The Sword er aller best av alle band som høres ut som om de kommer fra 70-tallet. The Sword er så bra at jeg blir litt rørt. Arcane Montane over. Hør! Mmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm.

Jeg hadde litt glemt hvor enormt gode The Sword er. Bra at de minner meg på det med en tekstvideo til The Hidden Masters fra mesterlige Apocryphon.

The Sword er magiske når det kommer til musikk, noe fjorårets aller beste album Apocryphon ettertrykkelig beviste. Magi finnes også i den mystiske videoen til et av albumets beste spor Cloak Of Feathers. Herre, så bra.

Intervju med The Sword og coverlåtspesial var blant ingrediensene i kveldens sending. Hele spillelisten her.

Van Halen-Unchained

Mortillery-Seen In Death

Darkthrone-Dead Early

Bullet For My Valentine- Truth Hurts

Morbid Angel-Maze Of Torment

Mammüth-Killer Elephants

Heaven’s Basement-Nothing Left To Lose

Jack Dalton-Red Flags

The Sword intervju

The Sword-Seven Sisters

Kvelertak-Trepan

The Bronx-Too Many Devils

Messerschmitt-Shine

Coverspesial:

Jimi Hendrix-Hey Joe (tradisjonell/The Leaves)

Ektomorf-The Pretender (Foo Fighters)

Oslo Ess-Primitiv (Kjøtt)

Testament-Powerslave (Iron Maiden)

Anthrax-Smokin’ (Boston)

Metallica-When A Blind Man Cries (Deep Purple)

Melvins Lite-Let Me Roll It (Paul McCartney)

Sabaton-Twilight Of The Thunder God (Amon Amarth)

Virus-Shutout (Walker Brothers)

Kylesa-Set The Controls For The Heart Of The Sun (Pink Floyd)

Vi drar på med nok et samleheat av relativt nye coverlåter som smeller i kropp og sjel. Herren over skal synge en av sangene.

Det dukker stadig opp gode coverlåter gjort av like gode band og da ofte av kjente og kjære orginalartister. Sånt blir det mye av i kveldens andretime når vi plukker nok en time med staselige coverlåter som har kommet i det siste. Jeg kan allerede nå namedroppe typer som Metallica, Anthrax og Sabaton. Vi skal i løpet av sendingen også gi deg intervju med herlige The Sword, vi skal gi vekk det nye albumet til Bullet For My Valentine, og vi skal smadre radiobølge etter radiobølge med ny musikk fra Darkthrone, Heaven’s Basement og Kvelertak.

Lamb Of God har levert ett av årets beste album i følge oss. Her fra Hove 2012.

Hva var de beste albumene som kom i hardrocken og metalen i 2012? Vi har et svar. Uenig? Enig? Fornøyd?

Det har blitt en tradisjon at vi i Pyro gir deg vår topp 10-liste over albumutgivelser innen hardrocken og metalen. Litt for å være en motvekt mot alskens mas om Karpe Diem, Frank Ocean og Sundfør oss her og Sundfør oss der. Vi liker rock vi. Og her er vår unummererte ti valg for 2012.

Every Time I Die-Ex Lives

En av outsiderne på listen, og kjempet knallhardt om plassen på listen med Cancer Bats som ga ut plate omtrent samtidig. Tidligere har Every Time I Die vært akkurat litt for vanskelige med sin svært aggressive blanding av metal og punk. På Ex Lives har de roet litt ned på galskapen, og ikke minst dratt inn en rekke sterke låter rent melodisk. En svært god og overraskende plate som har levd lenge i stereoen gjennom 2012. En skattekiste som bare venter på at du åpner den.

Van Halen-A Different Kind Of Truth

Ikke vet jeg hvorfor comebacket til Van Halen ble mer omtalt her hjemme, men vi backet hvertfall A Different Kind Of Truth hele veien til nyttår. Et Van Halen tilbake i toppform, og med nesten orginalbesetningen intakt. Savnet etter Michael Anthony må uansett legges litt til siden, for her leveres det på høyt nivå gjennom hele platen. Mange av låtene stammer fra gamledager, og blandingen av gammelt matriale og nytt band ga oss årets beste festplate. Undervurdert.

Deftones-Koi No Yokan

Det er bare å bøye seg i snøen for det Deftones har klart musikalsk de siste årene. Koi No Yokan er omtrent like god som Diamond Eyes fra 2010. Det betyr et nytt mesterverk innen svevende og tung rock. Koi No Yokan er bra første gang du hører den, og så blir albumet bare bedre og bedre. Nok en gullmedalje.

