Slottsfjell drar på med to meget fristende orkestre for rockefansen.

Tidligere har Slottsfjell (Tønsberg fra 17. til 19. juli.) sluppet Satyricon, Opeth og Skambankt på rockedelen av programmet sitt, og nå i kveld letter de ytterligere på gitar-sløret ved å fortelle at både The Bronx og Beastmilk vil kunne nytes i sommer. The Bronx har vært en favoritt i Pyro lenge med sin herlige og krakilske blanding av hardrock og punk, mens Beastmilk er et av de mest spennende nye bandene på lenge. Med base i Finland og med britisk vokalist dro Beastmilk til med en slags tung miks av Joy Division og The Cult på debuten Climax, og ble raskt en snakkis i rockekretser. To gode bookinger i vår bok.

The Bronx feier nesten alle av banen med musikken sin (sjekk for all del ut The Bronx IV som kom tidligere i år), og nå knuser de også til med en vidunderlig video til låten The Unholy Hand. Gamle mennesker i hovedrollen. Grease-aktig kappløp med kjøretøy. Og en flott skinnjakke. Få jakken.

(Bullet For My Valentine, foto: Kim Erlandsen/NrkP3)

Vi har på ny gått gjennom alle de siste utgivelsene vi har fått inn til Pyros hovedkvarter, og leverer både omtale og musikk fra alle som en.

Vi fyrer på nesten alle sylindre og gir deg vår mening om de nye platene til blant andre Coheed And Cambria, Bullet For My Valentine, Anthrax, Vreid, Heaven’s Basement og Buckcherry. De to første omtalene er skrevet av Asbjørn Slettemark, mens alle de andre er det Totto som har synset om. Håper du finner en overraskelse eller to.

The Bronx – IV

Kan dette bandet egentlig gjøre noe galt? Det er vanskelig å tro, for nå har de levert et kanonalbum for fjerde gang på rad. IV er hakket mer rockorientert enn hardcoresoundet på forgjengerne (tenk White Guilt fra The Bronx II, de nærmer seg det lydbildet på mange låter her), men det er fremdeles råere og mer ekte enn det meste som lages av musikk i dag. Matt Caughtran synger og skriker om hverandre, men har like mye sjel som en drøy nattklubb i Harlem i 1972. Sjekk bare Style Over Everything, når han proklamerer “I shoot to kill/I don´t fuck aroooouuund!”. Digg plate, rett og slett. Se videoen til Youth Wastet under.

Bullet For My Valentine – Temper Temper

Det er litt vanskelig å forholde seg til Bullet For My Valentine. På den ene siden liker jeg deres enkle, fengende metalcore, hvor klassisk metal, thrash, melodiøse refrenger og snerrende vokal svømmer sammen rundt i gryten. Men på den andre siden er det vanskelig å ta Matt Tuck sine tekster på alvor, der han skriker klisjeer om at “truth hurts, like a bag of nails” eller “I am like a prisoner of a war” påfulgt av “you are like an animal”. På dette albumet har de også sendt inn en sterk søknad til amerikanske radiostasjoner om å få spilletid med enkle låter som Riot og Tears Don´t Fall Part 2. Foreløpig gleder jeg meg mest til å se dem live i sommer, da leverer de alltid. Og med en del av tekstene her trengs kanskje litt marinade for å kunne svelge dem skikkelig. Riot kan du se i videoformat under.

Mortillery – Origin Of Extinction

Jeg er litt usikker på om kanadiske Mortillery har et skikkelig tøft eller skikkelig teit navn. Fremdeles i tenkeboksen der. Men musikken er enklere å gjøre seg opp en mening om. Ganske streit old-school thrash med en forfriskende kvinnelig vokal gjør Origin Of Extinction til over middels. Det sterkeste kortet er nevnte vokal, mens låtmatrialet kanskje ikke er like sterkt. Sjekk ut hele albumet under.

