L.A.-bandet Touché Amoré har et litt vanskelig navn rent tastaturmessig, men musikken som kommer ut når de treffes er riktig så bra. Et fint eksempel er den svært gode Harbour som har fått video.

Et orkester som får mye kjærleik der ute for tiden er Touché Amoré fra USA. Litt i gaten til Converge og den typen band, men litt mindre ville. Gravity Metaphorically er tatt fra en split-single som Touché Amoré har gitt ut sammen med bandet med det finurlige navnet Pianos Become The Teeth…

Så hvordan ble kvelden? La oss oppsummere.

— Supportbandene leverte. Hardcorepolitiet, representert ved overinspektør Cato fra Platekompaniet, har snakket mye og varmt om Touché Amore, og de innfridde. Litt rufsete, sjelfullt og følelsesladet. Architects begynte litt svakt, med dårlig og kantete lyd på Devil´s Island, før de kom seg inn på rett spor med bangers som Day In/Day Out. Gleder meg til å se dem headline, foreløpig har jeg kun sett Architects på festival og som support.

— Rise Against har seriøst stadionpotensial. Refrengene er storslagne på Springsteen-nivå, Tim McIlrath er en utrolig sjarmerende og kul frontmann, og bandet er så proft og fett at det er en fryd å se/høre på dem.

— Åpningen med Survivor Guilt rett over i Ready To Fall fungerte. Survivor Guilt er kanskje ikke deres mest kjente låt, men når Ready To Fall slår inn faller alle brikkene på plass. Synes det er underlig at ikke låten Architects fra Endgame-platen åpner ballet, generelt veldig rart at de ikke spiller den på konserten, eller hva? Kanskje fordi de stjal refrenget Against Me, hhmmm.

— Uansett. Tim Mcilrath er som sagt en strålende frontmann, både fordi han synger så bra og intenst, men også fordi han skriver enkle, slagordsorienterte tekster som enkeltheten til tross aldri føles banale. Katrina-låten Help Is On The Way eller antihomofobi-anthemet Make It Stop er rørende låter om viktige ting, og McIlrath har følelsene hengende utenpå skjorten.

— Det akustiske settet var også feiende flott. Swing Life Away og Audience Of One er jo helt vilt gode låter (sorry at jeg ropte på Free Bird midt i Swing Life Away, ble så revet med), og de blir enda flottere når de strippes helt ned. Vakkert.

— Satelite har seilet opp som en favoritt fra Endgame, og den var også et høydepunkt på Sentrum. Når breakdownet kommer og McIlrath synger den nydelige teksten om rein kjærleik, er det ren melodisk perfeksjon fram mot “we have the rest of our lives” løfter låten inn i evigheten.

— Og så har vi Prayer Of The Refugee da, en av mange låter som gjør at man bare vil stå på toppen av et fjel og rope om hvor urettferdig verden er.

— Bra publikum! Enormt imponerende å se at det er nesten fullt når første band går på scenen kl 2030 og det er over to timer til headlineren går på. God stemning og allsang hele veien gjennom, selv om Cato mente det var litt for dårlige forhold for crowdsurfing.

…var du på konserten? Vil gjerne høre din mening. hva var høydepunkter