Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)

Dag Stokke, mest kjent som keyboardist i TNT, gikk bort i dag tidlig etter lengre tids sykdom.

Dag Stokke ble fast keyboardist i TNT etter at albumet “Tell No Tales” ble lansert i 1987, og har siden spilt på nesten samtlige TNT-plater siden. I tillegg gjorde han suksess med bandet Vagabond sammen med Tekrø og Jørn Lande. Han har også spilt på Lande sin debutskive “Starfire”. Stokke var allerede syk da TNT sin siste skive “Engine” ble lansert. Likevel valgte han å holde fokuset på musikken. At han har vært med for fullt på scenen på TNT sin lanseringsturnéen og gjort konserter helt frem til nylig sier alt om hvilken person Dag Stokke var. Pyro-redaksjonen kodolerer. Tankene går til familien og medlemmene i TNT.

Vi ga dere muligheten til både å vinne den nye til TNT og gjenutgivelser av klassiske Twisted-plater i forrige sending.

Vi spurte dere etter favoritt-låt av Twisted Sister og fikk så mange forskjellige svar at det ikke er nødvendig å gjøre forskjell på låter. Disse får hjem nye utgaver av You Can’t Stop Rock N’ Roll, Love Is For Suckers, Club Daze og Come Out And Play, og har dermed flotte dager i vente:

Finn Åge Berg, Skien og Tor Ove Moum, Sogndal.

Vi ga også vekk det nye bladet/albumet til TNT som heter Engine til noen av de som svarte oss på hvem som er favorittmedlemmet i TNT. De aller fleste gikk for Tekrø, men også Morty Black, Diesel Dahl og Harnell sopte inn en del stemmer. Disse får Engine hjem i posten:

Anette Bøhn-Andersen, Søgne, Janne Løvseth, Melhus, Ivan  Paalberg, Trondheim, Vemund Simensen, Halden.

TNT, U.D.O, THE QUIREBOYS, PAGANS MIND OG OZZMOSIS er klare for Norway Rock. Mange hyggelige gjensyn, med andre ord. 

U.D.O. overbeviste i fjor, og blir altså invitert tilbake allerede i år. TNT gjør seg alltid på en stor scene, og bra at festivalen følger opp etter den nokså spesielle konsertopplevelsen med Tekrøs soloprosjekt i 2008 og skandalekonserten til Tony Harnell i fjor.  The Quireboys og Pagans Mind er begge kvalitetsleverandører som har gjestet Kvinesdal tidligere år. Med Ozzmosis vil Tore Moren briljere med gitaren over kjente Ozzy-låter. Hyggelig for dem som ikke får sett Ozzy andre steder i løpet av sommeren.

Denne flotte banden fikk spesial-time i kveld. Men mye annet skjedde også. Se låt-listen her.

Whitesnake – Cheap An’ Nasty

Black Spiders-Kiss Tried To Kill Me

Devildriver – You Make Me Sick

Twisted Sister-The Fire Still Burns

Vreid-The Blood Eagle

Jeroan Drive-Satanic Piss! (The Bells Of Blood)

Ozzy Osbourne-Secret Loser

Obituary-Fields Of Pain

Gary Moore – Speak For Yourself

Ninth Circle-Serpent’s Kingdom

Rise Against-Help Is On The Way

TNT-Seven Seas

TNT-Pirrende Irene

TNT-Knights Of The Thunder

TNT-Harley Davidson

TNT-Everyone’s A Star

TNT-Firefly

TNT-My Religion

TNT-A Constititon

TNT-Barracuda

Norges metal-stolthet skal hedres i kveld.

TNT har fra tidlig 80-tall vært landets mest kjente metal-band. TNT banet vei for alt det vi kaller norsk metal i dag, og viste også at hard norsk musikk kunne slå an internasjonale. TNTs karriære er full av oppturer og nedturer, og er alt for lang til å gå gjennom på en time, men vi skal likevel gi deg et lite innblikk i hva som har skjedd helt siden Ronni Le Tekrø kom inn i bandet etter NM i Rock i Trondheim og helt frem til platen Engine (A Farewell To Arms internasjonalt) i 2011. Diesel Dahl og Ronni Le Tekrø forteller, vi spiller musikken.

