Bjarte Haugland
– Infinite dreams frå Seventh Son.

Jon Espen Solstad
– Blood Brothers frå A Brave New World. Hadde holdt meg unda Iron Maiden nokre plater då eg tok det for gitt at nytt er dritt. Denne sangen gav meg gåsehud første gang eg såg den. Eg og bror synger denne i kor på kvar einaste Iron Maiden konsert, og den skal spelast i begravelsen til den av oss som først vandrer hen.

Kristin Erstad
– To Tame a Land er en storslått, episk, mytisk, brutal, vakker og (desverre) altfor lite spilt Maiden låt med en utrolig instrumental seksjon. Siden den omhandler en science fiction roman, førte min fascinasjon for denne låten til at porten til forfatteren Frank Herbert’s fantastiske Dune univers ble åpnet. Jeg vil spesielt trekke frem Bruce sin vokal og Steve’s bass: prestasjonene her er av en annen verden! Og når jeg trodde ting ikke kunne bli bedre:en interessant diskusjon av denne brilliante låten på Iron Maiden FC forumet førte til at jeg møtte min kjæreste Ja, det er “cheesy”, men ekte Maiden kjærlighet!

Helena
– Fear of the Dark. Var yndlingslåten til meg å bestevennen min, Robert, som døde i en tragisk ulykke for noen år siden. Han ringte meg da den ble spilt engang han var på konsert i Stockholm, så nå er det på tide jeg får hørt den live selv

hege klingen
– alexander the great.har vokst opp med iron maiden.har nå en sønn på 12år,som spirer og gror til og bli fan.mors største ønske for poden er å få tatt ham med på konsert.på denne måten udødelig gjør man iron maiden med yngre og nye fans..rock on hilsen rockemamman

Ørjan Rogneby Elverud
– The Clansman. Får deg til å føle deg stolt, sterk og klar for kilt. Sang for ekte mannfolk.

Håvard Eggen
– Jeg vil trekke fram sangen Powerslave fra skiva med samme navn. Hør på sangen; la deg forføre, la deg fortrylle. Den viser hvor god Maiden er på å lage storslagne, mystiske og stemningsfulle sanger som tar deg helt andre plasser enn der du tror du befinner deg. Kraftfullt er det. Up the Irons!

Vegard Sørholt
– “Afraid to Shot Strangers” innlemmet min kvisete tenåringsperiode. Jentene elsket låta. De jentene som hadde bar mage, himlende øyne og vanligvis hørte på Ace of Base og danset til Maccarena. Nå hadde jeg sjansen! Fra 2.43 ut i låta kom soloen.. Fatterns slitte nylonstrenger fikk kjørt seg til fingertuppene mine blødde. Riffet satte seg, og jeg følte meg konge. Selvfølgelig var ikke Maiden “kult” da jeg omsider skulle tøffe meg utenfor musikkrommet på ungdomsskolen, og jentene med bar mage himlet med øynene igjen. Men, jeg var bitt av gitarbasillen, og senere “fått igjen” for øvingen.

Atle Steigedal
– Fear of the dark. En sang jeg kan høre om og om og om og om igjen . Å den er like fin , feit, & konge hver eneste gang (+ att jeg blir tidlig tenåring igjen).

Vi gleder oss, og lurer på om dere der ute har krysset av denne magiske datoen i kalenderen?

Stedet er Valle Hovin og datoen er 30. mai. Internt i Pyro-redaksjonen håper vi at bandet kan levere noen låter fra Powerage, dette undervurderte mesteralbumet AC/DC spiller så altfor få låter fra. Sin City? Kicked In The Teeth? Rocn And Roll Damnation? Kom igjen, Angus. Vi vet du vil og kan.

Har Pyro-lytterne noen ønsker før Valle Hovin-konserten 30. mai? Kjør debatt.

Stemningsrapport fra AC/DC på Valle Hovin i fjor sommer

Pyro diskuterer AC/DC på Telenor Arena

Vi dro også til USA for å se deilige AC/DC

Death Magnetic turen ruller fortsatt, og snart ruller den inn i Norge igjen.

Vi sakser like greit bare fra en pressemelding som datt inn på mailen vår for fem minutter siden:

Vi er stolte over å kunne ønske Metallica velkommen tilbake til Norge med deres Death Magnetic Tour. Som sist (juni og juli i år) vil den runde scenen stå i midten omringet av publikum på alle kanter. Dette gjør at konsertfølelsen blir mer intim for både publikum og band.

