(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Blues Pills fra Sverige drar på med en lang turné i Norge i januar. Kan bli meget stas.

Blues Pills er ikke viden kjent så langt, men akkurat nå spiller de med Orchid og Scorpion Child ute i Europa. I januar spiller Örebro-bandet hele 10 konserter rundt i Norge, og kjennere av bluesbasert hardrock bør fatte interesse for dette orkesteret. Jeg stiller hvertfall i Bergen. Datoer under og låten Devil Man helt i bunn.

Lørdag spiller Cancer Bats seks konserter i London på en dag. Tegner man opp ruten ser en et pentagram! Jeg har skrevet en større sak om det hele hos Lydverket. Sjekk for all del ut Cancer Bats nye plate Dead Set On Living. En nytelse.

Mandag 21. november: Trondheim, Byscenen
Tirsdag 22. november: Bergen, USF Verftet
Onsdag 23. november: Stavanger, Folken
Fredag 25. november: Oslo, Sentrum Scene

Les oppsummering av Clutch på Sentrum Scene i november 2009

Forvent mye Clutch-stoff på Pyro fremover. Myyyyyye.

Gleder du deg? Hva håper du de skal spille? Hvor mange gigs skal du se? Fortell i kommentarfeltet.

Clutch med Ryan Dunn (R.I.P.)

Witam Polska!

Da er vi på plass i Warzawa i Polen. Da vi kom ut av den fiseinfiserte bandbussen (engelskmenn har tydeligvis en helt egen evne til å produsere illeluktende gasser) skinte sola, og bass-Halstein fikk servert kaffe av Jeff Waters. Starten på dagen kunne ikke vært så mye bedre, egentlig, men det skulle fort endre seg.

For etter at Jeff og tourmanager-Verena hadde inspisert lokalet, var de ikke blide da de kom ut igjen. Den polske konsertarrangøren hadde visstnok bestemt seg for å spare penger, og nektet i utgangspunktet Annihilator å spille på den store scenen på Progresja (Dimmu Borgir har spilt her tidligere, henger plakater på veggene fortsatt).

Det falt ikke i god jord hos Hr. Waters. Heldigvis har han 21 års fartstid bak seg i musikkbransjen, og satte hardt mot hardt. En stund truet han med å avlyse kveldens konsert, og morgendagens konsert i Krakow (samme konsertarrangør), men da ble de plutselig litt mer medgjørlige. Dermed blir det konsert i kveld også, slik at vi får brukt polsken vi har øvet på.

Waters og gutta har forøvrig vist seg å være utrolig trivelige karer så langt, og Jeff har mange gode historier å by på. Blant annet skal Metallica ha vært nødt til å skifte navn på deres planlagte førstesingel fra den svarte skiva, fordi Annihilator på den tiden gjorde det veldig bra med “Never, Neverland”. Men Metallica synes nok ikke at det gjorde så mye at de skiftet navn på låten til “Enter Sandman”.

Vi kan trygt slå fast at konsertene i Tallinn og Vilnius har vært høydepunktene så langt. Det var fullt i salen allerede før vi gikk på som første band, og du vet at det er god stemning når til og med vi har en circlepit foran scenen. Publikum var elleville, og det var kjempestemning hele kvelden. Vi reiser gjerne dit igjen.

Og man kan ikke klage på noen ting – ikke en gang gjennomsvette truser på vranga – når Jeff serverer kake til alle på bussen før avreise.

Alltid moro når norske band får fine support-jobber.

Vi har spilt en del Svölk på Pyro, og bandet er definitivt et av de mest lovende bandene her hjemme. Nå skal de altså ut med de kanadiske thrash-legendene i Annihilator og engelske Sworn Amongst. Annihilator-sjef Jeff Waters har til og med kommet med litt skryt om våre norske venner:

“Svölk caught my eye (and ears) after a friend of mine suggested I check out this band that ‘sounds a bit like a cross between Danzig, Queens Of The Stone Age mixed with some kick-ass hard rock and heavy metal.’ I gave them a listen and liked it. Perfect package for the Annihilator tour now with hard rock, heavy metal, thrash metal and metal all being represented one bill! It’s gonna be a kick-ass tour!”.

