommer til å starte her i Toronto! Til da: ha det på badet, din gamle kyllingvinge.

(foto: Mirjam Vikingstad)

Enslaved fortsetter sin invasjon av det amerikanske (og kanadiske) farvann.

TURNEDAGBOK 4:
Minneapolis, Minnesota, USA.

Du store. Jeg er fortsatt i relativ storform etter to uker på veien, eller… Det er hvor lenge jeg tror jeg har vært på veien her jeg sitter midt på natten i sval cognac-bris. På disse lengre turene (alt over 4 uker sammenhengende kvalifiserer til ”lengre tur”) er ”cabin fever” tilnærmet uunngåelig. Man mister følelsen av tid, sted og ikke minst personlig sfære. Det som skiller de som klarer det fra de som ikke holder ut er ren og skjær standhaftighet. Sunn O))) sin smått berømte to mann i munkekappe- slåsskamp på scenen i London for en tid tilbake skal visstnok ha vært et direkte resultat av tilstanden. Ja, jeg hører dere (særlig en) som nå mumler at vi durer rundt i buss, har softe backstager og mottar støtte fra riksløvekassen. La meg minne dere på at vi har gått opp ruten fra bunnen av. Vår rekord er fortsatt 40 timers tur i lagerrommet på en van mellom Minneapolis og Dallas i 1995. Mind you, uten seter. Kun oss tre gutta på gulvet bak i en bil uten air-condition. Eller hva med episoden noen uker etter? Promoter/sjåfør stakk av midt i Mexico slik at vi måtte ta rutebuss tilbake til USA (”excuso mistro; o est el busso de la USA por favor?” etc etc). So don’t you try you on me.

Grunnen til at jeg tar opp alt dette er stedet vi har vært i dag. Som tidligere nevnt er vi fire band, hvorav to og et kvart er  tungt sminkede/dressed-up band. Så kommer vi til klubben Cabooze hvor det er et halvt back-stage rom. Det ble en dag i bussen, som vi for øvrig deler med Dimmu sitt svært så hyggelige crew, med omkledning og oppvarming på minus en god del kvadratmeter. Da er det greit at gutta i bandet faktisk er dine beste venner. Jeg har aldri skjønt folk som spiller i band med folk de egentlig ikke liker.

Tilbake til fortiden. Vi tilbrakte en reisedag ned til Atlanta, Georgia. Plutselig var vi i sommertemperatur, noe som frembrakte i overkant mange glis og god stemning (til å være en tur med norsk ”black” og ”ekstrem” metal). Vi ble sittende utenfor hvor vi skiftet strenger og pusset opp gitarene våre, mens teknikerne jobbet med et litt slitent anlegg inne. Vi husker forrige konsert i 2007, som var særdeles vellykket, og valgte dermed å se frem til konserten. Det gjorde vi rett i. Publikum var fantastisk, og vi møtte mange gamle og nye fans ute ved merchen etter endt konsert.

Det ble en god del fyring (sensitive ”metal”-folk får slå opp hva ”fyring” betyr og ta det derfra) og så surret jeg rundt i komplekset (det var nemlig et par konsertsaler til i bygget). Plutselig befant jeg meg i kjelleren hvor indie-bandet Maps and Atlases spilte. Her snakker vi indie. Skjegg, briller, skjorter og innadvendthet. Vent litt… Minus skjorta og innadvendthet er det en helt grei beskrivelse av meg! Så jeg sklei rett inn. Og for et flott band! Jeg liker jo god indie, jeg. Etter at de lokale teknikerne heiv bandet av scenen på grunn av curfew kjørte de like greit en runde med låter ute på gulvet uten strøm. Ikke kassagitarer, men el-gitarer uten forsterkere. Kul slutt på kvelden for de av oss som ga oss der.

En av våre venner hadde med gave i form av Virginia plomme-moonshine, og gamlegutta i bandet spiste like greit plommene fra glasset til slutt, og holdt det dermed gående utover natten og morgenen. Neste dag var enda en kjøredag tilbake nordover, tilbake nesten hvor vi hadde vært dagen før Atlanta. Og hvem sa at bookingagenter ikke bruker dart-piler når de planlegger?

Uansett ble fridagen en fin en. Etter en kjapp frokost-burrito på en lokal diner ble det opphenting av ugjort biz på hotellrommet, oppfrisking på badet (eller sss = ”sh*t, shower and shave” som de stiligste roadiene kaller det) og så ut og spise på et lokalt steakhouse. Jeg skjønte at det var håp når kelneren spurte om jeg ville ha Sam Adams Winter Ale(den har blitt turneens store vinner sammen med Sierra Nevada Pale Ale) som en pint eller en liter. Litersglasset var sågar frossent, og som følgesvenn ble det en gigantisk rib-eye steak. Til og med salatbaren var full av kjøtt, ost og andre mandige saker. Desserten besto i et par runder av drinken Old Fashioned (i det siste gjort popular av Don Draper i Mad Men), en lekkerbisken basert på bourbon, seltzer vann, kirsebær og gjerne sitronjuice. For en aften!

(Ølen er like stor som hodet til manager Tonje!)

Neste dag ble jaggu bra den og. Vi våknet opp i Millwale hvor vi spilte med Opeth mai 2009. Selve Millwale er i bunn og grunn bare en slags bakke med venuen på toppen (en tidligere kirke for sikkerhets skyld) i tillegg til to andre åpne etablissement. Apotek-dineren og vinylsjappen. Apotek-dineren er et digert apotek med noen bord og et kjøkken på ene siden av rommet. Saklig mix, og veldig god hel-amerikansk mat (ble en helt drøy jalapeno-burger-frokost denne gangen). Vinylsjappen ble det ikke tid til for meg denne gangen, men Grutle fikk plukket med seg en ganske så respektabel bunke. Etter lydsjekk ble det gjensyn med en gammel favoritt jeg allerede har begynt å savne; rød thai-curry. Kroa Thai på Høyden i Bergen er fast post på programmet i ellers i året. Millwale-varianten var nesten på høyden (host..). Promoteren skjønte alvoret og besørget Sierra Nevada, så det ble nesten glemt at PA-en var delvis ødelagt og dermed i mono på selve konserten (mye å tenke på når man driver et konsert-sted, gitt). Publikum var helt ok, men ikke så mye mer. En helt grei dag på jobben.

