Vi liker den amerikansk-inspirerte thrashen til norske Tonic Breed her i Pyro, og har ved flere anledninger spilt bandet på radioprogrammet vårt. Forrige album derfra heter Outsold og kom vel i fjor. En av låtene vi har gitt radiotid er den stilige Strife som nå har fått video. Det er nesten som om alle årene etter 1988 aldri kom…. Deilig.

Har din by eller bygd noe lovende rock i seg? Vi har plukket ut 22 lovende norske band vi synes du bør lytte til. 20 av disse ble spilt i to spesialer vi har kjørt de siste to ukene i Pyro. Men her er altså den sedvanlige nettsaken.

Bare sånn før alle begynner med klagingen over at band ikke har kommet med her, så er disse valgene tatt på grunnlag av musikk vi har fått tilsendt i løpet av året. Vi har garantert oversett noe bra, men da har mest sannsynlig bandet ikke sendt oss noe musikk. Det er ikke lett å ha oversikt over absolutt alle nye band i metalsjangrene der ute i vårt lange land.

Dette er således våre nyoppdagete favoritter fra 2014:

Sassy Kraimspri

Rufsete og hard rock fra Stavanger. Sassy Kraimspri har holdt på siden 2006, men det er først i år at de virkelig har funnet den gode tonen med låter som When It Rains It Pours og Bad Disease som finnes på singel-serien Cock Fight. En porsjon garasjeblues og en porsjon knallhard grunge som Babes In Toyland ville nikket anerkjennende til. Sassy Kraimspri finner du på Facebook og på Urørt. Vi fant ikke noen nyere video enn Pussy Magnet fra 2011 som du kan se her. Det får holde.

Kal-El

Kal-El har vi spilt mye i Pyro det siste året, og det skulle jo bare mangle siden de har masse deilig stoner-rock på albumet sitt Pakal. Vi er vel fremdeles i Stavanger, og som Kal-El sier selv: To deler Desspo, en del Theatre of Tragedy og en del Six Eyes Lost = Kal-El. Oppkalt etter Supermanns opprinnelige navn og full av gode riff. Kal-El har både Facebook-side og låter på Urørt.

Timeworn

Et av de siste bandene som kom med på listen, mest fordi de veldig nylig slapp debuten Luminescent Wake som gjorde oss oppmerksomme på dem. Skitten og tung metal fra det mørkeste Oslo. Et hint av Entombed her og litt Motörhead der. Timeworn er med andre ord gode. Og som de sier selv: Luminescent Wake vil gi deg en hybrid av post- hardcore, metal og hardcore punk, med alt det innebærer av sinne, skitt og harmonier. Tunge toner kastet i trynet, som du blir slukt av Kraken, jaget av Cthulhu eller mørbanket i en moshpit i kjelleren i et okkupert hus… Urørt og Facebook.

Still Shaking

Vi er svake for pop-punken her i Pyro og bergenserne i Still Shaking er blant de som får slikt aller best til her i Norge. Bandet har holdt på siden 2011 og det hele har endt med debuten Strike One som kom ut i november. God stemning. Still Shaking holder hoff på Urørt og Facebook. Jeg finner ikke noe av Still Shaking på Youtube, så da får vi kjøre B.D.I.Y. fra Spotify.

Silence The Sky

Silence The Sky fra Halden/Oslo er faktisk et av de bandene vi har spilt mest i Pyro gjennom 2014. Intervju med dem har vi også hatt. Grunnen er at debuten deres Ancient er en oppvisning i god moderne metal. Sjekk for all del ut Silence The Sky via Urørt eller Facebook.

Vredehammer

Vi drar til Mo i Rana for neste lovende orkester. Skjønt, Vredehammer har eksistert i fem år allerede, men det er først i år at de har debutert for alvor med albumet Vinteroffer. Tungt og mørkt, akkurat slik en kan forvente av et band fra det mørkeste nord. I år har de spilt ute i verden sammen med Six Feet Under og har også lagt ut på egenhånd. Urørt-siden til Vredehammer byr kun på en låt, men de finnes også på Facebook. Cthulhu fra debuten hører du under.