Enslaved-Riitiir

Enslaved blir eldre og bedre for hvert bidige år. Og sangene blir lenger og lenger. Uten at det gjør noe som helst. Verdens beste band innen progressiv metal? Definitivt. En opplevelse fra første til siste sekund.

Purified In Blood-Flight Of A Dying Sun

Dudes wanna mosh. Hør nå, Norge. Vi har et av de beste bandene i metalen her hjemme. Se til å sjekke ut Purified In Blood nå da. Tungt, hardt, monumentalt og alle andre metal-klisjeer du kommer på er merkelappen dette albumet får. Du har en oppgave i 2013. Hør mer på Purified In Blood.

Gallows-Gallows

Spenningen var stor i ene halvdelen av Pyro i 2012. Ville Gallows uten vokalist Frank Carter i det hele tatt fungere? Carter var jo hele konseptet i Gallows. Inn i det erkebritiske bandet kom kanadieren Wade MacNeil. Mange var skeptisk, og mer enn det. Men Wade og Gallows leverte langt over forventet. Når Asbjørn er fornøyd bør de fleste ha ristet av seg den sunne skepsisen.

Rival Sons-Head Down

Bandet alle liker å like ga full gass gjennom året med både konserter på forrige plate Pressure & Time, utgivelse av Head Down, og så konserter på den platen. Ingen tid å miste for rockens nye posterboys. Litt mindre umiddelbar denne gang, men herrer og kvinner med litt tålmodighet får mye igjen for innsatsen. Stor rock på rekke og rad.

Lamb Of God-Resolution

For et år Lamb Of God hadde i fjor. Den moderne metalens dampveivals ga ut høyst strålende Resolution tidlig i 2012, startet en solid turné, og så ble plutselig vokalist Randy Blythe fenglset i Praha i sommer anklaget for å ha forvoldt dødelige skader på en fan under en konsert i Tsjekkia noen år tidligere. En mystisk sak der Blythe satt fengslet i over en måned før han fikk reise hjem til USA. I år starter rettsaken mot Blythe, og Pyro følger nøye med i noe som kan forandre måten konserter arrangeres på. Uansett utfall laget Lamb Of God et av fjorårets beste metalalbum.

The Sword-Apocryphon

Liker du tunge riff er det bare å la seg rive med av The Sword. De er de aller beste i klassen, og følger opp monsteralbumet Warp Riders med noe som muligens er enda bedre. Så tungt og stilig at ord bare blir unødige. Hør denne platen. Nå.

Gojira-L’ Enfant Sauvage

Metalens beste instrumentalister? Meget mulig. Nok en stor musikalsk prestasjon av våre franske helter. Innviklet og lett tilgjengelig samtidig. Et prov på at moderne metal ikke står tilbake for noe.

Vi ønsker også å gi salutt og honnør til et par andre norske band som leverte solide plater gjennom 2012. Vi glemmer sikkert noen nå, men Blood Command, Okkultokrati, Aura Noir, God Seed, Nekromantheon, El Caco, Krakow, Borknagar, Lakei, Overthrow, Turbonegro, ICS Vortex, og Ihsahn ga oss svært minneverdige musikalske opplevelser via filer eller vinyl i året som gikk. Vi takker. Og det var bare noen av de norske som ikke kom inn på listen. Rocken død? Ikke oss bekjent. Norsk metal FTW.

Fint å komme på jobb til ny musikkvideo av The Sword. Åpningslåten på årets helt suverene Apocryphon gjør morgenen lettere. Sci-fi galskap.

Det nye albumet til amerikanske The Sword heter Apocryphon og er så bra at jeg får troen på menneskeheten igjen. Sjekk min anmeldelse av platen hos p3.no/musikk, og nyt tittelsporet i tekstvideo-format over. Benytt helgen til å kjøpe eller lytte til denne platen. Hvis du angrer må vi avslutte forholdet vårt.

På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension

Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States

Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

The Sword slipper snart sin nye plate Apocryphon. Det blir fint. Veldig fint. The Sword har pirret oss svært mye med alle sine siste plater. Vi gleder oss til slipp, og peiser ut tekst-videoen til Eyes Of The Stormwitch. Intet mindre.

Og takk for det. Det nye albumet heter Apocryphon og dukket veldig snart opp. 2. november er slippedato her i Norge, selv om platen vel slippes tirsdag i USA. Jeg har hatt platen i bilen de siste dagene. Har kjørt pittelitt over fartsgrensen. Skal medgi det. Sjekk video fra innspillingen over.