Detroit Rock City. Stakkars by etter at den amerikanske økonomien kokte over og General Motors lot titusener i stikken og la ned produksjonen i ex-Motor City.  Vi har spilt i byen et par ganger tidligere, i bydeler hvor det eneste trygge var å sitte pal i bussen med lås og gardiner nede. I 2007 var det meningen at vi skulle spilt i det verste av de verste strøkene, på en skikkelig skitten klubb. Det giget ble (heldigvis) avlyst i siste sekund av promoter (vi har selv aldri avlyst en eneste konsert) av uvisse grunner. Stor og positiv var derfor overraskelsen da vi kikket rundt hjørnet av klubben denne gangen og fant en særdeles trivelig og sivilisert bydel av Detroit. Få meter ned i veien for å finne noe mat lokket skiltet ”Town Tavern” oss inn i varmen. Det ble en italiensk frokostpizza akkompagnert av en lokal Michigan mikro-brygget IPA til frokost, og jeg sverget på å komme tilbake. Den ene siden i menyen med utvalg fra lokale mikrobryggerier samt øvrige matretter måtte belyses ytterligere. Det ble etter hvert lydsjekk (for første gang på turneen var hele produksjonen; lokal og tilreisene, i rute) og tilbake til Town Tavern for litt videre studier. De tre-fire øvrige lokale bryggene jeg fikk smakt var særdeles gode, og reisefølget ble cæsar salat med buffalo-reker (spicy!). Nydelig.

Tilbake til klubben og konsert, med et svært så responderende og begeistret publikum. Hva nå? Tilbake til Town Tavern. Det begynte jo kanskje å bli litt rart dette. Jeg var ikke forberedt på at de samme fem servitørene skulle være på jobb hele døgnet. Men, i USA skjønner de i alle fall konseptet med kundeservice, så stemningen var på topp. Dagens siste måltid ble en saftig hjemmelaget biffburger under et solid lag av ost matchet med en iskald lokal Brown Ale jeg ikke husker merket på. Good night Detroit og lykke til videre!

House of Blues i Chicago er en klassiker. Ifølge mine kunnskaper også den første House of Blues i USA. Innkomsten var preget av noe forvirrende inntrykk. Frokosten vår var en himmelsk (!) buffet vi delte med en formiddags-gospel av den gode gamle sorten med afro-amerikansk predikant, band og kor. Temmelig absurd å stable diverse soul food (ribs, chicken, potetstappe, mais, saus etc ad infinitum) på tallerken mens sorte, hvite, gule og røde skriker ”halleluja” og hiver nedpå rundt en. Vi trakk oss tilbake til backstagen og en time på overtid var gospelgutta ferdige. Var det sabotasje, mon tro? Et stikk i siden til oss på den mørke siden? Hmmm… Uansett, det ble hysterisk travelt men vi kom i mål til dørene åpnet, og konserten ble helt enormt bra! Vi hadde besøk etterpå av våre gode venner Douglas og Rodney (managere for Macabre, St. Vitus og livsnytere) som brakte nydelige gaver i form av hvitvin (Chablis), øl (Sierra Nevada), cider (Magners) og sigarer (fra Honduras), som også arrangerte etterfest på Exit nedi klubben hvor Grutle DJ’et og Bekkis styrtet øl. Selv tok jeg noen rolige glass på bussen sammen med crewet.

Noen timer fra Chicago ankom vi Milwaukee og klubben The Rave. Klubben ligger rett over veien fra The Ambassador Hotel hvor seriemorderen Jeffrey Dahmer hadde et rom hvor han bedrev hobbyen sin. Å drepe og partere folk. Han prøvde å løse opp likene i badekaret uten videre suksess, og da politiet tok ham fant de kroppsdeler i alle krinkler, kroker, skap og skuffer. Konserten var steinbra, og etterpå møtte vi masse fete folk i merchen. Inkludert en liten gjeng som så oss forrige gang vi spilte her. Det var i 1995 på Milwaukee Metal Fest, og er et av våre (Grutle og meg) kjæreste minner. Etter konserten vår den gangen så vi Type O Negative på storscenen. De var på turne med ”Bloody Kisses”, et album vi hørte i hjel på den tiden. Plutselig ble vi invitert ut i bussen til Pete Steel & co hvor vi fikk øl og ble spurt ut om Enslaved og norsk metal, før køen av damer utenfor bussen som ville ”møte” Pete bak i loungen hans ble så påtrengende at han måtte unnskylde seg og gå. Femten år er gått og Pete er død (r.i.p.), så det var spesielt å møte disse guttene igjen. En annen kar kom bort i merchen med Bergen-caps og fortalte at søsteren hans var desperat etter å ”møte” Grutle. Ok, først og fremst: søsken skal ikke ha den samtalen. Etter litt rødming og hosting forsvant fyren og en særdeles hyggelig fan kom med sports-merch i gave til oss. Green Bay Packers (amerikansk fotball) til Grutle, Larsen og meg selv, og Milwaukee Brewers (baseball) til Ice Dale og Bekkis. Kanon!

Noen som husker en rimelig pinlig konkurranse Stavanger hadde noen år tilbake, hvor de ville ha et kult kallenavn a la Nordens Paris? Et av de som kom høyest opp var ”Det Littla Eple”. Vel, hadde de sjekket litt utenfor bibelbeltet ville de sett at Minneapolis allerede kalles The Little Apple (mini-apple-polis?). Selve navnet betyr visstnok Vannbyen, om noen lurte på det. Ikke det, nei. Uansett, her har vi spilt i dag og konserten gikk særdeles bra!  Om det virker som om det går veldig bra veldig ofte, så er det fordi et gjennomsnittlig Enslaved-gig er veldig bra. Noe må vi jo kunne. Under konserten dedikerte Grutle først en låt til de med norske aner (Minnesota er fullt av dem) og deretter dedikerte han neste låt til de uten norske aner. Demokrati og rock’n’roll i skjønn forening der altså. Etter konserten var det høy stemning på bussen og nå raser vi av gårde mot Canada og Calgary. Canada blir stort, dette gleder vi oss til!