Metallica kombinerer eksplosiv energi og tilstedeværelse med et imponerende pyro-og lasershow. I tillegg gjør variasjon i repertoaret at ingen Metallica konsert er lik og publikum vet ikke hva som venter dem.

Billettene til konserten den 17. juni i år ble revet bort på bare 15 minutter, og billettene til ekstrakonserten 30. juli ble borte nesten like raskt!!

Kritikkene fra pressen på sommerens show var meget bra med sitater som bl.a “Mektige Metallica” – Aftenposten, “Tordengudene” – VG, “Magnetisk Metallica” – Dagsavisen.

Billettsalget starter MANDAG 23. NOVEMBER KL 09:00

Det er faktisk over åtte år siden AC/DC spilte i Norge forrige gang, så det må være et tegn på at stjernene står i riktig posisjon når Angus, broren og kompisene kommer to ganger til Norge i 2009. I 2000 spilte de for 9.000 i Oslo Spektrum, i år har de solgt til sammen 63.000 konsertbilletter til det norske folk.

Det vil si 62.998, pluss de to drita fulle danskene vi traff da vi tok toget ut til Lysaker Stasjon i går. De kom rett fra København-flyet, og drakk, røykte og bannet både inne på stasjonen og på toget. Det var rett og slett vakkert, et panskandinavisk symbol på at samme hvor mange sponsorfamilier fra Bærum som kommer på en AC/DC-konsert, så er det fremdeles litt tullball, fyll og fanteri inni der.

Så mens andre opplevde dette trafikkaoset som avisene skriver om, tok vi et romslig tog ut til Lysaker, og vandret smilende til Telenor Arena gjennom den crispe vinterkvelden. Vi har hørt og lest mye om denne arenaen fram mot åpningskonserten med AC/DC, og jeg må si jeg var godt fornøyd. Meget godt fornøyd, faktisk. Køene gikk kjapt, setene var gode, sikten er bra overalt, og viktigst av alt: knall lyd.

Oppvarmerne The Answer fra Belfast fikk riktignok sedvanlig dårlig supportbandlyd, men når AC/DC kom på scenen var det glassklar, tung og kontant lyd som rullet over oss. Jeg satt på Felt N på høyre side (sett fra scenen), og har sjelden opplevd en så detaljrik arenalyd. Hvordan var det der dere andre sto, mon tro? Post i vei.

Jeg har rapportert fra denne turneen tidligere, så jeg skal ikke gå så poetisk detaljert til verks om konserten minutt for minutt, men heller oppsummere punktvis. Vi kjører pluss og minus, så får vi balanse i regnskapet:

PLUSS:
– Meget god lyd. Jeg mener å huske at Oslo Spektrum-gigen var klassisk middels Spektrum-lyd? Det var også bedre i Telenor Arena enn da jeg så dem i oktober, da var gitaren til Angus litt for hissig i diskanten, litt slik det er på de remastrede platene.

– Black Ice-låtene. Det er et godt tegn når åpningslåten på en konsert er fra bandets nye album. På Stiff Upper Lip-turen hadde ikke AC/DC samme nivå på nye låter, så da åpnet de faktisk med You Shook Me All Night Long. Rock N Roll Train er en sertifisert AC/DC-klassiker, og det var umiddelbar allsang og dans på lokalet da det smektende riffet dro låten fram mot refrenget. Tittelsporet Black Ice er en av mine favoritter fra platen, og det drivende riffet er så frekt og deilig og medrivende at jeg får lyst å skalle hodet i veggen slik du ser ivrige Metallica-fans anno 1986 gjør i gamle dokumentarer. War Machine er også samme type låt, litt ondskapsfult gategutt-anthem alá Powerage. Anything Goes er en publikumsvennlig poplåt som får fram dansefoten hos oss som ikke kan eller vil danse, mens Big Jack understreker hvor mange gode låter AC/DC har å ta av fra nyplata.

– Rosie-dukken. Den smellfeite, kåte horen som dukker opp når Angus og Malcolm setter i gang Whole Lotta Rosie har aldri sett bedre ut. Hun rir AC/DC-toget som om det var en førstereisgutt som blir sendt på horehus av kapteinen, og fra vår plass la vi merke til at hun ikke bare holdt takten gjennom låten, men også markerte start-stopp-sekvensen midtveis. Kvartetten jeg holdt følge med på Felt N var meget imponert alle mann.