Tomahawk – Oddfellows

Jeg har stor respekt for Mike Patton og hans evne til å gjøre akkurat hva han vil musikalsk, men ofte skaper han musikk jeg rett og slett ikke skjønner. Unntaket har alltid vært Tomahawk som Patton har sammen med folk som har spilt, eller spiller i, band som Jesus Lizard og Helmet. Tomahawk er forståelig, selv om det langt fra er enkelt og kommersielt. Patton er fremdeles leken, og krever fremdeles mye av lytteren, men Oddfellows er en fin sak for meg som ikke klarer resten av det Patton holder på med. Tittelkuttet kan stå som et bra eksempel på det som finnes på Tomahawks nye album, som neppe skuffer deg om du er fan fra før. Eventuelt er platen for striglet. Men jeg liker jo slikt.

Heavens’s Basement – Filthy Empire

Heaven’s Basement er noe så fint som et skikkelig bra hardrock-band fra England. De er det saktens ikke mange av. Amerikanerne har vært best på det de siste 30 årene. Men Heaven’s Basement kom bardust på oss med singelen Fire, Fire i fjor, som faktisk klarte kunststykket å bli listet på P3. En riktig så enormt bra rockelåt. Og det finnes mer bra på debutalbumet Filthy Empire. Åpningen med Welcome Home inviterer inn i varmen, Lights Out In London er kvalitetsrock på sitt beste, og den usedvanlig vakre Nothing Left To Lose er en gedigen favoritt. Mykt og godt, og det fra England. Har du sett. Eventuelt; har du hørt…. Nothing Left To Lose under. Vakkert.

Buckcherry – Confessions

Litt mer melodiøs hardrock, kanskje? Buckcherry er et veldig amerikansk fenomen, og har hatt god suksess i hjemlandet de siste årene etter at Crazy Bitch ble en hit. Buckcherry har levert gode ting på albumfronten hele veien, men er vel ikke superkjent her i Europa. Kanskje fordi bandet låter veldig amerikansk, ikke at det er ment negativt. På Confessions gjør Buckcherry det de kan best. Streit og allsangvennlig hardrock i tradisjonen til Aerosmith, Mötley Crüe og alle de andre fine typene. Som vanlig med noen killer-låter (som Gluttony og Wrath), og en hel del filler-låter. Alt som normalt fra Buckcherry altså. En killer-låt finner du under.

Enforcer – Death By Fire

De svenske unge og håpefulle rockerne i Enforcer overbeviste stort på Hole In The Sky i Bergen for noen år siden, og overbeviser i litt mindre grad også med sin tredje plate Death By Fire. Enforcer ligner en hel del på tidlig Iron Maiden, men fokuserer også på det melodiøse (ikke det at Maiden ikke var melodiøse, altså…), og en del av låtene er i nærheten av magiske. Alt er ikke i samme klasse, men Enforcer er utvilsomt et av de friskeste innslagene i heavyen de siste årene. Galopp-bass, twingitarer, gode refreng, deilig litt spinkel lyd. Liker du Mesmerized By Fire som du kan høre under, så liker du mesteparten av Enforcers nye album.

Anthrax – Anthems

Anthrax gjorde et solid comeback på plate med Worship Music for noen år siden, og midt i en litt småkinkig tid der gitaristen forsvant ut av bandet slipper de nå coversamlingen Anthems. Det artige her er at thrasherne i Anthrax gjør sine versjoner av langt mykere band som Boston og Journey. Det mindre artige er at versjonene ikke er i nærheten av å være like gode som orginalene. Morsomt, men ikke så mye mer. Rush-låten Anthem får du i Anthrax-versjon under. Albumet slippes midt i mars.

Suffocation – Pinnacle Of Bedlam

Suffocation er gamle travere i dødsmetalen, og selv om ikke det er min sterkeste side når det gjelder sjangeren, så har jeg hatt stor glede av den dype galskapsvokalen og det brutale angrepet amerikanerne deler av på Pinnacle Of Bedlam. Tungt, voldsomt, gigantisk. As Grace Descends under.