Inculter/Reptilian

Vi må innom Fusa vest i landet også i år. Tidligere har vi skrytt av Cockroach Agenda derfra, og i år har det dukket opp to nye band fra det lille stedet som trygt kan karakteriseres som lovende. Både Inculter og Reptilian er en del av samme miljøet som Cockroach Agenda kommer fra, og de deler vel litt rundt på medlemmer alle tre. Inculter er stygg og skurrende thrashifisert metal med nikk til Nekromantheon mens Reptilian gjerne ligger mer i Obliteration-enden av Kolbotn-inspirasjonen. Begge bandene er meget gode. Inculter finnes på Facebook og det samme gjør Reptilian. Musikk av begge under.

Wrong Kid Adopted

Bandet med det fiffige navnet og den gode blandingen av hardcore, punk og metalcore kommer fra Stange og har gitt ut to gode singler i år. Ungdommelig galskap går alltid hjem hos oss, og du kan sjekke ut Wrong Kid Adopted via Urørt eller Facebook.

Abode

Abode er fra Bergen og har spilt sammen siden 2010. Så langt har det resultert i en debutplate og en meget god ep kalt Self Inflicted Damage som kom i februar. Melodisk death metal med klare referanser til mykere ting er det bandet sender din vei, og du bør gi det hele mer enn en sjanse. Abode finnes via Urørt og Facebook og kan lyttes til under.

Tonic Breed

På 80-tallet var det Sarpsborg og Fredrikstad som ledet vei da norsk thrash tok sine første spede skritt inn i verden, og det er således fint for oss gamlinger å se at det fortsatt gror der borte. Sist ut er Tonic Breed som vi har hatt et øre til siden 2012. I år dukket albumet Outsold ut, og vi var solgt. Humor, der altså… Tonic Breed har utvilsomt hørt mye på Metallica og amerikansk thrash fra 80-tallet, og godt er det. Sjekk bandet via Facebook eller Urørt og hør og se låten Bad Company under.

Corna

Det er mange band som spiller tradisjonell heavy metal i Norge, men det er ikke alle som helt får det til å svinge skikkelig. Det gjorde Corna i år, kanskje spesielt på låten Dr. Ratib. Debuten Angelmaker som kom i år er spilt inn hos selveste Flemming Rasmussen i Danmark (Metallica) og får Corna rett inn på denne listen. Sjekk musikken til Corna på Urørt og klikk deg inn på annen info via Facebook. Dr. Ratib under.

Halcyon Days

Halcyon Days har virkelig overbevist med alle låtene de har gitt ut så langt i 2014. Bandets superbra blanding av metalcore og progressiv metal fra Oslo er noe av det aller ypperste vi har hørt fra noe norsk band i år. Må sjekkes ut via Urørt og Facebook umiddelbart! Vi venter tålmodig på debutplaten som er like rundt det neste hjørnet…

Spectral Haze

Spectral Haze startet i 2011 i Oslo, men har allerede rukket å imponere med en ep og en helt ny lp kalt I.E.V.: Transmutated Nebula Remains som består av lange og seige doomete spacerock-låter. Medlemmene kaller seg Cëlestial Cöbra, Döömdogg, Spacewülff, Electric Starling og Sönik Slöth og rosende ord har kommet fra både innland og utland de siste månedene. Dette svevende og herlige bandet finnes på Facebook og kan også nytes under i den høyst psykedeliske Mercurian Mantra.

Your Epitaph

Det ser ut som om det gror litt i metalmiljøet i Moss. Aspherium har allerede levert flere gode album på den harde siden av metalen, og nå kommer Your Epitaph etter med god norsk metalcore. Etter å ha startet med å covre 20 Trivium-låter har nå Your Epitaph funnet sitt eget uttrykk og albumet Chooser Of The Slain låter godt. Your Epitaph kan sjekkes via Urørt (en litt lite oppdatert Urørt-side dog..) eller Facebook. Tittelkuttet under.

Tortorum

Bergen (og omegn) har en lang historie når det gjelder black metal, og etterveksten er heller ikke å forakte. Band som Blodhemn og Hadens har ført arven videre, og Tortorum imponerte som bare det med andre-albumet Katabasis tidligere i år. Mørkere enn mørkest og svartere enn svartest. Nå også med Dirge Rep på trommer. Tortorum finnes på Facebook og kan lyttes til under.