Den eneste sjansen til å se denne trippel-godbiten er 18. oktober på John Dee i Oslo, og fra og med den datoen skal også Svölk være med på turen gjennom 25 europeiske byer.

Sjekk Svölks video til låten 52:

En liten Annihilator-smakebit fra det glade 90-tall:

Hva var høydepunktet på turneen?
– Høydepunktet var definitivt å spela i Polen, det bekrefta mistanken våras om at polakkar er galne. Me fekk vodka og eplejuice i bøtter og spann, publikum stagediva og mosha kontinuerligt, til slutt drog dei gitaristen vår Maciek ut i publikum på ein ufrivillig crowdsurf (etter konserten var ferdig vel og merka).

Hva var det døveste som skjedde?
– Innbrudd i bilen. I Malmö av alle plasser! Siste plassen på turneen me hadde forventa å få innbrudd, Zagreb og Paris må skjerpa seg! Det gjekk greit heldigvis, fekk to knuste ruter, men bilen var så tettpakka med utstyr at de kun klarte å få med seg ett par kofferter med pedaler og noken ledningar i. Hell i uhell!

Hvilke låter falt best i jord hos utlendingene?
– Hmm, det såg ut til å være “Blodtørst”,”Mjød” og “Ulvetid”. Må sei me er litt rørt over at det alltid var noken folk som kunne deler av tekstene! “Bleu-Turrsth”

Hvordan kom dere overens med de andre bandene? Få noen gode bromance-stories da!
– Alle bandene me var på tur med var drittkjekke, men me endte vel opp med å henge mest med Kylesa. Dei var litt mer party enn resten av gjengen. Laura drikke som ein mann og trommisane røyke gras som om det sku vore gras. Kjempegjeng!

Så dere forresten var nakne med Converge på scenen (se fin video under), fortell hva som skjedde?
– Det som skjedde var at me hadde vært og dusja, så hadde me glemt klærnå på scenen. Me kunne jo ikkje springa rundt nakne resten av kvelden, så då måtte me heilt enkelt og greit springa ut og henta dei.  Neida, me skulle bare tøysa med dei siden det var siste konserten. Me noia litt etterpå for Jacob virka som han blei drittforbanna, han skulte blant anna drittsurt på oss når han introduserte sangar som handla om karma og kalte oss for shitheads fra scenen. Etterpå va han drittglad, snodige greier, antar at han skulle holda den seriøse hardcore-fasaden oppe!

Og hva skjer med Kvelertak fremover?
– Nå har me litt sånn festivalting på gang, skal spille på Reading og Leeds nå i helgen og døgnvill og rått og råde uken etterpå. Så blir det Norges-turne med Purified In Blood i oktober, og ny Europa-turne med Coliseum og Bison B.C i November. Så får me vel begynna å tenka på nye låter så snart me får ro i kroppen igjen, det blir digg!

BONUS: Kvelertak rapporterer til Lydverket underveis.

Kvelertak rocker Mjød i Gøteborg:

På hjemmebesøk hos franskmenn, Sjøhyenar:

Naked City:

Naken lunch:

To herlige orkesteret er på tur i Tyskland og serverer oss rykende ferske reisebrev her på Pyronettet.

Ribozyme ga i fjor ut et av de aller beste albumene her til lands, og seiler opp som et regelrett favorittband hos Pyro-redaksjonen. Og Danny Cannon Show er ikke stort dårligere de heller. Deilig rock på rekke og rad altså. Og når bandene i tillegg gir oss flotte reisebrev fra turnè i selveste Tyskland er det bare å takke og bukke. Se opp for flere rapporter de kommende dagene.

Dag 1; Ferge Bergen – Hirtshals.

Ribozyme og Danny Cannon Show skal på turnè i Tyskland. 10 dager med rock, promp, svette og autobahn. Vi grugleder oss.

(god merch-humor)

Vi går om bord på fergen til Damark kl 12.30. Ekstrem pensjonist og bebartet tysk fisketurist-tetthet. Rovfiskere. Det brer seg en viss nervøsitet når det begynner å gå rykter om at et vogntog med Mills-produkter har kjørt i sjøen like ved fergekaien. Klassisk rockeband-uflaks å ta alle forholdsregler, velge bort aske-utsatt flytrafikk for så å bli sittende potetmos med gressløk-fast i byfjorden. Det viser seg imidlertid at ryktet er fullstendig usant. Vi puster lettet ut og begynner å kjøre oss opp til bingo.