(Grutle tester øl og noterer flittig)

Ivar Peersen fra Enslaved leverer nok en gang fantastiske rapporter fra veien. USA-turneen med Dimmu Borgir og Blood Red Throne er i gang. Stikkord: kunst, mat, øl, amerikansk fotball, metal.

TURNEDAGBOK 3:

Williamsburg, Virginia, the US of A.

Hallo igjen. Da er jeg noenlunde direkte inne fra andre del av vår reise verden rundt sammen med landsmenn Dimmu Borgir. Første del fant som vi husker sted i Europa, og når er tiden kommet til USA og Canada, før vi til slutt tar en liten uke i India på veien hjem.

Torsdag morgen i forrige uke var det atter på tide å legge ut på turnè. I og med at vi kun hadde to knappe uker hjemme etter forrige tur føltes det kanskje litt tidlig å forlate Bergen, men er man rocker så er man rocker. En litt komplisert reiserute førte oss først til Oslo for en kjapp Ringnes (nja) på Gardemoen, og dermed videre til Reykjavik på Island. De gode nyhetene var at vulkanen ikke gikk av. De siste dagene før avreise kom daglige meldinger i nyhetene om at vulkan # 2 der oppe (den Store) var i ferd med å lette på trykket. Med Roadburn 2010 friskt i minne utløste dette en viss engstelse i truppen. Den gangen endte vi opp med en horribel 36 timers busstur uten beinplass hjem (takk igjen til den herlige personen som sørget for at vi mistet bussen som hadde senger hjem!). Det gikk altså fint denne gangen. De dårlige nyhetene var at islandsk øl ikke var noe særlig godt, verken merket Egil eller Viking vakte noen nevneverdig begeistring.

Fordelen med mange små stopp på veien er at turen går fort. Vel fremme ble vi etter hvert plukket opp av bussen og satte i vei mot Worcester (uttales ”Wooster”), Massachusetts, som kan regnes som en forstad til Boston. Første dag var preget av de vanlige forsinkelsene og oppstartsproblemene, men ingenting alvorlig. Rett over veien fra venuen fant vi puben Irish House, et sted som vakte nok begeistring til at jeg begynte å pepre venner hjemme med MMS-er av lykkescenene. Jeg boltret meg i noen fantastiske chicken tenders i en sterk bbq-saus, mens kollega Grutle fikk den beste clam chowder-en (tjukk fiskesuppe servert i et digert uthult rundstykke, en spesialitet for New England området) han hadde smakt. Det hele ble akkompagnert av en ny favoritt i Samual Adams sin Winter Lager. En helt utrolig halvmørk lager, full av smak og ettersmak. En annen godbit som ble utforsket var Bass sin Pale Ale. Hva driver man så med der man sitter og er øl- og pubmat-connoisseurer og metal-ambassadører? Spiller yatzy selvsagt. Det blir ikke så mye bedre enn det. Turen kom etter hvert til en foto-session utendørs hvor vi ble spottet av noen fans som ville dele et par drikkehorn fylt med mjød med oss. Det blir ikke så mye mer ekte enn det. Selve konserten gikk virkelig bra, og etterpå ble det en grei fest på de fleste av oss.

Lørdagen skulle deretter tilbringes i Albany i up-state New York. Spesielt nok skulle de forventede tekniske problemene som stort sett uteble første dagen prege andre dagen, noe som forfulgte flere av bandene denne dagen. Ja, for det er to band til med på turen. Først ut er Dawn of Ashes fra L.A. Et relativt nytt band i samme musikalske landskap som Dimmu Borgir. Symfonisk og små-poppet ekstrem-metal (hva som er black og ikke får de krangle om på Scream-forumet). Image-messig er de kanskje nærmere Gwar og Lordi, med spesielt fokus på utgått kjøtt og blod. Virkelig greie karer, må det skytes inn. Stemningen på turneen er helt upåklagelig. Andre band ut er Norges egne Blood Red Throne, en av våre få internasjonale utøvere innen sjangeren death metal.

Mens teknikerne sto på inne på klubben, tok igjen undertegnede og Grutle turen ut for en liten beta. Vi fant en koselig liten hytterestaurant ved navn Ravenwood hvor vi sporenstreks bestilte en ny runde Samual Adams Winter Lager. Det er jo et såkalt ”seasonal beer”, så plutselig er det borte igjen! Tiden var kommet for å teste kyllingvingene av type ekstra hot, og det var de virkelig! Grutle fikk seg en god latter der jeg strevet med halve mitt illrøde fjes fullt av kylling, med svetten silende og tung pust. Apropos latter så likte vi særdeles godt et menu-item med det episke navnet ”100 chicken wings with hot sauce – $ 45.20”. Jeg slo meg til ro med 20 stykk, og jaggu ble det ikke doggy-bag som enden på visa der. Jeg får prøve 100-pakken neste gang. Tilbake på klubben ble det konsert, som delvis bar preg av dagens tekniske utfordringer, men det var helt greit. Lørdag kveld var det, og det ble et par brune. Dagens backstage-øl var den evige klassikeren Sierra Nevada Pale Ale.

Søndag morgen våknet vi i Townson, Maryland. En stat med det ganske så metalliske mottoet ”Fatti maschii, parole femine” (mannlige handlinger, kvinnelige ord). Dagen begynte med en tur på treningssenteret rett over gaten, fulgt av kaffe og spareribs på klubbens utendørs-pub, og her var det liv fra morgenen av. Townson er del av Baltimore, og denne søndagen var det football av den amerikanske sorten. Hjemmelaget Baltimore Ravens (ganske metal navn egentlig) møtte Miami Dolphins, og stemningen steg til nye høyder ettersom ravnene økte ledelsen frem mot sluttresultatet 26-10 etter endte fire omganger. Gjennom kyndig veiledning fra lyd- og sidemann Hinkel skjønte jeg etter hvert mesteparten av spillets regler, og jeg må si at jeg likte det ganske så godt. Jeg skjønner jo innvendingene om at det tar tid, har mange avbrudd og så videre, men det var noe med blandingen av det strategiske og primitive som appellerte. Og så pleier det å være bra for stemningen i publikum med hjemmeseire! Så var også tilfelle denne kvelden, det var en strålende konsertopplevelse for både band og publikum.