Vi skal også i kveldens to-timer intervjue Trevor fra death metal-legendene Obituary, vi skal gi vekk remastrete og klassiske album fra Twisted Sister, og vi skal spille helt ny musikk fra band som DevilDriver, Rise Against og norske Ninth Circle.

Vreid plukket låter og vi koste oss med disse låtene i kveld.

W.A.S.P.-I Don’t Need No Doctor

Sparanza-Mr. Fish

Crowbar-Isolation (Desperation)

Accept-Beat The Bastards

Slayer-Born Of Fire

Devil-Time To Repent

Ninth Circle-The Coming End

TNT-Barracuda

Winger – Seventeen

Planet Mastergod-Sect

Middle Class Rut-Busy Bein’ Born
 
Vreid-The Blood Eagle

Alice Cooper-Halo Of Flies

Metallica-Dyers Eve

Death-Crystal Mountain

Sepultura-Arise

Megadeth-Skin O’ My Teeth

Weh-The War Is Over

Emperor-I Am The Black Wizards

Vreid-Arche

TNT har valgt å gi ut sin nye plate Engine i bladform. Vi ga vekk fem signerte eksemplarer i forrige sending. Her er vinnerne.

TNT er tilbake i god gammelt slag med Engine, og disse fem får hjem både blad, cd og signaturer i posten:

Jostein Opedal, Paradis

Siri Jonetta Bugten, Rissa

Roger Olsen, Vallersund

Kjell-Åge Bergli, Nannestad

Trond Sundstøl, Nodeland

En av disse er hovedgjest i kveld.

Det norske bandet Vreid har nettopp sluppet den svært gode platen V, og i kveld plukker hovedmann Jarle sine favoritter i en time hos oss. Forvent både myk og hard metal. Og totalt sognamål. Vi skal også gi vekk limiterte utgaver av norgesaktuelle Accepts fantastiske album Blood Of The Nations, som vi kåret som et av fjorårets beste. Intervju med selveste TNT blir det også. Og ny musikk fra Crowbar, Rise Against og Middle Class Rut. Perfektemundo!

Vreid ble intervjuet i kveldens sending. Her er hele den musikalske menyen:

Gary Moore-Wild Frontier

Architects – The Blues

Tombstones-Hellfire

TNT-Refugee

The Batallion-20 Paces To Death

Helloween-Long Live The King

Times Of Grace-Strenght In Numbers

Vreid-Wolverine Bastards

Living Colour-Which Way To America

Helheim-Jernskogen

Social Distortion-Alone And Forsaken

Kiss-2000 Man

Chixdiggit-Geocities Kittie

Deftones – CMND/CTRL

In Flames-Superhero Of The Computer Rage

Lower Than Atlantis – Taping Songs Off The Radio

Fear Factory-Cyberwaste

Black Sabbath-Digital Bitch

Black Debbath-Jenter, Søk Dere Til It-Bransjen

International Superheroes Of Hardcore-Ebay Revenge

Good Clean Fun – Loserdotcom

The Blownaparts-Myspace Pictures

Cissa & Planetene-Facebook

Computer says yes. Pyro gir deg datarock.

Ikke Datarock. Neida. Rock om data. To forskjellige ting. Data har utviklet seg fra å være en morsom og spillbar tidtrøyte på 80-tallet til å bli det viktigste i hele samfunnet. Dermed har også rockere latt seg inspirere til å lage sanger om datamaskiner og internet. Vi samler et knippe av de beste sangene, og lager data-spesial. På høy tid. Vi gir deg også ny og digital musikk fra band som Times Of Grace, Social Distortion og Architects, samt mulighet til å vinne den nye blad/cd-en til TNT. Og som en liten bonus-knapp på laptopen skal du få intervju med album-aktuelle Vreid. Brutal metal, melodiøs hardrock, hardcore, digital støy? Pyro har alt.