Vi intervjuet Ghost og lot to medlemmer fra The Sword plukke favoritter. En herlig sending ble det. Sjekk alle låtene her.

Mastodon-Black Tongue

Årabrot-And The Ass Has Spoken

White Wizzard-Night Train To Tokyo

Rammstein-Feuer Frei!

EdGuy-Rock Of Cashel

Iron Maiden-Wasted Years

Anthrax-Earth On Hell

Evile-Descent Into Madness

Ghost-Con Clavi Con Dio

Alice Cooper-Ghouls Gone Wild

Beaten To Death-Winston Churchill

The Rods/Dio-The Code

The Sword-Night City

Graveyard-Ain’t Fit To Live Here

ZZ Top-Master Of Sparks

Fear Factory-Mechanize

Queensrÿche-The Warning

Clutch-Sea Of Destruction

Primus-Sgt. Baker

Sammy Hagar-Heavy Metal

Queen-Ogre Battle

Mystiske djeveldyrkere blir intervjuet i kveldens sending…

I kveld byr vi på massive mengder med kvalitet (tror vi selv hvertfall) når vi først kjører konkurranse der du kan vinne lekre utgaver av det klassiske Rammstein-albumet Mutter, vi følger på med helt ny musikk fra Mastodon, Evile og Alice Cooper, vi intervjuer svært mystiske og okkulte Ghost, og vi lar JD og Kyle fra herlige The Sword plukke favoritter i sistetimen. Rock of ages, baby!

The Sword ble intervjuet i kveldens sending. Sjekk hele spillelisten her.

Mötley Crüe-Too Young To Fall In Love

Anthrax-The Giant

Einherjer-Naglfar

Volbeat-A Warrior’s Call

Black Sabbath-Wicked World

Taake-Helvetesmakt

Nirvana-On A Plain

Opeth-Slither

The Sword-Tres Brujas

Chickenfoot-Big Foot

Chivas-Play The Game

Primus-Hennepin Crawler

Cover-timen:

Judas Priest-Race With The Devil (Gun)

Annihilator-Romeo Delight (Van Halen)

Black Spiders-Kicked In The Teeth (AC/DC)

Sepultura-Just One Fix (Ministry)

Arch Enemy-The Oath (Kiss)

Ghost-Here Comes The Sun (The Beatles)

Equinox-Too Drunk To Fuck (Dead Kennedys)

Deftones-Drive (The Cars)

Trivium-Slave New World (Sepultura)

Kissin’ Dynamite-High Enough (Damn Yankees)

Rifforama på Pyro i kveld. Som alltid.

Herren på bildet spiller i The Sword. Et nydelig band fra Texas som har blitt en favoritt i Pyro. I kveld skal vi intervjue to av medlemmene på radioshowet vårt. Det blir fint. Fint blir det også når vi gir deg sjansen til å vinne stilige deluxe-utgaver som har kommet av fjorårets Volbeat-album Beyond Hell/Above Heaven. Og så tror vi litt på at det blir fint når vi skal servere et knippe gode cover-låter i en ny cover-spesial, og ikke minst når vi skal spille helt ny musikk fra band som Taake, Chickenfoot og Primus. Ekte varer i handleposen.

Det har kommet mange bra rockeplater i år, men disse ti er det som har fenget Pyro mest i 2010.

Under har Pyro listet opp de ti platene vi tar med oss flest gode minner fra i året som gikk. Ikke nødvendigvis i rangert rekkefølge, for da hadde vi aldri blitt enig, men likefullt ti plater du må gi en sjanse fra 2010.

Kvelertak-Kvelertak

Vanskelig, om ikke komplett umulig, å overse Kvelertak i år. Demoene fra i fjor, som vi jo spilte først av alle i Norge vil jeg tro, bar lovnad om noe bra. Men det Kvelertak kom opp med på debuten, med hjelp av deilig amerikansk produksjon, overrasket oss enormt. Alt låt bedre og større og mer profesjonelt. At Kvelertaks drøye form for rock har endt på P3s spillelister og i mainstream media er både fortjent og gledelig. Turneen i Norge viste også at bandet har nådd ut til publikum, og at utlandet også har hengt seg på kan bare sees på som en bonus. Overkjøring.