Mandag seilet vi inn til New York, en av mine absolutte favoritter blant byer. Denne gangen skulle konserten være på Terminal 5, sånn ca midt på Manhattan-øyen. Dagens første mål var suppe. Nærmere bestemt selve soup-nazi-stedet fra Seinfeld. Stedet heter Soup Man, og gjenåpnet tidligere i sommer i New York etter seks års pause. Vi måtte selvsagt prøve Lobster Bisque varianten, som i episoden, og det skuffet ikke. Heldigvis var det litt mer avslappet i virkeligheten enn i serien, så samtlige forlot med forrettet sak og full mage. Turen gikk videre til fots hele veien opp til Upper Manhattan og et kjapt besøk på Guggenheim-museet. Her var det for tiden en utstilling som het ”Chaos and Classicism”, om utvikling innen ymse kunst etter 1. verdenskrig frem mot fremveksten av fascismen i Europa og etter hvert 2. verdenskrig. Mye sterk billedkunst her. Spesielt tegninger laget av kunstnere som selv var til stede i skyttergravene under første verdenskrig gjorde inntrykk. Selv ikke de mest oppfinnsomme coverartistene innen death metal og gore-sjangeren kan gjenskape den rene skrekken og terroren disse mennene må ha følt i kulden og gjørmen mens bombene regnet og gassene invalidiserte.

Etter disse inntrykkene var det tid for en tur til Guitar World sine lokaler for meg og gitar-kollega Ice Dale hvor det var photo shoot, så tilbake til klubben, soundcheck, oppvarming og på scenen igjen. Konserten gikk strålende. New York er definitivt høyt oppe på listen for Enslaved. Selv kjente jeg det begynne å klø i halsen, så det ble med te og DVD på bussen. Med påfølgende fridag tok en del av guttene seg en særdeles velfortjent fest. Enkelte måtte (nok en gang) skrapes opp av sofaen og tømmes inn i bunken sin. Alt er ved det gamle, med andre ord.

Så i dag har vi tilbrakt dagen i Williamsburg, og fint lite har skjedd for meg personlig. Jeg har måttet prioritere å holde den gryende forkjølelsen i sjakk. Ikke dermed sagt at det ikke har skjedd ting;. Folk har fått med seg alt fra Hooters til re-enactments fra borgerkrigen, til besøk i en kino som serverte chili-pølser og Sierra Nevada Pale Ale før, under og etter filmen (man bestilte hvor mange og når underveis man ville ha øl ved inngangen).  Jeg skal komme sterkere tilbake in person, det står blant annet en kasse med 18 uprøvde lokale og sjeldne øl i bussen og venter på at jeg skal bli frisk. I morgen er det Atlanta, Georgia, hvor publikum er ellevilt, og dagen etter er det enda en fridag. Så det blir nok noget at skrive om i neste blog også!

Ribozyme og Danny Cannon Show er på tur i Tyskland og forer oss med reisebrev. Her er siste i rekken. Med ekte bil-drama!

De to Askøy-bandene Ribozyme og Danny Cannon Show leverte i går kveld siste reisebrev for denne gang. Sjekk ut de to svært flotte bandene via Myspace Ribozyme Danny Cannon Show eller last ned låter gratis via Urørt: Ribozyme Danny Cannon Show. Så til rapport.

Siste gig: Knaack Club, Berlin.

En gjeng med glade amatører ankommer Berlin med et brak! Jan Arve sitter bak rattet og hører høyfrekvent piping fra baksetets vokalister, men tenker ikke noe særlig mer over det. Problemet som de hese partyløvene prøver å fortelle om er at en vaniljefarget Mercedes kommer i full fart mot oss. Det hele ender med at taxien kjører med fronten inn i hengeren vår. Både vi og taxisjåføren slipper uskadet fra det, men som bildene viser blir skadeomfanget på bilene meget skjevt fordelt.

(Skjev fordeling)

Politiet (det rødhårede Pingletrynet og Bartesam) prater med sjåførene mens  20-30 tyrkere prøver å reparere taxien med vannpumpetang…

Det ender med en tur på kammerset i districh 53, der Bartesam med en kraftanstrengelse skriver ut en bot på 120 europadollars. Hendelsen blir senere referert til som Vaniljekysset i Berlin.

(Rob Halford var større enn forventet)

Knaack  Club er en scene ikke ulik John Dee i Oslo, eller en miniatyrutgave av Verftet i Bergen. Opening act var bandet Frames fra Hannover som spiller instrumentalrock av den episke sorten. Alle band leverte glitrende konserter for et kresent berlinerpublikum. Vi blir invitert tilbake av klubben og får gode tilbakemeldinger av nettstedet Puremetall.de sin utsendte.

Siden gjør vi Berlin.

Neste dag setter vi de gigantiske nesene våre mot danskebåt og hjemover. Taktikk: Buffet.

 Den 17. mai 2010 kan vi alle konkludere med at vi liker Tyskland og at Tyskland liker oss.

Ribozyme og Danny Cannon Show fortsetter turen gjennom Tyskland.

Nest siste rapport kommer din vei akkurat nå:

Vi ankommer historiske hardcore klubber.

Klubben Hubi har i mange år vært en instutisjon for rocke-kids, aspirerende punkere og annen sunn ungdom. Klubben har nå blitt ombygd til hotell for onde golfspillende horekunder. Vår venn Madness styrer nå ungdomsklubben Freiraum i stedet. Kafe Freiraum er åstedet for kveldens gig.

Da kidsa i klubben ble bedt om å stemme over hvilket band de ville ha til å markere gig nummer 100 i regi av Hubi, vant Ribozyme med god margin (foran blant andre punkelegendene Peter Pan Speedrock fra Nederland). Madness forteller røverhistorier som vi skyller ned med vegetarlasagne og rødvin. Stedet blir fylt opp. Danny Cannon Show aktiviserer svettekjertler hos gammel og ung. Lokalet er relativt lite, og lyden er klar og definert.  Ungdommen drikker øl med skumhaug fra søte små glass. Midtveis i Ribozymes konsert er moshpit et faktum, og stedet koker!  ”Ten more songs!” roper publiken da Ribozyme går av scenen for første gang. Konserten avsluttes med at begge band moser gjennom en rammsalt versjon av Beatles Come Together. 