TNT går som kjent nye veier for å selge musikken sin, og gir ut Engine sammen med et blad hos din bladforhandler. Men er bladet bra?

TNT er det mest legendariske metal-bandet i Norge. Hvertfall for oss som vokste opp her til lands da det ikke var en metal-konsert på hvert gatehjørne. Og det er fint å se at bandet fremdeles eksisterer tross mange nedturer og besetningsskifter de siste årene. Gledelig er det også å registrere at Engine har fått gode anmeldelser rundt i pressen, og etter et par gjennomhøringer må jeg si meg enig i at TNT er tilbake på sporet av noe bra. Men dette skal ikke handle om musikken på den nye TNT-platen. Den kan du høre i Pyro på radio. Dette skal handle mer om det faktum at TNT går nye veier, og kun lanserer sin nye plate sammen med et tilhørende blad. Nå skal det ikke forundre meg om Engine også kommer i platebutikken med tid og stunder, men dette viser likevel en slags nytenking fra de gamle herrer.

Nå har både Slash og Motörhead gjort det samme, med store Classic Rock Magazine i ryggen. Altså sluppet sine nye plater sammen med et svært blad med historier om artisten og arbeidet med platen. Og det er noe av det samme TNT forsøker seg på, dog i noe mindre målestokk. For TNT Bookzine (som bladet heter) er ikke akkurat en murstein av et blad. 36 sider blir servert, 14 av disse er enten reklamer, midtside-poster eller for- og bakside, mens resten inneholder faktisk innhold. Jeg leste hele bladet på flyet fra Trondheim til Oslo i går, og under følger umiddelbar respons.

Bookzinen er ført i pennen av Jan Dahle fra Scream Magazine. En kar som har fulgt TNT lenge. Han serverer både god info og ok intervjuer med alle bandmedlemmene. I særdeleshet er intervjuene med Victor Borge og det “glemte” medlemmet Dag Stokke interessante. Ellers får vi møte turnèmanager Mona Halvorsen, Vinni fra Paperboys, Silenoz fra Dimmu Borgir og Alex Rosèn, som i ulik grad leverer lesverdige beretninger. Til sist går Tekrø gjennom platen låt for låt, og skryter selvsagt uhemmet av absolutt alle låtene.

Det som er litt pussig med bladet er at det er historien fra og med Tony Mills starter som fortelles. Så har bladet også undertittelen 2006-2011. Og det er jo greit nok, men det føles litt om at vi blir avspist med en liten del av biffen. Vel har Ronnis liv blitt servert i bok tidligere, men når man først skulle satse litt på en slik spesiell utgivelse virker det litt rart å ikke bare kjøre på med hele sulamitten. Kanskje ville et slikt prosjekt blitt for tids- og plasskrevende, men savnet etter den skikkelig gamle historien er der.

Jeg savner også kommentarer og intervjuer med folk fra bransjen som står litt utenfor og som kunne satt TNT litt i kontekst. Hva har bandet betydd for utviklingen av norsk metal? Hvorfor ble de ikke skikkelig store da de hadde sjansen? Hva er fremtiden for band som TNT? Og ikke minst er det rart at ikke de akutte hjerteproblemene til Tony Mills blir nevnt mer enn i en bisetning.

Men innsigelser skal ikke dekke over at jeg koste meg i flysetet, at jeg gledet meg til å sette Engine i spilleren etter å ha lest bladet, og at jeg lærte ganske mye nytt om et band jeg som ung elsket, så mistet, og så fant igjen. Så gjenstår det å se om ideen med cd i blad funker på det norske markedet.

Fun-fact lært i blad: Engine skal hete A Farewell To Arms i resten av verden.

TNT slipper i disse dager sin nye plate Engine, som også kommer ut i magasin-form. Kanskje etter idè fra Classic Rock som jo har sluppet Slash og Motörheads plater med storslått magasin til. Vi har ikke fått lest bladet, ei heller hørt platen, men dette er en liten teaser på Engine.

Pyro feirer helgens ankomst. Hver fredag serverer vi en heavyklassiker som garanterer at din helg starter med et brak. Sjekk ut hvem som introduserer dagens video. Vær en stjerne i helgen!

Her er Pyros definitive guide til rockebøkene der ute.

Denne artikkelen postet vi i vår, men siden julen er like rundt hjørnet, så kan kanskje dette være en god guide til hva som havner på ønskelisten din?

Man blir kanskje ikke mye smartere av å lese et tonn med bøker om rock, men moro er det. Veldig moro. Her er Pyros guide i jungelen av sider som drypper av riff, rus og råning

Men det er ikke bare vi som skal si vår mening. Her vil vi gjerne ha alle brukere av Pyronett på banen. Både til å kommentere våre meninger, og ikke minst posting av bøker vi har oversett. Gi oss og andre info om dine favoritter og bomkjøp.

Anthony Bozza/Slash – Slash

Denne boken holder jeg faktisk på med akkurat nå. Forventningene var ikke skyhøye, selv om jeg har vært fan av Guns N’ Roses siden Appetite For Destruction forandret verden på 80-tallet. Men overraskende nok er Slash både en god historieforteller, og boken blir aldri den sedvanlige oppramsingen av sex og dop som jeg fryktet. Utvilsomt et godt kjøp for den jevne rockesupporter.

Marcus Gray – Return Of The Last Gang In Town

Du skal være veldig interessert i The Clash for å komme gjennom denne boken. Men om du, som meg, klarer hundrevis av inngående sider om hele karriæren til et av verdens beste og viktigste band, så kommer du ut på andre siden med alt du trenger å vite. Ikke minst er ikke Marcus Gray redd for å sette fokus på de mindre hyggelige sidene ved The Clash som den konstante kranglingen, sviket av idealene de startet med, og enden på det hele med pinlige Cut The Crap.

Håkon Moslet – Sagaen Om Denimfolket

Turbonegers historie er en særdeles velskrevet og morsom bok. Full av merkelige historier, mørke skjebner og absurd rockegalskap. Sagaen gikk unna på et par intensive lesedager, og bør finnes i ethvert denimhjem.

Chuck Klosterman – Fargo Rock City

En bok du må ha om du har et hjerte for rock i bokform. Chuck Klosterman har en sylskarp penn, og forteller historien om oppveksten som heavy-fan i USA på en perfekt måte. Fargo Rock City er ustyrtelig morsom, lett å relatere seg til, og særdeles viktig å ha lest.

Chuck Klosterman – Killing Yourself To Live

Nok en bok av vår favorittforfatter. Denne gang reiser han rundt i USA for å besøke steder der rockestjerner har endt livene sine. På veien roter han seg helt vekk, til alle leseres store begeistring. En reise i gode historier og absurde hendelser. Vi anbefaler forresten artikkelsamlingene til Klosterman også. Både Sex, Drugs And Cocoa Puffs og IV er verdt hver krone. Morsomme ting om alt fra rock til basketball på rekke og rad.

Erlend Erichsen – Najonalsatanisten

Denne boken er utgitt kun fordi satanister og black metal er oooooo-så farlig. Historien om to black metal musikere som tipper over er lettere dvask, men om du er helt opphengt i den svarte delen av metalen så kan denslags muligens fenge.

Lemmy – White Line Fever

Historien om Lemmys liv burde vært skrevet mye bedre. Synd og skam at White Line Fever stort sett er kjedelig. Hvordan er det mulig? Det handler om Lemmy for svarte…

Christopher Krovatin – Heavy Metal And You

Heavy Metal And You er rett og slett en liten kjærlighetshistorie om metal-fantasten Sam som får seg ny kjæreste. En kjæreste som slett ikke skjønner noe av kjærligheten til musikken. Mange flotte referanser redder en heller tynn suppe av en historie.

Steven Rosen – Black Sabbath

En grei gjennomgang av historien til Black Sabbath. Og bare det er jo nok. Langtfra den beste bandbiografien vi har lest, men verdt en hundrelapp i paperback.

Johnny Green/Gerry Barker – A Riot On Our Own

Disse to herremennene jobbet på veien med The Clash i mange år. En og annen god historie dukker opp, men du skal være dypt inne i Clash-verden for å kunne nyte denne.

Michael Azzerad – Our Band Could Be Your Life

Det finnes ikke så mye heavy i denne boken, men kjennere av alternativ rock vil ha glede av denne gjennomgangen av et titalls viktige bands historie. Vi snakker om band som Fugazi, Hüsker Dü og Replacements, og de er jammen ikke dårlige. Boken er heller ikke dårlig. Kanskje noe tunglest, men langtfra dårlig. Litt som en ny Manowar-plate egentlig.

Frithjof Jacobsen – 101

På veien med Gluecifer skjer det mye moro. Men ikke nok moro til at boken om det ble mer enn sånn helt passe grei sengelektyre.

Stephen Davis – Hammer Of The Gods

En klassisk bok om et klassisk band. Stephen Davis forteller deg historien om Led Zeppelin på en fabelaktig måte, og satt med denne boken en skyhøy standard for hva man kan forvente av bøker om de villeste rockebandene. Men om historien med fisken og piken er sann, se det er det ingen som vet.

Jon Savage – Englands Dreaming

Englands Dreaming er en god bok, men en vanskelig bok. Savage går dypt inn i både Sex Pistols og den engelske pønkebevegelsens opprinnelse. Det handler om både fransk kunst og engelske bråkebøtter. Tunglest og høyinteressant på samme tid. Ikke noe for de med dårlig tid.

David Konow – Bang Your Head

Stort sett en klipp-og-lim bok der forfatter Konow stjeler fra alt og alle. Målet er å fortelle historien om heavy metal, men ender som en oppramsing av ting man som rocker allerede vet.

Dee Dee Ramone – Lobotomy

Dee Dee Ramone var en junkie og en idiot. Det er omtrent det man lærer av denne boken. Styr langt unna.

Stein Østbø – Hekta

VGs wannabe-rocker Østbø forteller historien om Ronni Le Tekrø, fra fødsel til show på TV Norge. Det gjør forfatteren på en helt streit og grei måte, men tiden med TNT i USA er viet alt for lite plass.

Trygve Mathisen – Tre Grep Og Sannheten

Pønkens opprinnelse i Norge fortelles på en litt vel inngående måte. Sikkert meget god lesning for de som opplevde tidsånden, men for oss andre blir det litt for mye småband som knapt ga ut plater og fanziner som ble trykket opp i ni eksemplarer. Dog en fin bok om norsk pønk er noe du higer etter å vite alt om.

Seb Hunter – Hell Bent For Leather

Dette er intet mindre enn en nydelig bok. Enkelt forklart er det den engelske utgaven av Fargo Rock City. Altså den ekte historien om forfatter Seb Hunters oppvekst som heavy-fan der AC/DC og Kiss var viktigere enn noe annet i livet. Fortalt på en særdeles god og humoristisk måte. Knallbok, intet mer og intet mindre.

Dave Navarro/Neil Strauss – Don’t Try This At Home

Dave Navarro fra Jane’s Addiction er en tåpelig fyr. Det lærer man i denne boken.

Charles R. Cross – Kurt Cobain: Heavier Than Heaven

Historien om Kurt Cobains liv er naturligvis spennende. Fra Iron Maiden-fan til posterboy for en hel generasjon med rockeband på et par år. Og så, vips, skallen utover veggen. Heavier Than Heaven er skrevet med innlevelse og kunnskap. Anbefales.

David Lead/Ken Sharp – Kiss: Behind The Mask

Det er svært mange bøker om Kiss der ute. Eksempelvis bør man styre unna bøkene Gene Simmons har skrevet om sin egen fortreffelighet. Behind The Mask er derimot noe som hører hjemme i hyllen. Boken er delt i to mellom et intervju med bandet, og historien om Kiss. Og selv om Pyro-redaksjonen har god kontroll på bandets historie, så lærte vi mang en ting da vi reiste gjennom denne boken. God bok, som Brigt Jensen sa det.