Rotting Christ – Kata Ton Daimona Eaytoy

Denne så jeg ikke komme. Greske Rotting Christ har liksom alltid bare vært der. Ekstreme og gode, men aldri et band jeg har lagt spesielt merke til. Det kan nok hende at jeg har gått glipp av noe viktig, for om resten av katalogen til Rotting Christ er i nærheten av det nye albumet er det mye genialitet bakover i tid. Kata Ton Daimona Eaytoy er nemlig en perle. Umulig å klassifisere. Her finner du store kor, knallhard metal, okkult messing, gresk folkemusikk, og store mengder galskap. På et vis det Morbid Angel burde vært på sin siste kalkunplate. Jeg gir meg ende over. For et album! Bare sjekk det ut. Uansett. Kata Ton Daimona Eaytoy betyr noe slikt som Do What Thou Wilt, og det heseblesende åpningssporet In Yumen-Xibalba kan oppleves under.

Coheed And Cambria – The Afterman: Descension

Andre del av The Afterman kom for noen uker siden, og heller ikke denne gang skuffer Coheed meg. Musikken er enormt melodiøst, nesten litt poppete, men Coheed And Cambria har sitt helt særegne uttrykk som jeg har likt helt siden jeg oppdaget bandet for mange år siden. Det føles litt som om Coheed And Cambria faller litt mellom en rekke stoler. For enkle for progfansen, for pop for metalfansen, og for harde for de store markedene. Men jeg liker det. Aller best er bandet når de drar litt på som i Key Entity ExtractionV: Sentry The Defiant (det skal ikke være enkelt) og i The Hard Sell som du kan se under. Nok en gang bestått.

Vreid – Welcome Farewell

Det flotte bandet Vreid overrasket meg da The Reap dukket opp som første låt fra Welcome Farewell før jul. Mer heavy enn den ekstreme metalen jeg var vant til fra Vreid-kanten, men likevel en meget god låt. Derfor var jeg spent på hva som skulle komme på albumet. Og det er fint å melde om at Vreid ikke har gått helt mykt på oss. Resten av Welcome Farewell er dypt forankret i norsk ekstremmetal, og godt er det. The Reap er dog en frisk overraskelse som vitner om at Vreid kan mer enn det de så langt har vist oss. En meget god plate. Videoen til nettopp The Reap ser du under.

Blodig Alvor – Mørkets Frembrudd

Det er mange som snakker om Blodig Alvor som det neste store rockebandet i Norge, men jeg er nok ikke helt på linje. Norskspråklig rock som later litt som den skal være punk, men som høres mer ut som en ufarlig tradrockband. Låt-titler som Ordets Makt, Start En Revolusjon og Svik (samt coveret) ga meg inntrykk av at dette skulle smelle høyt, så det er kanskje derfor jeg ikke synes Blodig Alvor leverer. Sorry, jeg kjøper ikke helt pakken. Men kanskje du gjør? Videoen til Start En Revolusjon under.

Brickfall – Regret

Først litt fakta: Brickfall er fra Bergen, de har holdt på siden 2006, og dette er deres debutalbum. Musikken kan settes litt i progland, men samtidig kjører Brickfall på med litt 90-tallsinspirajon i raplignende vokal (ikke hele tiden dog, bare av og til) og definitiv metalpåvirkning i riffingen. Keyboardet minner meg om Marillion. Det er skryt. Jeg elsker gamle Marillion. Det skorter nok så langt litt på låtmatrialet, men Brickfall er slett ikke uten positive elementer. Sjekk bandets musikk via Urørt eller hør As We Whisper under.

Brickfall – As we Whisper

Addicted – Loveshit

Addicted kommer fra Mjøndalen og spiller amerikansk-klingende emosjonell rock. Noe jeg har en tendens til å like veldig godt. Spesielt om musikken faktisk er laget av amerikanere. Men Addicted fikser sjangeren ganske godt for å være et nytt band, og noen av refrengene på debuten Loveshit har stadionformat over seg. En helt grei start på karrieren. For mykt for mange, men akkurat passe for meg… Hør Addicted via Urørt eller se videoen til All Downhill From Here under.