Lørdag morgen kryper en mørbanket gjeng ut av soveposene sine, og møter motvillig dagslys og plikter. Pakke utstyr inn i henger. Smak litt på det.

Neste stopp er Herr Lehmann i Wettringen, en one horse town med noe saloonaktig over seg. Som vanlig blir vi tatt imot med åpne armer og får tilbud om mat og fruktig pils.  Vi innlosjeres på loftet over scenen. Høres kanskje shabby ut men til stor begeistring viser det seg at denne leiligheten er velsignet med et badekar. Etter å ha konstatert at Little Britain med tysk dubbing funker, og at Southpark ikke gjør det, entrer et noget kråkeaktig Danny Cannon Show scenen. Begge band må virkelig ned i kjelleren denne kvelden, men publikum får frem det lille ekstra i oss, og det ender jaggu med ekstranummer denne kvelden også. Etter konsert slenger en utslitt gjeng seg på punkterte luftmadrasser og lader opp til morgendagens Berlin konsert.

Vreids video-turnèblogg del 1.

I samarbeid med Pyro gir det fortreffelige bandet Vreid deg video-blogger fra sin pågående turnè i Canada og USA. Sammen med Belphegor, Eluveitie, Alestorm og Kivimetsan Druidi går turen under navnet Heathenfest. Det enkleste var å legge ut videoene på Youtube, og så putter vi dem inn på vår side. Første rapport får du her, og det går tydeligvis meget bra for Vreid og Heathenfest over there. Utsolgte hus og god stemning. Sjekk rapport med både film fra turnèbussen og live-klipp her. Gode greier!

Enslaved kjører løpet i Unaiten.

Ivar fra Enslaved gjentar suksessen fra fjoråret, og gir oss ekstensiv rapportering fra turnèlivets gleder. Denne gang er Enslaved i USA sammen med Opeth. Det gir mye god underholdning! Del 1 leser du her. Bring on del 2.

Blog 2
ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Tuscon, Arizona

Det er noget sært at befinne seg i Arizona-ørkenen på sjølvaste 17. mai, det skal sies. Vi har vært online og sett bunader, pølser og opptog, og ringt hjem att til ho mor. Forrige blog sluttet med fridag etter Boulder, Colorado. Så gikk turen til Boise, Idaho.  Vi kom ganske seint fram, så det ble stort sett bare tid til trening på bussen. Igjen priset vi oss lykkelige (legg merke til at vi priser oss selv, og ikke metafysiske skjeggaper i verdensrommet) over god plass på bussen og aircondition. Vi var nå kommet langt nok sør til å merke varmen. Og så la vi merke til en herlig karakter ved parken hvor vi parkerte. En pick-up med påbygd hus på lasteplanet og en diger blå Davidsstjerne i jern påmontert fikk oss småinteressert. Det krøp så ut en fyr i full kamo-uniform , inkludert hatt og boots, i motsetning til øvrige representanter for menneskeheten i byen som max hadde shorts og singlet på. Han drev mye med lusking rundt i parken, som om han ventet på noe. Det ble slått fast at fyren måtte ha noe med kveldens konsert å gjøre. Og helt korrekt; fyren hadde rett og slett et lite utsalg inne på venuen, hvor han solgte hjorteskaller og andre stilige levninger. Hva er et metal-show uten en militant galning som selger knokler?

Så var det litt nord igjen til Portland, Oregon. Vi har spilt på Roseland Theatre før, men da i lille salen. Denne gangen rykket vi opp i storsalen. Det har forresten kommet voldsomt med tilbakemeldinger på bloggen. Takk for det! Det nærmeste vi har kommet kritikk er et par røster som har ønsket seg mer fokus på mat og drikke. Ingenting er bedre enn å kunne innfri (sa brura), så mer gourmet-relaterte skriblerier skal bli. Den første uken innebar en del arbeid for å få produksjons-detaljer på plass, så det ble ikke nok tid til ordentlig utforskning alle dagene. Et hederlig unntak var sushi-middagen i Boston, det skal være bilde av den et sted her i blogen. Så må inhouse-cateringen i Chicago (black-fried chicken) og Toronto (chicken wings, steak og pasta til frokost!) nevnes fra første uken. Tilbake til nåtiden og Portland!

Det ble noen øl på bussen etter gårsdagens konsert, så denne dagen våknet jeg med akutt kjøtthunger. Jeg fikk med meg tour-manager Tonje og merch selger Vikky, og snuste litt rundt i gatene. Ikke langt unna dukket det opp en hyggelig liten restaurant, så da ble det kald Chang (lyst Thai-øl), thai-fiskekaker og Thai BBQ-chicken. Farlig nære perfeksjon, for å være ærlig. Vi fant en ganske fet platesjappe der også. Jeg fant en helt strøken utgave av Tangerine Dream’s ”Stratosfear” (sjekk ut dette geniale 70-talls bandet om du er glad i stemning og lydtepper). Vel tilbake ble det lydsjekk og nok et fullstappet show og stormende jubel. Bonus i form av massasje etter giget ble det jammen også. Om noen er i Portland, så stikk innom Yvette på www.drdot.com for en time, det anbefales!

(Ivar med ansatte på deilig bryggeri, les under…)