(total-stemning på bingo)

Rune og Kjell Arne har også prøvd ut spilleautomatene på båten, og vi skjønner at det har vært stor utvikling på disse maskinene de siste årene. Automaten de testet var utstyrt med ”auto-play” knapp som gjør at maskinen spiller på dine vegne til du er tom for penger. Smart. Kvelden avsluttes på dansegulvet, til en russisk tolkning av Money For Nothing med mye dobbel basstromme. Fullstendig necro, og meget lovende for de kommende dagene.

(god stemning, danske-båt-style)

Pyro kan ikke annet enn å gratulere Kvelertak med turneen de har fått klørne i.

Siddisene skal bruke deler av sommeren til å turnere med monsterbandet Kylesa og verdens råeste hardcoreband: Converge. Turen går gjennom UK, Tyskland, Italia, Sverige, Danmark og en haug andre europeiske land, og du kan lese deg opp på alle datoene her. Vi antar at Converge-gitarist Kurt Ballou, som har spilt inn det kommende debutalbumet til Kvelertak, kan ha noe med turné-lineupen å gjøre, men det er uansett tungt imponerende at Kvelertak nå drar ut på tur med noen av klodens råeste band.

Ellers kan du følge Kvelertak på Twitter, eller du kan kose deg med denne deilige filmen fra Kvelertak sin Roskilde-tur.

Og joda, Kvelertak har sendt reisebrev fra innspillingen av nyplaten:

The Cumshots er ute med albumet A Life Less Necessary, og det låter hardtslående, episk, bekmørkt og rett og slett briljant. Sjekk hva gitarist og produsent El Doom forteller om den nye platen.

Om du ikke har kjøpt The Cumshots-platen A Life Less Necessary, så har du seriøst misset ut på noe viktig den seneste uken. Med ltåer som What Bleeds Must Be Butchered, I Still Drink Alone og Nonversation demonstrerer de seks karene at de er landets råeste metalband akkurat nu. Om du ikke tror oss, så sjekk ut platen og bli enig. Vi sendte en mail til Ole Petter Andreassen aka Olis aka El Doom, mannen som trakterer både gitar og produsentknappene. Svarene leser du rett under her.

PS (pre-scriptum): Husk å se The Cumshots spille live på Lydverket i kveld. NRK 1 kl 23.15. Vi garanterer at du kommer til å falle i bakken av begeistring.

PS2: The Cumshots spiller på Bergen i kveld, Stavanger torsdag, Oslo fredag og Sandvika lørdag. Sørg for at du får det med deg om du har anledning.

Grattis med ny plate! Vi i Pyro-redaksjonen er veldig begeistret, men fortell med egne ord hva The Cumshots gir til folket på A Life Less Necessary?
– Det har blitt en ganske kompleks plate, mer av alt lissom, og det ligger svært mye arbeid bak. Åra på baken og en større og større felles forkjærlighet for alt som ikke er metal, gjør at lerretet har blitt større, og sansen for å klatte godt med malinga her har vel vært nesten i overkant til stede. Som produsent blir jo oppgaven å gjøre hvert parti til spennende lytting, og i kampen mot utlandet ble det klint til skikkelig denne gangen. Og de siste åra har jeg også blitt flinkere til å skjønne når nok er nok, fra aldri mer enn én stemme av gangen (What Bleeds Must Be Butchered) til å overdrive litt (Blood Dont Lie, And The Sun Pissed Red, Existence Should Be Singing). Det blir mye påpekt at vi har blitt mer melodiske, men det er da ganske så mye mer bråk enn tidligere også. Jeg orker IKKE å høre hele skiva i ett strekk. Morsomt at de sureste banda i byen akkurat nå er oss på 40 år og kidsa i Haust eller hvem faen.

