Jeg har ventet på gjenforeningsplaten til Jane’s Addiction i mange måneder. Nå har vi endelig møtt hverandre. Ble det fest eller kolera?

Jane’s Addiction har vært et av mine absolutte favorittband helt siden jeg ved slump hørte albumet Nothing’s Shocking i en platebutikk i Bergen sentrum en tidlig høstdag i 1988. Den gangen var Jane’s Addiction bindeleddet mellom hardrocken og den alternative rocken, noe folk som Nirvana og Soundgarden nøt godt av flere år senere.

Jane’s Addiction laget angstfull og hard rock som traff både de som likte heavy metal og de som likte indie. Det store gjennombruddet kom med platen Ritual De Lo Habitual i 1990, og ikke minst med hit-singelen Been Caught Stealing. Deretter gikk alt galt innad i bandet, og det første bruddet kom året etter. En gjenforening måtte komme for et band som kun hadde laget to studio-album (de startet faktisk karriæren med en live-plate…), og da platen Strays dukket opp i 2003 var vi alle lykkelige igjen. For en kort periode. For det gikk selvsagt galt. På ny. Og vi som fans fikk nok en oppløsning rett i fleisen. Det skal ikke være enkelt.

Da trodde jeg at Jane’s Addiction var historie for godt, men her er de igjen, i 2011. Eldre og sikkert litt visere, skjønt det med vis er jeg ikke helt sikker på. Men nok mas. Er den andre gjenforeningsplaten i rekken noe å ta med seg videre i livet?

Nå er jeg usikker på om jeg som fan er ekstra kritisk eller ekstra blåøyd, men resultatet etter intens lytting på The Great Escape Artist de siste dagene er at Jane’s Addiction fremdeles har det udefinerbare og spesielle som gjør dem enestående i rocken. Det nye albumet matcher på ingen måte mesterverket Nothing’s Shocking, men føyer seg pent inn rekken av gode utgivelser fra L.A.-eksentrikerne.

Det hele starter formidabelt med de fire første låtene, som er så bra at jeg nesten må sjekke kalenderen. Underground er en gigantisk start med en klassisk Jane’s Addiction-oppbygning. End To The Lies holder standarden oppe på et skyhøyt nivå, Curiosity Kills gjør det samme, før vakre Irresistible Force tar albumet til en ekstrem topp. Svært mulig årets aller beste sang. Uansett sjanger. Gåsehud hver eneste gang. I’ll Hit You Back har definitivt også sine øyeblikk, men fester seg ikke like umiddelbart som de fire første.

Og så faller det hele litt i dass. En fin og nyvasket porselens-dass, men likevel i dass. Nå har aldri Jane’s Addiction vært redde for å dra tempoet ned på platene sine. Men det at de velger å legge såpass mange rolige sanger etter hverandre er frustrerende. Twisted Tales er fin og poppete, men mangler det lille ekstra. Ultimate Reason har også sine øyeblikk, men er for enkel. Splash A Little Water On It er platens svakeste punkt med sin litt vel elektroniske tilnærming. Nivået dras litt opp igjen med rolige, men svært vakre, Broken People. Før Words Right Out Of My Mouth endelig finner igjen de store gitarene helt på enden av disken. Så hva står jeg igjen med? Mer enn nok, viser det seg.

Jane’s Addiction i 2011 er ikke enestående, men har garantert laget en av årets beste plater, og ikke minst er både band og plate bedre enn ved forrige gjenforening. Jeg er lykkelig.

P.S. Om du får tak i dobbel-versjonen får du med en live-bonus-plate fra en konsert tatt opp i Mexico i april. Det er saker. Bonus indeed. For Jane’s Addiction er et fenomenalt live-band. Noe alle som så dem på deres eneste konsert i Norge (Rockefeller 2003) kan enes om. Live-platen er intet mindre enn fenomenal. Og langt mer rocka enn The Great Escape Artist. Men begge lyser opp livet mitt som en lysløype.

Sjekk videoen til magiske Irresistible Force under.