Blåhø – Through Sinister Nightfall

Melodiøs ekstremmetal fra Møre Og Romsdal? You gots it. Blåhø er et av de høyeste fjellene i Trollheimen, og omtrent sånn høres også bandet Blåhø ut. Stor, mystisk og stemningsfull black metal med en hel del melodi som gjør at bandet også fungerer for de som ikke er helt med på det mest nekro innen sjangeren. Sterke saker og en svært god debut.

The Bronx er så enormt gode. Klarer ikke å finne på noe mer å si enn det. Sjekk ut bandet, om du ikke er fan allerede. Siste album heter IV, og bør nytes av alle. Videoen til Youth Wasted inneholder dansende menn.

(The Bronx på Hove 2011, foto: Kim Erlandsen/Nrk)

En cover javel, men nytt fra The Bronx gjør meg glad.

Det har vært stille rundt The Bronx en stund nå. Medlemmene har vel vært mer opptatt med sitt sideprosjekt Mariachi El Bronx enn med å rocke ut med hovedbandet sitt. I anledning USAs store dag 4. juli postet The Bronx Dave Alvin-coveren 4th Of July til gratis nedlasting via sine nettsider. Bandet lover også nytt album neste år. Applaus. Sjekk låten under. Poppete for å være The Bronx, men samtidig svææææææært fengende.

Pyro var på feriecruise rundt Manhattan med The Bronx. Det ble selvsagt helt galehus.

For tiden er en halvdel av Pyro-redaksjonen, altså meg, på tur til Amerika. Nærmere bestemt New York. Som seg hør og bør kastet jeg meg over konsertoversiktene før turen, og oppdaget til min udelte glede at selveste The Bronx skulle spille på et minicruise rundt Manhattan. Hallo? The Bronx, live, på en båt, duvende på en elv mellom Manhattan og Brooklyn? Bring the ruckus!

Om du ikke kjenner til The Bronx, er de et av verdens aller beste liveband. Fantastisk låtmateriale fra tre glimrende plater i krysningspunktet mellom rock, punk og hardcore, og med en åpenbarelse av en vokalist i Matt Caughthran. Litt Neil Fallon, litt Erlend fra Kvelertak, litt soulman, litt preacher og 100% uredd for å kaste seg inn i moshpiten: Matt Caughtran er et skue og en frontmann av de sjeldne.

Anyways: det var dette cruiset. Vi fikk beskjed om å møte ved Skyport Marina på østsiden av Manhattan, og der lå båten Harbour Lights (sjekk bilde) og ventet. Først billettsjekk, så ID-sjekk (ALLE må vise legitimasjon, uansett hvor langt indieskjegg man har, slik er det ofte i New York) og så er det ombord på en sliten båt som får danskebåten til å fremstå som Taj-Mahal i sine glansdager.

Men det betyr selvsagt ingenting, hovedfokuset er ikke på maritimt interiørdesign, men på øl, sigg og The Bronx. Slik så det ut på dekk en halvtime før konserten startet:

Finfin stemning mens solen gikk nedover Manhattan, med andre ord. Billig Corona og tidenes utsikt fra et konsertlokale, mens dudes and dudettes sto rundt og pratet om liv og drømmer og planer for fremtiden. Utsikten vi alle koste oss med var omtrent slik som dette:

Men nok utsikt, mer rock. Etter supportbandet Two Gallants (emo møter en mild utgave av Dropkick Murphys), begynte det å bli klart for The Bronx i salen ved siden av røykedekket. Publikum besto av typete New York-dudes og typete New York-chicks, altså mye skjegg (ala Anders i Purified) og tattiser (som Tommy i Purified) og hipsterhår (tenk Jonas i Wolves Like Us) på karene, og tights og blondstripete emohår og gode doser sminke på damene. Og alle var åpenbart klare for å danse og rocke som man bare kan gjøre på cruise.