Dere begynner å bli ganske etablerte nå, hvordan vil du beskrive utviklingen til Cumshots fra debuten til A Life Less Necessary?
– Vi har absolutt prøvd å lage så bra metal som vi har kunnet fra første stund, men de to første platene bærer litt mye preg av regler og forbilder. Last Sons Of Evil har en sjarmerende “øving, six-pack og alt-på-fullt” feeling, og jeg liker nok den bedre enn Norwegian Jesus som prøver å være litt smart uten å tørre helt. Men det var på Just Quit Trying vi virkelig fant formen, og halvparten av den er så bra som vi blir. På A Life Less Necessary er nivået høyt hele veien, det er alltid et godt tegn når alle har forskjellige favoritter. Føles mer som et samlet verk enn enkeltlåter, og det skyldes i høy grad at vi klarte å finne den mørke, røde, lett progressive tråden i de ni som ble med, og våget å kaste ut en del øs-pøs death&roll-låter som nok kom litt kjappere til poenget, men manglet denne litt svære auraen. Live-biten av bandet har også forandret seg mye opp igjennom, fra veldig utagerende til ganske proffe, kort fortalt. Foretrekker helt klart det siste, men synes egentlig det er flott at vi har gått gjennom forskjellige faser på den biten også. Hadde vært kjedlig med pre-prods og mails om lys, lyd og oppførsel fra dag én. “The Wild Years”, som vi liker å kalle de første 5 åra, var akkurat det. Og det måtte noen pauli ord til, både her og der, for å ta steget videre. Er drittlei av å snakke om slåssing, beinbrudd, knark, puling og legevakta, men dette bandet har i alle fall opplevd alt man leser om i bøkene. Og det er en livserfaring jeg er glad for å ha. Så når Kris begynner på biografien sin neste år blir det ikke mye vits å reise hjem til jul.

Tekstene er like bekmørke og livsbeneiende som tidligere, har dere noen agenda eller noe dere vil oppnå med lyrikken? Et slags U2-aktig mål om å redde verden eller noe?
– Skillet mellom tekstene på de to første og de to siste skivene er som natt og dag, så “som tidligere” stemmer vel ikke helt. Kris skriver alle, så jeg skal vel egentlig ikke oppnå noe som helst. Men jeg synes han skriver enormt bra. Til tvilerne: Prøv selv. 99 prosent av alle artister synger bare piss. Å finne nye, bra bilder å beskrive ting på etter så mange millioner skrevne låter, er noe inni fitta vanskelig, men han klarer det. Hver gang. Men det er ikke alltid så gøy å lese dem.

En ting vi likte veldig godt på nye platen er de dramatiske arrangementene på en del av låtene, mye digg dynamisk oppbygging av låtene. Fortell litt om hvordan dere jobbet fram låtene på A Life Less Necessary?
– Som nevnt tidligere har vi blitt flinkere til å spare på kruttet. Når man stoler på at hovedmelodien på reffet har blitt sterkt nok til å stå på egne ben, så venter jeg gjerne med korelinjer til andre eller tredje ref og bygger derfra. For få år siden hadde jeg nok puttet på alt med en gang. Synes det har funket veldig godt og setter pris på at dere har lagt merke til det.
Ellers er det jo krydring som gjelder, da gjerne med utypiske virkemidler. Slik blir kontrastene finest. Har også blitt litt lei av meg selv som sologitarist, og har ikke noe ego på å slippe til andre der, derfor spiller Jon Eberson på ett par, Brynjar Takle Ohr fra El Cuero spiller både på Bitter Erection fra Just Quit Trying og et foreløpig uutgitt spor fra A Life Less Necessary, og Tord Gustavsen spiller piano på en annen låt som ikke kom med, men som vil bli gitt ut snart. Alle utenom Kris lager musikk i The Cumshots nå, så der er vi ganske heldige. Fredrik og meg kommer som regel med ganske ferdige ting, mens Tommy og Christian sine låter gjerne går ei runde rundt i bandkverna før de er helt ferdige. Kris sitter ofte litt misfornøyd og brummer på naborommet, og ender som regel opp med å skrive stilen siste kvelden, selv om det alltid er mye fraser i omløp.

