The Quireboys fra Newcastle var store favoritter på 80-tallet, men 90-tallet var ikke helt snill med bandet. De holder dog fremdeles på, og gjorde en strålende konsert på Norway Rock Festival for noen år siden. Da intervjuet jeg også Spike i bandet, og han var en helt strålende fyr. Diamonds And Dirty Stones er en fin sak fra Quireboys siste album Beautiful Curse. Bedre enn noe Rolling Stones har gjort på 20 år. Verden er urettferdig.

Det folkelige fenger folket på Norway Rock.

Sjekk rapport fra festivalens første dag her.

Den folkelige overtakelsen startet vel egentlig i går da norske Ingenting løftet taket i teltet med allsang fra publikum. Noe av det samme skjedde på festivalens midterste dag. Uten av vi skjønte så mye av selve musikken. Mer om det om litt. Starten først. Alle bilder av Bård Nordvik og Sindre Didriksen.

(Pagan’s Mind)

Norske Pagan’s Mind var tildelt den tunge oppgaven å åpne dag to på den store scenen, noe som ikke er en enkel sak når de fleste festvalgjengere fortsatt sover av seg festen fra kvelden før. Men verken regn eller lite publikumsoppmøte satt en demper på humøret og spillegleden til guttene fra Telemark. Med vokalist Nils Rue i spissen ga bandet de få fremmøtte en melodiøs start på fetivaldagen med sin progmetal i verdensklasse. Vi ble tildelt gnistrende soloer og klassikere på løpende bånd, sammen med låter fra bandets siste album, og fikk en myk og solid start på dagen.    

(Silje i Blood Command)

Blood Command er langtfra folkelig anlagt og er nok et outsider-band på en rockefestival med sin dirrende og skarpe blanding av hardcore og rock. Bergensbandet samler en ok ansamling med interesserte i teltet, og får god respons spesielt på sine mykere låter. Vokalist Silje er en av landets tøffeste vokalister for tiden, med sin blanding av skrikende vokal og isdronning-look. Resten av bandet gjør sitt ytterste for å hoppe seg til stadig mer oppmerksomhet fra folket som søker ly for et begynnende regn under trygge teltduker. Godkjent og mer til. Sjekk ut Blood Command på plate for din egen del.

(Blood Command)

En av virkelig spennende bookingene på årets festival er kanadiske Cancer Bats. Nå hjalp det ikke at himmelen åpnet seg under bandets konsert, men det var regelrett skuffende få som hadde tatt turen fra campingen for å få sin dose med internasjonal og knallhard rock av beste kaliber.

(Cancer Bats)

Cancer Bats blir en enkel kandidat til årets konsert på Norway Rock med sin joviale innstilling, sin fabelaktige blanding av metal og hardcore, og sine to flotte coverlåter av Beastie Boys Sabotage (som har blitt en slags signaturlåt for bandet) og Black Sabbaths Sweet Leaf. Det eneste som manglet var publikum, men de som var der fikk et minne for livet.

(Disse tre munkene var Cancer Bats største og mest ivrige fans, props til outfiten)

Svenskene i Black Ingvars presset på den folkelige delen av programmet på oss igjen. Og plutselig dukket det opp en del festivalgjengere. Men dere får unnskylde oss og kalle oss sjabre kritiker-hipstere, men rockeklassikere i danseband-style blir aldri en favoritt i Pyro. Vi står over.

(Meshuggah)

Mesguggah er også fra Sverige, men er langt fra Black Ingvars både i uttrykk og innstilling. Når Meshuggah inntar scenen er det med 8-strengs gitarer, synkron-headbanging, og svært vanskelig tilgjengelig musikk. Svenskene er blant de mest innovative bandene i metalen de siste tyve årene, og har en liten og trofast fanskare også på Norway Rock Festival. Men selv om bandet har en enestående posisjon som kvalitetsbærere er det ikke dermed sagt at de vanskelige taktskiftene og den brutale musikken går hjem på festival. Meshuggah passer best som hovedattraksjon på egen konsert enn som et band som skal få folket i stemning midt på dagen under en festival, for her snakker vi først og fremst om lytte-musikk.

(Luxus Leverpostei backstage, eller er det Immortal…)

Folkeligheten i teltet fortsetter med Kvinesdals egne helter i Luxus Leverpostei. Og nok en gang må vi melde pass. Det blir igjen allsang på grensen til det stadion-messige i teltet, og vi begynner å lure på om vi er helt i utakt med resten av publikum når det kommer til musikksmak. Det skal vise seg å stemme senere på dagen.

(Zakk Wylde)

Black Label Society med ex-Ozzy-gitarist Zakk Wylde som sjef og vokalist samler en hel del mer folk på hovedscenen enn hva de andre bandene der har gjort tidligere på dagen. Vi spotter masse BLS-skjorter og backpatches, men Zakk Wylde klarer ikke helt å innfri. På plate har alltid Black Label Society gitt oss svært gode riff i låter som ikke helt er tøffe nok, og det samme skjedde på sletten i Kvinesdal.

(folkelig?)

