Rar kar denne Dave Mustaine.  Sint og kristen, hard og melodiøs, snerrende og salig, yin og yang. Nå er Megadeth ute med sitt trettende album, TH1RT3EN, og mens jeg sitter og koker sammen den endelige Lydverket-anmeldelsen til fredag, får du her en kjapp låt-for-låt gjennomgang. Dette er altså førsteinntrykket av låtene, og ingenting er hugget i stein.

1. Sudden Death
– Rett på sak, i motsetning til introen som åpnet Endgame. Mustaine riffer kjapt og hissig, og nevner både “blitzkrieg” og “evil” i løpet av oen setninger. Sint.

2. Public Enemy No. 1
– Samfunnsfiende! Nummer 1! Rett i malingen også her, før det går over i en melodiøs bridge og et melodiøst refreng. Dave synger også om “roses on your grave”, med et bitt vi kjenner så godt fra katalogen hans.

3. Whose Life (Is It Anyways?)
– Igjen er det full pinne, etter et streit rockeriff har åpnet ballet. Det virker som Dave prøver å punke seg til, alle låtene så langt er rufsete i kantene og ganske kjappe, mens han på forrige plater (spesielt United Abominations) var mer progressiv og widescreen-anlagt. Whose Life (Is It Anyways?) er beste låt så langt, men ingen av dem har utmerket seg slik for eksempel tittelsporet eller Sleepwalker gjorde på United Abominations.

4. We The People
– Megadeth roer det litt ned, og etter en Queensrÿche-aktig intro er det rett på et drivende riff. Ikke fantastisk, ikke krise, bare…helt så der. Queensrÿche-tematikken følges for øvrig fint opp med tekstlinjen “in revolution we die”. Her snakker vi Revolution Calling-vibber. Men litt kjedelig.

5. Guns, Drugs & Money
– Samfunnskritikeren Mustaine er på banen igjen. Vet ikke helt hva det handler om her, men antar det er kritikk av den amerikansk regjeringen eller noe. Riffet er streite greier til å være Megadeth, og refrenget er så forutsigbart som det kan være.

6. Never Dead
– Woooah, der våknet vi. Etter et mellomspill med noe grammofonlyder, er det over på en mørk intro, før Never Dead eksploderer i en kakafoni av riff og torden som sprenger seg ned fra himmelen. Parademarsj derfra og ut. Frekt refreng. Mustaine briljerer. Ekte ekthet. Bonus for setningen “…to the realms of the never dead”. Metal.

7. New World Order
– Så utrolig forutsigbart av Dave Mustaine å kalle en låt for New World Order. Holder meg til Ministry sin tyve år gamle låt med omtrent samme navn. PS: dette er en gammel Youthanisia-demo.

8. Fast Lane
– Fra konspirasjon til bilkjøring. Mustaine overrasker minimalt, men 1.320 fra Endgame er bedre.

9. Black Swan
– På an igjen! Et av høydepunktene på første gjennomgang. Digg solo i åpningen, og riffet som går under refrenget puster fint og gir plass for klassisk Megadeth tromme/bass-løp. Refrenget er feiende vakkert.

10. Wrecker
– Mye lekkert gitarspill her. Pluss en god dose kvinneskepsis.

11. Millennium Of The Blind
– Rolig åpning, Dave grynter noe konspiratorisk…men nok en Youthanasia-demo.

12. Deadly Nightshade
– Litt kvinnegråting/klynking åpner, før et seigt riff rulles ut. Horror-inspirert tekst om en dude som vil at en dame skal gå midnattstur med ham, mens han synger om en-eller-annen Gud. Kul låt, egentlig.

13. 13
– Sjokk! Låt nummer 13 på Megadeths trettende album heter 13!