TRC er i klammeri med politiet i sin nye video til 10.000 Hours, en sang om trening, utfordringer og livet generelt. Låter bra. Kjenner at jeg endelig begynner å skjønne hva Asbjørn snakker om på Pyro om disse hele tiden. Her kan du lese anmeldelsen av Nation, TRCs nye album. Asbjørn ga terningkast 5, så det må være verdt å sjekke ut.

Asbjørns gatefavoritter i TRC leverer både varer og krig med sin We Bring War. Begynner virkelig å få sansen for bandet jeg også.

TRC – Team UK, single
— Anthem om alle de fete bandene som rocker UK nå for tiden. Lover bra for neste album fra TRC.

Dragonforce – Cry Thunder, fra The Power Within
— Oioioi, denne inviterer til å bruke sommeren på magiske fjellturer, gjerne kombinert med å slåss med drager mot onde krefter og slavedrivere som vil ødelegge menneskeheten.

El Caco – Hatred, fra Hatred, Love & Diagrams
— Fremdeles et av de beste bandene i Norge, denne perlen fra nye platen til El Caco fungerer også helt latterlig bra live.

Lamb Of God – Ghost Walking, fra Desolation
— Det er få band jeg gleder meg mer til å se i sommer enn Lamb Of God. Graspop Metal Meeting er åstedet, moshpiten skal få kjørt seg.

Your Demise – Forget About Me, fra The Golden Age
— Herlig hoppehardcore fra UK, denne låten inneholder den herlige linjen “And I’m living the dream, cause I got my fuckin’ team”, en setning som kommer til å bli ropt i baris mot himmelen med kompiser på hver festival i sommer.

Cancer Bats – Old School, fra Dead Set On Living
— Canadas vakreste siden Anvil og Summer Of 69. Black Sabbath møter Kvelertak møter digg hardcore.

Accept – Stalingrad, fra Stalingrad
— Tysk metal om krig og sånt. Blir det bedre?

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space, fra Ex Lives
— Ex Lives er beste platen ETID har laget, variert og vakker og vill. Sjekk hele.

High On Fire – Fertile Green, fra De Vermis Mysteriis
— Seigt og hissig, det er få som gjør undergrunnsmetal bedre enn Matt Pike og gjengen.

Vi har tenkt, kranglet og kåret. Dette er årets beste plater innen hardrock og heavy metal. Du kan være enig. Eller helt uenig. Men sjekk hvertfall om du har fått med deg alle sammen gjennom året.

Pyro har nitidig gått gjennom alt vi har spilt gjennom årets sendinger, og vi har funnet de ti platene vi sammen synes er aller best. Som vanlig har vi ikke rangert platene, men presenterer her det vi mener er kremen på toppen av kremen oppå kremkaken av året 2011.

Mastodon-The Hunter

Progmetal-udyret Mastodon ble i 2011 både enklere, men kanskje også enda litt tøffere, med sin gjennomroste The Hunter. Det er ikke første gang Mastodon skriver korte låter med riff som sitter i hodet med en gang, men det er første gang de gir oss en hel plate som med litt godvilje kan kalles fengende rett gjennom. Fans av det intrikate og vanskelige er kanskje skuffet, men vi er fremdeles i ekstase. Et nydelig band med en ny nydelig plate. Begynner å bli en del av de fra Mastodon nå.

In Flames-Sounds Of A Playground Fading

Her i Pyro liker vi In Flames når de er på sitt melodiøse og kommerse, som på sine tre siste plater. SOAPF vokste i løpet av året til å bli en av våre desiderte favoritter, med Where The Dead Ships Dwell, Darker Times og Ropes som noen av favorittlåtene. I tillegg fikk vi sett dem på hver vår konsert, Totto på Norway Rock og Asbjørn i Spektrun. Begge konsertene overbeviste oss om at vi snart må opprette en Pyro Hall Of Fame, slik at In Flames kan få plass der.

Protest The Hero-Scurrilous

Over til det litt vanskeligere igjen. For kanadiske Protest The Hero er ikke redd for et taktskifte eller ti. De er heller ikke redd for å låte som både Iced Earth, Queensrÿche og Queen i samme låt. Det er fordi de er trygge på sin egen legning innen metal. Scurrilous er en reise i fengende kaos-teori, og det er noe du må sette deg inn i med en eneste gang. En enorm overraskelse i 2011 med en høyst fortjent plass på listen.

TRC-Bright Lights

Bandet bak mosh-anthems som Go Hard Or Go Home og H.A.T.E.R.S. fikk mye oppmerksomhet på Pyro i 2011. Med Bright Lights beviste de hvorfor. In-your-face-metal med frekk hardcore-attityde i bunn og frekk flørting med rapvokal ble en eksplosiv molotovcocktail fra Londons gater.