Fra vårt ståsted hører vi mye amerikansk metal i Cumshots, men kan du gi oss en kjapp oppsummering av hva du selv hører på for tiden?
– Har ikke noe særlig peiling på metal lenger, prøver å følge med litt, men blir stort sett skuffa. Hvis den nye til Lamb Of God liksom er the shit, så må jeg bare melde meg ut. Høres ut som om alt er spilt inn inni en veldig dyr synth. Hva skjedde med å på best mulig måte prøve å gjenskape lyden av 4-5 personer som spiller i ett band? Er det helt greit at trommer ikke låter som trommer? Og vokalisten? Lage sånn tøff lyd inni munnen? Prøv å brøl litt. Det kliniske lydbildet alle de nye banda har, ødelegger moroa for min del. Bra metal? Man kommer ikke utenom Mastodon og Opeth. Og Down skiva har litt av den sjelen jeg ellers savner, men mangler sterke nok låter. Black metal kan jeg ikke fordra, med unntak av Immortal, gleder meg til å høre den nye. De har den fantastiske egenskapen at akkurat i det man skal til å gi opp, så kommer det noe herlig thrash. Luremus-metal kan det vel kalles.
Ellers hører jeg mye på de siste til Justin Townes Earle, Bon Iver, Low, The Hold Steady, soloskiva til Conor Oberst, og Wilco. Siste til Wilco er fet, men Sky Blue Sky er mye bedre.
Typisk av anmeldere å ligge ei skive etter med toppkarakteren, ref Timothys Monster/Blissard og Heartbreaker/Gold.

Er det noe de andre i bandet hører på som bør nevnes?
– Fredrik liker svensk indie, Christian liker metal, Kris liker sånn amerikansk teen-country og Tommy har jeg ikke helt oversikt over.

Har du forresten hørt nye Megadeth?
– Nei, dessverre, den var utsolgt. Venter fortsatt på den i posten. Som gammal blodfan har jeg selvfølgelig høye forventninger, men var skuffet over den forrige, spesielt siden jeg likte The System Has Failed kjempegodt. Liker Dave best i sånn semi-singer/songwriter-mood. United Abominations ble litt mye thrash for thrashens del, synes jeg. For lite gode hooks. Frykter vel litt det samme nå, men gleder meg uansett veldig. Må jo også sies at jeg er en enormt lojal fan når jeg først setter i gang, har blant annet alle 13 skivene til Kings`s X, og har brukt en hel uke av livet mitt på å prøve å like Scream-plata til Chris Cornell. For en gjøk. Jeg altså.

Cumshots har fått overveldende mottakelse i England, med strålende kritikker i både Kerrang og Metal Hammer, to av Europas største musikkblader. Merker dere en annen mottakelse over Nordsjøen enn her hjemme?
– Mottakelsen er egentlig ganske lik, vi gjør det vi pleier, de blir stående å lure litt på hva som skjedde. Metal Hammer var sånn “vi stikker etter to låter hvis dette er dritt”, men de ble da værende. 8/10 i Metal Hammer, 5/5 i Kerrang og 10/10 i Rock Sound for en London konsert er det vel få som gjør etter oss. Forskjellen er å ikke ha en veldig kjent forhistorie. Det er ingen som tror vi tuller, for å si det slik. Noe som stadig forbauser meg her hjemme.

Dere skal spille mye live fremover, og vi har planer om å se noen konserter med dere. Noen spesielle steder du anbefaler at vi kommer, som du tror blir gærnere enn de andre stedene?
– Hulen i Bergen og Harvest Bar i Kvinesdal anbefales. Og Garage i Oslo selvfølgelig.

Sjekk The Cumshots på MySpace

BLOGG 1: En gang Ole var i Sarpsborg, var det en jente som så han og begynte å grine.
Vi er Shot at Dawn, og vi gjør barn redde. Og nå er vi på en liten turne rundt på diverse barnehager i Norge. Vi skal terrorisere stort og smått i Bergen, Sandnes og Stavanger.
Begynte på torsdag i Sandvika utenfor Oslo, jævlig tidlig om morran. I god stil kommer folk for sent, folk har allerede atommage og alle er fuckings utslitt. Fett.