The Bronx er knapt i gang med åpningssporet Knifeman (sjekk annen liverversjon under) og killerlinjen “I wanna be original, I wanna be surrounded by art” før tre fyrer henger oppned fra taket, og en neverending moshpit materialiserer seg foran scenen. Eller: å kalle det scene er å ta knallhardt i. The Bronx står på gulvet og spiller, og jeg ser ikke gitarist/bassist/trommeslager en eneste gang i løpet av timen de spilte. Seriøst. Matt Caughthran, derimot, han får vi hilst på. Allerede på andre verset av Knifeman har han en hånd godt festet i taket, og slenger den svære kroppen sin over publikum mens han crooner/skriker ut sin sjelfylte hardcore.

Slik ser det ut rett foran meg på dette tidspunktet:

Derfra og ut er det faktisk ikke et sekund pause. Kroppene flyr i alle retninger, The Bronx pumper seg gjennom den ene perlen etter den andre, og når Shitty Future fra bandets andrealbum setter i gang, er det som om Harbour Lights er ute i full storm. Makan til kaos har det neppe vært på en båt siden Titanic traff isen. Eller kanskje da Kvelertak spilte på cruise i fjor?

Six Days A Week og Heart Attack American låter enda mer energiske og hissige enn på plate, og det eneste lille pusterommet kommer med bluesrockeren White Guilt (se videoen under), sporet fra andreplaten hvor de girer og synger elegant om “L.A. lady, you always look so uninspired”. Til og med den nye låten de spiller treffer midt i blinken, og det lover meget bra for den fjerde The Bronx-platen som kommer om noen måneder.

Avslutningsvis kommer selvsagt høydepunktet, den beste låten vi finner i The Bronx-katalogen: History´s Stranglers (se videoen under). Publikum mosher og roper og crowdsurfer seg gjennom det første verset, før de aller siste hemningene slippes løs utover New York når Matt skriker “Motherfucker, I want your blooooooooood!” Puh. For en kveld, for en konsert, for en by, for en båt…for et BAND. Noen må få The Bronx tilbake til Norge igjen, snart. Gjerne på en båt uti Oslo-fjorden (Nesodden-ferjen?) eller på et cruise frem og tilbake utenfor Fisketorget. Samma det, bare få dem til landet.

Her er noen godbiter med The Bronx du kan sjekke ut, mens jeg sitter her og lurer på om jeg skal på nytt cruise i kveld. For da skal Matt og The Bronx på båttur som sitt alter ego, tacobandet Mariachi El Bronx.

Johannes Axeman (til venstre) fra Wolf plukket favoritter, og vi intervjuet både El Bronx og The Bronx. Sjekk spillelisten her.

Annihilator-Alison Hell

W.A.S.P.-Promised Land

Doomriders-Bloodsuckers

Rammstein-Rammlied

Dio-Killing The Dragon

Big Elf-Hydra

The Cumshots-Nonversation

Shadows Fall-King Nothing

The Bronx-Digital Leash

Armored Saint-Stricken By Fate

Bullets & Octane-Gravestone Love

Wolf-Curse You Salem

Black Sabbath-Disturbing The Priest

Slayer-Postmortem

Mercyful Fate-Gypsy

Celtic Frost-Procreation Of The Wicked

Grand Magus-Iron Will

Judas Priest-Jawbreaker

Tad Morose-No Mercy

Wolf-Voodoo

Typen til høyre vil gi deg en leksjon i kjærlighet for metal i kveld.