Ocean Dweller

Stavanger var utsatt for en metal-eksplosjon for noen år siden da masse ungdom med ørene fulle av Kvelertak og Purified In Blood dukket opp til overflaten. I år er det tre band fra Stavanger på denne listen og det hardeste er utvilsomt Ocean Dweller som har medlemmer som også spiller i to andre gode band fra byen; Soulvenom og Jagged Vision. Ocean Dweller skiller seg ut fra mange norske band ettersom de går den harde sludge-veien med tung inspirasjon fra band som Baroness og High On Fire. Vi er mer enn overbevist av de få låtene vi har hørt så langt. Dette bandet ble faktisk kåret som Ukas Urørt på Nrk P3 tidligere i år, og fikk dermed en fin sak på p3.no som du kan lese her. Ocean Dweller kan høres via Urørt og sjekkes via Facebook.

Shotgun Rodeo

Vi må aldri glemme at streit heavy metal er grobunnen for alt vi i Pyro holder på med. Lett å miste det av syne når det dukker opp tusenvis av undersjangre. Shotgun Rodeo har ikke glemt at heavy metal er stilig, og lager derfor nettopp slik musikk. Og takk for det. Åtte låter kan høres via Urørt og bilder og greier kan sees via Facebook. Jammen har ikke Shotgun Rodeo unvanlig nok sin egen nettside også. Offensivt. Joviale Wasting Away under.

Adjentist

Adjentist har enten vært veldig lure eller veldig lite lure med å velge et bandnavn med sjangeren de spiller i seg. For Adjentist lefler definitivt med det som litt tåpelig har blitt kalt for djent. Nedstemt og teknisk metal med utspring i det svenske Meshuggah har gjort i årevis. Det er uansett godt å kunne presentere et godt norsk band i sjangeren, for det har vi ikke hatt for mange av. Adjentist kommer fra Tromsø og ga nyss ut ep-en Riven Liaison og har også gitt ut albumet Reach For The Sky. Musikk kan høres via Urørt og mer info finnes på Facebook. Eventuelt kan du høre den rivende tittel-låten fra ep-en under.

Conspectus

Conspectus er fra Ålesund og har på sin plate A Clearer View en fin blanding av metal og hardcore gående. Bandet har holdt på siden 2010, og nå begynner det virkelig å låte bra. Ta turen innom Facebook-siden deres og support the Ålesund troops. Min favoritt på platen har fått en tekstvideo laget av ingen ringere enn Nick Hipa fra Wovenewar.

Razorbats

Man kan stole på at Oslo alltid har et meget bra poppete punkeband gående. Akkurat nå er Razorbats våre favoritter innen sjangeren, og ettersom de har vært listet på Nrk P3 tidligere i år med den meget gode låten Born In Blood er de vel kanskje det bandet på listen her som har kommet lengst. Allerede i fjor imponerte de med Ruben’s Lost Control (under et annet navn) og vinylsingelen Born In Blood har fått oss komplett med på laget. To låter kan høres via Urørt og Facebook-siden er passe godt oppdatert.

Black Moon Circle

Litt urettferdig ble trønderne i Black Moon Circle utelatt fra de to spesialene vi kjørte på denne kåringen via Pyro på P3/P13. Det handlet mest om at Black Moon Circle, som seg hør og bør når man spiller spacerock, lage voldsomt lange låter. Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dette fine bandet som har gitt ut to gode lp-er på ett år. Selv om de er langt over skyene rent musikalsk har de laget seg en Facebook-side. The Machine On The Hill som du kan høre under er en av de stiligste låtene utgitt i Norge i år.

Tonic Breed fra Norge skal gi ut sitt andre album veldig snart, og her leverer de video til låten Bad Company.

Tonic Breed fra Sarpsborg blir stadig bedre, og leverer i sin siste låt og musikkvideo bra Metallica-inspirert metal. Bandet debuterte med On The Brink Of Destruction i 2010 etter å ha vunnet Østlandsmesterskapet i rock, og jobber nå med nytt album som kommer neste år.

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.