Iron Maiden-The Final Frontier

Hva skal en si om Maiden da? De har blitt det største metalbandet i verden, de fenger stadig nye generasjoner, de leverer så det ljomer live, og de gir saktens også ut gode plater fremdeles. Selv om de ikke trenger å gjøre det. The Final Frontier er tung kost i starten, med en rekke lange låter, men tar du deg tid til å gå inn i den utenomjordiske materien vil du bli belønnet. Belønnet med deilig rock. Episk.

Enslaved-Axioma Ethica Odini

Enslaved blir bare bedre og bedre etter vår smak. Det har nok med å gjøre at vi ikke er så veldig glad i den drøyeste ekstrem-metalen der ute. For Enslaved beveger seg stadig lenger vekk fra det de startet som, og stadig lenger inn i våre hjerter. Den nyeste platen er en reise i progressiv metal som alle bør ta seg tid til å oppleve. Med klare inspirasjonskilder i den gamle progen, med mer clean vokal enn tidligere, med stadige nikk til sin egen bakgrunn, og med formidable riff og låter har Enslaved nok en gang toppet seg selv. Noe som blir vanskeligere hver gang de gir ut så fordømt gode plater. Skjeggete.

Accept-Blood Of The Nations

Hvem skulle trodd at gode gamle Accept skulle lage et av årets album med sin gjenforeningsplate? Og det uten gallionsfigur og gneldre-vokalist Udo? Tyskerne dro inn den ganske ubeskrevne Mark Tornillo på vokal, smelte sammen et knippe låter om krig, heavy metal og finanskrisen, og vips laget de årets største overraskelse. Det låter som vintage Accept, og det føles like bra. Gamle gutter finner opp kruttet på ny. Rørende.

The Sword-Warp Riders

Som om Black Sabbath hadde ligget med ZZ Top og fått dette bandet som avkom, pleier Asbjørn å si. Vanskelig å være uenig. The Sword debuterte med et knallalbum for noen år siden, fulgte opp med en liten skuffelse, og slår trippel home-run med tredjeplaten Warp Riders. Egentlig et konseptalbum om noe sci-fi-greier som ingen skjønner noe av, minst av alt bandet selv. Men skit i det. Hør på riffene. Hør på tyngden. Hør på en av årets definitive høydepunkt. Tyngde.

Airbourne-No Guts, No Glory

Av og til skal hardrock bare handle om å ha det gøy. Airbourne har det gøy hele tiden. Og setter du denne inn i spilleren på fest, så får du det gøy du også. Boogierock fra Australia som handler om damer, sprit og gode tider. Vi liker det. Så får du heller lese filosofi to dager etter. For dagen etter har du vondt i hodet. Ekte rock dør aldri. Festlig.

Bring Me The Horizon-There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It Secret

Asbjørns favoritter i engelske Bring Me The Horizon kan med fordel roe ned titlene sine litt, men har skapt furore i hjemlandet, og nå har folk her hjemme også begynt å få ørene opp for dette bandet. BMTH blander metalcore, punk, death metal og allsangvennlige refreng til du bare må gi opp, og medgi at dette faktisk er bra. Ja, de ser emo ut, men musikken er langt fra sippete. Her fyres det løs fra alle sylindre. Ungdommelig.

Audrey Horne-Audrey Horne

Audrey Horne har lenge vært et lovende band, men da de i vår slapp sin tredje plate som også heter Audrey Horne løsnet alt. Med solide doser 70-tallsriffing og hammond-orgel forandret de lydbildet sitt, ble mer rocka, dog uten å miste det emosjonelle aspektet, og laget et mesterverk av en plate. Live har de også blitt ti ganger bedre enn tidligere, og Audrey Horne fremstår utvilsomt som et av landets aller beste band i år. Fortjent.

Deftones-Diamond Eyes

De har vært gjennom mye, men returnerte i 2010 med et vanvittig statement av en plate. Diamond Eyes er Deftones som skriker til deg at de er tilbake i manesjen. Like svevende og tunge som tidligere, men kanskje hakket bedre enn de noensinne har vært. Det føles litt som om denne platen har blitt oversett av de fleste, men dette er den platen som en samlet Pyro-redaksjon har blitt mest glad for å høre i år. Ektefølt.

Purified In Blood-Under Black Skies

The boys are back in town. Endelig kom Purified In Blood tilbake, bare for å knuse hælen og avbryte turneen med Kvelertak. Noen har all den uflaksen som finnes. Men jäklar som comeback-platen leverer. Hårreisende deilig metal, med litt mindre hardcore enn vi er vant til fra den kanten. Et monster. Et totalt monster. Viktig.