Deena Weinstein – Heavy Metal

Et slags antropologisk forsøk på å forklare hva heavy metal er. Problemet er at vi vet hva heavy metal er fra før. Og ikke minst at dette er akademisk vissvass som minner oss om anstrengende vårmåneder med pugging av bøker på Universitetet.

Michael Moynihan – Lords Of Chaos

Historien om black metal og kirkebrenning. Fortalt på en strålende og innsiktsfull måte. Herr Asbjørn Slettemark dukker opp som kommentator i en av de nyere utgavene av boken. Sexy.

Anthony Bozza – Tommyland

Tommy Lee har blitt koko for lenge siden. Denne boken er også koko. Og ganske kjedelig. Mye puling og dilldall. Lite musikk. Der har du vel egentlig Tommy Lee i et nøtteskall.

Neil Strauss – Mötley Crüe. The Dirt

Obligatorisk. Terningkast ti.

Lars Ramslie – Destroyer
Norske romaner handler ofte om blinde glassverandaer eller dølle politimenn. Destroyer handler om å vokse opp med Kiss. Velskrevet, engasjerende og dypt sympatisk bok fra Ramslie. Det ryktes at det skal lages film av boken, men da med Turboneger i stedet for Kiss som tema.

Stephen Davis/Aerosmith – Walk This Way: The Autobiography Of Aerosmith
Litt langdryg, men likevel god lesning om The Toxic Twins. MYE dop, endel bluesrock og litt piker under seksuelle lavalder er gjennomgangstonen.

Allright. Der har du Pyros gjennomgang. Kommenter villig vekk enten du er enig eller uenig. Og kom gjerne med egne tips og vink.

Litt for kjapp på avtrekkeren der, TNT. Dette albumcoveret forsvant fort til fordel for coveret vi alle kjenner. Både bra og synd.

TNT fikk et slags gjennombrudd med platen Knights Of The New Thunder i 1984. Ikke minst fordi bandet fikk inn vokalist Tony Harnell, og begynte å skrive sanger med engelske tekster. Seven Seas var en stor hit i metal-miljøet her hjemme, og Knights Of The New Thunder var starten på gedigne ting for TNT.

Pyro er veldig ambivalent i forhold til orginalcoveret som ganske raskt ble skiftet ut til fordel for vikinghjelmen og øksen du ser under. I ettertid er albumcoveret ganske så grusomt. Men på samme tid pirrende. Den smådølle tegningen av to vikingdamer med våpen og brystene bare, ser relativt billig ut i 2008. Og selve bildet av bandet er legendarisk dårlig. Hallo, Tony. Håret ditt er for høyt… Bildet seg ut som om det bare er kopiert inn på coveret, helt uten noen stilistisk sans. Rosafargen er også definitivt litt for drøy, selv på 80-tallet. Lynet er heller ikke veldig stilig tegnet, og betyr det hele at vikingdamenes utstyr er elektrisk? Eller er det lynavledere de står og holder på? Forvirring.

Det virker som om disse to damene har ødelagt en hel landsby som ligger i ruiner i bakgrunnen. Det er ikke særlig hyggelig gjort. Vikingdamene er også veldig solbrune i huden. Har vikingene vært på stranden ved middelhavet en stund? Eller var det skikkelig varmt i Norge før i tiden? Her er det mye å undre seg over. Men, og det er et stort MEN her. I 1984 var Pyro små guttevalper. I 1984 var nakne kvinnebryst veldig spennende. Blandet med TNTs deilige metal ble det hele nesten for mye for oss. Vel er coveret litt latterlig i 2008, men i 1984 var det ganske så nært verdens beste albumcover.

Tidene forandrer seg, men Seven Seas forblir en klassiker. Erstatningscoveret er heller ikke så ille. Ganske så tøft er det i all sin vikinghet. Vikingmetal lenge før Enslaved. Artig nok var Japan det eneste stedet der orginalcoveret ikke ble erstattet. Japanerne er litt av noen typer.