The Cult har fått for lite oppmerksomhet rundt sin svært gode nye plate Choice Of Weapons. For å få fart på folk har legendene laget video til en av de beste nye låtene. Fin video også. Se den da vel.

Vinyl, cd-er, filer. Vi hører og hører for deg. Denne månedens gjennomgang av hardrock- og metalutgivelser ligger klar for din nytelse.

Det strømmer på med god rock, og dårlig rock. Pyro gjør det litt enklere for deg å finne ut hva du skal bruke tiden på, og hva du skal styre unna. Blant annet med nye album fra band som Rush, Sabaton, ZZ Top, Gojira, Grand Magus, Kreator og Nile. De tre øverste er signert Asbjørn, resten er fra meg. Velbekomme.

ZZ Top-Texicali EP (digital utgivelse)

Se her, Rick Rubin er på plass bak spakene når ZZ Top omsider spiller inn ny plate. Hvordan det låter? For å si det sånn, Sven Nordin kan bare drite i den der BBQ-en sin, Texas-sjefene er tilbake på jobb. I Gotsta Get Paid er en av årets beste låter så langt. Litt mer om ep-en kan du lese her.

Gojira-L’ Enfant Sauvage (Roadrunner)

Whoooaaaaa, saklig plate. Jeg har bare rukket å høre gjennom nye Gojira en gang, men førsteinntrykket kunne knapt vært bedre. Monstruøse riff, blytunge og smarte arrangementer, sjelfull vokal fra Joe Duplantier. Tittelsporet har gått noen runder siden det ble lagt ut på nett, og resten av albumet låter likedan. Kanskje ikke så statisk som forrige plate tidvis var, mer i tråd med From Mars To Sirius, men selvsagt med en progresjon ingen andre band kan vise til. Sommeren kan fort stå i Gojiras tegn. Videoen til tittelkuttet under.

Fear Factory-The industrialist (AFM)

Fear Factory overbeviste stort med Mechanize, og The Industrialist er skåret over samme lest. Det vil si: over samme lest som de har holdt på med i tyve år nå. Programmert som faen, aggressivt som sultne tigre, og Burton C. Bells dystopiske tekster om verdens undergang, roboter og at Gud er død og sånt. Jeg så at platen fikk 9 av 10 i Metal Hammer. Jeg er ikke så begeistret, men God Eater er en stor favoritt etter tre-fire gjennomlyttinger.

The Cult-Choice Of Weapons (Black Lodge)

Det har gått litt upåaktet hen her i Norge at The Cult har sluppet nytt album. Nå har aldri The Cult vært så store her hjemme, men som gammel fan er det uansett fint å kunne fortelle at engelskmennene som høres amerikanske ut er tilbake i ganske god form. Ian Astbury virker engasjert, flere av låtene er det virkelig klasse over, og da får det være greit at det noen ganger går litt i bal for disse rockelegendene. Hadde jeg hatt Facebook hadde jeg trykket på like. For The Animals i videoformat under.

Deride-The Void (Massacre Records)

Norske Deride har en ganske lang og kronglete historie. Orginalt var de et ganske hardt band i metal-sjangeren, men etter diverse utgivelser og enda flere medlemsbytter kan gruppen karakteriseres som metal med inspirasjon fra både hardcore-band som Hatebreed og den hardere delen av nyere amerikansk metal. Uansett ganske unorsk, og meget stilfullt. Orginalmedlemmene Ole Walaunet og Kjetil Greve (Audrey Horne) er nå omringet av bassisten Tony Vetaas (Lost At Last og Sahg) og den nye vokalisten Per Helge Lande. Sistnevnte er nok den aller største forskjellen på Deride før og nå. Lande må være en av de aller beste “skrike”-vokalistene i Norge, og live tilfører han Deride mye ekstra kraft og vilje. The Void er en glede tvers gjennom, og bør høres av alle med en forkjærlighet for tung norsk musikk med internasjonalt snitt. Lytt til Soul Depart under.

Deride-Soul Depart

Nile-At The Gate Of Sethu (Nuclear Blast, ute 29. juni)

Så forvirrende…. Jeg vet at det er mange der ute som liker Nile, og det har jeg full respekt for, men dette bandet er rett og slett for intrikate for meg. Dødsmetal blandet med teknisk spilling på høyt virtous-nivå, taktskifter from hell og titler som Enduring The Eternal Molestation Of Flame og Natural Liberation Of Fear Through The Ritual Deception Of Death. Et eventyr for alle som liker ting vanskelig, et mysterium for oss litt mer enkle individer. Sjekk selv og finn ut hvilken kategori du tilhører…

Whitechapel-Whitechapel (Metal Blade)

Allright. La oss ta litt mer forvirrende metal når vi først er i siget. Whitechapel er enklere å forstå enn Nile, men det er jo også kvantefysikk. Whitechapel er fra USA, men har tatt navnet sitt (som jo er utrolig tøft) fra bydelen i London der Jack The Ripper herjet. Også Whitechapel kjører på med en slags blanding av djent og dødsmetal, med litt Slipknot som saus over,  og til tider låter det hele fortreffelig. Problemet er at en hel plate med slike voldsomme låter og vendinger blir i meste laget. Nytes i små doser. Min favorittdose er (Cult)uralist, som du kan høre under.

Whitechapel – Whitechapel – 03 – 03_(Cult)uralist

Ihsahn-Eremita (Candlelight)

Ahhh. La oss roe det hele litt ned. Som mange kanskje vet er Ihsahn tidligere vokalist i Emperor, men som solo-artist leverer han musikk i en langt mer progget sjanger. Fremdeles med elementer fra ekstrem-metal, men langt mer over i landskapet der blant andre Enslaved opererer for tiden. Blandingen mellom prog og metal er i stadig utvikling, og Ihsahn har vært en av de beste leverandørene der de siste årene. På sin fjerde utgivelse gir Ihsahn oss både harde og pumpende låter, og mer svevende og vakre stykker musikk. Til tider utfordrende, og en plate man må bruke tid på, men også noe som kan berike livet ditt om du gir den sjansen. En liten trailer for platen i videoform er vedlagt.

Turbonegro-Sexual Harassment (Volcom)

Turbo er tilbake der jeg liker best at de er. Med beina godt plantet i punken. Tony Sylvester er strålende som ny vokalist, og jeg ga platen nesten full pott da jeg anmeldte den hos Lydverket. Angrer ikke et sekund på det. Sjekk You Give Me Worms-videoen under.

Circus Maximus-Nine (Frontiers)

Det var da som…. Nok en sjanger jeg ikke er så stødig i. Men siden Circus Maximus er norske, er hyggelige karer, og gir ut nytt album, så må de få sin velfortjente plass her på sidene. Circus Maximus spiller en blanding av prog-metal, melodiøs rock og power metal, og i mine ører, som da ikke er ekspert-ører i sjangeren, låter det hele svært bra. Nine er farlig fengende, og av og til på randen av å bli litt vel myk, men alltid med beina såvidt plantet i metalen gjennom riffingen. Vokalen og noen av låtene er svært nær det Europe gjorde rundt Final Countdown, bare litt hardere. Og det er et kompliment. Jeg elsker Europe. Sjekk dem da vel. Support the troops…. Og sjekk trailer for platen under.

Jorn-Bring Heavy Rock To The Land (Frontiers)

Respekten for Jørn Lande blir bare større og større. Han elsker heavy like mye som vi i Pyro gjør, og han serverer den ene herlige platen etter den andre. Uten å få noen som helst respekt i andre norske medier. Vel, andre norske medier kan dra åt skogen. Vi elsker Jorn. Tenk å kalle en plate for Bring Heavy Rock To The Land… Lande burde fått fortjeneste-medalje for et langt liv i heavyen. Siste album inneholder en hel del supersterke låter som tittelsporet, Chains Around You, Ride To The Guns og I Came To Rock (han kom for å rocke!), og da bryr vi oss ikke i det hele tatt om at det er et par fillers her også. Jorn. Medalje. Nå. Video under.

Sabaton-Carolus Rex (Nuclear Blast)

Svenske Sabaton har alltid balansert hårfint mellom det å være et superfengende metalband og det å bli for tullete. Sabatons plater har lenge handlet utelukkende om krigføring, og nå har de tatt skrittet helt ut med Carolus Rex. Hele platen handler om det svenske kongedømmet langt tilbake i tid. Mye krig, mye power metal, mye koring. Tulle-skrittet tok nok Sabaton da de også laget Carolus Rex med svenske tekster og vokal. Men faen heller. Sabaton er så ekstremt fengende, og så deilig koko, at jeg elsker det. Fremdeles. A Lifetime Of War på engelsk under.

Grand Magus-The Hunt (Nuclear Blast)

Flere svensker med metal i blodet. JB og hans lille gjeng med metal-krigere har virkelig laget noe av den bedre musikken som har kommet ut i Skandinavia de siste årene. De firer heller ikke så mye på kvaliteten med The Hunt. Låter som Valhalla Rising, tittelkuttet og Sword Of The Ocean er perfekt for herrer og frøkner som elsker klassisk metal som Judas Preist og Manowar. Litt usikker på et par av de mer rolige låtene, men innen tradisjonell heavy er det få som slår Grand Magus for tiden. The Hunt hører du under. Vanskelig å mislike.

Kreator-Phantom Antichrist (Nuclear Blast)

Krrrrrrrreeeeeatoooor! Legender innen europeisk thrash. Og etter litt vrøvl tilbake på 90-tallet har Kreator de siste årene levert metal av høy kvalitet. Hardt, snerrende og pittelitt brutalt, men også med klare melodier og nynnbare låter. Mille er fremdeles illsint, og tyskerthrashen regjerer fremdeles. God, sterk, og edel plate. Enorm respekt. Video til tittelkuttet under. Mycket bra.

Millencolin-The Melancholy Connection (Epitaph)

Millencolin er en gammel favoritt her i huset, og i sammenheng med sitt 20-års jubileum slipper bandet en samling av b-sider, et par nye låter og en dvd. Noe på denne samleren er strålende, annet er helt passe. Høydepunktene er når Millencolin synger på svensk i E20 Norr og sommerlåten The Downhill Walk. For fans. Og de burde det vært flere av. En liten trailer for platen under.

Rush-Clockwork Angels (Roadrunner)

Jeg har aldri vært noen stor Rush-fan, men synes at de er gode når de spiller relativt enkel rock. Når ting ikke blir for vanskelige. Og den nye Rush-platen er nettopp slik. Første låt fra platen Headlong Flight bar bud om at Rush skulle bli mer rocka denne gangen, og det ble de også. Fremdeles med nok avansert spilling til at prog-fansen får sitt, men denne gang også med låter som den jevne rockefan trygt kan lytte til. Hurra.

Suicide Bombers-Criminal Record (egen utgivelse)

Let’s rock n’ roll!, melder Suicide Bombers direkte etter en overpompøs engelsk intro på albumet. Og det er rock det handler om. Sleazy rock. Suicide Bombers går i fotsporene til Faster Pussycat og Hanoi Rocks, men blander mer punk inn i sin tagning. Bandet er frontet av Chris Damien Doll som tidligere spilte i Trashcan Darlings, og det er ikke helt feil å sammenligne de to bandene. Litt mer rocka her kanskje. Og en hel del mindre sminke. Liker du sleaze er det store sjanser for at du liker Suicide Bombers også. Hater du sleaze har du fått et nytt band å mislike. Alle vinner. Hør nevnte sang Let’s Rock N’ Roll under.

Suicide Bombers-Let’s Rock N’ Roll

De gamle helter i The Cult er plutselig tilbake med en ny plate kalt Choice Of Weapon, og herlig nok ble de invitert til Jimmy Kimmels tv-show i USA for noen dager siden.

Gode gamle The Cult returnerer med et nytt album kalt Choice Of Weapon som kommer 22. mai. Første låt ut var den ganske gode Lucifer, og første video fra platen er den enda bedre For The Animals. Jeg begynner å glede meg til albumslippet, kjenner jeg.

Denne karen er kveldens hovedgjest i Pyro.

Ole Petter Andreassen er kjent fra band som Thulsa Doom, Black Debbath og Cumshots. I tillegg er han en svært habil plateprodusent. Men grunnen til at han skal være gjest i kveldens Pyro er at han nettopp har gitt ut debutalbum med El Doom & The Born Electric, som er hans nye progband. Et svært herlig progband. Ole Petter gir deg en gjennomgang av hvilke andre band og artister som har inspirert ham til å danne El Doom & The Born Electric. Og ja. Det blir en del prog.

Vi skal også gi deg noe veldig spesielt i kveld. Vi skal nemlig sende historiens aller første intervju med supergruppen Temple Of The Black Moon. Medlemmene i det bandet kommer nemlig fra band som Anthrax, Cradle Of Filth, God Seed, The Cult og Enslaved. I forrige uke spilte de inn musikk i lille Bergen, og vi gir deg både det første intervjuet bandet har gjort sammen noensinne, og vi gir deg også historiens første smakebiter på musikken de lager.

Hvis du da legger til ny musikk fra Lamb Of God, El Caco og Nekromantheon, samt Lacuna Coil-konkurranse og det vanlige tullpratet, så ser dette ut til å bli en fin sending…

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Herre min skaper for en kveld det kommer til å bli i Stockholm 7. august 2010.

Den engelske festivalen Sonisphere brancher nemlig ut med konserter både i Sverige og Finland. 7. august i Stockholms Stora Skuggan Park og 7. og 8. august i Pori i Finland. Sjekk band-listen. Dåne-matriale…. Hvorfor kommer ikke slikt til gamlelandet?

Stockholm:

IRON MAIDEN
HEAVEN & HELL
MÖTLEY CRÜE
IGGY & THE STOOGES
SLAYER
ANTHRAX
ALICE COOPER

Pori:

IRON MAIDEN
HIM
HEAVEN & HELL
THE CULT
ALICE COOPER
MÖTLEY CRÜE
IGGY & THE STOOGES
SLAYER
ANTHRAX

I dag er det tid for The Cult. Det er det strengt tatt hver dag. Men i dag er det ekstra behov for The Cult. Denne videoen har det meste vi trenger. Bredbeint gitarspilling, røyk, sterke følelser og er det ikke Matt Sorum på trommer gitt? Edie (Ciao Baby) er en av de sterkeste låtene til The Cult. Og det sier definitivt ikke lite. Fra Pyro. Til deg. God helg!