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jeg, Totto, elsker Jane’s Addiction. Det har jeg gjort lenge. Og det var derfor med en skjelvende nervøs hånd jeg satt gjenforeningsplaten til dette høyst legendariske bandet i spilleren. Jane’s Addiction var nemlig mitt definitive favorittband akkurat da heavy metal og alternativ rock smeltet sammen på slutten av 80-tallet. Det var Jane’s Addiction som var brobyggeren med sine fenomenale plater den gangen. Og nå skulle de nok en gang gjøre comeback. Cd-en forsvant inn i spilleren, jeg justerte lyden litt opp, og jeg ble dratt inn i Jane’s Addictions vidunderlige verden nok en gang. Kanskje litt rolig og myk for mange, men for meg er dette noe av det største som har skjedd musikalsk på mange år. Jeg elsker Jane’s Addiction fremdeles. Kanskje mer enn noensinne.

Revocation-Chaos Of Forms

Hvor kom denne gjengen fra? Vi hadde ikke hørt om Revocation før Metal Sucks kåret David Davidson til verdens beste nålevende, aktive metalgitarist, men vi ble fort blodfans. Chaos Of Forms er mastodonsk i sin tilnærming til metal, her får vi deilig thrash i naturlig samkvem med Scorpions-riffing, klubbvennlig hardcore og shredding fra en annen verden.

Primordial-Redemption At The Puritan’s Hand

Vokalisten i Primordial heter Alan, og han beskrev musikken til sitt litt mystiske band perfekt for meg under årets Hole In The Sky. Primordial er en blanding av Bathory og irsk folkemusikk, sa han. Og det får en jo bare være enig i. Har du ikke hørt Primordial er det bare å hive seg rundt med en gang. Bandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men det er med sine to siste plater de virkelig har laget stor kunst. Redemption At The Puritan’s Hand er nok ikke like sterk som To The Nameless Dead fra 2007, men albumet er mer enn godt nok til å være blant de ti beste i år. En musikalsk reise for de med tålmodighet og kjærlighet til metalens historie.

Taake-Noregs Vaapen

Eneste norske band på listen er Taake, som i år slapp en høyst overraskende plate. Tidligere har Taake vært litt for mørke for oss i Pyro. Vi er tross alt fløtepuser her. Men i år slapp Hoest et album som viser Taake fra en litt mer leken og lystbetont stil enn vi er vant med. Nå er det ikke slik at Taake har gått helt i hundene og blitt et pop-orkester. Det handler fremdeles om knallhard black metal, men denne gang er låtene litt mer spiselig for de som ikke er dypt inne i sjangeren, gjestelisten er lang og god, og låter med banjo og mandolin bryter litt opp i det totalsvarte mørket til Taake. En mesterlig plate.

Rival Sons-Pressure And Time

Av og til skal musikk bare skape god stemning. Rival Sons gir deg klassisk hardrock i 2011, og selv om coveret ser ut som noe Hipgnosis kunne laget for Pink Floyd i 1977 (ikke så rart siden det nettopp er de som har laget det…), så snakker vi her om enkel og supersexy mother….ings hardrock slik som alle elsker den. Rival Sons gjør ingenting nytt, men danser elegant og funkt ned stiene Free og Led Zeppelin gikk opp for dem. Tittelsporet, Young Love og All Over The Road er alle blant årets beste rockelåter. Bonus for latterlig digg konsert på Parkteatret i høst. La deg rive med! Faen altså. Det er så delig med rock.

Machine Head-Unto The Locust

Oioioioi, Machine Head er bedre enn noensinne. Master Of Puppets-aktige ambisjoner i tittelsporet, deilige følelser i The Darkness Within og årets åpningslåt i I Am Hell. Robb Flynn har aldri vært sintere og mer briljant enn nå, og det får han festet på plate. Så det synger etter.

Det er mange andre album som også har gjort livet vårt levelig gjennom året. Blant annet et par norske som bør få litt ros, siden det bare er ett norsk album på topp 10-listen. Einherjer leverte små-pompøs viking-metal på sin Norrøn, Devil ga oss deilig doom på sin Time To Repent, Nekromantheon gjorde old-school thrash på Divinity Or Death, og Insense leverte strålende moderne metal på sin Burn In Beautiful Fire.

Vi har sikkert glemt både norske og utenlandske utgivelser, men det er da din oppgave å minne oss på disse. Og så hadde vi bare ti plasser da. Ikke glem det….

TRC, eller The Revolution Continues, er et herlig hardcore-basert band fra England, og de geleidet oss gjennom den nye engelske hardcore-scenen i kveldens andretime. Se hele sendingens spilleliste her.