Vi har med oss et mannskap på 8 idioter, hvorav 6 er i bandet og 2 stykk er hang-alongs i form av en manager og en kjørebitch. Kjørebitchen spiller forresten i The Dead Troopers Band, sjekk det ut. High five om du faktisk finner det.

Kjøretøyet er av typen utslitt, rævpult russevan som lekker vann og olje. Og de som lånte oss bilen glemte å nevne at mutterne på hjulene ikke var fastspent. Noe som gjorde ting ekstra spennende når vi kjørte over et fjell som ingen kan bli enig om navnet på. Brente bremseklosser og hjul som dirrer i nedoverbakke ned et fjell er rock ‘n’ roll. Living on the edge! Vi måtte selvfølgelig tagge vanen og det ble jævlig kult. Fått en del blikk, men om det er pga graffitien eller høytalern med dyrelyder er uvisst. A little bit of column A, a little bit of column B, a little bit of mambo number 5.

Ellers er det mye penishumor, høyt nivå av gass og generelt bad taste i bilen. Et forsterkeranlegg som funker i intervaller og en attentionwhore av en vokalist som aldri holder kjeft. Highlights inkluderer kollektiv pissing i veikanten, kollektiv pissing på parkeringsplassen på Rema 1000 på Eidsvåg, kollektiv pissing i et drikkevann, Ole som tar av seg skjorta, Chris som tar av seg skjorta og en etnisk minoritet i lilla bukser.
Kom litt for sent til Bergen ettersom en trailer hadde frontkollidert med en bil. Vi ble enige om at traileren vant, men hun som satt i personbilen overlevde visstnok. “I fought the trailer and survived” Epic draw!

Da vi var fremme var det rigging og slikt, så rett på flaska. Vi spilte med Stillborn og Dunderbeist den kvelden, med Stillborn som support og Dunderbeist som hovedband. Litt labert oppmøte, men publikum virket overbevist. Var nok noen som fikk seg en stiv en i nakken. Var første konsert med vår nye gitarist Johannes, og han gjorde en formidabel jobb! Chris fucka gitaren halvveis ut i settet ved å rive av en ledning i elektronikken, men vi har ekstra gitarer og discostick, high five!

Måtte jo henge litt i baren etterpå og ta noen øl. Ei dame ble veldig begeistret for pannebåndet til Chris og insisterte på å låne det, på tross av at den var dynket i mannesvette. Senere på kvelden skulle lånet kreves tilbake og hun ville veldig gjerne beholde det. Spurte han om han ville være med på nachspiel, med lyst i blikket. Men Chris valgte rock fremfor cock og nøyde seg med pannebåndet.
Når baren stengte var det bare å sjangle seg i seng, og det var knall å ha sengeplass i leiligheten over baren. Buksene til Jonas lukta bederva gjødsel med hint av sur moskusokse, og ødela innsovningsprosessen. Men sure sokker til tross, så sovnet vi glade og fulle.

Bergen, we’ll be back. High Five!

(Fra Pyro HQ: Sjekk ut Shot At Dawn på Musikkens Dag i Oslo 6. juni. De spiller allerede kl 13.00 på metalscenen på Grünerløkka. )

The legendary Haggis is going on a full European tour thru August 2008 and we are now looking for venues, promotores and fans that would like to book this inferno!

Here is some details regarding the tour:

Fee:600-1000 euro depending on what day it is + 50% of the door after break even

Hotell/hostell/brothell for 5 people

2 hot meals pr person including a minimum of 3 drinks (beer/shots/soda etc)

3 crates of cold quality beer in glass bottles

1 bottle of Jim Beam

2 bottles of cheap red wine

1 bottle of your native-traditional beverage (so we can try out yer local crap)

1 crate of Coca Cola in glass bottles COLD!

1 crate of still water

4 big towels

Various chips, chocolate and sweets

Plenty of ice cubes, glasses etc

Local porn-mags (ex hairy women, pregnant-piss-sex, animal etc)

Notice that band will travel with fullbackline and local support acts are welcome. The more of their ownh backline they can bring, the better.

We demand a propper venue with a proper fucki’n stage and p.a. Playing on the floor with only backline will not do.

Important! We are not total cunts and everything is negotiable, if you’re interested in booking Haggis, i’m sure we’ll find a way.

Ottar/Haggis