Lemmy er tilbake. Mikkey er tilbake. Phil er tilbake. Snaggletooth er tilbake. På mandag.

Det er litt som julekvelden hver gang Motörhead slipper ny plate, og det gjør de heldigvis ganske ofte for tiden. Lemmy feirer jo også sin 65-årsdag på årets julekveld, og forhåpentligvis ligger det mange eksemplarer av denne platen under grønne trær og busker senere i måneden. Og selv om du, om du er fan, vet hva du får hver gang disse typene slipper plate, så tar vi en liten uhøytidelig gjennomgang av innholdet likevel. The Wörld Is Yours har snurret og gått i bilen på høyt volum de siste dagene. Dette er første- og andreinntrykket:

Born To Lose

Massiv åpning. Vintage Motörhead med raspende vokal (selvsagt), hissig tromming og tunge riff. “Right now, right here, lose your mind, but show no fear”.  You got it, Lemmy. Mikkey Dee er fremtredende med trommingen sin som går i hundre kilometer i timen. Her må man passe på så ikke bilen flyr avgårde i samme tempo. Åpningen vil ikke skuffe en eneste supporter.

I Know How To Die

Øs, pøs. Lemmy er som kjent udødelig, men synger her om at han “I know the law, I know how to die”. Messet over et ganske så deilig pumpende riff som bare går og går. Og det er jo helt greit ettersom riffet er akkurat slik Motörhead skal låte. Ikke så umiddelbar som åpningen, men de litt over tre minuttene holder så det monner uansett.

Get Back In Line

Første låt ut fra platen til verden, med sin herlige småpolitiske video (se underst i saken). Kanskje et litt rart valg av førstesingel, siden begge de to foregående låtene fremstår som mer fengende (i Motörhead-sammenheng…). “All things come to those who wait, but these days most things suck”, er en svært god tekstlinje. “But if you think that Jesus saves, get back in line” også. Og hvis Lemmy sier at du skal gå bakerst i køen, så er det bare å ta fatt på retretten. Han er tross alt metal-generalissimo. Ok låt.

Devils In My Head

Motörhead firer ikke på tyngden, og peiser på med mer rock i sin egen tradisjon. Altså blytung musikk med allsang-vennlig koring. Nok en god låt som bringer frem minner om tidligere dager, og det er slik dette bandet opererer. De virrer sjelden fra formelen, og det er både vakkert, og også til tider litt frustrerende, da det kan være vanskelig å skille en del mindre bra Motörhead-låter fra hverandre. Denne funker dog tilstrekkelig til at den får godkjent, og vel så det.

Rock ‘n’ Roll Music

Platens første låt som virkelig hinter tilbake til den tidlige rocken som Lemmy elsker så høyt. Det smaker boogie-woogie lang vei, og teksten handler om at rocken er den eneste ekte religion. Der er vi enige. Men sangen er nok platens første lille downer. Den har nesten noe AC/DC-sk over seg. Eller kanskje faktisk noe Status Quo-isk. Litt sedat, men grei nok. Lemmy må få lov til å få tilbake pusten etter platens fire første up-tempo rockere.

Waiting For The Snake

Wow. Et gigantisk riff i Audioslave-tradisjon meisler Waiting For The Snake inn i nesepartiet, før vi er tilbake i vanlig Motörhead-groove. Åpningsriffet kommer tilbake flere ganger i sangen, og frisker samtidig opp dette til å bli en feiende flott banger. Tyngre enn snøfallet på frontruten. Skikkelig.

Brotherhood Of Man

Lemmy er mer raspende enn vanlig på denne seige rysaren som minner mye om gode gamle Orgasmatron. Det er nesten som om Abbath fra Immortal plutselig har tatt over vokalen. Motörhead er nedpå, men er likevel totalt i kontroll. Er det kritikk mot verdens grådighet og krigshissing jeg hører her, tro? Eller leser jeg for mye inn i teksten som jeg ikke har på min promo-kopi nå? Stilig er det uansett. Veldig tungt. Veldig vakkert. Veldig ekte. “Our legacy is lunacy”.

Outlaw

Vi er tilbake til dundrende dobbel-basstromming fra Mikkey Dee, og det passer fint etter den rolige Brotherhood Of Man. Lemmy synger om lovløshet. En ganske enkel rocker som ikke når helt opp i dette sterke heatet av låter, men likevel en sang som har sin naturlige plass på platen. Av og til skal en rockelåt være lettfattelig. Ganske ofte, faktisk.

I Know What You Need

Nok en sang som kunne vært på en gammel klassisk plate. Det legendariske Motörhead-øset er skrudd opp til ti, og alt faller på plass samtidig. Ingen fiksfakserier, bare Motörhead som er seg selv og gjør det de kan best. Punkete hardrock som går gjennom marg og bein. Minner om mye i back-katalogen, men akkurat som med AC/DC, så gjør ikke det noe som helst.

Bye Bye Bitch Bye Bye

Nok en boogie-låt får avslutte platen. Det handler om hevn og payback-time. Det er en med blå øyne det skal gå ut over. Heldigvis en kvinne, så det utelukker meg. Lemmy er forbanna. Har han blitt sviktet? I så fall skandaløst. Han er jo Lemmy. Mannen og myten. Grei avslutning på en god plate. Er det riffet til Getaway med Kiss de har rappet tro?

Og vips, så var The Wörld Is Yours ferdig. Kun for å gå på repeat en gang til mens jeg kjører rundt i byens gater og tenker at det er rørende at Motörhead fremdeles lager plater. Som nevnt så vet du hva du får med en ny plate fra denne gjengen. Det er rock, rock, rock hele veien fra spor 1 til spor 10. Og det er det som er meningen. Motörhead leverer aldri en dårlig konsert, selv om de av og til er på sparebluss. Og det samme gjelder platene deres. Sjelden helt fullstendig geniale, men heller aldri kjedelige eller uinteressante. The Wörld Is Yours er blant de bedre albumene fra trioen de siste årene. Bilstereoen er enig.