Motörhead – In The Name Of Tragedy

Wolves Like Us-Sin After Sin

Rival Sons-Get Time

In Flames-Where The Dead Ships Dwell

66 Crusher-Recreated Reality

Djevel-Da Kvinnene Brant

Djerv-Abmuse

Bad Company – Live For The Music

The Black Dahlia Murder – Malenchanments Of The Necrosphere

Sepultura-Relentless

TRC-H.A.T.E.R.S.

Gallows-The Riverbed

Knuckledust-Dust To Dust

Lower Than Atlantis-Far Q

Feed The Rhino-Mr. Red Eye

Nine Bar-Read These Boks

Bring Me The Horizon-It Never Ends

Prowler-Everybody Soon Dead

Your Demise-Life Of Luxury

Dead Swans-Thinking Of You

Vi dykker ned i den nye engelske hardcore-bølgen med eksperthjelp fra et av bandene.

De siste årene har den engelske hardcore-scenen vokst seg opp fra undergrunnen, inn på de store rockemagasinenes sider, inn på de store festivalene og inn på salgslistene. Med band som Gallows og Bring Me The Horizon i front har britisk musikk inspirert av hardcore skapt en helt ny scene, og den scenen skal vi presentere for deg i kveldens sistetime. Eksperthjelp får vi av et av de beste bandene fra den engelske hardcore-bølgen, nemlig TRC. Lytt og lær i kveld.

Vi gir deg også intervju med fremadstormende Djerv, som både havnet på de norske salgslistene, og som fikk strålende kritikker da debutalbumet kom for noen uker siden. Du kan også vinne spesial-utgaver av den nye In Flames-platen, og du kan høre ny musikk fra band som Sepultura, Djevel og The Black Dahlia Murder. Harde kår.

Kvinnelig gjest tar kontrollen i sistetimen i kveld.

I kveld får vi besøk av en som er opptatt av det skrevne ord. Anette Sivertstøl er nemlig ung utgiver av bøker skrevet av og for ungdom. Anette driver Panthera Publishing i Bergen, og er også levende opptatt av metal. Vi inviterer Anette til å plukke et knippe relativt nye låter som har tekster som virkelig betyr noe for henne. Fokus på tekster i moderne metal i kveldens sistetime altså. Vi byr også på intervju med Asbjørns nye favorittband TRC fra England, vi gir vekk album og t-skjorter av fantastiske Hell, og vi spiller helt ny musikk fra Black Stone Cherry, Arch Enemy og Rival Sons.

I helgen var det deilige hardcore-konserter i Oslo. Pyro var opptatt i Bergen, så vi fikk en stagedivende erstatter til å rapportere fra Cancer Bats og TRC.

Siden jeg var i Bergen på Bergenfest denne helgen, måtte Pyro finne en erstatter til å skrive om Cancer Bats og TRC sine konserter i hovedstaden. Cato Olastuen er en kar vi har sett i moshpiten (se bilde nederst) og diverse human pyramids de seneste årene, han skriver for den sporadisk oppdaterte – men underholdende – bloggen 800 Grader, og er også bak disken når vi handler musikk på vår lokale platebutikk på Oslo vest. Så vi mailet Cato og spurte om han ikke kunne skrive fem kjappe setninger fra hver gig. Og joda, i dag tikket det inn utfyllende konsertrapport fra vår nye Pyro-vikar, så etter vi har anbefalt å følge Cato på Twitter – kontoen  er @CatoHC – kjører vi på med helgens konserter:

Cancer Bats/Overthrow på John Dee, fredag 29.04.11
Fredag kveld var kanadiske Cancer Bats tilbake i Oslo for første gang siden 2006. Et cirka halvfullt John Dee fikk se et band som var i storform. Med den meget opplagte vokalisten Liam Cormier i front gikk de rett i strupen på de frammøtte. Cormier løp fra side til side, og hoppet opp og ned gjennom hele konserten, mens resten av bandet var usedvanlig samspilte og tighte. Cancer Bats er rett og slett et hardcore-godstog uten bremser.

Der andre band roer ned i enkelte øyeblikk er det bånn gass hele veien for Toronto-kvartetten. Sånn sett var den ene timen med bandet nok, en lengre konsert kunne fort blitt slitsomt. Vokalen var også litt grøtete, men energien gjorde at det ikke ble et spesielt stort problem. Foran scena var det en passe stor dedikert fanbase som bidro med synging og moshing. Circle pit’ene som Cormier oppfordra til var derimot heller slappe forsøk, tross en stor vilje til å få det til. Rutinert nok sparte Cancer Bats hitsene sine til slutt, med Beastie Boys-låta Sabotage (første singelen fra siste plata Bears, Mayors, Scraps and Bones) og Hail Destroyer som de to siste. En heseblesende og flott gig.