Neste dag var første dag i California, nærmere bestemt Chico! Hvilken dag dette skulle bli, la oss si det sånn. Vikky, merch selgeren fra Brooklyn, har en far som er en stor fan av øl. Kort sagt en bra fyr. Når han hørte at datteren var i Chico var beskjeden klar: hun måtte ta en tur til Sierra Nevada-bryggeriet. Hvem andre enn undertegnede meldte seg på for å bli med? Vi fant nettsiden for bryggeriet og så at dagens eneste guidete tur gikk av stabelen 14.30. Klokken var 14.13 og turen skulle i følge Google Maps ta 29 minutt. Vi tok sjansen på at Google tok utgangspunkt i at noe korpulente amerikanere (jada: elefant, glasshus, etc) skulle bruke beregningene deres, og løp av gårde. Presis klokken 14.30 kom vi pesende inn i lobbyen, og fikk vite at vi akkurat rakk det. Vel, om vi ikke hadde kommet hadde det ikke blitt noen omvisning. Vi var de eneste som møtte opp… Omvisningen i bryggeriet besto av tre ansatte og oss to. Sierra Nevada er USAs tredje største bryggeri, er fullstendig familie-eid og smaker helt ærlig enomt (!) bra. Kan jeg få anbefale en å smake så er det Sierra Nevada Weissbier, eller Heferweissen. Turen tok oss gjennom alle steg i prosessen, vi så folk drysse urter i gigantiske kjeler og alt. Det feteste med stedet var at alle mennene som jobbet der var svære og hadde svære skjegg. La oss si at jeg kunne relatere til gutta. Etter turen satte vi oss i restauranten og smakte på godsakene. Etter et par runder med Weissbier lot jeg meg friste til å prøve den store sampleren deres. Dette besto av seksten half-pints (en halv halv-liter, det vil si totalt 8 fulle halvlitere på et fat), en av hver av alle ølsortene til Sierra Nevada. Til å gå med sampleren bestilte jeg en svær tallerk Chicken Wings traditional BBQ style med Blue Cheese og Ranch dressing, og en skål løkringer kokt i Pale Ale. 8 halvlitere, et berg kyllingbein og en del løk seinere var jeg muligens klodens mest fornøyde mann.

(Når man er på bryggeri er det uhøflig å ikke smake på alle sortene…)

Turen gikk tilbake til klubben, mer Weissbier (kjøpte med en hel kasse tilbake til begge bussene), og ny konsert – og det var en ganske så bra konsert; ikke av de helt beste på denne turen, men bra. Som dere sannsynligvis allerede skjønner, gled gårsdagen etter hvert over i en slags tåke. Vel, vi våknet da etter hvert i San Francisco; byen med alle bakkene og vinylbutikkene. Store deler av crewet, undertegnede og manager Tonje heiv oss i en taxi til Pier 33 hvor båten til Alcatraz går fra. Selv var jeg der i 1999, men da havnet turen midt i en formiddagsfest, så minnene var litt… fraværende. En ny tur virket som det eneste logiske. Bare reisen til og fra det historiske fengselet er verdt turen. Å se San Francisco fra havet er helt fantastisk. Vel fremme tok vi audio-turen. Du går med headset i en rute, hvor du får høre de innsatte og ansatte fortelle fengselets historie. Det som gjorde sterkest inntrykk var definitivt mannen som satt i isolat i seks år i en to kvadratmeter stor celle med en lasertynn lysstråle som kommer inn gjennom døren. Denne fyren fikk tiden til å gå i seks år (!) med å kaste knappen fra skjorten sin ut på gulvet i den mørke cellen, for deretter å finne knappen, kaste den ut i mørket, finne den igjen, ad infinitum. Etter seks år kom fyren ut igjen, frisk som en fisk. Å holde hjernen i en form for aktivitet lot ham beholde sinnet sitt. Imponerende.

Jada, turen gikk tilbake til byen, og signing-session hos Rasputin Record downtown i San Francisco. Svært trivelig, folk møtte opp, de ansatte ga oss kongelig behandling, og Thai-maten var helt genial (kylling i kokosnøtt- og kokossaus). Ta turen innom på neste ferietur, folkens! Konserten var helt avsindig bra, og vår venn Tommy spanderte dusj på oss etter konserten (i USA er det faktisk mulig for et band som Opeth å selge ut 2000 billetter uten å få dusj i backstage, tro det eller ei). Vår gode venn Chris Reifert fra legendene Autopsy tok også turen innom, med masse fet merchandise fra bandene sine (Autopsy, Abscess and Mirrorsnake). Topp fyr, topp band. Nok en kveld i triumfens tegn.

Så kom Pomona, California. Varmen og kvelden før førte til en laaaaang formiddag i bunken (buss-sengen), så her ble det mer eller mindre rett inn, soundcheck, en god del øl og så på scenen. Om formiddagen var litt sein, ble konserten HELT enorm. Kanskje turens beste konsert så langt. Venuen var vannvittig varm, publikum var helt ville og vi spilte en av våre beste konserter. Ahhh, å spille i band og reise rundt som dette er helt genialt. Så vi oste inn på nabopuben (klubben vi spilte på hadde en ingen-alkohol policy) og fortsatte festen. Særdeles hyggelig, og vi fikk tid til å bli bedre kjent med vårt amerikanske plateselskap Nuclear Blast. Geniale folk! Vi avtalte at de skulle hente oss neste morgen i L.A. ved bussen i ti-tiden, og tok kvelden. Og der var vi neste morgen; hele gjengen og Vikky på vei inn i East-L.A. til Manny’s restaurant. Virker et restaurantbesøk i East-L.A. klokken ti om morgenen en lørdag litt sært? Det er fordi denne restauranten har så vannvittig pågang at dette var den tiden på døgnet vi hadde sjanse til å komme inn. Der sto vi på fortauet, og selve Manny (80-år gammel meksikaner) kommer ut og lurer på hvor vi er fra. At vi var fra Norge begeistret han såpass at vi var nødt til å drikke to stykk tredoble Tequilas før vi slapp inn. Dette var første gangen jeg har satt meg til bords 10.30 allerede godt sjanglete. Maten var ut av en annen verden! Om noen tror de har spist meksikansk mat uten å ha vært her: glem det. Jeg bestilte kylling-tortilla, og Manny kom og tvang oss til å drikke to-tre meksikanske øl til maten. Etter ca en fjerdedel av maten kom kaldsvetten, men jeg klarte å holde formen gjennom måltidet.

(Frokost East-LA-style)

Nuclear Blast-gutta kjørte oss tilbake til bussen, hvor det var tid for en times søvn før vårt neste oppdrag. Og hvilket oppdrag. Vi ble kjørt til Titmouse Studios, hvor vi skulle legge våre fem stemmer til et par episoder av Metalocalypse. Vi hadde temmelig beskjedne roller, men du verden så moro. Brendon Small, skaperen av suksess-serien, var en fantastisk fyr, og vi hadde noen helt utrolige timer.

(Enslaved, nå også som dubbere)

Tilbake på klubben var det lydsjekk, og konsert. Nok en fantastisk kveld var i boks. Vi reiste rett fra venue til Rainbow-klubben på Sunset Boulevard. Vi så skuffende få kjendiser (vi traff Lemmy der en gang i tiden), men hadde en fin kveld. Det vil si… Bekkis fikk en finger i øyet. En L.A.-dude skulle gi Grutle en high five, bommet og traff Bekkis i øyet. Han er fortsatt rød på øyet, men det går visst helt fint nå. Det ble etter hvert 17. mai (etter midnatt), og vi sang ”ja vi elsker” det vi var gode for ut i natten. Alle, til og med Ice Dale, rakk buss-call 04.00, og vi dro av gårde fra L.A. Det betydde slutten på California, og neste stopp var Arizona. Om vi trodde det var varmt i California, lærte vi betydningen av ”kjempe-varmt” nå. Her var det mer eller mindre umulig å bevege seg utendørs. Siden det tross alt var 17. mai ble det champagne på hotellet rett over gaten, noe som minner meg på at det har vært altfor lite boblevann på denne turen, det skal jeg korrigere. Signingsessionen denne kvelden var helt enorm. Vi hadde faktisk en ”første-gang” når vi signerte en høygravid dame sin mage. Neste dag (nå) var fridag, så vi gjorde vårt beste for å bli småsvimle. Og det funket. Vi tok en burger på den lokale indie-dineren, men måtte flykte når et totalt katastrofalt tulle-band gikk på scenen midt i lokalet. Og nå er vi tidlig på fridagen vår i Austin – hva som skjedde her kommer i neste blog!

-Ivar

(God mat, dårlig lyd)

Enslaved er på tur med Opeth i Nord-Amerika. Les om all galskapen her hver uke fremover.

Vi ønsker velkommen til blogg nummer 1. Ivar Peersen kjører nok en gang det skrevne løp. Og takk for det! Alle bilder av Ivar S. & Tonje E. Peersen.

Boulder, Colorado.

Vi står parkert i Boulder. Noen minutter har gått siden dagens lydsjekk på Fox Theatre. Vi har gleden av å være ”special guests” med Opeth, og disse gutta synes å vite hvordan man trekker fulle hus, for å underdrive noe. Vi startet turen 1. mai i New Jersey, eller Sayreville for å være helt presis. Kvelden før ankom vi New York uten nevneverdig dramatikk. Den største hendelsen på flyturen var vel at undertegnede klarte å tømme flyvognene for de bitte små hvitvinsflaskene.

Vel fremme ble vi plukket opp av turnebussen og sjåfør Dana. Vår kruttønne av en manager/tur-manager Tonje var selvsagt med for å kjøre inn de nye, men ellers skulle vi prøve ut et helt nytt all-american crew.  Med ett unntak har det vært en suksess. Amerikanere er arbeidsomme folk, gitt. Det nevnte unntaket gjaldt lydmannen, som ble erstattet etter svært kort tid. En blog er ikke stedet for å henge ut folk; la oss bare si at CV og forespeilet erfaring på den ene siden, og reell kunnskap og erfaring på den andre siden, var like dårlig match som Paradise Hotel-deltagernes og omverdenens syn på deres plass i kultur- og underholdningshistorien. Oi, pompøs sammenligning, forresten. Vel, som komponist for et band mange kaller ”progressivt” (ikke våre egne ord), er det vel på sin plass å være svulstig fra tid til annen.

(Enslaved i noe som ligner en turnè-buss)

Det gikk vel ca 1,5 sekund fra første Opeth-medlem satte fot utenfor bussen deres utenfor venue før Enslaved-trommis Cato (”Bekkis”) var i munter passiar med de svenske headlinerne. Hvor ofte og hvordan toalettbesøkene hadde foregått på turen var et naturlig samtaleemne, som så ofte før, så often siden, og akk så ofte i fremtiden. Vi har truffet Opeth-gutta rundt på flyplasser og festivaler mange ganger opp gjennom årene, senest på Norges-turneen deres var Grutle med som entourage og autoristert kjøleskaps-tømmer i Bergen og Stavanger. Som sagt kan gutta dette med å selge billetter; kveldens show var godt fylt opp med nær 2000 folk; og vi hadde en bra første kveld. Etterpå ble det fest og balluba før turen gikk videre..

More than a feeling! Boston har vi aldri vært i før, og det var på høy tid. For en by! Dialekten JFK gjorde verdensberømt er jo verdt en tur i seg selv (”haad liquor”, ”who faated?”). Byen er viden kjent for blant annet Cheers og sjømaten sin, og vi fikk testet sistnevnte; sushien var hinsides. Vi prøvde også å komme oss på et ande-safari, men det var utsolgt og vi fikk nøye oss med en tøy-and og en andefløyte formet som et nebb, eller ”duc klips” som de så treffende het her. Vi fant også en butikk som spesialiserte seg på hummer-souvenirer, og det var snakk om millimeter før Grutle kjøpte en frekk hummer-hatt. Hvorfor er det ingen i Bergen som har tenkt på en torske- eller rekehatt? Næringsrådet kan ta kontakt med oss om de trenger input. I det hele tatt var dagen jeg, Bekkis og Grutle tilbrakte i Boston mens gutta rigget til på venuen, så fin at vi var smått rørete ved soundcheck-tider.

Konserten fant sted på Boston House of Blues, noe som er ensbetydende med top-notch kvalitet på alt fra catering til P.A. Konserten var smekk utsolgt med 2350 folk inne, og var høyst minneverdig. Vi har lenge siktet på denne turneen med Opeth, da vi har vært overbevist om at deres fans vil få opp øynene også for Enslaved. Allerede denne andre kvelden visste vi 100% sikkert at dette var helt rett tenkt. Etter et par-tre riff hver kveld har vi sikret oss hundretalls nye fans. Kvelden ble på sedvanlig Enslaved-vis feiret med Cognac og øl, en og annen Erik By-vise, og generelt god stemning.

(Enslaved later som om de gymmer)

Dag tre begynte med grensekryssing over til Canada, sammen med USA et av Enslaveds desiderte favorittland. Det som er helt psykedelisk med Quebeq er at de snakker en variant av fransk, men har samtidig PEILING på logistikk!!! Står det ”middag 18.00” er det middag 18.00. De som fulgte forrige Europa-turne blog skjønner hvilken sinnsyk paradoksal setting dette er. Mitt forslag er at de rett og slett sender over fransk-kanadierne til Frankrike som en slags ”administrator”-gruppe. De originale franskmennene fortsetter med kokkelering, erotikk, film og alt det andre de er så fantastisk gode til, mens fransk-kanadierne tar seg av driften. Noe sier meg at det kan bli litt dårlig stemning ut av dette forslaget, men det er jo verdt et forsøk?

Tilbake til turen. Igjen et utsolgt show på nærmere 2000 folk, og igjen en utrolig bra kveld for oss. Den nevnte lydmannen som hadde glemt å nevne at live-lyd ikke var hans felt fikk en siste sjanse (vi er jo såpass sære at vi har en manager med tidvis menneskelige trekk), og la oss bare si at det skar seg noe. Vi får jo håpe at publikum tolket basstrommer som ble skrudd av og på, vokaler med Doppler-effekt og annet snop som et utslag av våre progressive/psykedeliske tilbøyeligheter. Neste morgen i Montreal fikk han beskjed om at han gjerne fikk sitte på hjem til Chicago hvor vi skulle spille om noen dager, men lydpulten fikk han holde seg unna , noe han stort sett klarte, og de lokale lydfolkene holdt oss over vannet frem til vi skulle finne vår kvinne i Chicago.

Montreal var også hysterisk bra. Her overrasket kanskje Opeth noen oss da frontmann Mikael Åkerfeldt fikk med 2000 metalheads på allsang til ”Summer of 69”. Tilbake i USA var turen kommet til Millwale i Pennsylvania. Her hadde de bygget om den lokale kirken til konsertsted. En handling så rasjonell og fornuftig at tårene sprenger på. Religiøse hus om til konsertlokaler! Hvor det tidligere sto en fyr i et eller annet kostyme og truet folk med evig fjerdegradsforbrenning, går nå kidsene og nyter musikk og opplever tilhørighet som følger av frie valg, ikke trusler om fortapelse. Millwale hadde også en helt enorm platebutikk. Her fant jeg blant annet noen frekke US-pressings av gamle gode Pink Floyd. Konserten gikk svært bra, ex-kirken var utsolgt og publikummet var påfallende ungt. Noe som alltid gjør et halvgammelt metal-hjerte rørt. Fremtiden er i gode hender. Opeth hadde besøk av en gammel fan og venn som viste seg å være sports-massøse, noe også støle rygger og skuldre i Enslaved fikk nyte godt av. For en dag. Dagen tok slutt og turen gikk til Chicago.

Exit ”lydmann” og enter ny lydkvinne. April jobbet på House of Blues, dagens venue, og ble ved avreise med videre på turen. Sammen med backline tech Ace (L.A.), drumtech Brian (Austin), lysfar Steve, merchandiser Vikky (Brooklyn) og manager Tonje (Bergen) var nå teamet komplett. Konserten gikk igjen vilt bra, og med påfølgende fridag ble det en fin fest. Vår gode venn Douglas, som driver vin- og sigarbutikker i Chicago (snakk om sexy yrkesvalg), skaffet oss fete rabatter på Cognac-både gyldne dråper og etter hvert øyne fløt i Chicago-natten. Kveldens vinner ble ikke overraskende Ice Dale, som måtte bæres tilbake til bussen etter å ha mistet evnen til vertikal konversasjon på puben. Fridagen som kom etter er ikke altfor mye å skrive hjem om. Den kan kort oppsummeres med en god del episoder av 30 Rock sesong 2 på bussen, Burger King og snorking.

Turen var kommet til Omaha. Deer var det varmt og fint, og nok et utsolgt lokale. Her var det ikke altfor mange som kjente til Enslaved fra før, og responsen var helt overveldende. På signingsession etterpå skjønte vi at denne kvelden kunne lært det Norske Misjonsselskap et og annet om omvendelse. En av forskjellene til Europa er at det er laaaaange kjøreturer mellom stort sett hvert show i USA, så det er ikke for ofte muligheten byr seg for å henge med de lokale og få seg et glass tøysevann eller to. Således ei heller denne kvelden. Turen gikk rett videre til Boulder, Colorado. Dette er en liten college-by i fjellene (Rocky Mountains). Collegebyer er koselige små steder med ofte den samme sammensetningen av folk; unge studenter og gamle freaks. Gamlisene ser ut som Cheek & Chong, og er evighetsstudenter som ble værende forbi punktet hvor de enda kunne bli noe annet. Selv synes de at de er 20 år enda, der de raser rundt på rulleskøyter mellom joint-papir-butikken og kafeen for å sjekke opp ung-ripsen. Igjen fant vi en meget bra vinylsjappe (hadde ikke Floyd denne gangen, men mye annet fint), og i universitetsparken fant vi turens første karpedam. Grutle og Bekkis gikk sporenstreks til innkjøp av loff og matet karpe-gutta. Vi vant over det publikummet også, og Grutle hadde enorm suksess som stand-up-komiker. Kveldens vinner ble ”Want something older, Boulder?” (om det ikke virket morsomt på trykk, prøv å si det høyt), til unison knegging fra the locals.

(Bækkis og Grutle er Karpe Diem)

Her ble det tid for en fest, og igjen vant Ice Dale, som ble bært i seng for et par timer siden etter å ha sovnet på de fleste flater tilgjengelig i den vesle fjellbyen. Det er fridag, bussen er på vei til et lite sted med et hotell hvor de etter sigende har utendørs boblebad. VI er et par menn og kvinner som har stått opp, vi er ganske skandinaviske og progressive med 3 av 12 (1/4) kvinner på jobb på bussen, noe som resulterer i mindre sure sokker i gangen. Amerikanske busser er mye breiere enn de europeiske, noe jeg nyter her i backloungen på sofaen. Savner Norge allerede etter halvannen uke, men USA er så fett at det går helt greit. Nå blir det fram med nacho-chipsen og sesongavslutning på Battlestar Galactica 4. Neste brev skal komme mot slutten av uken. Sorry at dette første tok litt tid. Og grattis til Totto fra alle oss her på bussen med kid! Den stolte far skal etter sigende har vært iført Enslaved-trøye ved babyens ankomst. Det må jo bety enorme fremtidsutsikter for knøttet. Bedre vårtegn får du ikke.

(Bækkis og Grutle poserer)