Sett av 30. april om du befinner deg nær Bergen. Bergenfest gir deg både Kylesa og The Sword.

Bergenfest har ofte noen flotte band gjemt i programmet sitt, og denne gangen viser de både teft og god smak når de booker to av Pyros absolutte favoritter. Kylesa har de siste årene virkelig spilt seg inn i våre hjerter med tung og fengende rock i verdensklasse. Bandets siste album heter Spiral Shadow og bør absolutt sjekkes, sammen med den mesterlige forrige-platen Static Tensions. Og så flesker Bergenfest til med The Sword. Samme dagen. Er det mulig å booke en så bra dag? The Sword trenger forhåpentlig ikke noen stor presentasjon fra oss. Har du hørt Pyro på radio, eller lest på denne siden de siste månedene, så har du fått med deg at vi mener at The Sword har laget et av årets desidert beste album med Warp Riders. Vi bøyer oss i slapset.

Det er mye retro-feeling i hardrocken og metalen for tiden. Pyro elsker det, og gir deg fem grunner til hvorfor.

Heavy metal og hardrock har aldri vært veldig opptatt av å skjule sitt opphav. Vel dukker det stadig opp band og stilarter som fornyer sjangrene, men de legendariske bandene og opphavet skinner som oftest gjennom. Uten at noen legger skjul på sin inspirasjon. Og innen disse stilartene tar man jo også vare på de gamle bandene. Det er ikke uten grunn at Iron Maiden og Ozzy fremdeles er populære der ute. Selvsagt leverer de god musikk fremdeles, men innen hardrock og metal liker vi å være trofaste mot de eldste i klassen. Og bra er det.

Men i det siste har det dukket opp stadig mer retro-fiksering innen forskjellige deler av hardrocken. Det kunne blitt vel mye og vel bakstreversk, men faktum er at vi i Pyro elsker det. Kanskje fordi retrofiseringen skjer på så mange fronter samtidig. Eller kanskje vi bare er så gammel at retro lyder som deilig musikk i våre utbrente ører?

Uansett gir vi deg fem grunner til at Pyro elsker det hele:

1. The Sword og Sahg. Årets beste plate kan fort komme fra Austin, Texas. The Warp Riders er en reise i riffets historie, og The Sword har på sin tredje plate virkelig funnet elven av gull. Black Sabbath lurer i bakgrunnen. Det samme gjør alle stoner-bandene fra 90-tallet. Men hvorfor bry seg om slikt nå riffene brenner seg inn i trommehinnen og får deg til å føle deg levende? Norske Sahg stiller i samme kategori og begeistrer like mye med sine tre album. Vintage ny heavyrock.

2. New Wave Of Traditional Heavy Metal. De første platene til Iron Maiden, Def Leppard og Judas Priest (ok, ikke akkurat de aller første til Priest da…) har gitt inspirasjon til nye band som lager heavy metal som låter som dum-dum-kuler mot pannen. Enforcer g Wolf fra Sverige, Cauldron og 3 Inches Of Blood fra Canada og White Wizzard fra USA gir oss håp. Deilig håp.

3. Ny-thrashen. Metallica, Megadeth, Testament, Exodus, Slayer og Anthrax perfeksjonerte thrashen på 80-tallet, men bølgen med nye og unge band som velter riff og aggresjon over deg i 2010 gjør at gamle menn som oss tenker at verden ikke er et forferdelig sted likevel. Både i England og i USA finner du fantastiske nye band som gjør thrash slik den ble gjort for lenge siden, men med en moderne innstilling. Evile, Municipal Waste, Bonded By Blood… Listen er lang og god. Føl deg frem.

4. Proggifisert metal. Big Elf gjør det. Enslaved gjør det. Opeth gjør det, og Mastodon likeså. De låner hist og pist fra progens og metalens lange og ærerike historie, og lager ny musikk som er like strålende som den er forfriskende. Det låter kanskje ikke retro, men å få prog til å bli et positivt ladet ord igjen sier sitt.

5. Airbourne. For et band. For et live-show. Vel er disse australske herrene kliss lik AC/DC (rent musikalsk, that is…), men fanden heller. Det er umulig å ikke la seg rive med. Full pedal. Full pupp. Full suksess. Et av verdens ypperste liveband akkurat nå. Kun brygget på den deilige mikstur av pågangsmot, årgangsrock og jovial ekthet. Et band for festen og et band for morgenen derpå.