Johannes Axeman er gitarist i det fabelaktige svenske heavy metal-orkesteret Wolf, som med sin plate Ravenous i år virkelig har spilt seg inn i våre hjerter. Wolf gjør heavy metal som om 90-tallet aldri kom, og gjorde en høyst livlig konsert på årets Hole In The Sky. Vi hanket da inn Johannes til å plukke sine favoritt-låter gjennom rockehistorien, og vi fikk fantastisk musikk og et bankende heavy-hjerte i retur. Vi lover at det blir vakkert i kveld.

Vi lader som vanlig opp alle sylindrene allerede fra klokken 21, og i kveld kan vi lokke med muligheten til å stikke av med den nyeste Rammstein-platen. Vi deler nemlig ut en del eksemplarer av den. Og så kan du også høre intervju med både The Bronx og El Bronx. Samme band, men to forskjellige musikkstiler. Finn ut av det i kveld.

The Bronx slipper nå plate som mariachi-band. En små-morsom idè kanskje, men etter å ha hørt hele platen med denne musikken var det plutselig ikke så morsomt lenger. Ny video har de uansett laget.

Første skikkelige dag av Øya er unnagjort, og Pyro har hatt en lang og fortreffelig dag i Hovedstaden. Først traff vi vår gamle Pyro-venn Ryan Waste med hans bandkollega Landphil fra Municipal Waste for en lengre intervjuseanse, før Rise Against-vokalist Tim McIlrath åpnet seg om PMRC, Chicago-punk og hvor fett det er å spille i Norge for første gang.

Så rullet vi inn på festivalområdet i Middelalderparken, og svaiet og danset til Kåre & The Cavemens fete blanding av alt det beste 60- og 70-tallet hadde å by på.

Solen holdt det like ekte som The Bronx de første tyve minuttene av Los Angeles-bandets digge punkrockseremoni, før vokalist Matt Caughtran var så frekk å prise det fine været. To minutter senere regnet det dråper store som klinkekuler, og The Bronx fikk endelig noe å bryne seg på. Mens åpningen med Heart Attack American, Past Lives og andre godbiter ikke helt klarte å innfri de enorme forventningene vi hadde til konserten, tok Matt og resten av bandet seriøst ansvar da regnet forvandlet Øya til en deilig rockete wet t-shirt contest.

Caughtran følte et visst ansvar for å ha brakt regnet, så han hoppet ut blant publikum og tilbrakte resten av konserten blant oss. Knifeman og Six Days A Week ble sunget av Caughtran som lå oppå hendene til publikum, og da The Bronx avsluttet med History´s Stranglers ble det komplett magi. Først klassikerlinjen “There is no warning/I´m not ignoring”, før Caughtran gurgler ut ”Motherfucker, I want your BLOOOOOOOOD”, og nøyaktig samtidig jogget regnskyene over Ekeberget og solen kastet seg inn i moshpiten. Som Gluecifer-vokalist Biff Malibu sa fornøyd da vi traff han etter konserten: ”dette var jo som å være på Rock All i gamle dager”. Sjekk Jørgen Hegstad sin finfine Lydverket-anmeldelse her.

I det de siste tonene fra The Bronx la seg ned i gjørmen foran Sjøsiden-scenen, kom USAs thrash-stolthet på Vika-scenen noen meter unna. De åpnet med statementet ”We are Municipal Waste from fucking Virginia”, og i løpet av 40 minutter serverte Pyros favorittband deilig thrash som om 1986 aldri tok slutt. Sadistic Magician, Bangover, Headbanger Face Rip og nykommeren Wrong Answer sto sterkt side om side med den lille pappkirken bandet hadde bygget backstage. Ryan Waste fortalte publikum at det ikke var ondt nok å bare brenne kirker, så Municipal Waste skulle bli verdens første band til å ”burn a church ON STAGE!” Og det gjorde de, herlig ukontroversielt. Avslutningsvis kom selvsagt Born To Party, og det føltes like deilig som alltid å svinge seg til ”Municipal Waste is gonna Fuck. You. Up.”