Oppvarmingsbandene var Vera Cruz fra Frankrike, som jeg har hørt mye bra om, men som jeg dessverre ikke rakk å få med meg, og Overthrow fra Stavanger. Jeg fikk med meg tre låter fra sistnevnte, og det var spennende saker. Thrash/death med visse likheter med Kvelertak. De virka litt urutinerte live, for det var ikke alltid like presist i overgangene og soloene. Men de er unge, og de har defintivt låtmateriale som virker lovende.

TRC på John Dee, søndag 01.05.11

Asbjørns kjæledegger TRC fra London var i Norge for første gang denne helga, og spilte konserter i Sandnes, Trondheim, Bergen og Oslo. Ikke mange møtte opp til Oslo-gigen, jeg talte cirka 30. Men de som kom fikk en super opplevelse. Fantastisk joviale gutter som spiller beinhard hardcore av den nye britiske skolen, og en sammenligning med Gallows er umulig å unngå.

De to vokalistene utfylte hverandre bra, og sjøl om en av de hadde en bortimot ubrukelig hals leverte de tekstene med aggresjon og trøkk. Tror forresten jeg ikke ville utfordret noen av de to til håndbak i nærmeste framtid.

Høydepunktene denne kvelden var Bastard, Go Hard or Go Home, og den nye låta Sensation, som blir å finne på skiva de slipper i sommer. Hvis hele skiva er som den er det bare å glede seg. Gutta i TRC var veldig glade for muligheten til å komme til Norge og spille, og var ble slett ikke demotivert av det lave antallet publikummere. Og man kan kanskje ikke forvente at et band som ikke har noen plater tilgjengelig i norske platebutikker skal trekke de store hordene.

En 42 minutter lang konsert føltes helt perfekt, og konserten var rett og slett strålende. Om jeg skal rangere de to konsertene denne helga trekker nok TRC det lengste strået. De har mer spennende variasjon og lydbilde. Gledelig, men ikke overraskende, var det også at de var så hyggelige, også etter konserten. Bra folk.

PS: Sjekk dette flotte bildet av Cato fra Gallows på Hove-festivalen i fjor. Ja, det er han på toppen i hvit t-skjorte.

EP-en The Revolution Continues inneholdt umiddelbare hits som Bastard, Sweatbox og London´s Greatest Love Story, alle sammen perfekt blanding av sint UKHC, breakdownvennlige riff og frekkhetens nådegave i kraft av god, gammeldags rapping. Vi snakker breial nu metal møter gatehardcore av mest vaktekte sort.

Så kom singlen Go Hard Or Go Home, som jeg anbefaler at du kjøper fra iTunes med en eneste gang. Makan til låt. MAAAAAAAKAN til slager.

Nylig slapp de også H.A.T.E.R.S., som i følge vokalist Chris står for Having Anger Towards Everybody Reaching Success. Subtilt it ain´t, men det er aggressivt, hissig og nydelig.

Last ned H.A.T.E.R.S. gratis på denne linken

På førstommende torsdag (28. april) spiller TRC for første gang i Norge, og da er det Tribute i Sandnes som er venue. Så bærer det til Trondheim og Blæst fredag, før de gjester Garage i Bergen lørdag og avslutter på John Dee søndag kveld.

Selv skal jeg kun se dem i Bergen, siden jeg er der hele uken i anledning Bergenfest, men skulle gjerne tatt en rundreise for å se dem i fire norske byer.

Go Hard or Go Home er et slagord hele Pyro stiller seg bak. TRC er blant de beste nye bandene fra England, og vi har gitt dem godt med spilletid på Pyro. Ny plate like rundt hjørnet.

Elsker du Gallows? Da er TRC noe for deg. Pyro gir deg Londons heteste undergrunnsband, TRC.

Her i Pyro vet vi ikke så mye om TRC, men vi gikk umiddelbart i en blanding av fosterstilling og moshpitaction da vi hørte dem for første gang. Postmann Skjebstad sendte fem låter med dem til oss for en drøy uke siden, og etter det har vi hatt dem konstant på iPoden mellom Iron Maiden-slagene.

Sjekk TRC på MySpace her

De låter litt som Gallows, men tar n0k mer tak i den metalliske siden av Gallows. Samtidig hører vi hissig musikk som Biohazard her, og resultatet er fint. BRILLEFINT.

Vi kjøpte EP-en The Revolution Continues på iTunes, men kommer til å kjøpe den på CD eller vinyl snart, for den skal visstnok være superlekker med noe gulltrykk.

På The Revolution Continues finner du blant annet disse låtene: