Grown Into Nothing fra Trondheim feirer at de var ett av ti band vi kåret til å være blant landets mest lovende gjennom 2012. De ti siste bandene kårer vi neste tirsdag. Fullstendig spilleliste her.

Led Zeppelin-Misty Mountain Hop (live)

Witchcraft-Ghost House

Bullet For My Valentine-Temper Temper

Aerosmith-Street Jesus

Manowar-Righteous Glory

Deftones-Romantic Dreams

Coheed And Cambria-Goodnight, Fair Lady

Scott Gorham intervju

Thin Lizzy-Bad Reputation

AC/DC-TNT (live)

Shadowmind-Piece Of Mind

Soundgarden-Eyelid’s Mouth

Lovende band del 1:

Dunbarrow-Winter’s Womb

Dyst-Judges And Butchers

Cockroach Agenda-Undying Sphere

Blood Cargo-Electric Shaman

Aspherium-Veil Of Serenity

Grown Into Nothing-Gunfight

Blood On Wheels-Chemical High

Posthum-Scarecrow

Black Locust Project-Funeral Pyre

Istårn-Fordømmelse

Det blir både legender og ferskvare i kveldens Pyro. Stikkord: Thin Lizzy, Aerosmith og del 1 av vår kåring av årets mest lovende norske band.

Det er snart slutt på november og det betyr at Pyro igjen skal se tilbake på året og se hvilke nye norske band som har fremhevet seg positivt. I år har det faktisk vært så mange nye band som har fenget oss at vi må dele kåringen i to. Del en kommer i kveld, og vi byr på ti av de tyve nye bandene som vi har veldig tro på. Neste del kommer da neste tirsdag.

Vi blander det helt nye med det høyst legendariske i kveld, og byr på intervju med Thin Lizzy-legenden Scott Gorham som denne uken spiller i Oslo og i Bergen. Vi gir også vekk nye vinyler av selveste Aerosmith, og spiller blodfersk musikk av Deftones, Soundgarden og Bullet For My Valentine. Underholdning for liten og stor.

Gamle uutgitte låter fra det orginale Thin Lizzy har plutselig dukket opp.

Thin Lizzy var et av hardrockens aller beste band, helt til konstant rusmisbruk førte til at orkesteret kollapset og frontfigur Phil Lynott døde i 1986. Nye utgaver av Thin Lizzy har turnert rundt i verden de siste årene, men nå ser det ut til at utgaven med Ricki Warwick fra The Almighty som vokalist, og med “orginalene” Scott Gorham og Brian Downey i bandet, har blitt den endelige Lizzy-versjonen.

Det kommer stadig ut nye opptak av Thin Lizzy. Både Still Dangerous, en live-plate fra samme tid som legendariske Live & Dangerous, og Live At The BBC med opptak fra radio-sessions, er vel verdt å sjekke ut for fansen. Og nå kommer nyheten om at opp mot 700 “nye” sanger har blitt oppdaget. Her finnes visstnok både andre versjoner av tidligere utgitte låter og ikke minst musikk som aldri har nådd offentligheten tidligere.

Sjekk mer om saken via Independent Irland.

Atomkraft har et navn som burde tilhørt et norsk punkband fra tidlig 80-tall, men er faktisk et engelsk metal-band. Som nå slipper singel der de covrer et av tidenes beste band. Bare hør selv.

Hva synes vi egentlig om de stadige gjenutgivelsene av klassiske album med store mengder tilbehør?

De siste årene har plateselskapene i stor grad satset på gjenutgivelser av klassiske rockealbum. Der før samlealbum med hits var inntektsbringende kan det nå se ut som om såkalte re-issues og/eller remasters er det som genererer penger. Bare denne måneden slippes gamle klassikere fra katalogen til Thin Lizzy, Queen og Ozzy Osbourne i nye forseggjorte utgivelser.

Her skal det legges til at mange av disse gjenutgivelsene de siste årene har kommet i svært lekker innpakning, ofte med gode liner-notes, et stort billedmatriale, utbrettscover, og ikke minst ofte med enten ny og bedre lyd og ekstramatriale i form av live-kutt, hele konserter, dvd-er eller demoer og outtakes fra studio. Ofte et must for die-hard fansen, men ikke alltid veldig spennende for den jevne lytter?

Det drøyeste eksempelet er vel monsterboksen Pearl Jam slapp for å feire Ten. Sjekk bilde av innholdet her.

Her bør man også huske på at de yngste platekjøperne der ute gjerne oppdager artister gjennom disse gjenutgivelsene, men hva synes vi egentlig om dette stadige gjenbruket (for dette handler jo om å gi ut ting på nytt, og ofte selge nesten det samme to og tre ganger..)? Det er ingen som tvinger deg til å handle. Men det er lov å ha en mening.

Hvilke gjenutgivelser har du satt pris på, er det noen som har skuffet deg, og har vi egentlig bruk for alle disse nye versjonene av klassikerne i rocken?

Mange sterke navn er på vei til Lillehammer i august.

For da arrangeres nemlig Lillehammer Rock Festival for første gang. De har forsøkt seg med metal der borte tidligere, men dette er altså en helt ny satsing. Alt skal foregå inne på Birkebeiner Stadion, og blant artistene finner du den nye utgaven av Thin Lizzy,  Armored Saint, Hammerfall, Tank og UFO, samt flere sterke norske artister som Jorn, Oslo Ess, Thunderbolt og Devil. Lillehammer Rock Festival arrangeres 11. til 13. august. Sjekk nettsiden deres for mer informasjon.

Er du enig? Er du uenig? Hva mangler? Del dine meninger og vær med i trekningen om forundringspakke.

I kveldens sending tok vi for oss 11 av de platene vi mener er sterkest så langt i år. Helt ferske ting som Killswitch Engage, Dream Theater, Clutch og Billy Talent kom ikke med av den enkle grunn at vi ikke har hørt nok på platene ennå. Disse kommer nok sterkere tilbake når hele 2009 skal summeres opp til nyttår. Band som Kylesa og Jaqueline var de som nesten kom med, men som av plassmangel i sendingen ble ofret.

Men hva med deg der ute? Er du enig i vårt lille utvalg? Er det plater som mangler her som definitivt burde vært med? Har 2009 vært et bra eller dårlig år for rocken så langt? Post gjerne dine synspunkter i kommentarfeltet i løpet av sommeren. En pen liten pakke med premier kan komme din vei om du deler dine meninger med resten av oss.

Pyros utvalgte album i helt vilkårlig rekkefølge (plateselskap i parantes):

Architects-Hollow Crown (Century Media)

Asbjørn: Som om engelsk hardcore skulle blitt spilt av Meshuggahs sønner.  Deilig kaotisk, men streng hardcore fra unge briter. Det er en skandale at jeg gikk glipp av dette bandet på Hove, men satser på at de dukker opp igjen i Norge til høsten.

Mastodon-Crack The Skye (Reprise/Warner)

Asbjørn: Mastodon altså. For en herlig gjeng. Hva er det denne Atlanta-kvartetten ikke får til? Crack The Skye er episk, progressiv metal som treffer både mellomgulvet og knollen. Favorittlåten ”Oblivion” sender Mastodon opp med Tool i klassen for pioneerband.

Rancid-Let The Dominoes Fall (Hellcat)

Totto: Tim Armstrongs bande er tilbake etter en meget drøy pause. Men etter stillhet kommer helt tydelig pur kvalitet. Rancid serverer pop-punk-perler på en snor, og leverer sommerens fest-plate. Rett på døren.

The Devil Wears Prada-With Roots Above And Branches Below (Ferret)

Asbjørn: Hvordan kan man ikke like et band som kaller en låt Assistant To The Regional Manager? Dette seneste albumet til Devil Wears Prada skiller seg lite fra den velprøvde metalcoreformelen som har etablert seg de siste årene, men de fyller rammeverket med kanonlåter.

Thin Lizzy-Still Dangerous (VH1)

Totto: Slett ikke et nytt opptak, men konserten fra Philadelphia i 1977 har ikke blitt gitt ut før nå. Og da må platen med på denne oversikten. For Thin Lizzy live er bedre enn lammekoteletter på glødende kull. Men aller best i kombinasjon med nevnte koteletter. Selvsagt.

Gallows-Grey Britain (Warner)

Asbjørn: Årets album, uten tvil. Gallows har laget en grumsete fortelling om tilstanden i det gustne britiske riket. Her kan du lese min gjennomgang av platen tidligere i år.
http://www.nrk.no/pyro/gallows-%E2%80%93-grey-britain-lat-for-lat/

El Caco-Heat (Black Balloon)

Totto: Første norske band på listen. Men ikke det siste. El Caco kom tilbake med ny trommis og enda mer krutt en tidligere. Et band som bare blir bedre med årene, og som tidlig i år ga ut sitt til nå beste album. Ærlig og knallgod rock. Et must. Vi bøyer oss i støv.

Wolf-Ravenous (Century Media)

Totto: “Ekte” heavy metal er på full fart tilbake. Om stilen noen gang har vært vekke. Men det er hvertfall en rekke nye band som gjør klassisk metal på en fremragende måte for tiden. Vi har spilt mange av disse på Pyro. Grand Magus, Hysterica og Cauldron er et par eksempel. Men det aller beste er svenske Wolf. Total metal. Örebro-style. En favoritt.

Lamb Of God-Wrath (Roadrunner)

Asbjørn: Der Sacrament var groovy, litt glattprodusert metal for radio, er Wrath brutal, primitiv og rett-i-ansiktet. Jeg vet at en del er skuffet over denne platen, men her i huset vokser den fremdeles.

Årabrot-The Brother Seed (VME)

Totto: Kanskje en overraskelse, men Årabrot leverte et gigantisk album i februar. Produsert av ingen ringere enn Steve Albini ga Årabrot endelig ut en plate som kombinerte bandets ville støy med gode låter. En anbefaling til alle som er klar for en lydopplevelse. Et sterkt undervurdert band, og en meget bra plate.

Heaven & Hell-The Devil You Know (Roadrunner)

Totto: Black Sabbath under annet navn. Med selveste Ronnie James på vokal. Det måtte bli bra. Og det ble det. Enormt bra.

Backstreet brawlers med trange bukser….

Thin Lizzy. Der har du et nydelig orkester. Et av de aller beste. Et band som forsvant så altfor tidlig. Et band fullt av bråkebøtter og geniale musikere. Perfekt for Pyro.

Fighting kom i 1975, like før Thin Lizzy slo gjennom med Jailbreak-albumet, og inneholder flere klassiske Lizzy-låter som Suicide, Ballad Of A Hard Man og Bob Seeger-coveren Rosalie. Og jammen smeller de et hysterisk albumcover i bordet også. Her er det selvsagt den deilig retro kles-stilen vi må snakke litt om. Sammen. Du og jeg. For her snakker vi 70-tallet. Det totale 70-tall…

På den engelske versjonen av Fighting treffer vi de fire i Thin Lizzy i en bakgate. Forhåpentligvis i Dublins sentrale strøk Temple Bar. Om kvelden. La oss ta layouten først. Den flotte logoen har fått plass, og det har også tittelen på platen. Ganske mange ganger. Et slags vilt ekko av en tittel blir det. Ikke veldig pent.

Så over til påkledningen. Og/eller mangel på påkledning. Dette med bar overkropp har jo vært meget populært gjennom rockens historie. Mange ganger fungerer det ikke helt i ettertid. Som her. Vel har Thin Lizzy bevæpnet seg med både kniv, stålrør, og noe som ser ut som en baseball-bat, men de bare brystene på to av medlemmene forandrer noe som så skummelt ut til et gay-treff. Sjefen sjøl gjør seg virkelig flid med brystkassen foran kameramannen. Jeg regner her med at mennesket bak kameraet var en mann. Det passer bra inn…

Så over til klærne som faktisk kom med på bildet. Her er det mye dongeri og skinn. Som det ofte var på 70-tallet. Men blandet med mangelen på overkropps-tildekning ender det hele i noe som burde vært et Turboneger-cover på 90-tallet. Ass Cobra style. Og da har jeg ikke nevnt de helt gigantisk trange buksene. Eller gjorde jeg det nyss? Enormt trange. For trange. Farlig trange. Møter man disse fire i en bakgate er det stor fare for å dø av latter før noen får inn et eneste slag….

Men vi elsker Thin Lizzy. Alltid. Hele tiden. Er det kanskje verdens beste band?

Den amerikanske versjonen av Fighting er ikke så stilig. Bare se.

Thin Lizzy på albumcover-bærtur?

Vi i Pyro elsker Thin Lizzy, men ikke alt det bandet har gitt ut er like bra. Ikke inni coveret, og hvertfall ikke utenpå coveret… For hva skal vi si om Thin Lizzys tredje plate Vagabonds Of The Western World fra 1973? Musikken er relativt bra, med låten The Rocker som et høydepunkt. Men albumcoveret er litt vel hippie for oss.

Hvis vi starter øverst så er jo logoen relativt forferdelig. Thin Lizzy fikk heldigvis senere en av rockens beste logoer, men i 1973 var det tydeligvis nesten umulig å lese hvem som hadde laget platen. Stort bedre blir det ikke på selve coverbildet. Her må en batikkbefengt raddis med store ganjaproblemer ha vært involvert. Planeter, romskip, steinformasjoner, grelle farger, tåpelige tegninger av bandmedlemmer, og en lilla himmel vitner om en voldsom rusproblematikk på cover-siden lenge før Lynott tok kvelden grunnet det samme. Spacerock anyone?

Tredjerangs tegneseriekunst passer ikke til et førsterangs rockeband. Men vi elsker både Thin Lizzy og platen likevel. Det er sånn vi er i Pyro. Fulle av hjerterom.

Onsdag spiller Metallica sin eneste konsert i Skandinavia på denne turen når de inntar Koengen i Bergen. Vi lader opp til både konserten og til helgen med en deilig Metallica-video.

Det er nok ikke alle som liker denne versjonen av Whiskey In The Jar som Thin Lizzy først gjorde populær, men blandingen Metallica, masse god drikk og et fengende refreng er mer enn nok for oss på en dag som denne… Onsdag braker det løs.

Jada. Vi vet at vi har mast mye om disse på radioen, men nå er Glyders andre album ute i Norge, og jammen spiller de ikke på årets Sweden Rock også.

Irske Glyder hadde årets vinterhit med Sweets fra bandets andre plate Playground For Life, som nå endelig har fått distribusjon her i Norge. Et band og en plate proppfull av hard og god rock, med flotte doble gitarer som Thin Lizzy hadde vært stolt av. Virkelig et band som har gledet oss i Pyro både i år og i fjor. Debuten som kom for noen år siden, og bare het Glyder, er også overflott. Forhåpentlig kommer Glyder for å spille i Norge snart, men de av dere som skal på årets Sweden Rock har i oppgave fra oss å få med dere Glyder der nede. Hør flere låter på bandets Myspace-side, og sjekk ut videoen til PUP fra forrige album:

‘ 

Phil Lynott og Thin Lizzy er enorme helter her i Pyros hovedkvarter. Vi ble både trist og glad da vi fant dette klippet.

Phil Lynott var vokalist, bassist, hovedperson og narkoman i et av de aller beste bandene denne kloden har fostret. Thin Lizzys musikk lever i beste velgående i 2008 fordi bandet leverte klassiker etter klassiker. Phil Lynott døde av organsvikt etter lang tids rusmisbruk i starten av 1986, og dette er tydeligvis det siste tv-intervjuet han gjorde.

Siden Thin Lizzy er så voldsomt bra, koster vi på oss en gammel klassiker også. Jailbreak. Se på den flotte takt-dansingen fra publikum! Magisk.