På vei bort fra Vika og Municipal Waste traff vi Norges Waste-fan nr 1, gitarhelt Chris fra Shot At Dawn. Han var – som så ofte – skinnende enig med Pyro om at Municipal Waste brakte thrash som ingen andre, og vi klarte å overtale ham om å bli med for å få seg en dose velprodusert amerikansk punkrock i form av Rise Against. Og for en dose. Tim McIlrath, som vi intervjuet tidligere på kvelden, sang som en veloljet og muskuløs engel, og i ryggen hadde han et pottetett band med sikkert snart 1000 konserter på samvittigheten. Re-Education Through Labour kom allerede som sang nummer to eller tre, og viste i all sin storslagne tydelighet hvilke gigantiske refrenger Rise Against skriver. Powerballaden Audience Of One var episk og vakker, og avslutningsvis kom Ready To Fall, en låt som framsto som alt for eksempel Green Day burde vært i 2009. Vitalt, morsomt, fengende, underholdende, tankevekkende og alt annet man forventer av en rockekonsert. Lite minus for at de ikke spilte favorittlåten Long Forgotten Sons fra Appeal To Reason.

Pyro-makker Totto rapporterer også fra festivalen på Sexy-sidene. Sjekk ut det også.

Yes, en dag unnagjort i Middelalderparken, tre står igjen. Noen av dere Pyro-folk som var der ute og hørte/så noen band? Kommenter til det spruter bokstaver av festivaltastaturet ditt.

Klokken 18.40 i dag står endelig The Bronx på en norsk scene. Vi teller ned for siste gang.

Onsdag spiller The Bronx på Øya. Pyro gleder seg hemningsløst, og kjører nedtelling med bandets videoer. Her har du en fin en.

Øya-festivalen starter tirsdag, og allerede onsdag 18.40 spiller amerikanske The Bronx endelig i Norge. For et herlig orkester det er. Av en eller annen merkelig grunn har vi aldri postet videoer av bandet her på Pyronettet. Det tar vi tak i nå, og kjører countdown til konserten med ny video hver dag.

Vi gleder oss.

11. november kommer den nye platen til The Bronx. Få blir overrasket over at tittelen er The Bronx III. The Bronx blander skrikerock og sleaze på en glimrende måte, og de to foregående platene har gått rett i ryggraden på Pyro. Dermed er 11/11 allerede notert i kalenderen. Hvis du ikke kjenner til The Bronx, så har du en jobb å gjøre frem mot november. Du kan starte med å se videoen til False Alarm under. Du kan også laste ned låten Knifeman fra Myspace-siden til The Bronx. Vi aner ikke om låten kommer på nye platen, men den er hvertfall ikke på de to foregående.

The Bronx blander deilig punk med hardrock, og er med det et av de mest spennende bandene i dagens rockescene. To sterke plater har bandet så langt gitt oss, og nå er det snart duket for den tredje. Og kanskje den fjerde. Meldinger fra The Bronx tyder hvertfall på at de har planer om å lage en mariachi-plate i tillegg til en helt ny Bronx-utgivelse. Javisst, det høres rart ut. Og mest sannsynlig er det bare tull. Men tenk på den flotte tacoen du kan spise mens du nyter den noe spesielle musikken. Under ser du et klipp der The Bronx tar seg helt ut. Mariachi-style…

Her går det unna. The Plight fra Leeds vet hvordan gitarer skal spilles!

Ganske ofte oppdager Pyro nye og høyst virile band. Forhåpentlig betyr det at vi ikke har blitt for gammel for rocken… The Plight fra England har virkelig slått an. Vi har allerede kjørt en låt av bandet på radioen, og det skal bli flere fremover. For makan til flott ubeskrevet band er det ikke ofte man oppdager. The Plight ga nylig ut platen Black Summer, og spiller voldsom og hard rock slik den skal spilles i 2008. Med inspirasjon fra det herlige bandet The Bronx, blander de hardrock og punk på en brilliant måte. Hør låter av The Plight på bandets Myspace-side, og se den lille filmsnutten nedenfor for mer inspirasjon.