– Malcom Young. Guds gave til menneskeheten? Sannsynligvis. Her om dagen var jeg på Big Dipper i Oslo for å sjekke ut komponenter til et potensielt hifi-anlegg, og da dro butikksjef Andreas fram Thunderstruck som testlåt. Detaljene som dukket opp da var som å titte inn i en ny verden, og utrolig nok dukket de opp på arenanivå i går. I mine ører er rytmegitaren til Malcolm på Thunderstruck kanskje det beste som er gjort i musikkhistorien, og han leverte det like groovy, funky og sexet i går. En halvgud av et menneske.

– Sceneoppsettet. Selve toget og den animerte introen er en bra start på konserten, og catwalken som går gjennom publikum gir en ekstra dimensjon til konsertopplevelsen. Det ser veldig kult ut når Angus går ut på catwalken for så å bli skjøvet opp av en hydraulisk miniscene med glassgulv. Og sekvensen hvor Angus står på podiumet over trommene med en gigantisk storskjerm bak seg er arenarock slik arenarock var ment da Lucifer skapte det på den syvende dagen mens Gud sov.

– Røyking på scenen. Det er en god tanke å ha i hodet at noen røyker sigg og stumper sneipen inne på Daniel Nannskog sin arbeidsplass.

– Stemmen til Brian Johnson. Den glade engelskmannen er ikke noen Bon Scott, og har vært litt opp og ned de siste tiårene, men i går var stemmen hans bunnsolid. Det minner meg forresten om en artig historie fra min tid som DJ på Gloria Flames i Oslo. Det var fredag og folk var fine i farten allerede tidlig kveld. Jeg spilte en eller annen låt fra Powerage, og så kom det en litt sint utgave av våre nye landsmenn opp til meg i lyserosa skjorte, dunket i en desiliter Hugo Boss-parfyme og spurte hvorfor jeg spilte ”sånn gammal dritt”. ”Liker du ikke AC/DC? Saklig!”, svarte jeg, før han satte skapet på plass. ”Jai liker AC/DC, men jai vil ha ny AC/DC, ikke sant? Han nye vokkalisten er mye fetere. Spill Thunderstruck da, for faen”.

MINUS
– Setlisten. Det er ingen dårlige låter på setlisten, men det handler om hva de utelater. Det er i mine ører litt skandaløst at Powerage er helt fraværende. AC/DC burde helt klart tatt med Down Payment Blues eller Sin City, begge låter som Brian Johnson har sunget. På Telenor Arena spilte bandet også to låter mindre enn i Oslo Spektrum i 2000, så det handler ikke om at de ikke har plass. Det at de spiller så mange nye låter, gjør også at de får mindre handlerom til de gamle. Faktisk er det slik at dersom man tar bort de fem nye, så ble samtlige låter i går også spilt i Oslo Spektrum. Det er ikke bra nok, her bør noen sende et brev til direktøren for AC/DC AS med en kundeklage.

– …mmmm….klarer ikke helt å komme på noe mer? Nope, alt i alt en briljant konsert fra AC/DC.

Det mente også Håkon Moslet, som anmeldte for P3

AC/DC Telenor Arena 18. Feb 2009:
Rock’N’Roll Train
Hell Ain’t A Bad Place To Be
Back In Black
Big Jack
Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Thunderstruck
Black Ice
The Jack
Hells Bells
Shoot To Thrill
War Machine
Anything Goes
You Shock Me All Night Long
T.N.T.
Whole Lotta Rosie
Let There Be Rock
Highway To Hell
For Those About To Rock (We Salute You)

AC/DC Oslo Spektrum 3. November 2000:
1. You Shook Me All Night Long
2. Stiff Upper Lip
3. Shot Down In Flames
4. Thunderstruck
5. Hell Ain’t A Bad Place To Be
6. Hard As A Rock
7. Shoot To Thrill
8. Rock ‘n’ Roll Ain’t Noise Pollution
9. Safe in New York City
10. Bad Boy Boogie
11. Hells Bells
12. Get It Hot
13. The Jack
14. Dirty Deeds Done Dirt Cheap
15. Back In Black
16. Highway To Hell
17. Whole Lotta Rosie
18. Let There Be Rock
—
19. T.N.T
20. For Those About To Rock