Gitar-riffene er kraftfulle og skinnende, men låtmatrialet ellers er ikke sterkt nok. Det blir som en litt dårligere metallifisert versjon av Alice In Chains. En usedvanlig malplassert og undødig gitarsolo gjør ikke kveldens konsert bedre, men Zakk Wylde er Zakk Wylde. Han gjør som han vil, og fansen fikk endelig sett festivalsjef Kellys favorittgitarist i levende live. Småskuffende av legenden.

(Munker, nonner, what the hell is going on?)

Kveldens store feelgood-overraskelse kommer fra de gamle engelske heltene i Quireboys, som har hatt en nedadgående karriære helt siden de slo gjennom for fullt på slutten av 80-tallet, spilte support for både Rolling Stones og Guns N’ Roses og ble spist opp av grungen. Men den ekstremt fest-klare vokalisten Spike drar med seg et feststemt publikum og det etterhvert svette teltet, og prenter inn et stort smil hos alle som en med sin enkle og fengende rock. Gamle klassikere som 7 O’ Clock, Hey You og There She Goes Again blandes med nye låter som Mona Lisa Smiled, og Kvinesdal vugger avgårde i glede. Folkelig på en god måte, og vi føler oss litt på lag med publikum igjen.

Men det er før Volbeat. Et band som gjennom konstant turnering og pur innstilling har gått fra å spille midt på dagen for noen år siden til å bli en naturlig hovedattraksjon. Danskene går på noen minutter for tidlig, og køen utenfor inngangen er så lang at vaktene etterhvert bare må gi opp og slippe inn alle. Og det er ingen tvil om at Volbeat fenger. Plutselig fremstår årets Norway Rock Festival som en suksess i det sletten fylles av tusenvis av Volbeat-fans.

Hvor alle disse har vært på resten av festivalen er et mysterium, men det må føles både godt og litt rart for festival-ledelsen å se så mange komme kun for å se ett band, mens resten av underholdningen forut har slitt med publikums-oppmøtet. God følelse for økonomien, men rar følelse for festival-konseptet. Strengt tatt kunne en jo bare arrangert en konsert med Volbeat og trukket omtrent like mange betalende.

(Volbeat)

Volbeat leverer uansett et bunnsolid sett bestående av låter fra sine album, samt et par cover-låter, stående på en scene med lysende ramper og det hele. Bandet har helt tydelig, og som forventet, publikum i sine hule hender, og det er vel bare en tre-fire stykker som ikke skjønner noe av det Volbeat leverer. Det er oss.

(Volbeat-scenen)

For blandingen av Metallica-riff (som de lirer av seg hele tiden mellom sangene også…), rockabilly og hulkende Elvis-vokal kommer jeg aldri til å skjønne kvaliteten med. Jeg har forsøkt mang en gang å like dette bandet, men det fremstår for meg komplett umulig. Volbeat er for meg en dårlig versjon av Misfits, et sterilt forsøk på å skape noe nytt, og ganske uengasjerende.

Men man kan ikke like alt, og ettersom jeg er helt i utakt med folket blir jo det en total seier for Volbeat. Volbeat 6000-Pyro 3. Vi er i utakt med folke-opinionen. Som så mange ganger tidligere.

(Captain Rock)

Men vi gir oss ikke. I morgen er det nye sjanser. Og Blood Command og Cancer Bats ga oss uansett det vi trengte. Gode opplevelser og markante overraskelser. Kommentarfeltet er til for å gi oss tilbakemeldinger. Om Volbeat-fansen leser dette kan jo det blir morsomt. Vi prøvde dog virkelig å forstå. Men det gikk ikke denne gangen heller.

Sjekk flere bilder fra festivalen under:

(Volbeat ser sinte ut, men de er egentlig bare koselige danske kosebjørner)

(Lite folk tidlig på dagen, men de som var der laget god stemning)

(Meshuggah, går låten i sytten trettitodels-takt eller i syv femtendedels?)

(Meshuggah)

(Quireboys, pub-rockens legender)

(Mens vi venter på rock)

(Cancer Bats, nydelig band)

(Cancer Bats, du hørte oss, nydelig band!)

(Cancer Bats, ja du vet…)

(er det svenske Ghost som har ankommet festivalen (inside metal-spøk der))

(Volbeat)

(Pagan’s Mind vekker følelser hos fansen)

(Pagan’s Mind, flinke gutter)

(Blood Commands Yngve mister nesten buksen, men bare nesten)

(Meat Loaf-fan på Blood Command, vakkert og forvirrende)

(Blood Command)

(Black Label Society)

TNT, U.D.O, THE QUIREBOYS, PAGANS MIND OG OZZMOSIS er klare for Norway Rock. Mange hyggelige gjensyn, med andre ord. 

U.D.O. overbeviste i fjor, og blir altså invitert tilbake allerede i år. TNT gjør seg alltid på en stor scene, og bra at festivalen følger opp etter den nokså spesielle konsertopplevelsen med Tekrøs soloprosjekt i 2008 og skandalekonserten til Tony Harnell i fjor.  The Quireboys og Pagans Mind er begge kvalitetsleverandører som har gjestet Kvinesdal tidligere år. Med Ozzmosis vil Tore Moren briljere med gitaren over kjente Ozzy-låter. Hyggelig for dem som ikke får sett Ozzy andre steder i løpet av sommeren.